Molbæktjernet

Molbæk/Moldbæk/Mollebek/Molbekk
Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien

I dag ligger Molbekktjernet som en liten perle midt inni i større anleggsområde fordi Bane NOR anlegger ny jernbane. Tjernet har beholdt sin idyll og vil trolig fortsette med det i ennå mange år. Så sant ikke eiendomsspekulanter nok en gang får sin vilje, og et boligfelt overtar plassen. Noe som har vært prøvet ved flere tilfeller i følge byens aviser. Kystlinjen går ved tjernet og er en populær plass.

Selve navnet er jeg litt usikker på. Men "Molbæk" er et kjent dansk navn. Kanskje en sammenheng.
Tjernet på Molbæk har trolig eksistert svært lenge. I begynnelsen var det nok mer myr enn tjern som stadig ble litt dypere ved at bunnen slo seg til ro og at det var lite vann som rant ut av tjernet.

Vi skal heller ikke se bort i fra at da tjernet var mindre, var det mye tettere skog samt en blanding av religion og hedeniske skikker i området. At tjernet var trolsk er ganske trolig og hadde nok både nøkken og annet overtroisk ved seg. Og vi vet at druider holdt til i skogen og at det var flere rettersteder i området. Dessuten gikk den senere kongeveien like ved. På enn ferdselsåre som er ganske mye eldre enn selve kongeveien.

Den flotte trebrua som står der i dag, er en kopi av en eldre bro. Den nye er bygget av mossespeiderne. Før den første trebrua var det en hengebru med tynne planker på stålwire. Sånn passe vinglete skal man tro, selv om den ikke var så lang.

Den første trebroen. Fotografert av Gustav Lindman i 1909.

I nyere og mer moderne tid kjøpte bedriften M. Peterson & Søn hele dette området. Inkludert tjernet. Både for tømmer og for tjernets del. De tynnet godt ut det gamle tykke skogen. Isblokker hadde også blitt industri, og egnet seg godt for eksport. I Paris drev grosserer Fredrik Peterson stor butikk med salg av store isblokker med sitt selskap som flere av landets "Iceexporter". Molbæktjærnet skulle vise seg egnet til isskjæring. Peterson utvidet tjernet og satte opp en kunstig voll. På den går turstien fra broen i dag. Vollen ble bygget av svenske arbeidere, "grågjess". Navnet fikk de for de gjerne kom i flokk på våren og dro igjen på høsten. De var spesialister på slike voller av stein og leire. Og vollen står der i dag som et bevis fra en svunnen tid. Den første isskjæringen startet allerede i 1880. 

M. Peterson & Søn i 1905. Ukjent fotograf. Vogtsamlingen-Mossebibliotekene.

Før de kunne begynne med selve arbeidet måtte tjernet renskes for løv og annet før kulda satte inn. Deretter måtte det passes på å måkes rent for snø. Ikke bare for å komme til, men også for at naturen skulle få bedre mulighet til tykkere og renere is. "Snøis" fikk dårlig karakter. Når isen var rundt 12-20 tommer tykk kunne man begynne. Selve skjæringen foregikk med en litt spesiell sag. Den var bred ved håndtaket og ble smalere mot enden. Ofte ble blader etter gamle oppgangssager resirkulert og tatt i bruk. Selve isblokkene var på 24 x 24 tommer. Og det var en egen teknikk på arbeidet. Først skar de opp lange striper på langs med en stor plog. Disse hadde navnet "rebber". Da fikk de en mal å skjære etter og saget fra strek til strek. Det var hardt arbeid og lange dager. I en tid hvor store barter var populært var det nok godt med rim i bartene. Saga ga fra seg en skjærende høy lyd. Spesielt om man skjærte litt skjevt slik at bladet kom i klem. I tillegg fikk ikke arbeiderne lov til å røyke, tygge skråtobakk eller ha med mat og drikke ut på isen. Isen skulle nemlig være av den reneste sort. Spesielt fordi mye av salget gikk til grever og lorder i England. Ja det sies at selveste dronning Victoria av England fikk is fra Mobæk. Hun hadde forresten så strenge krav til kvalitet på isen at det skulle være mulig å lese en avis gjennom en isblokk. Arbeidslederen hadde allikevel en god flaske med brennevin på lomma. Denne kunne kurere kulde, utmattelse, ja til og med skader. 

En stor isbinge ble oppført like ved brua på Molbæk, litt ned i skråningen. Fra isbingen var det satt opp en stor trerenne som gikk helt ned til Mossesundet. Isen ble lagret i store flishauger i isbingen til ut på våren. Flis kan holde på is og snø gjennom en hel sommer. Isblokkene ble saget ut om vinteren og lagret i bingen. Fra isbingen sendt ned renna og ombord skip som lå klare i Mossesundet. Eksporten gikk videre i hovedsak til England, men også Stettin og mange andre steder i Europa. På bildet til høyre ser vi skipet "Jølund af Moss" som losser is i England. 

Johan Fredrik Thorne Peterson kjøpte senere det gamle svenske dampskipet SS Neptun i 1897. Denne døpte han om til «Molbæk». Skipet gikk i fast rute med isfart i månedene april til desember. Tok gjerne med is til England og alkohol, koks og andre varer i retur. Et skip Peterson solgt bare året etter. Og som skulle få sin egen historikk de neste tiår.

Isskjæringen satte rundt 30 mann i arbeid i 6- 8 uker. Arbeiderne som normalt jobbet på fabrikken til Peterson som sagarbeidere på sommeren, tjente 5 øre pr. isblokk. Med interessen for kjøp av isblokker tok man også i bruk is fra Noretjernet og flere steder i Vansjø. Faktisk var det så god butikk at det ble uvennskap blant byens is-foretingsmenn som satte stoppere for hverandre. ved flere tilfeller. En stor rettssak fulgte i kjølevannet av dette. 

Det var allikevel ingen lukrativ forretning da man aldri var sikre på markedet. Mye var avhengig av sommervarmen, spesielt i England. En sesong kunne alt være utsolgt på første måned, og neste sesong kunne man bli sittende med halve salget. Is-skipene konkurrererte i tillegg da de la til kai om å kapre de beste selgerne. I tillegg kunne været være lunefullt. Ble det vindstille kunne isen smelte før de var fremme. Ved dårlig vær kunne isblokkene bevege på seg fordi de var så glatte. Skip kunne kantre, folk havne i sjøen og isblokkene kunne bli til små isfjell. 

Men, det var altså ikke småtteri som ble tatt ut av isblokker. I toppåret 1898 gikk det hele 1700 skipslaster med is ut av Mossesundet. Ironisk nok, det samme året man oppfant "kjøleskapet". Man kunne begynne å lage kunstig is, og salget av isblokker sank drastisk. Og da strøm og kjøleteknikk ble utvidet forsvant også interessen for disse digre «kjøleskapene». Peterson la derfor ned isbedriften i 1909 og byens borgere begynte å ta i bruk tjernet. I 1915 brant isbingen ned. Den ga fra seg så mye røyk at folk fra Moss, Peterson og Kambo kom strømmende. Det var den gamle våte flisa som røykla området.  I 1917 ble de siste isblokkene skjært i Moss. Ser du riktig nøye etter er det ennå rester etter denne "industrien" i området nedenfor dammen på Molbæk, slik som på bildet til venstre. (Foto: Moss kommune). 

En populær plass blant de yngre. Ukjent fotograf.

Da var tjernet ble forlatt opp og isblokkene var historie ble det samtidig en god og populær badeplass. Det var ofte fester på tjernet. Flere prammer ble benyttet på sommeren rundt på tjernet. Et sted ungdommen trivdes godt. Og barna bygget små skrøpelige flåter. Et lite paradis rett og slett, litt utenfor den støyende, stinkende og skitne byen. Selv om det kanskje både stinket og støyet fra Petersons fabrikk om vinden blåste i «feil» retning. På vinteren strømmet også byfolket hit. Mossespeiderne arrangerte flere konkurranser og øvelser der. De hadde også leir langs tjernet. I en periode var det flere beboer som fikk drikkevannet sitt fra Molbæk. I den samme perioden var det badeforbud i tjernet. Noe som selvsagt ikke ble overholdt, og politiet måtte stadig rykke ut.

Bandy på isen. Foreviget av Johan Rynnås i 1937.

Det var også et bra sted å gå på skøyter. Spesielt bandy var svært populært etter at isblokkindustrien var lagt ned. Her ble det spilt kamper. Både lokale og bykamper. I 1950 ble det satt ut Ørret i tjernet. I dag overnatter fortsatt folk rundt tjernet. Og skoleklasser reiser gjerne dit på tur. 

Da NSB i sin tid skulle bygge dobbeltspor inn mot Moss la de en del av jernbanen i en tunnel. Det ble snakk om å tørke ut tjernet, for det var uro om at vannet skulle lekke i tunnelen. Igjen overlevde denne perlen som mange ennå bruker som turmål, fiskested og til og med badeplass. Nå skal det sies at det ikke anbefales å bade der. Det er rett og slett fordi tjernet er et stille vann. Dermed er det god grobunn for, vel det meste du ikke har lyst til å ha med deg etter en dupp i tjernet. Under isblokkindustrien ble tjernet tappet en god del da isblokkene ble tatt ut og nytt vann kom sigende til på nytt. Dermed fornyet vannet seg for hver sesong. Om det fortsatt er fisk i tjernet, vet jeg ikke. 

Kanskje har du selv noen god minner herfra? 


KILDER
Et handelshus gjennom 150 år M Peterson & Søn 1951 
Topografiske og statistiske Meddelelser om Kjøbstaden Moss i dens Fortid og Nutid
J.H. Vogts skriftelige verk.

Hans Martinsens beretninger

Alfred Olsen Haugs beretninger 

Helge Warberg-Knoll
Byavisene

Fra Fiskertomta til Parkteateret

Fra Fiskertomta til Parkteateret
Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien

Moss trengte en ny kommunal kulturarena, og med planer og forslag skulle deler av kvartalet mellom Dronningens gate og Storgata satses på med en splitter ny og moderne kinosal. På denne eiendommen lå den gamle Krusegården med sine tilbygg. Gaten som opprinnelig het «Kirkestrædet» gikk rundt kirkeparken, og hadde sin opprinnelse fra da byens første kirke sto omtrent der paviljongen står i dag. Fra kirken gikk det et trangt smug mellom husene på eiendommen ned mot Storgata. Dette var det opprinnelig «Kirkestrædet». 

Da Parkgården ble oppført i 1934 ble også en ny vei åpnet. På folkemunne fikk veien, og det brukes ennå navnet «Skrågata». På den tiden gikk Dronnings gate frem til Thorneløkka. Den var ingen vei der «Skrågata» oppsto.  Hvis du kikker på bildet til venstre er det kun et plankegjerde der veien senere skulle oppstå. En navnekonkurranse ble utlyst på denne nye gatestumpen. Mange forslag kom inn og det hele endte i… vel, de forlenget like greit Dronningens gate helt ned til krysset Fleischers gate og Storgata. Kanskje kom det ikke inn noen gode forslag ;) 

Det var jo også slik at før man fikk gatenummer hadde gjerne bygningene navn etter de som bodde, eller eide bygningen. Før Nils Kruse fikk gården oppkalt etter seg, het plassen «Fiskertomta» etter fisker Lars Hansen. Det er ganske trolig han som bygget den gamle gården vi ser på hovedbildet øverst til venstre som ble oppført før 1765. Gården overlevde den store bybrannen i 1858. Etter «Fiskertomta» ble den hetende «Poppegården» etter høker og kommissær Popp. Hans hustru, Katrine Dorthea Berglund var en respektabel jordmor i byen. Det var også hun som mente det var uhørt med byens siste gapestokk hvor Ola Mand satt lenket utenfor kirken i 1840. Hun gikk bort til Ola og la 5 specidaler i hånden like etter gudstjenesten slik at «alle» fikk det med seg. Det tilsvarte nesten en hel måneds lønn. Og nåde den som turte å si i mot byens jordmor! Det endte med at ingen plaget Ola frem til han ble satt fri. Og med han, var gapestokken historie, også i Moss. Etter Popp overtok den nye jordmoren, Sophie Danella Georgine Holtfodt eiendommen. Og i 1889 skulle endelig snekkermester og kirketjener Nils Kruse få satt sitt navn på gården. Den beholdt navnet «Krusegården» frem til den ble revet 1938.

På den samme eiendommen, samt helt ned til Storgata begynte en ny bygning å ta form. Fra tidligere hadde funkisbygningen Parkgården satt sitt preg på det gamle Kirkestrædet.  (Bygningen på bildet til høyre) Arkitektene Leif og Ernst Torp fortsatte i samme tankegang. Byggherre var AS Moss Byggselskap. Og byggmesteren som fikk jobben var Sigurd Peterson. Man kan trygt si at Peterson har oppført halve sentrum av de murbygg vi anser som «gamle» i dag. Han var nærmest byens «kommunebyggmester». Etter litt klabb og babb, litt kulde og litt arbeiderstreik og en haug med "forsentbygningsbøter" sto til slutt bygningen ferdig.

Hovedbygningen ble en firkantet kloss, helt enkelt. På utsiden fikk den mønstermurt teglstein. Vinduene ble bygget inn i veggen. Ja, du kan faktisk se selv hvordan bygningen ser ut, for den ser mer eller mindre helt lik ut ennå. På bakkenivå var det tenkt butikker og ved inngangen til kinoen åpnet Oasen isbar rundt 1950 som rett og slett var midt under bæresøyler og store vinduer. Oasen ble straks svært populær og var først i landet med en amerikansk softice maskin, og bar et stort amerikansk preg. Eieren var en smule begeistret for USA. Over inngangen til kinoen var det et lite overbygg i form av en tynn plate med neonlys. Jo, Moss skulle bli svært moderne. Senere forlenget man de lysene et stykke oppover ytterveggen slik som det ser ut i dag. Kinoen fikk navnet «Parkteateret». Trolig fordi den ble oppført like ved kirkeparken, men skal nok ikke se bort i fra at det var en slags kopi av det kjente Parkteateret i hovedstaden.

Den 1. april 1939 åpnet dørene til kinoen som hadde kostet en liten formue. Men så var de også den beste skjermen, beste setene, beste lyden og meste fremviserne som var å skaffe i 1939. Med en slik dato var det åpent for litt lureri. Moss Avis skrev i sin avis at det skulle være akustikkprøve denne dagen. De oppfordret derfor samtlige gjester å ankomme påført i kalosjer. Og lydige mossinger gjør som de får beskjed om, spesielt når det er gratis forestilling. En stor del av gjestene troppet opp i kalosjer, som selvsagt ikke hadde noen som helst betydning for akustikken. Den offisielle åpning var 19. april 1939, hvor også navnet på salen ble røpet. «Parkteateret» hadde kommet til ved navneforslag og avstemming fra folket. Faktisk var «Parkteateret» foreslått 44 ganger blant 209 forslag. Et navn som på ingen måte skulle skjemme byens nye og moderne arena helt frem til 2020 og langt inn i fremtiden.

Ellers i bygningen var det lege og tannlegekontor, samt en haug med andre kontor og moderne og flotte leiligheter. Med tiden ble det bygget blokker på hver side av Park kino som i dag er en del av et stort blokk-kompleks på hele kvartalet Dronningens gate, Storgata og Kirkegata.


Kilder
Moss Avis
Moss Dagblad
Karin Behn Skjævestad

Smerthu & Oddestad

Annonse, januar 1903, Moss Avis

Thorvald Svendsen Smerthu ble født på gården Smerthu i Hobøl i 1867. Her drev han farsgården frem til rundt 1900, før han auksjonerte den bort og flyttet til Moss i 1901. Der kjøpte Smerthu Kongens gate 29 etter Smed Skaarnes. Hvor han startet en vognmannsforretning. Han spesialisert seg også på salg av gress, høy og halm. Løst og buntet.  I den samme gården drev vognmannen utleie av leiligeter. 

En gang mellom 1906 -1907 gikk han i kompaniskap med Oddestad, noe vi ser av denne utlysningen.  Kongens gate 29 lå på motsatt side av Chr. Flemming i dagens Flemmingkrysset. Vi finner blant annet Statens hus på denne eiendommen i dag. Vi ser også at boligen har fått elektrisk lys i 1909. Denne Oddestad finner jeg ingen informasjon om og han nevnes ikke i 1914-tellingen.

Annonse mars 1903, Moss Avis.

Thorvald Svendsen Smerthu ble gift med Kristine Mathilde Støthum. De fikk flere barn og barnebarn som ble født i Moss. Thorvald var kjent som en pålitelig, solid kar, bramfri og stillferdig. Både han og Kristine var aktive i indremisjonen. Kristine arbeidet som lærerinne og gjorde mye ungdomsforebyggende arbeid.

Smerthu og hesten Brona var fast sjåfør for mange forretninger i Moss, og hadde spesielt faste oppdrag for L. P. Sterud i perioden 1902 - 1935. Brona trakk en flatvogn. Den hadde plass til svært mye. Pakkene var som på bildet, i kasser og baller. De transporterte varer fra jernbanen og fra havna opp til butikken i Kongens gate. Også rundt i byen til forskjellige kunder. Brona var en populær hest der hun kom ruslende med Smerthu bakpå.  De var et kjent par som halve byen var på hils med. En del av bybildet.

Og dårlig tid, nei det hadde de ikke. Selv da Sterud etter hvert kjøpte en automobil fortsatte de å benytte seg av Smerthu og Brona. I 1935 trakk Smerthu seg tilbake, mens Brona var aktiv i andres tjenester i ennå mange år.

Thorvald Smerthu satt i hesteutskrivingsutvalget for hester og kjøretøyer til feltbruk i mange år.

En gang rundt 1917 flyttet familien Smerthu til Klostergata 26. Det var en større eiendom med utleie. De tok med seg telefonnummeret som nå var utvidet til 1354.

Nummer 29 var en stor eiendom med et areal på 901,87 kvadratmeter. Hovedbygningen var bygger i mur på to etasjer med en grunnflate på rundt 259 kvadratmeter. I gården sto et uthus. Delvis mus og treverk med en grunnflate på 100 kvadratmeter. Uthuset hadde bryggerhus, rullebod, staid og annet i første etasje. I tillegg var det et vognskur på rundt 74 kvadratmeter. Eidendommen ble takstert som solid og godt vedlikeholdt i 1917. Moss kommune ønsket å kjøpe eiendommen da de trengte flere kommuneale kontorer. Blant annet skulle den nye stadsingeniøren begynnte 4 rom. Årsaken til at de ønsket akkurat denne eiendommen var at den allerede grenset til Asylet og det kommunale sykehuset. Smerthu ønsket 40 000 kroner for eiendommen, men kommunen fikk prutet ned til 38 000 kroner. Moss kommune som ikke hadde så mye penger måtte ta opp et lån i Hypotekbanjen, samt en nedbetalingsplan over 5 år med eieren Smerthu. Det var altså litt risiko i dette kjøpet, som skulle vise seg at ble problemfritt. 

Thorvald Smerthu døde julaften 1937. Han ble 70 år gammel.

Denne Oddestad vet jeg lite om. Mulig at han kom fra gården Oddestad i Hobøl som Smerthu.

Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien

På bildet: Vognmann Smerthu og hesten Brona.
Smerthu & Oddestad Vognmandsforretning

Jeløy kirke

Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien

Jeløy kirke
En egen kirke på Jeløy var noe som lenge var snakket om. Og i 1936 hadde kommunen øremerket et område nordøst for Torderød. I 1944 ble det opprettet en kirkering av hjelpeprest Michael Rach Landmark. Han greide å samle inn 800 kroner frem til 1948, hvor han flyttet fra Moss. Med han stoppet også planene om en kirke på Jeløy opp. 

Biskop Johannes Smemo var på mossebesøk i 1954, hvor han la igjen noen ganske sterke føringer for en kirke på Jeløy. Det skulle allikevel gå mange år før en kirke kom på dagsordenen. I mellomtiden fikk Jeløy et kapell som åpnet i desember 1963. Jeløy fikk så endelig en egen menighet. Det skjedde først fra 1. januar 1964. Men det skulle igjen ta mange år før en kirke skulle komme på plass, selv om en tomt allerede var satt av i 1954. I 1958-59 hadde arkitektene Eva og Bernt Mejlænder utarbeidet de første utkastene av en kirke på Jeløy. 

Det er den modellen vi ser på bildet. Planlegging og byråkrati dro ut og årene gikk. Flere godkjenninger ble gitt, påfulgt av like mange utsettelser. 

Så, endelig, i november 1973 kunne daværende biskop i Østfold, Per Lønning legge grunnsteinen for Jeløy kirke, og selve arbeidet startet i juli det samme året. Den 27. april 1975 kunne den samme biskop Lønning endelig innvie kirken, som selv i dag står frem som en spektakulær kirke her i landet. Ikke minst på grunn av det flotte glassmaleriet som ble utført av Victor Sparre.

Tidlig fotografi

 

Allerede i 1853 var det mulig å ta et fotografi i Moss. Ikke helt hva vi ser for oss av fotoapparat i dag, men samme type boks med linse, og en teknikk som het "daguerreotypi". En fransk oppfinnelse/teknikk med forskjellige kjemikalier på en forsølvet kopperplate. Kanskje har du sett et gammelt portrettbilde på en metallplate. Teknikken ble oppfunnet i 1830 og spredte seg raskt rundt i verden. I 1853 var den danske "fotografen" C. C. Clausen på plass i Germania Hotel, i Moss. Hotellet som senere byttet navn til Moss hotel. Teknikken egnet seg mest til portrett og aller helst stillbilder da eksponeringstiden kunne ta opp til en time. I 1853 tok det heldigvis ikke så lang tid, og teknikken var forbedret med årene.

Litt om fotball

Skarmyra var en yndet plass for store og små frem til bebyggelsen overtok det meste av myra. Men i de tidligste stunder slik vi blant annet ser ser av dette bildet fra 1909, var det ikke store bebyggelsen. Den lange flate bygningen vi ser på bildet var en liten repfabrikk. Den lå omtrent i området dagens Repslagergata ned til Øvre gate langs Klostergata. Det er ikke den jeg skal skrive om den akkurat nå.

Repbanen i 1909.

Ikke bare flatt
Skarmyra sto til navnet selv om det trolig var tykk skog før det ble en myr. Det meste av vannet fra myra rant akkurat passe idyllisk igjennom hagen til "Nyquistgården" og videre ut i Værla. Med årene tørket denne opp og området langs dagens Løkkegata var det fuktigste punktet til litt ut på 1900-tallet. Med boligbyggingen tørket det helt opp. Et lite sidespor for å fortelle litt om denne Skarmyra som besto av myr, gress, sletter, berg og stort sett i hulter til bulter, på tross av at det ser flatt ut på gamle bilder. 

Rett på utsiden av denne repfabrikken var det ganske flatt, og ikke minst oftest tørt. Barnelek gikk med tiden over og litt mer seriøs lek. Leken hadde en ball, og leken hadde 2 lag og 2 målpunkter. Det gikk ut på å sparke denne ballen mellom lagspillerne, unngå motspillerne og aller helst sparke ballen mellom disse to målpunktene for skåring som gjerne var bevoktet av den største og bredeste på laget. Jepp, du har gjettet riktig. Leken defineres som sport i dag, under navnet fotball.

Fra lek til fotball
Nå var ikke fotball et ukjent begrep rundt 1900. Men i organisert form var det ennå ganske ukjent. Det var «fotballag» i hver eneste bydel og på Jeløy. Underveis begynte disse å møtes for vennskapelig, alvorlig lek. Det handlet selvsagt om å vinne. Dette var også i en tid hvor foreldre var håpløst gammeldagse. De forsto ikke så mye av denne fotballen, viste liten interesse  og så på det hele som lek. I alle fall de aller fleste. Da spillerne begynte iføre seg store sorte underbukser som gikk helt ned til knærne var det mange av de gamle som stusset. Ikke helt ulikt da «sægging» ble populært på 90-tallet, bortsett fra at det ikke er spesielt sammenlignbart. Og denne leken moret de gamle seg med å kalle «futtball». De mente nok at det bare var tøys og tull. Underveis oppdaget de at det slettes ikke var noen underbukse. Den var blank og fin. og årsaken til denne klesstilen var at en del av spillerne rundt i byen hadde gått sammen og organisert fotballen. De stiftet «Moss Idrætsforening». Rundt samme tid ble også "Jeløy Idrætsforening" stiftet.

Den faste banen var altså på langsiden av Schulstocks repfabrikk, og fungerte som den ene langsiden av banen. Her ble det til daglig produsert kilometer på kilometer med tau i alle varianter. Noen spesielle regler var ennå i formet til spillet, som det gikk mye i måk, mæl, og spærking av denne store myke ballen. Noe som ofte resulterte i blåveiser og hevelser på legger og lår. «Saksing» og knuffing var helt greit. Høylytt banning og nedsettende kommentarer hadde også en effekt. Gjerne fra sidelinjen. Og den taktiske planleggingen gikk oftere på hvordan de systematisk skulle «ta» de gode spillerne på motsatt side enn å spille god fotball. Og du skal heller ikke se bort i fra at langsiden med repfabrikken ikke fungerte spesielt godt som ballfanger da spillerne titt og ofte måtte en tur ut i Klostergata etter ballen som gjerne kunne gå i uante retninger om man sparket til litt feil og akkurat passe for hardt. Spesielt glassværksarbeideren Johan Olsen var beryktet for kanonskuddene sine. Og siden han var den beste sparkeren ble han like greit kaptein på laget. Derfor fikk han også gå med en stripe i denne lange underbuksa. Selve banen var ikke av frisert gress, ei av flat mark. Men heller en liten eng med både tuer, stier og fine hull som ble dannet under en god regnskyll. Man kunne kanskje ikke kalle det for en bane, men et jorde. Faktisk hadde den på folkemunne navnet "potetkjellern".

Når noe blir organisert og satt i bestemte former kommer det ofte krav i kjølevannet av dette. Nå var leken med ball for lengst gått over i blodig alvor. Ikke bare var mindre søsken og skolebarna blant publikum. Nå var hele familien med og supportgjengen var på plass. Dessuten var Skarmyra blitt delt opp i salgbare tomter hvor det også skulle bygges boliger. Dermed måtte man se seg om etter en ny bane.

Den nye banen
De skulle ikke kikke så veldig langt. Faktisk bare litt skrått nedover, nesten ned til kirkegården. Her sto det en gammel låve og fabrikken til Helly Hansen. Så litt overfor den og litt inn på myra. Da er du fremme. Plassen ble opparbeidet i 1909 og er i dag bedre kjent som «Sandløkka». Det var ennå ingen boliger i dette området. Kvaliteten på banen var omtrent som den de hadde forlatt. Men det var mye større plass. Og siden det var blitt en «idrætsforeing» ble plassen i tillegg benyttet som idrettsplass med flere sportsgrener. Også på vinterstid med langrenn og skøyter. Selve banen gikk i retning kirkegården. Noe man gjerne fleipet med da gjestene spilte mot den retningen. For hvem ville vel løpe mellom gravsteiner etter en bortskutt ball? 


     Sandløkka rundt 1925.

Da fotballen kom dit var den blitt godt organisert med regler og drakter. Fargene var nå sorte shorts og hvit t-skjorte med en bred sort stripe rundt brystpartiet. Denne skulle de fortsette å bruke i forskjellige varianter til de ble gule og sorte. Som du sikkert forstår besto laget nå av spillere fra hele byen. Noen talentjakt var ennå ikke i gang. Men man skal tro de som utpekte seg best på banen ble også plukket ut ved neste kamp. Spesielt fra Moss Glassværk kom det mange gode spillere. De hadde flere gode baner på Jeløy. Det var både lokale kamper og fylkeskamper 

på Sandløkka.

Bildet er fra 1953, men omtrent slik så de første draktene ut. 

Navnet "sandløkka" på banen var ikke tilfeldig, og som fotballbane var den helt forferdelig å spille på. 

Det tok derfor ikke mange årene før en helt ny idrettsarena åpnet på Malakoff.  6. september 1912.

Den var helt moderne og den første i sitt slag i Moss. Plassen var på 11500 kvadratmeter og ble spesielt populær for skøytesporten hvor det ble arrangert flere NM. Arenaen var i bruk til Melløs overtok 21. mai 1939. Med årene forfalt denne banen. Under krigen brukte tyskerne plassen til sine arbeidsbrakker og lager. Etter krigen ble brakkene benyttet som kommunale boliger. I dag finner vi Malakoff videregående skole på den samme plassen.

Seriøs fotball på Malakoff. Trygve Løken i aksjon.

Idrettsparken på Malakoff.

På Malakoff ble fotballen stadig med tilspisset, systematisert og treningene ble spesifikke for laget. Fotballen i Moss tok skrittet fra løkkefotball til profesjonell elitefotball. Spesielt var det populært å møte «særpingene» eller de fra «freksta». Da gikk det hardt for seg både på og utenfor banen.

Det var først på Melløs hvor den moderne fotballen startet og Mosselaget ikke lenger besto av kun Mossinger, men med innkjøpte enkeltspillere fra hele landet. 

Vel, det får være nok fotball for i dag!

Kilder

Christian Stenersen

Moss Fotballklubb

Moss Avis

Alle bilder: Mossebibliotekenes arkiv. 

Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien
 

Da Momme Peterson kom til Moss

Vi reiser tilbake til året 1793. Bryggerimester Johan Gude hadde utlyst en stilling til sine forrentingsvenner i Flensborg, Danmark. Han ønsket en pålitelig brennerimester. Momme Peterson, bare 22 år gammel, ble valgt, og han reiste så til Norge og Moss. Her møtte han stedet som hadde får kjøbstadstatus i 1720.

Moss lå under Smaalenenes Amt. Det som senere ble Østfold og i dag en del av storfylket Viken. Moss hadde egen fogd og tollsted på denne tiden. Det bodde rundt 1400 mennesker i den lille byen. I tillegg bodde rundt 300 på verket og det var bebyggelse på Raet (området rundt Klostergata). Rundt 200 matrikulerte eiendommene var oppført i byen. Og etter tidens forhold var det «en stor Deel anseelige Bygninger, smukt malede»

Byen var kanskje ikke den største i landet. Men den var absolutt en av de travleste. Det skyldtes ganske konkrete årsaker til dette. For det første gikk kongeveien tvers igjennom byen. Dette var hovedfartsåren over land mellom Danmark, Sverige og hovedstaden i Norge. Den neste årsaken var at Moss som oftest hadde isfri havn om vinteren. Utenom de årene med virkelig streng kulde. Da frøs hele Oslofjorden. I tillegg hadde byen en stor foss. En nærmes uendelig kilde for drivkraft. Noen kanal var ennå ikke gravd, og kystlinjen besto av østre og vestre Værlesand. Midt i mellom var Værlestranden. En del av dette er Sjøbadet i dag. 

Slik Værlen så ut i 1733. Foreviget da Kong Christian IV hadde ankret opp og var på vei ut av bukta.

Byen hadde et magistrat, en rådmann som i tillegg fungerte som byfogd, byskriver, politimester og auksjonsdirektør. Den «kongelige Toldprocureur for Christiania, Holmestrand, Mos, Tønsberg, Drammen og Drøbak» hadde hovedkontor i byen med 15 mann over «Tolderes og Consumptionens riktige Ærleggelse». Ladestedene Soon, Krogstad og Larkollen var underlagt Moss tolldistrikt. Byen hadde et frivillig «Bevæpnet Compagnie» på 100 mann. Byfogd var Conrad Brandt (1794-1805).

Ellers hadde byen egen sogneprest, en apoteker og en kongelig postmester. Hver onsdag ettermiddag, torsdag ettermiddag og søndag morgen kom det ukentlig post fra København, Christiania, Bergen og Trondheim.

En gammel trekirke var plassert midt i byen. Mellom den øvre gade (Kongens gate) og den nedre gade (Storgata) var det ganske flatt og «en næsten bunnløs sump som ikke kunde bebygges». (Omtrent hele området til Amfi i dag). Kirken hadde et skjønt tårn, og var meget smuk både inn- og utvendig. En gang i året, i august var det et stort «trende dages kveg- og kramvaremarked». på kirketorvet. Festingen ble etterhvert så preget av fyll og bråk at de måtte legge ned markedet.

Byen hadde også opprettet en forening «til at holde til deres Fornøyelse en ordentlig Concert og Klub». En slags festkomité for hele byen. "Moss Klub- og Balselskap" var etablert i 1791.

Boligene på Verket så omtrent like ut den gangen som i dag. Forskjellen var overgangen over Fossen. Der Storebro er i dag har det alltid vært en overgang. Og nedover fossen har det vært et titalls andre overganger da det der i dag er bibliotek og bymuseum var fullt av sagbruk og møller som den gangen var midt i fossen. Like før hovedgården (Konvensjonsgården) gikk det en stor tømmerrenne over veien og ned på jernverket. Renna ga fra seg mye støy og det plasket stadig vann ut av den. Mang en hest og kusk har ridd nervøst under denne. Og sto du nede på sletta der vi i dag finner Dronningens gate kunne man se hustak stablet hulter til bulter og tett i tett nedover langs Fossen.

Byen hadde tømmer- og mølleindustri. Ved siden av dette var det en klesfabrikk, et farveri, en tobakksfabrikk og flere brennevinsbrennerier. I tillegg var det jernverket. 

Det samme året malte den danske kunstneren Christian August Lorentzen et bilde av Moss. Som vi ser, er det jorder der Værla burde vært. Men det var vanlig at kunstnere på besøk, laget en skisse og utførte selve verket mye senere. Da var det viktig å huske alle detaljer. Noe Lorentzen bommet på her. 

Blant byens stormenn var det navn som Johan Gude og Bernt Anker. Deres formue var visstnok på en «tønne gull» i året. Andre navn var Vogt, Gerner og Tyrholm. Det skulle ikke ta lang tid før Momme hentet seg en kone i hjemlandet og så muligheter i denne lille byen. Men det, får bli til en annen historie. Momme Peterson er forfar til Petersonfamilien som senere skulle bli kjent for M. Peterson & Søn. En av byens største hjørnestensfabrikker som ble lagt ned etter konkurs i 2012. Fabrikkområdet er på vei til å bli byens nyeste og mest moderne bydel. 

Alle nyere bilder: Johan Rynnås.