 |
Under Napoleonskrigene og krigen mot Sverige i 1814 var det hentet inn soldater fra alle steder rundt i landet. Og da freden kom med konvensjonen ble undertegnet sto mange av soldatene uten noe å gjøre. Noen reiste hjem, andre bosatte seg i nærheten av sin siste post. Etter krigen var det lite mat og dårlig med arbeid. Soldater og folk gjorde hva de måtte for å overleve. Noen valgte negative snarveier.
En av disse soldatene var Brede Arnesen Nord. Han kom opprinnelig fra plassen Pind under gården Søndre Nord, Brandval i Solør, Grue. Han tjente under det Nordenfjeldske regiment fra 1807 til 1814.
Da krigen var over, bosatte Brede seg i Gamlebyen, Fredrikstad. Han fikk borgerbrev med høkervirksomhet. En høker var en type kjøpmann som fikk tillatelse til å selge spesifikke varer. Gjerne import/eksport. Han brygget også øl for garnisonssykehuset i Gamlebyen, Fredrikstad. Som fersk borger i Fredrikstad byttet han navn til Brede Nord og giftet seg med Anne Larsdatter Årum fra Borge 2.mai 1815 i Borge kirke. I 1816 betaler har sølvskatt for både matrikkel nummer 62 og 63. Etter matrikkelen i 1885 skal det være disse bygningene. De har samme nummer i dag. Jeg har ikke funnet noen eldre matrikler.
En av disse soldatene var Brede Arnesen Nord. Han kom opprinnelig fra plassen Pind under gården Søndre Nord, Brandval i Solør, Grue. Han tjente under det Nordenfjeldske regiment fra 1807 til 1814.
Da krigen var over, bosatte Brede seg i Gamlebyen, Fredrikstad. Han fikk borgerbrev med høkervirksomhet. En høker var en type kjøpmann som fikk tillatelse til å selge spesifikke varer. Gjerne import/eksport. Han brygget også øl for garnisonssykehuset i Gamlebyen, Fredrikstad. Som fersk borger i Fredrikstad byttet han navn til Brede Nord og giftet seg med Anne Larsdatter Årum fra Borge 2.mai 1815 i Borge kirke. I 1816 betaler har sølvskatt for både matrikkel nummer 62 og 63. Etter matrikkelen i 1885 skal det være disse bygningene. De har samme nummer i dag. Jeg har ikke funnet noen eldre matrikler.
Brede hadde vært blant mange soldater som røvet hemningsløst da svenskene trakk seg ut i 1814. Det var det like gjerne offiserer som den menige mann blant tyvene. Det var svenskene som fikk skylden. Det var for så vidt ikke noe nytt i Bredes familie, uten at han kunne skylde på det. Onkelen Torsten Olsen ble dømt for landveistyveri i 1777.
Det var akkurat det at Brede angivelig hadde forsynt seg av varer han ikke skulle gjort og solgt fra forretningen hans, som starter denne historien.
De første beskyldningene
Kjøpmann Morten Nygaard, som også var branninspektør, var ute på en vanlig rutinebranninspeksjon og turen var kommet til familien Nord. Brede var ikke så lysten på dette besøket, men hadde ikke noe valg. På loftet hos familien Nord fant branninspektør Nygaard en del effekter han mente tilhørte garnisonen og brannvesenet i Fredrikstad. Brede var en mann med et fryktelig temperament og likte dårlig å bli beskyldt for tyveri. Han forklarte hurtig at materialene fra garnisonssykehuset kun var til bevaring for en løytnant Sveip. Da tok Nygaard tatt tak i det ene øret til Brede og dro han bortover samtidig som han også kalte løytnant Sveip for en kjeltring. Nygaard kunne allikevel ikke bevise dette, og Brede og Sveip gikk derfor til injurieprosess mot kjøpmann Nygaard for beskyldningene. Grundigere undersøkelser ble gjort, og dette ble starten på en lengre rettsak. Rettsaker den gangen kostet mye penger da alle involverte skulle ha betalt i klingende mynt. En anmeldelse Brede senere skulle angre på på mange måter.
Desperate tanker
Med den militære bakgrunnen hadde Brede en grei oversikt om rutiner og prosedyrer. Han visste derfor at lønninger ofte ble sendt med postkjørere. (Tidlige postbud). At man sendte penger med postkjørere var mulig den gangen, for røvere og ran var ikke så vanlig. Landeveisrøveri generelt var ikke vanlig. Derfor ferdet folk ganske trygt langs veiene. Brede visste også at de fleste postkjørerne var unge gutter. En plan begynte å ta form. Han tenkte og spekulerte en del på dette og fant nok ut at det burde være mulig å rane en slik sending.
Brede fortalte ingen at han dro, og gikk til fots fra Gamlebyen til Moss. Der fulgte han kongeveien igjennom Moss, over brua ved fossen og videre forbi Verket og opp i Mosseskogen. Som Høker var han ofte i hovedstaden og hadde derfor pønsket ut hvor det ville være mulig å gjennomføre noe slikt.
Det første ranet
1. desember, 1815 klokken 23.30 var postbonden Halvor Olsen på vei fra Skøien i Såner, Vestby til Melløs i Moss. Gården lå like ved det vi kjenner som Såner stasjon. Han hadde med seg post fra Christiania. Melløs var den neste postgården på ruten. Halvor hadde kjørt denne ruten mange ganger. Han kjente nok hver krik og krok. Og det hendte nok at han traff på et dyr eller to. Denne natten, da han var kommet inn i Mosseskogen som på den tiden virkelig var tett skog, og passerte den gamle plassen, retterstedet hvor det tidligere vært mange rettssaker og avstraffelser. Halvor hadde hørt historiene. I 1788 ble blant annet rovmorderen Hans Pedersen henrettet der. Mye rykter og spøkelseshistorier lå rundt plassen. Vi kan gjette hvilke tanker som gikk igjennom hodet til Halvor Olsen der han var alene i mørket og kulden. For selv med tent lykt så han ikke stort annet en det nærmeste rundt seg. Alt han hørte var meiene på sleden i snøen og hestens rolige trav.
Plutselig kom det en skikkelse farende rett mot Halvor, rett ut av den mørke skogen. Halvor ble usikker og vurderte at det kunne være en annen postslede eller et stort dyr da det ikke var uvanlig at de reiste på natten. Han blåste derfor 2 ganger i posthornet, som var vanlig prosedyre. Skikkelsen flyttet ikke på seg! Han gikk rett i mot hesten til Halvor og stanset den. Halvor kunne nå se at det var en kortbygget mann, iført en sid grå, lang og tykk frakk. Han hadde høye støvler og en høy hatt.
Halvor spurte den fremmede, "Hvorfor gjør du dette?". "Det skal du snart få vite!», hadde Brede svart og hoppet opp på sleden hvor han satte seg bak Halvor. Halvor snudde seg rundt for å se hva som skjedde. Da slo Brede til Halvor i panna like over det venstre øyet. Halvor begynte å blø. Brede tok så hardt rundt armene hans, dro han bakover og slo Halvor ennå en gang. Og denne gangen mistet Halvor bevisstheten.
Brede førte så hesten og sleden et stykke inn i skogen og vekk fra hovedveien. Der fant han postsekken og fikk åpnet denne med en stor kniv. Halvor våknet til og fant seg selv liggene på bakken i snøen. Da Brede oppdaget at Halvor var våken slo han Halvor flere ganger i hodet til han svimet av på nytt. Sekken var full av penger, store sedler. Sedlene var svært store den gangen og tok mye plass. Og det var ikke pengesedler slik vi har i dag. Det var mer verdisedler som veksles i mynt.
Brede hadde ikke tenkt på dette og skjønte raskt at han ikke ville greie å ta med seg alle «pengene». Han tok med seg 2400 riksbankdaler, og kastet 3000 riksbankdaler i skogholtet. En plass han håpet å finne igjen senere. Så forlot han sleden og satte kursen tilbake mot Moss.
Halvor slapp unna med skrekken
Halvor Olsen kom så vidt til seg selv og fikk kommandert hesten til å gå. Hesten satte automatisk kursen hjem til Skøien. Den gikk nok på gammel vane, for Halvor var ikke ved bevissthet da sleden ankom Skøien. Gårdsgutten på Skøien stusset på at slede og hest var så tidlig tilbake, og ikke så han Halvor heller. Gutten gikk bort til sleden. Der lå Halvor blodig på bunnen av sleden med post spredd rundt seg. Han ble brakt i hus og kom så vidt til seg selv. Han fikk mumlet noe om at han var blitt ranet og at han trodde han kjente igjen raneren. Han mente det kunne være svigersønnen til en Møller i nærheten kan vi lese i notatene til sorenskriver Herman Vogt Krefting. Deretter slukket Halvor og doktor Johannes Mentzler fra Moss ble hentet. Han forbød all videre forhør. Halvor ble sengeliggene i mange dager. Han fikk allikevel ingen varige skader og var snart på bena igjen. Det tok altså flere dager før Halvor kunne avgi en skikkelig forklaring.
Etterforskningen
Det brutale ranet fikk mye oppmerksomhet. Ranet ble anmeldt og Amtmann Sibbern som da satt på stortinget tok selv ledelsen for etterforskningen. Vitner ble intervjuet. Blant annet Henrik Johansen, en byvekter på Moss. Han fortalte at han hadde stått utenfor sadelmaker Heslers gård i Konggata like før midnatt. Da hadde en mann som passet beskrivelsen kommet vandrende nedover fra Radet (Klostergata). Mannen hilste høflig før han forsvant over Torvet og mot Verket. Senere ut mot morgenkvisten hadde den samme mannen kommet fra motsatt retning. Denne gangen med en pakke under armen, fortalte byvekteren. Et annet vitne, Sagmester Iver Olsen ved Klommesten hadde sett den samme mannen på vei sydover på sin vei til arbeide på en sag i Fossen. Sjømann Eliassen som hadde gått igjennom Mosseskogen til sitt hjem på Værlesanden, men tidligere på kvelden. Der hadde han møtt en mann som passet til beskrivelsen. Eliassen hadde hadde hilst pent. Det kom ikke noe svar og det hadde virket som at mannen ventet på noen.
Det var akkurat det at Brede angivelig hadde forsynt seg av varer han ikke skulle gjort og solgt fra forretningen hans, som starter denne historien.
Kjøpmann Morten Nygaard, som også var branninspektør, var ute på en vanlig rutinebranninspeksjon og turen var kommet til familien Nord. Brede var ikke så lysten på dette besøket, men hadde ikke noe valg. På loftet hos familien Nord fant branninspektør Nygaard en del effekter han mente tilhørte garnisonen og brannvesenet i Fredrikstad. Brede var en mann med et fryktelig temperament og likte dårlig å bli beskyldt for tyveri. Han forklarte hurtig at materialene fra garnisonssykehuset kun var til bevaring for en løytnant Sveip. Da tok Nygaard tatt tak i det ene øret til Brede og dro han bortover samtidig som han også kalte løytnant Sveip for en kjeltring. Nygaard kunne allikevel ikke bevise dette, og Brede og Sveip gikk derfor til injurieprosess mot kjøpmann Nygaard for beskyldningene. Grundigere undersøkelser ble gjort, og dette ble starten på en lengre rettsak. Rettsaker den gangen kostet mye penger da alle involverte skulle ha betalt i klingende mynt. En anmeldelse Brede senere skulle angre på på mange måter.
Det tok ikke lang tid før Brede Nord hadde brukt opp hele sin formue. For han hadde en bra formue. Det kan vi lese av sølvskatten i 1816. Brede ble desperat etter å prøve sin uskyld, og en tapt rettsak ville bli ennå dyrere. Nå sto mye på spill. Hvor skulle han hente penger? https://media.digitalarkivet.no/view/52590/3
Med den militære bakgrunnen hadde Brede en grei oversikt om rutiner og prosedyrer. Han visste derfor at lønninger ofte ble sendt med postkjørere. (Tidlige postbud). At man sendte penger med postkjørere var mulig den gangen, for røvere og ran var ikke så vanlig. Landeveisrøveri generelt var ikke vanlig. Derfor ferdet folk ganske trygt langs veiene. Brede visste også at de fleste postkjørerne var unge gutter. En plan begynte å ta form. Han tenkte og spekulerte en del på dette og fant nok ut at det burde være mulig å rane en slik sending.
Brede fortalte ingen at han dro, og gikk til fots fra Gamlebyen til Moss. Der fulgte han kongeveien igjennom Moss, over brua ved fossen og videre forbi Verket og opp i Mosseskogen. Som Høker var han ofte i hovedstaden og hadde derfor pønsket ut hvor det ville være mulig å gjennomføre noe slikt.
Det første ranet
1. desember, 1815 klokken 23.30 var postbonden Halvor Olsen på vei fra Skøien i Såner, Vestby til Melløs i Moss. Gården lå like ved det vi kjenner som Såner stasjon. Han hadde med seg post fra Christiania. Melløs var den neste postgården på ruten. Halvor hadde kjørt denne ruten mange ganger. Han kjente nok hver krik og krok. Og det hendte nok at han traff på et dyr eller to. Denne natten, da han var kommet inn i Mosseskogen som på den tiden virkelig var tett skog, og passerte den gamle plassen, retterstedet hvor det tidligere vært mange rettssaker og avstraffelser. Halvor hadde hørt historiene. I 1788 ble blant annet rovmorderen Hans Pedersen henrettet der. Mye rykter og spøkelseshistorier lå rundt plassen. Vi kan gjette hvilke tanker som gikk igjennom hodet til Halvor Olsen der han var alene i mørket og kulden. For selv med tent lykt så han ikke stort annet en det nærmeste rundt seg. Alt han hørte var meiene på sleden i snøen og hestens rolige trav.
Plutselig kom det en skikkelse farende rett mot Halvor, rett ut av den mørke skogen. Halvor ble usikker og vurderte at det kunne være en annen postslede eller et stort dyr da det ikke var uvanlig at de reiste på natten. Han blåste derfor 2 ganger i posthornet, som var vanlig prosedyre. Skikkelsen flyttet ikke på seg! Han gikk rett i mot hesten til Halvor og stanset den. Halvor kunne nå se at det var en kortbygget mann, iført en sid grå, lang og tykk frakk. Han hadde høye støvler og en høy hatt.
Brede førte så hesten og sleden et stykke inn i skogen og vekk fra hovedveien. Der fant han postsekken og fikk åpnet denne med en stor kniv. Halvor våknet til og fant seg selv liggene på bakken i snøen. Da Brede oppdaget at Halvor var våken slo han Halvor flere ganger i hodet til han svimet av på nytt. Sekken var full av penger, store sedler. Sedlene var svært store den gangen og tok mye plass. Og det var ikke pengesedler slik vi har i dag. Det var mer verdisedler som veksles i mynt.
Brede hadde ikke tenkt på dette og skjønte raskt at han ikke ville greie å ta med seg alle «pengene». Han tok med seg 2400 riksbankdaler, og kastet 3000 riksbankdaler i skogholtet. En plass han håpet å finne igjen senere. Så forlot han sleden og satte kursen tilbake mot Moss.
Halvor Olsen kom så vidt til seg selv og fikk kommandert hesten til å gå. Hesten satte automatisk kursen hjem til Skøien. Den gikk nok på gammel vane, for Halvor var ikke ved bevissthet da sleden ankom Skøien. Gårdsgutten på Skøien stusset på at slede og hest var så tidlig tilbake, og ikke så han Halvor heller. Gutten gikk bort til sleden. Der lå Halvor blodig på bunnen av sleden med post spredd rundt seg. Han ble brakt i hus og kom så vidt til seg selv. Han fikk mumlet noe om at han var blitt ranet og at han trodde han kjente igjen raneren. Han mente det kunne være svigersønnen til en Møller i nærheten kan vi lese i notatene til sorenskriver Herman Vogt Krefting. Deretter slukket Halvor og doktor Johannes Mentzler fra Moss ble hentet. Han forbød all videre forhør. Halvor ble sengeliggene i mange dager. Han fikk allikevel ingen varige skader og var snart på bena igjen. Det tok altså flere dager før Halvor kunne avgi en skikkelig forklaring.
Etterforskningen
Det brutale ranet fikk mye oppmerksomhet. Ranet ble anmeldt og Amtmann Sibbern som da satt på stortinget tok selv ledelsen for etterforskningen. Vitner ble intervjuet. Blant annet Henrik Johansen, en byvekter på Moss. Han fortalte at han hadde stått utenfor sadelmaker Heslers gård i Konggata like før midnatt. Da hadde en mann som passet beskrivelsen kommet vandrende nedover fra Radet (Klostergata). Mannen hilste høflig før han forsvant over Torvet og mot Verket. Senere ut mot morgenkvisten hadde den samme mannen kommet fra motsatt retning. Denne gangen med en pakke under armen, fortalte byvekteren. Et annet vitne, Sagmester Iver Olsen ved Klommesten hadde sett den samme mannen på vei sydover på sin vei til arbeide på en sag i Fossen. Sjømann Eliassen som hadde gått igjennom Mosseskogen til sitt hjem på Værlesanden, men tidligere på kvelden. Der hadde han møtt en mann som passet til beskrivelsen. Eliassen hadde hadde hilst pent. Det kom ikke noe svar og det hadde virket som at mannen ventet på noen.
Etterforskningen ga liten tvil om at det var Brede Nord som var observert, men på dette tidpunktet et fremmed mann. Det var vanskelig å knytte han til ranet. Det eneste de hadde å gå ut i fra var en antagelsen om at mannen bodde sør for Moss. I tillegg ble svigersønnen av mølleren frikjent med sikkert alibi. Andre mistenkte ble også innkalt til avhør, men førte til intet. Saken fikk spesielt stor oppmerksomhet da det var svært uvanlig å overfalle et postbud. Det var nærmest en sensasjon. Uten ytterlige bevis eller funn av mannen til beskrivelsene ble saken henlagt i september 1815, og mer eller mindre glemt etter dette.
Brede Nord ble allikevel arrestert like etter ranet. Men det var av andre årsaker. Han ble tatt for tyveri av brannbøtter. Han måtte sitte 2 måneder i tukthus i 1816 for besittelse av tyvgods. Brede ble frikjent like etter, men måtte betale saksomkostningene.
Resten av pengene
Våren ble til sommer, og sommeren til høst. I løpet av denne høsten hadde Brede brukt mye tid på å legge en ny plan. Han hadde spurt og gravd, hentet opplysninger og lagt en plan. Så, den 29. oktober tok Brede Nord med seg pistol og et slagbelte og dro avgårde. Denne gangen skulle han være godt forberedt. Beltet var orepeis. Et flettet belte med et tungt blylodd i enden.
Brede gikk fra Fredrikstad tidlig om morgenen helt til Såner i Vestby. (Til og fra blir dette nesten 7 mil). Her ville han gjøre det samme som sist og utføre ranet i Mosseskogen. Denne gangen gikk det ikke helt som planlagt. På Skøien hadde de lært og hadde begynt med 2 mann i vogna, hvor den ene satt med sabelen klar. Da Brede oppdaget dette, skyndte han seg videre i forkant av postvogna. Brede visste at postvognene gikk mellom de forskjellige postgårdene. Ved hver gård var det skifte av kusk og hest. Brede vurderte derfor at han kunne slå til ved neste postbytte. Dessuten ville han rekke neste stasjon fordi postfølget også gjorde en stopp på poståpneriet i Moss før reisen videre til Melløs.
Ole Larsen var neste kusk på ruten, og kjørte videre fra postgården Melløs til Gate i Rygge. (Gathue). Brede stoppet kusken like etter Melløs ved milesteinen på skogen ved Bjølsund. Her spurte han pent om å få sitte på. Larsen hadde svart at han var en postkjører og hadde ingen anledning til å ta med passasjerer. De hadde ikke lov til det, svarte Larsen og satte i vei. Brede fikk derfor ingen mulighet til å utføre ranet her heller og hastet videre til Råde. Det neste postbytte var ved gården Gate som var den offisiell postgården i Rygge. Kusken derfra var den 16 år gamle Hans Johansen.
Hans ble satt ut, og det ble utvekslet noen ord om hvor gutten skulle og om Brede kunne sitte på. Hans visste ikke helt hva han skulle svare og plutselig, helt uten videre, brukte Brede slagbeltet og traff Hans hardt i hodet. Brede ga gutten flere slag til han besvimte. Gutten kunne senere fortelle at han husket hendelsen i detalj og trodde selv at han hadde vært i sjokk enn besvimt. Brede kjørte vogna av Kongeveien og inn i et skogholt ved Jonstentoppen.
Nok en gang var det mer penger enn hva Brede greide å bære med seg. Rundt 2200 specidaler ble det sagt. Så Brede gravde ned rundt 1100 specidaler i skogen. Det ryktes forresten at pengene aldri ble funnet. Et sted under denne hendelsen hadde Brede mistet pistolen. Det oppdaget han ikke før han var kommet hjem.
Hans lå på bakken da han kom til seg selv. Hesten var fraspent fra vogna og tjoret fast til et tre, postveska skåret opp og tyven var borte. Hans Johansen kom seg opp til Karlshus, og fikk med seg noen folk derfra. De dro først til åstedet og deretter kikket rundt i området. De fant pistolen, men ikke raneren. (Det går litt forskjellige historier om funnet av pistolen) Gutten ble ikke spesielt skadet, men kunne ikke beskrive mannens utseende siden det hadde vært mørkt på morgenkvisten. Han kunne allikevel fortelle om "En noe kortrygget mann, iført sid frakk, høye støvler og høy hatt." I ettertid viste det seg at det hadde ligget et stort pengebrev i posten som Brede hadde oversett. Noe som kunne endret fortsettelsen på denne historien. Men Brede var opphengt i lønningene.
Ny etterforskning
Det var blant annet lønningene til garnisonstroppene i Fredrikstad Brede hadde røvet. Og det tok ikke lang tid fra postmester Mossin i Fredrikstad meldte i fra om forsinket post til ryktene om et ran nådde Fredrikstad via et ilbud fra Christian Nielsen på Strømshaug i Råde. Ettersom dette nå var en sak for det militære bidro det til ekstra raskt og grundig etterforsking. Amtmann Sibbern som hadde bosted på Værne kloster tok igjen ledelsen i etterforskingen.
Sporene denne gangen var mye tydlige. Som nevnt tidligere prøvde Brede seg flere steder. Det var mange vitner denne gangen. Sibbern snakket med flere vitner da han tok den samme ruten som posten hadde tatt, på veien ut til Fredrikstad. Postkjørerene kunne beskrive Brede uten å ha snakket seg i mellom. Det var ikke tvil om at det var samme mann som var observert hele veien. I Moss hadde den samme byvekteren som året før vitnet mot Brede, igjen observert Brede på vei ned Radet. Vokteren sto denne gangen utenfor hattemaker Pettersens gård i Kongens gate. Vokteren synes mannen så mistenkelig ut og fulgte ubemerket etter ham til han krysset Storebro over Mossefossen. Dagen etter da vokteren fikk høre om ranet i Råde kom han på at dette var jo den samme mannen som året tidligere.
Juditte Monsdatter fra gården Myre i Råde var på vei til Moss for torvhandel med sin sønn, Anders Olsen rundt halv fem den samme morgenen. De reiste opp mot Jonsten og skulle videre over Grimstadbakken. Der traff de en mann som løp hurtig sydover. Like etter så de postkjøreren i fullt trav nordfra. Juditte og Anders beskrev mannen uavhengig av de andres utsagn. Samme mann.
Amtmann Sibbern opprettet kvarter på lensmannsgården Ek i Råde. Her innkalte de til flere avhør. Som tidligere sto allikevel etterforskningen fast. Selv om de nå hadde pistolen og gode beskrivelser av raneren. Men ingen visste hvor mannen kom fra. De begynte å ane at dette var samme person som året før.
Snart skulle dette snu. Skyssskafferen på Karlshus, Hans Haraldsen meldte seg som vitne. Han fortalte om en samtale med underoffiser Johnsen. Johnsen var fra Fredrikstad og hadde vært et ærend i Moss. På veien hjem hadde han stoppet for en pause i Karlshus. Der traff han Hans Haraldsen og de slo av en prat. Hans fortalte om ranet, hvor Johnsen videre fortalte at han tidligere på morgenen hadde truffet en gammel kjenning i Ørmenbakken da han var på vei til Moss. Mannen hadde vært dyvåt av svette og var på vei hjem til Fredrikstad. De to stoppet og slo av en liten prat. Mannen hadde fortalt at han hadde vært i Råde for å kjøpe poteter. Dessverre husket ikke Haraldsen hvilket navn Johnsen hadde oppgitt, men at beskrivelsen av mannen var svært lik tidligere beskrivelser.
Endelig fikk amtmann Sibbern et spor å følge. Han samlet folk og de reiste straks til Fredrikstad. I 23-tiden ankom de over Glomma til Gamlebyen. Der kontaktet Sibbern byfogd Løitnant Normann, som straks innkalte underoffiser Johnsen. Johnsen kunne raskt fortelle at mannen han hadde truffet var Brede Nord, en høker i Gamlebyen. Byfogden kjente igjen navnet og fortalte om flere saker rundt Brede Nord. Blant annet en pågående sak i hovedstaden rundt tyveri av korn fra den svenske armés kornmagasin ved Fredrikstad festning. Det skulle vise seg at Brede brukte mye penger til å forsvare seg i forskjellige rettssaker mot ham. Under de senere avhør kom det frem at familien trengte 1300 spesidaler for å løse ut gården Aare mellen i Borge på odel. Dette skjedde aldri.
Arrestert
På kvelden den 30. oktober banket lovens menn på døra hjemme hos Brede. De banket lenge og vel før noen åpnet. Det var søsteren Inger, som lukket opp. Hun prøvde med hensikt å oppholde dem i døra med prat. Det endte med at ble hun arrestert og loven gikk inn i huset. Der fant de Brede og hans hustru sovende, på deres soverom. Noen voktere ble i huset over natten og Brede ble arrestert dagen etter. Brede bedyret sin uskyld hele veien og inn i arresten.
Bevisene talte raskt i mot Brede. De fant i tillegg kuler i huset som matchet pistolen de hadde funnet tidligere. Hustruen og søsteren ble også satt i varetekt, men slapp ut etter noen dager. Søsteren kunne opplyse om at Brede ikke hadde vært hjemme på angitte tidspunkt. Hun kunne også bekrefte at hun hadde sett et lignende våpen hos sin bror. Brede ble deretter overført til en arrest i Moss slik at eventuell familie og venner ikke kunne hjelpe han.
Brede hadde til da nekta all skyld og virket ganske rolig. Men da han skulle settes i arresten i Moss fikk Brede tak i en kniv og gjorde et desperat forsøk på å kutte seg selv i halsen med kniven. Det var totalt mislykket og han fikk kun et par sår. Da han senere ble konfrontert med hvorfor han hadde gjort dette, sa Brede at han var så fortvilet over saken at han ikke visste hva han gjorde. Denne handlingen svekket da troverdigheten til Brede. En kommisjon ble satt til grundigere undersøkelse den 6. november 1816. Kommisjonen besto av sorenskriveren i Eiker, Modum og Sigdal, Jacob Wulfsberg og byfogden i Fredrikstad, Thomas Sommer Normann. Wulfsberg hadde bare noen år tidligere hatt saken om mordet på Saxebøl og var dreven som etterforsker. Han mente han skulle få brede Nord til å tilstå.
Rettsaken
Allerede 9. november 1816 ble den første høringen holdt i Moss. Brede sto på sitt og nektet all skyld. Øvrigheten sto fast. De hadde en del bevis men de måtte ha en tilståelse siden ingen fysisk hadde sette at det var Brede som utførte udådene.
Brede nektet på alt som ble kastet mot han. Og han hadde stadig historier som alibi. Brede innrømmet at han ikke hadde vært hjemme under det siste røveriet. Han hadde vært på vei til gården Højom like utenfor Fredrikstad for å hente en brannstige som han hadde bestilt. Han hadde vært der noen dager tidligere, men da var ikke stigen ferdig fortalte han. På veien hadde han drukket en del og han synes etterhvert det ble svært tungt å bære på årene ned til robåten i Glomma. Derfor rodde han i stedet rett over elva til fortet på Cicignon. På veien til Højom ble han trøtt og sliten etter alkoholen, og sovnet på låvebrua til gården Brønderød. Han fortalte så at dagen etter hadde han gått videre til Kjølberg bru ved Ørmenjordet. Der møtte han på en mann og spurt etter billige poteter i distriktet. Mannen mente potetene var billigst i byen, og Brede satte derfor kursen tilbake. Han gikk innom flere gårder på veien tilbake, blant annet Ørebekk og spurte etter poteter. Han traff på folk, noe vitner kunne fortelle. Poteter fikk han aldri tak i og da han nådde Seut(Seeud) fikk han en kone til å ro han over Kjølbergelva. Så gikk han tilbake til egen båt, hvor han rodde hjem igjen. Ved fergestedet utenfor byporten stakk han innom Snekker Wilhelm før han gikk hjem. Nok et alibi. Brede følte at planen hadde fungert.
Men, uheldigvis for Brede kunne bonden på Brønderød fortelle at låvebrua var gjerdet inn med en stor grind som gikk helt opp til taket. I tillegg hadde bonden med to tjenestegutter stått opp før sola og jobbet på låven. De hadde ikke sett noen sovende på gården. Dessuten da, fangetransporten med Brede på vei til Moss passerte Brønderød ble Brede bedt om å peke på hvor han hadde sovet. Fangevokterne hadde sett at det var en grind og spurte Brede om han hadde åpnet grinda og gått inn. Brede svarte at det hadde han. Men da den ene vokteren gikk bort til grinda skulle det vise seg at den var låst med en stor hengelås. Brede forsvarte seg med at han trolig var så beruset at han «trodde» han hadde sovet innenfor grinda. Og om det var innenfor eller utenfor hadde han synes det var hardt å ligge der. Både kona ved Seut og snekkeren ved fergeleiet kunne bekrefte historien til Brede, sammen med potetvitner. Det stemte allikevel ikke og kommisjonen skjønte raskt at det var noe som skurret og begynte å hente inn flere vitner.
Noen fikk så en idé om å sette en gammel soldatvenn av Brede i samme arrest. Soldatvennen fisket så etter opplysninger. Han tilbød Brede å hjelpe ham med å gjemme pengene. Brede hadde svart at pengene var trygge. Brede stolte til slutt på mannen og lurte på om han gjøre ham en tjeneste ved å hente frakken han hadde gjemt i et skogholt og ødelegge den. Soldaten ble sluppet fri og fortalte hva han hadde fått vite. Da Øvrigheten sammen med soldaten fant den lange grå frakken under en stor stein, fant de også 100 riksdaler av de stjålne pengene i jakkelomma. Nå hadde de i det minste noe på Brede, selv om han ennå ikke kunne bli dømt skyldig.
Brede diktet opp flere slike historier, men hadde ikke alibi for alle. Alle vitner ble deretter innkalt og Brede måtte stille opp i klærne han hadde hatt på i gjerningsøyeblikkene nå som de hadde funnet jakka.. Han ble gjenkjent av samtlige. Brede nektet også all kjennskap til pistolen, til de fant matchende kuler hjemme i huset hans.
I tillegg hadde Brede ved flere anledninger spurt to underoffiserer i garnisonen i Gamlebyen om når det var lønningsdag, når pengene kom, hvem som kjørte dem, hvor pengene kom fra osv. Siste gangen de ble spurt var 2 dager før ranet i Råde. Underoffiser Engebret Jacobsen Hegge hadde ikke tenkt så mye over spørsmålene ettersom samtalene hadde vært i forbindelse med vanlige bordprat. Hegge hadde kost i boligen hos Brede hvor samtalene også hadde funnet sted. Underoffiser Johan Holm hadde heller ikke tenkt så mye på de nysgjerrige spørsmålene. Brede var jo en tidligere soldat.
Etter hele 62 vitner hadde blitt avhørt, var allikevel søsteren Inger Arnesdatter som skulle bli det viktigste vitnet. De brukte mye skitne triks den gangen, og sorenskriveren skaffet søsteren både nye sko og "reisepenger". Det ga resultater. Søsteren snakket i vei. Inger Arnesdatter fortalte at hun hadde reist fra Solør for å være hos broren i Fredrikstad. Hun konstaterte at broren ikke hadde vært hjemme i tiden under det brutale ranet i Mosseskogen. Men også at han ikke hadde noen penger da han kom hjem. Derimot hadde han etter vårturen til hovedstaden kommet hjem med en stor bunke med mugne sedler. Brede hadde vært ærlig og fortalte at han hadde vært heldig og funnet dem i en skog i Moss. Samtidig kom hun på en tidligere episode hvor broren hadde vært i besittelse av helt nye riksdaler. Hun hadde ikke tenkt så mye på det da, men hadde undret seg over hvorfor broren jobbet slik med å gjøre sedlene "slitte".
Under perioden med rettssaken hadde søsteren, Inger Arnesdatter tatt Bredes hustru, Anne Larsdatter Aarum på fersken med en stor bunke riksdaler. Hun fortalte Inger at pengene var gjemt på loftet hos Smed Jørgen Abrahamsen etter ønske fra Brede. Inger fortalte dette i retten og øvrigheten reiste straks til smeden for ransaking. Først fant de ingenting, men så fortalte kona til smeden, Marthe Eriksdatter at Bredes hustru hadde bodd noen dager hos dem etter hun slapp ut av arrestasjon i Rådstua i Gamlebyen, Fredrikstad. Hun hadde tatt med flere "pakker" hjem til smeden. Da smedens hustru hadde spurt hva pakkene var, hadde Bredes hustru svart at det var smør og kaffebønner pakket i silketørkler. Smedens hustru var allikevel svært nysgjerrig og hadde funnet en rull med sedler. Da dette ble fortalt kom de tilbake og endevendte huset til smeden fra kjeller til loft. De fant hele 1296 riksdaler. Smeden med hustru og en tjenestepike ble straks arrestert som medskyldige i å skjule stjålne penger. Smeden slapp senere fri da han ikke visste noe om dette. Det var også hans kone som tok seg av det økonomiske i huset. Faktisk var det så strengt at han måtte be henne om penger hver gang han trengte noe. Og det det var ikke hver gang hun svarte ja.
Like etter ble hustruen til Brede, Anna Larsdatter nok en gang satt i arrest på Rådstua. Hun fortalte så motvillig under press at mannen hennes hadde kommet hjem etter en tur til Moss med en stor bunke nye riksdaler. De hadde gjester den kvelden og Brede hadde gått rett opp i andre etasje. Da hun gikk opp satt han på gulvet og gnikket og skrubbet på sedlene så de skulle se gamle og brukte ut. Da hun spurte om hvor han hadde fått tak i dem, hadde han svart at hun ikke skulle bry seg, og jaget henne ut av rommet. Like etter fikk hun høre om det brutale overfallet i Moss. Hun forsto straks at det var der pengene kom fra. Anne betrodde seg så til Inger, søsteren til Brede og de ble begge enige om å tie. Om Brede skulle bli tatt visste de at han ville han få en streng straff. Anne hadde konfrontert Brede med dette flere ganger. Det hadde prellet av. Til slutt ble Anne syk av engstelse. Hun ble tynn, blek og helt nedbrutt. Folk lurte på om hun var blitt alvorlig syk.
Og da byfogden og hans menn sto klare til å arrestere Brede hadde han i full fart bedt Anne om å gjemme alle pengene i en meltønne på loftet til Smed Jørgen Abrahamsen. Hun hadde protestert og mente at sedlene var trygge i eget hus. Brede var bastant. Ved et senere fengselsbesøk hadde Brede fortalt Anne om resten av pengene som var gravlagt i Råde.
Straffen
Selv på tross av alle bevis nektet fortsatt Brede hardnakket for skyld. Rettssaken kom til veis ende og dommen ble, "SKYLDIG" på alle hold. Brede måtte så vente på en dom.
Selv om han satt i arrest i Moss, foregikk rettsaken i Fredrikstad. På vei tilbake til Moss gjorde de en stopp ved Kjølberg bru i Fredrikstad og lensmannen skjenket Brede en del drikke. På veien videre hylte og gråt han, og var helt fra seg. Det hadde gått opp for ham hva som skulle skje. Brede ba så om å få snakke med kommisær Jacob Wulfsberg i enerom. Han tilsto nå alt og fortalte hele sin historie. Samtidig la han all skyld over på kjøpmann Nygaard som hadde satt i gang de store økonomiske utgiftene. I Råde stoppet de ved skogholtet på Jonsten og leitet etter pengeposen til mørket falt på. Brede var blant de mest ivrige. De fant ingenting. Det sies i ettertid at han hadde kunne ha lagt igjen nærmere 1136 riksdaler i skogen.
Tilbake i Moss møtte Brede i retten og innrømmet alt, og igjen la all skylden på Nygaard som opphavet til hans handlinger.
I april 1817 ble den endelig dommen satt. I juni var det avstemning, og kun èn i juryen ønsket benådning ved livsvarig festningsarbeid ettersom ingen av ofrene hadde fått varige mén.
“Hiul og Steyler”
På alle tiltaler ble Brede dømt til, "å ha forbrutt sitt liv til steile og hjul". Det kan se ut som en kode, men dette var en gammel straff, som egentlig ikke ble praktisert lenger. Postranet ble slått hardt ned på og Brede ble nok brukt for å sette et eksempel. Familien søkte kongen om benådning, men fikk avslag 7. august 1817. Straffen fungerte i utgangspunktet slik at den straffede ble bundet fast til et stort kjerrehjul. Deretter tok bøddelen frem en stor klubbe og slo hardt til en og en skulder, deretter hver side av hoftene og opp eller nedover ryggraden til alle ben var knust. Bøddelen brukte god tid og de hadde flere metoder på å vekke brede hvis han besvimte. Hensikten var at forbryteren skulle lide store smerter. Deretter hugget man av hodet og satte det på en stake. Kroppsdeler ble så hugget av og hengt rundt på hjulet som også ble satt på en stake. Ettersom dette var en gammel straffemetode slapp Brede unna med å bli halshugget før radbrekkingen.
Hans lå på bakken da han kom til seg selv. Hesten var fraspent fra vogna og tjoret fast til et tre, postveska skåret opp og tyven var borte. Hans Johansen kom seg opp til Karlshus, og fikk med seg noen folk derfra. De dro først til åstedet og deretter kikket rundt i området. De fant pistolen, men ikke raneren. (Det går litt forskjellige historier om funnet av pistolen) Gutten ble ikke spesielt skadet, men kunne ikke beskrive mannens utseende siden det hadde vært mørkt på morgenkvisten. Han kunne allikevel fortelle om "En noe kortrygget mann, iført sid frakk, høye støvler og høy hatt." I ettertid viste det seg at det hadde ligget et stort pengebrev i posten som Brede hadde oversett. Noe som kunne endret fortsettelsen på denne historien. Men Brede var opphengt i lønningene.
Ny etterforskning
Det var blant annet lønningene til garnisonstroppene i Fredrikstad Brede hadde røvet. Og det tok ikke lang tid fra postmester Mossin i Fredrikstad meldte i fra om forsinket post til ryktene om et ran nådde Fredrikstad via et ilbud fra Christian Nielsen på Strømshaug i Råde. Ettersom dette nå var en sak for det militære bidro det til ekstra raskt og grundig etterforsking. Amtmann Sibbern som hadde bosted på Værne kloster tok igjen ledelsen i etterforskingen.
Juditte Monsdatter fra gården Myre i Råde var på vei til Moss for torvhandel med sin sønn, Anders Olsen rundt halv fem den samme morgenen. De reiste opp mot Jonsten og skulle videre over Grimstadbakken. Der traff de en mann som løp hurtig sydover. Like etter så de postkjøreren i fullt trav nordfra. Juditte og Anders beskrev mannen uavhengig av de andres utsagn. Samme mann.
Amtmann Sibbern opprettet kvarter på lensmannsgården Ek i Råde. Her innkalte de til flere avhør. Som tidligere sto allikevel etterforskningen fast. Selv om de nå hadde pistolen og gode beskrivelser av raneren. Men ingen visste hvor mannen kom fra. De begynte å ane at dette var samme person som året før.
Snart skulle dette snu. Skyssskafferen på Karlshus, Hans Haraldsen meldte seg som vitne. Han fortalte om en samtale med underoffiser Johnsen. Johnsen var fra Fredrikstad og hadde vært et ærend i Moss. På veien hjem hadde han stoppet for en pause i Karlshus. Der traff han Hans Haraldsen og de slo av en prat. Hans fortalte om ranet, hvor Johnsen videre fortalte at han tidligere på morgenen hadde truffet en gammel kjenning i Ørmenbakken da han var på vei til Moss. Mannen hadde vært dyvåt av svette og var på vei hjem til Fredrikstad. De to stoppet og slo av en liten prat. Mannen hadde fortalt at han hadde vært i Råde for å kjøpe poteter. Dessverre husket ikke Haraldsen hvilket navn Johnsen hadde oppgitt, men at beskrivelsen av mannen var svært lik tidligere beskrivelser.
Endelig fikk amtmann Sibbern et spor å følge. Han samlet folk og de reiste straks til Fredrikstad. I 23-tiden ankom de over Glomma til Gamlebyen. Der kontaktet Sibbern byfogd Løitnant Normann, som straks innkalte underoffiser Johnsen. Johnsen kunne raskt fortelle at mannen han hadde truffet var Brede Nord, en høker i Gamlebyen. Byfogden kjente igjen navnet og fortalte om flere saker rundt Brede Nord. Blant annet en pågående sak i hovedstaden rundt tyveri av korn fra den svenske armés kornmagasin ved Fredrikstad festning. Det skulle vise seg at Brede brukte mye penger til å forsvare seg i forskjellige rettssaker mot ham. Under de senere avhør kom det frem at familien trengte 1300 spesidaler for å løse ut gården Aare mellen i Borge på odel. Dette skjedde aldri.
Arrestert
På kvelden den 30. oktober banket lovens menn på døra hjemme hos Brede. De banket lenge og vel før noen åpnet. Det var søsteren Inger, som lukket opp. Hun prøvde med hensikt å oppholde dem i døra med prat. Det endte med at ble hun arrestert og loven gikk inn i huset. Der fant de Brede og hans hustru sovende, på deres soverom. Noen voktere ble i huset over natten og Brede ble arrestert dagen etter. Brede bedyret sin uskyld hele veien og inn i arresten.
Bevisene talte raskt i mot Brede. De fant i tillegg kuler i huset som matchet pistolen de hadde funnet tidligere. Hustruen og søsteren ble også satt i varetekt, men slapp ut etter noen dager. Søsteren kunne opplyse om at Brede ikke hadde vært hjemme på angitte tidspunkt. Hun kunne også bekrefte at hun hadde sett et lignende våpen hos sin bror. Brede ble deretter overført til en arrest i Moss slik at eventuell familie og venner ikke kunne hjelpe han.
Brede hadde til da nekta all skyld og virket ganske rolig. Men da han skulle settes i arresten i Moss fikk Brede tak i en kniv og gjorde et desperat forsøk på å kutte seg selv i halsen med kniven. Det var totalt mislykket og han fikk kun et par sår. Da han senere ble konfrontert med hvorfor han hadde gjort dette, sa Brede at han var så fortvilet over saken at han ikke visste hva han gjorde. Denne handlingen svekket da troverdigheten til Brede. En kommisjon ble satt til grundigere undersøkelse den 6. november 1816. Kommisjonen besto av sorenskriveren i Eiker, Modum og Sigdal, Jacob Wulfsberg og byfogden i Fredrikstad, Thomas Sommer Normann. Wulfsberg hadde bare noen år tidligere hatt saken om mordet på Saxebøl og var dreven som etterforsker. Han mente han skulle få brede Nord til å tilstå.
Rettsaken
Allerede 9. november 1816 ble den første høringen holdt i Moss. Brede sto på sitt og nektet all skyld. Øvrigheten sto fast. De hadde en del bevis men de måtte ha en tilståelse siden ingen fysisk hadde sette at det var Brede som utførte udådene.
Brede nektet på alt som ble kastet mot han. Og han hadde stadig historier som alibi. Brede innrømmet at han ikke hadde vært hjemme under det siste røveriet. Han hadde vært på vei til gården Højom like utenfor Fredrikstad for å hente en brannstige som han hadde bestilt. Han hadde vært der noen dager tidligere, men da var ikke stigen ferdig fortalte han. På veien hadde han drukket en del og han synes etterhvert det ble svært tungt å bære på årene ned til robåten i Glomma. Derfor rodde han i stedet rett over elva til fortet på Cicignon. På veien til Højom ble han trøtt og sliten etter alkoholen, og sovnet på låvebrua til gården Brønderød. Han fortalte så at dagen etter hadde han gått videre til Kjølberg bru ved Ørmenjordet. Der møtte han på en mann og spurt etter billige poteter i distriktet. Mannen mente potetene var billigst i byen, og Brede satte derfor kursen tilbake. Han gikk innom flere gårder på veien tilbake, blant annet Ørebekk og spurte etter poteter. Han traff på folk, noe vitner kunne fortelle. Poteter fikk han aldri tak i og da han nådde Seut(Seeud) fikk han en kone til å ro han over Kjølbergelva. Så gikk han tilbake til egen båt, hvor han rodde hjem igjen. Ved fergestedet utenfor byporten stakk han innom Snekker Wilhelm før han gikk hjem. Nok et alibi. Brede følte at planen hadde fungert.
Men, uheldigvis for Brede kunne bonden på Brønderød fortelle at låvebrua var gjerdet inn med en stor grind som gikk helt opp til taket. I tillegg hadde bonden med to tjenestegutter stått opp før sola og jobbet på låven. De hadde ikke sett noen sovende på gården. Dessuten da, fangetransporten med Brede på vei til Moss passerte Brønderød ble Brede bedt om å peke på hvor han hadde sovet. Fangevokterne hadde sett at det var en grind og spurte Brede om han hadde åpnet grinda og gått inn. Brede svarte at det hadde han. Men da den ene vokteren gikk bort til grinda skulle det vise seg at den var låst med en stor hengelås. Brede forsvarte seg med at han trolig var så beruset at han «trodde» han hadde sovet innenfor grinda. Og om det var innenfor eller utenfor hadde han synes det var hardt å ligge der. Både kona ved Seut og snekkeren ved fergeleiet kunne bekrefte historien til Brede, sammen med potetvitner. Det stemte allikevel ikke og kommisjonen skjønte raskt at det var noe som skurret og begynte å hente inn flere vitner.
Noen fikk så en idé om å sette en gammel soldatvenn av Brede i samme arrest. Soldatvennen fisket så etter opplysninger. Han tilbød Brede å hjelpe ham med å gjemme pengene. Brede hadde svart at pengene var trygge. Brede stolte til slutt på mannen og lurte på om han gjøre ham en tjeneste ved å hente frakken han hadde gjemt i et skogholt og ødelegge den. Soldaten ble sluppet fri og fortalte hva han hadde fått vite. Da Øvrigheten sammen med soldaten fant den lange grå frakken under en stor stein, fant de også 100 riksdaler av de stjålne pengene i jakkelomma. Nå hadde de i det minste noe på Brede, selv om han ennå ikke kunne bli dømt skyldig.
Brede diktet opp flere slike historier, men hadde ikke alibi for alle. Alle vitner ble deretter innkalt og Brede måtte stille opp i klærne han hadde hatt på i gjerningsøyeblikkene nå som de hadde funnet jakka.. Han ble gjenkjent av samtlige. Brede nektet også all kjennskap til pistolen, til de fant matchende kuler hjemme i huset hans.
I tillegg hadde Brede ved flere anledninger spurt to underoffiserer i garnisonen i Gamlebyen om når det var lønningsdag, når pengene kom, hvem som kjørte dem, hvor pengene kom fra osv. Siste gangen de ble spurt var 2 dager før ranet i Råde. Underoffiser Engebret Jacobsen Hegge hadde ikke tenkt så mye over spørsmålene ettersom samtalene hadde vært i forbindelse med vanlige bordprat. Hegge hadde kost i boligen hos Brede hvor samtalene også hadde funnet sted. Underoffiser Johan Holm hadde heller ikke tenkt så mye på de nysgjerrige spørsmålene. Brede var jo en tidligere soldat.
Etter hele 62 vitner hadde blitt avhørt, var allikevel søsteren Inger Arnesdatter som skulle bli det viktigste vitnet. De brukte mye skitne triks den gangen, og sorenskriveren skaffet søsteren både nye sko og "reisepenger". Det ga resultater. Søsteren snakket i vei. Inger Arnesdatter fortalte at hun hadde reist fra Solør for å være hos broren i Fredrikstad. Hun konstaterte at broren ikke hadde vært hjemme i tiden under det brutale ranet i Mosseskogen. Men også at han ikke hadde noen penger da han kom hjem. Derimot hadde han etter vårturen til hovedstaden kommet hjem med en stor bunke med mugne sedler. Brede hadde vært ærlig og fortalte at han hadde vært heldig og funnet dem i en skog i Moss. Samtidig kom hun på en tidligere episode hvor broren hadde vært i besittelse av helt nye riksdaler. Hun hadde ikke tenkt så mye på det da, men hadde undret seg over hvorfor broren jobbet slik med å gjøre sedlene "slitte".
Like etter ble hustruen til Brede, Anna Larsdatter nok en gang satt i arrest på Rådstua. Hun fortalte så motvillig under press at mannen hennes hadde kommet hjem etter en tur til Moss med en stor bunke nye riksdaler. De hadde gjester den kvelden og Brede hadde gått rett opp i andre etasje. Da hun gikk opp satt han på gulvet og gnikket og skrubbet på sedlene så de skulle se gamle og brukte ut. Da hun spurte om hvor han hadde fått tak i dem, hadde han svart at hun ikke skulle bry seg, og jaget henne ut av rommet. Like etter fikk hun høre om det brutale overfallet i Moss. Hun forsto straks at det var der pengene kom fra. Anne betrodde seg så til Inger, søsteren til Brede og de ble begge enige om å tie. Om Brede skulle bli tatt visste de at han ville han få en streng straff. Anne hadde konfrontert Brede med dette flere ganger. Det hadde prellet av. Til slutt ble Anne syk av engstelse. Hun ble tynn, blek og helt nedbrutt. Folk lurte på om hun var blitt alvorlig syk.
Og da byfogden og hans menn sto klare til å arrestere Brede hadde han i full fart bedt Anne om å gjemme alle pengene i en meltønne på loftet til Smed Jørgen Abrahamsen. Hun hadde protestert og mente at sedlene var trygge i eget hus. Brede var bastant. Ved et senere fengselsbesøk hadde Brede fortalt Anne om resten av pengene som var gravlagt i Råde.
Straffen
Selv på tross av alle bevis nektet fortsatt Brede hardnakket for skyld. Rettssaken kom til veis ende og dommen ble, "SKYLDIG" på alle hold. Brede måtte så vente på en dom.
Selv om han satt i arrest i Moss, foregikk rettsaken i Fredrikstad. På vei tilbake til Moss gjorde de en stopp ved Kjølberg bru i Fredrikstad og lensmannen skjenket Brede en del drikke. På veien videre hylte og gråt han, og var helt fra seg. Det hadde gått opp for ham hva som skulle skje. Brede ba så om å få snakke med kommisær Jacob Wulfsberg i enerom. Han tilsto nå alt og fortalte hele sin historie. Samtidig la han all skyld over på kjøpmann Nygaard som hadde satt i gang de store økonomiske utgiftene. I Råde stoppet de ved skogholtet på Jonsten og leitet etter pengeposen til mørket falt på. Brede var blant de mest ivrige. De fant ingenting. Det sies i ettertid at han hadde kunne ha lagt igjen nærmere 1136 riksdaler i skogen.
Tilbake i Moss møtte Brede i retten og innrømmet alt, og igjen la all skylden på Nygaard som opphavet til hans handlinger.
I april 1817 ble den endelig dommen satt. I juni var det avstemning, og kun èn i juryen ønsket benådning ved livsvarig festningsarbeid ettersom ingen av ofrene hadde fått varige mén.
“Hiul og Steyler”
På alle tiltaler ble Brede dømt til, "å ha forbrutt sitt liv til steile og hjul". Det kan se ut som en kode, men dette var en gammel straff, som egentlig ikke ble praktisert lenger. Postranet ble slått hardt ned på og Brede ble nok brukt for å sette et eksempel. Familien søkte kongen om benådning, men fikk avslag 7. august 1817. Straffen fungerte i utgangspunktet slik at den straffede ble bundet fast til et stort kjerrehjul. Deretter tok bøddelen frem en stor klubbe og slo hardt til en og en skulder, deretter hver side av hoftene og opp eller nedover ryggraden til alle ben var knust. Bøddelen brukte god tid og de hadde flere metoder på å vekke brede hvis han besvimte. Hensikten var at forbryteren skulle lide store smerter. Deretter hugget man av hodet og satte det på en stake. Kroppsdeler ble så hugget av og hengt rundt på hjulet som også ble satt på en stake. Ettersom dette var en gammel straffemetode slapp Brede unna med å bli halshugget før radbrekkingen.
Det var Skarpetter August Anton Lædel, fra Christiania som var bøddel. Det var den samme August Anton Lædel som i 1809 hadde hugget hodet av svenske Peter Westerstøm for mordene på Saxebøl.
Sogneprest Alexander Lange var også til stede. Brede og presten sa “Fader vår” sammen, samtidig med at rettersverdet hugget. Presten har beskrevet det slik:
”I det Øieblik, da jeg knælende ved den dømtes Side
midt i ”Fader vor” saa jeg Sværdet blinke som
et Lyn, Hovedet faldt og Blodstrømmen stod
som en Fos ud af Halsen, rykkede jeg
uvilkaarlig lidt til Siden, 3aa at Doctor Lie, der
stod lige for mig, allerede vilde løbe til i den
Tanke, at jeg vilde falde; men Gud var mig
naadig; jeg fortsatte uforstyrret Bønnen høit
tilende, stod op og betragtede endnu det blege,
ikke stygge Ansigt og satte mig i Vognen; men
saa opløst og tilintetgjort baade legemlig og
aandelig, som jeg da paa Hjemveien var, har
jeg aldrig ellers følt mig; alle Kræfter vare
aldeles slappede, og hjemme gik jeg strax
tilkøis; men en god Søvn kvægede mig saare.”
Dette hadde påvirket sognepresten så sterkt at han hadde gått rett til sengs av utmattelse da han kom hjem.
Etter halshuggingen ble hodet til Brede Nord satt på en påle i Mosseskogen til skrekk og advarsel sammen med kroppsdelene hengene på hjul. Både stake, hjul og skafott ble visstnok stående på på samme sted mange år etter hendelsen til skrekk og advarsel sammen med levningene etter Brede. Han fikk allikevel en registrert begravelse i Moss.
Bredes hustru og søster ble frikjent på grunnlag av at de hadde blitt tvunget til å tie. Hustruen ble senere gift på nytt. Smedens hustru og hennes tjenestepike fikk derimot straff og måtte sone på tukthus en periode i hovedstaden siden de visste om pengene.
Bredes hustru ble pålagt at Brede måtte erstatte all stjålet verdi og saksomkostninger. Dette bidro til at butikken og hus måtte selges. Det samme med alt innhold i huset for å dekke de store summene. Postkjører Halvor Olsen Schøyen fikk erstatning på hundre norske spesidaler.
Den 9. februar 1818 ble boet etter Brede Nord tømt.
Moren og søsteren til Morten Nygaard bodde i Moss og fulgte saken til Brede. Da dommen ble gikk sendte de straks brev til Morten med beskjed om at han nå kunne få sin revansje over Brede Nord.
I 1824 reiste William Rae Wilson gjennom Mosseskogen og kunne beskrive: «Et hjul var festet til toppen av et tre strippet for kvister: På en del av det var hodet til en forbryter, og på en annen hans hender.»
Det skulle gå mange historier om Brede i de neste årene og i Fredrikstad var historien om høkeren godt kjent. I avisene florerte mange forskjellige varianter av hendelsene. Ironisk nok skulle Brede Arnesen Nord få legendarisk status ved å gå inn i historien som Solør-raneren fra Fredrikstad som ble halshugget i Mosseskogen. Brede var den siste i Norge som døde med denne straffemetoden.
I følge en artikkel i Moss Avis(Fredrikstad Tilskuer) fra 1877 fortelles det at selve "retterstedet", og i alle fall plassen for henrettelsen for lengst var igjenoppfanget av naturen. Nye trær og ville blomster hadde overtatt og forlengst mistet alle spor etter hva som hadde vært. Så kan kan man vurdere om dagens "offisielle" plass med sikkerhet er den samme som den opprinnelige.
24. juli 1989 fremførte NRK Øsfold et dramatisering av hendelsen. "Et postran i 1816".
Kilder
Fredrikstad Tilskuer 1877
Jacobsen, Frank Kiel - Giftblandersker og lensmannsmordere : fra kriminalitetens historie i Østfold
Vogt, Adler - Personalia fra det gamle Moss
Dehli, Martin - Fredrikstads historie Bok 2.
Strandsitteren
Illustrerts nyhedsblad 17. august 1862.
Tidens tegn
Tidens tegn
