Manipulering av postkortmotiv

Vanlig prosedyre var å kjøpe motiv fra omreisende fotografer eller fra større postkortutgivere. Derfor var det ikke uvanlig at de samme motivene gikk igjen hos flere forskjellige utgivere. Gustav Lindman, Georg Kjellerød og Th. Bachmann er de mest kjente fotografene fra Moss og distriktet som har fått trykket opp flest postkortmotiv. Som regel står ikke navnet på fotografen, nettopp fordi det var utgivere som satt på rettighetene.  

I dag er det ikke unormalt at man pynter litt på sannheten ved fotografering. Og med dagens mobiler er det filter i hundretalls. Fenomenet er allikevel ikke nye nytt, og de gamle postkortutgiverne benyttet forskjellige teknikker for å tjene mest mulig på et og samme motiv. Litt resirkulering, rett og slett. Vi tar en titt på et par eksempler. 

Det øverste motivet er fra 1923, og postkortutgiver var G. Rummelhoff & co som hadde sin forretning i Jeløgata. Hvem fotografen var, har jeg så langt ikke funnet ut av. 

Du kjenner kanskje igjen akkurat dette motivet. Det er nemlig avbildet på informasjonsplakaten i svingen på Verket. Motivet viser Konvensjonsgården slik at den fremstår i et idyllisk landskap. Sannheten er noe helt annet. Bildet under er tatt rundt 10 år senere, men er blant de som ser tilnærmet lik ut. På sistnevnte var utgiver Sæbbøs Boghandel i Dronningens gate med fotograf Gustav Lindman som på det tidspunktet holdt til i annen etasje i Skoggata 2 (Soma/Huitfeldt gården). 

På 10 år har de ryddet opp i selve fossen. De gamle konstruksjonene på det øverste bilde er rester av en gammel tømmerrenne. Bildene er også tatt på forskjellig årstid. Det som allikevel kommer tydelig frem er at det øverste bildet er svært manipulert. Her har utgiver tatt seg frihet til å rett og slett tegne om hele bakgrunnen på venstre side. Det er gjerne et par årsaker til at de gjorde dette. Oftest for å gjøre motivet vakrere, men også fordi fokus ofte  kunne være noe uklart. Noe vi ser nærmere på ved det neste eksempelet. Som vi ser av postkortet fra 1933 var det stor fabrikkvirksomhet hos M. Peterson & Søn. Og den store pipa ble oppført tidlig på 1900-tallet. Altså lenge før det første fotografiet ble tatt. 

På dette eksempelet ser vi at motivet er det samme. Men med to forskjellige utgivere.

Det øverste bildet er utgitt av Sæbbøs Boghandel i Moss og det nederste bildet fra Oppi kunstforlag. 

Dette er et godt eksempel på gjenbruk av et motiv som har uklare momenter. 

Frem til slutten av 1930-årene tok eksponering litt lenger tid, og om kamera eller folk var i bevegelse kunne det altså bli uklart som på det nederste bildet som er postgått i 1931. 

Oppi sitt kort er som trolig er originalen. Og antagelig er det de som har den originale utgivelsen. Kortet fra Sæbbøs Boghandel, som også har vært utgitt ut i flere utgaver er tydelig endret. De har der tatt et utsnitt. Kanskje de synes at damen til høyre ikke passet inn? I dag ville vi enkelt med photoshop eller andre redigeringsprogram, digitalt fjernet støy fra et bilde. På tidspunktet da dette motivet skulle bli til et postkort har utgiver (Sæbbøs) valgt å tegne det aller meste på venstre side av fontena. Det vil si, de har tegnet på selve motivet og endret ved behov. 
 

Ting forteller - 3 gamle flasker

Tre gamle flasker

En av flaskene har en etikett som er merket Gul Kloster Liqueur, og over etiketten er det etset inn Kloster Liqueur inn i glasset. På etiketten står det Damman & Baltzersen Kristiania. Dette firmaet ble grunnlagt i 1864 av Johannes Heinrich Conrad Damman og Lauritz Baltzersens vine og spirituosa. På folkemunne ble firmaet kalt Vannmann & Blandersen. Etter at Stortinget høsten 1921 hadde vedtatt forbudsloven ble firmaet innløst av Staten. Pengene ble brukt til å kjøpe en gård i Grensen i Oslo og ble senere solgt.

I 1932 flyttet Damman og frue inn i en av Oslos mest moderne villaer. Arkitektene var Arne Korsmo og Sverre Aasland.

Erling Kagge har senere kjøpt denne villaen.

Den andre flasken har A/S Vinmonopolet Oslo – Norway innstøpt nederst rundt kanten. Rundt skulderen er det støpt Federal law forbids sale or re-use of this bottle. Det er en whiskey flaske laget på Moss Glassverk. Jeg tror likørflasken også er laget på Moss Glassverk. Disse to flaskene er like i fasongen.

Vinmonopolflasken kan være laget i forbindelse med etableringen av vinmonopolet i 1927.

Første verdenskrig forbud mot omsetning av brennevin, vin, og sterkt øl. 1919 forbud mot brennevin og sterk vin – ikke øl. Opphevet 1927

Den tredje flasken er merket med etikett Elektrisk smeltet A/S Laurvig Glasværk Larvik (Dette er strøket over) Dec. 1923 Bjørn Ræder.

Dette er en halvflaske, grønn, antagelig til øl. Flasken er uklar i godset, full av bobler og ganske tung. Antagelig en prøveflaske.

Laurvig Glasværk fusjonerte med Moss Glasværk etter Moss Glassverks kjøp av den første Owens maskinen, maskinen som blåser flasker. Litt senere går også Bergens Glasværk med i sammenslutningen

Alle tre glassverkene består til 1926.

I 1928 overtar Moss Glassverk patentrettighetene i Norge, Sverige og Finland for elektrisk smelting av glass i industriell skala.




Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".
Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Ting forteller - Gimsøy kloster

Gimsøy Kloster fabrikken ble etablert som aksjeselskap i 1933. Den startet først på Klosterøya i Skien på tomta etter det gamle benediktiner nonneklosteret som brant i 1546. Klosteret var i virksomhet fram til reformasjonen.

Bedriften Gimsøy Kloster produserte fruktvin, saft, leskedrikker, essenser m.m.bl. a. syltevoks til å forsegle syltetøy for å hindre muggsopp.

I 1941 ble bedriften overtatt av Elfas (Elgsæter fabrikker i Trondheim) under navnet Norsk Fruktaroma A/S. Navnet ble endret tilbake til Gimsøy Kloster i 1959. I 1973 flyttet Gimsøy Kloster fabrikken til et nytt industribygg på Kjørbekk i Skien under navnet Elfas Gimsøy A/S. Etter flere oppkjøp /fusjoner ble Elfas Gimsøy innlemmet i Orkla.

Disse karaflene har vært brukt til essenser og er produsert på Moss Glassverk.

Det sies at navnet Jomfruland ( Kragerø ) kommer av at nonnene på Gimsøy Kloster hadde et feriested på denne øya.

Den lokale uttalen på navnet Gimsøy er Gjemsø som var navnet på Klosterøya tidligere.

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".
Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Ting Forteller - Idun

A/S De Forenede Bakeres Gjærfabrik. Det var de danskfødte brødrene Brandstrup som var hovedaksjonærer i dette selskapet. Fabrikken ble bygget på tomta til den nedbrente potetmelfabrikken i Gudes gate.

Fabrikken fikk en tøff start , den slet i konkurransen med De Norske Gjær- og Spritfabrikker A/S som hadde monopol på gjærfabrikasjon i Norge. Den nye fabrikken i Moss fikk veldig viktig støttespillere,

150 bakere stilte seg bak dem.

I 1924 ble det inngått en avtale mellom de to bedriftene, og i 1934 overdro lederen og hovedaksjonæren i A/S De Forenede Bakeres Gjærfabrik 800 aksjer til De Norske Gjær -og Spritfabrikker A/S. Selskapet fikk med dette aksjemajoriteten i A/S De forenede Bakeres Gjærfabrik, men det var en avtale at fabrikken i Moss skulle holdes i gang. Samarbeidet fungerte utmerket til slutten av 1950 årene. Man samarbeidet om gjær og konkurrerte om eddik. Ketchup og sennep.

A/S De Forenede Bakeres Gjærfabrik hadde nemlig i 1932 utviklet et datterselskap – Idun fabrikker A/S for den slags produkter. Og i 1934 hadde De Norske Gjær – og Spritfabrikker A/S etablert sitt datterselskap Norex for lignende produkter.

I 1961 fusjonerte DE Norske Gjær – og Spritfabrikker A/S og A/S De Forenede Bakeres Gjærfabrik. Idun og Norex er underavdelinger som produserte eddik felles.

Gjærproduksjonen ble lagt ned i Moss og flyttet til Oslo, mens all produksjon av eddik , buljong m.m. ble flyttet til Moss.

Datterselskapet i Moss fikk navnet Idun Norex.

Idun Sennep ble solgt i forskjellig emballasje og pakninger. Krukkene fra Høganes i Sverige ble laget i mange størrelser, de var preget i godset med Idun Sennep. Det ble også brukt noen små krukker i stengods. Alle disse krukkene hadde røde trelokk. Det ble sagt at disse lokkene var dreid hos Grettland i Henrich Gerners gate. Sennep ble også solgt på glass fra Moss Glasværk og på hvite flintgods krukker med blå topp og blå dekor fra Stavangerflint

Idun ekte majones ble og blir også solgt i forskjellig emballasje, store spann, små spann, drikkeglass med plastlokk preget med Idun kokkens logo, i tuber og i plastposer i esker.

I 1979 ble navnet endret til Idun Gjærfabrikken og i 1982 flyttet denne fabrikken inn i en ny bygning i Rygge.

Fabrikken ble kjøpt opp av Nora Industrier A/S i 1986 . I 1991 fusjonerte Nora Industrier med Orkla.

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".
Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Ting Forteller - Suppekjøkkenet

I «de harde 30 åra» var det mange som hadde vanskeligheter , konjunkturene var dårlige internasjonalt, og det var deflasjon og synkende priser. Arbeidsgiverne krevde å få sette ned lønningene. Dette førte til streiker og lockout. Kommunen bevilget penger til « nødsarbeid» for å skaffe de arbeidsledige noen inntekter. Det ble satt i gang veiarbeid og bygging av nytt fergeleie.



I november 1932 la Moss Avis fram en tanke om å opprette suppekjøkken og varmestue. Det ble lagt ut lister i ekspedisjonen hvor interesserte kunne tegne sitt bidrag. I 1933 ble det bestemt at suppekjøkkenet skulle opprettes, tilberedning og utdeling av mat skulle foregå i underetasjen i Tivoli kino. Utgiftene ble beregnet til 10 500 kroner og kjøkkenet skulle være i drift i 16 vinteruker.

Den 11. januar 1934 åpnet suppekjøkkenet med lapskaus på menyen. Kjøkkenet var åpent tre dager i uken, og de arbeidsledige skulle få maten gratis.

For å få mat måtte de hente polletter på arbeidskontoret. 

Det var tre forskjellige polletter.

En i aluminium til bruk tirsdager.

  

En i messing til bruk på torsdager .

En i kobber til bruk på lørdager.

Maten måtte tas med ut, det var ingen plass til servering på stedet. I 1934 delte man ut 23 000 porsjoner mat. Voksne fikk en liter og barn fikk en halv liter.

Køene foran arbeidskontoret og suppekjøkkenet var lange, i mange familier var det bare på disse dagene de hadde mulighet til å gi alle et varmt måltid. Kjøkkenet var åpent 16 uker første sesong, senere ble det utvidet til 23 uker også til 25 uker. Det ble bevilget penger til suppe kjøkkenet hvert år fram til sesongen 1939 – 40. Da kom tyskerne…..krig og rasjonering fulgte. Noen varer var rasjonert helt fram til begynnelsen av 1950 årene.

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".
Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Ting forteller - Alkemuggen

Alkemugge fra Egersunds Fayancefabrikk i produksjon fra 1910 i flere størrelser. 

Det var Jeløymaleren Jacob Kielland Sømme som tegnet denne . Han dekorerte også andre gjenstander for fabrikken. Jacob Kielland Sømme ble født i Stavanger i 1862. 

Han ble født inn i en familie med mange kunstnere. Malerinnen Kitty Kielland, forfatteren Alexander Kielland, billedhuggeren Valentin Kielland og hans mor Johanne Margrete Kielland Sømme var også en anerkjent malerinne. Etter artium i 1881 dro han til Munchen og Paris for å studere malerkunst. Han oppholdt seg også i Skagen og var en del av Skagenmalerne. 

Han bodde på Brøndums hotell i et år sammen med sin første kone Caroline (Lilli) Holmsen som han giftet seg med i 1889. De ble skilt i 1901 og samme år giftet han seg med Signe Reinert, datter av grosserer H. A. Reinert i Moss. Ekteparet bosatte seg på Bergersborg på Jeløy. De fikk to barn Ragna 1904 og Jan 1907. Jacob Kielland Sømme trivdes i Moss, både privat og som kunstner. Han malte mange bilder fra Jeløy og byen, landskaper, interiører og portretter. 

Til den store jubileumsutstillingen i Kristiania i 1914 malte han flere store veggmalerier med interiør fra kjente bedrifter i Moss, som bakgrunn for deres utstillinger. Jacob Kielland Sømme døde i 1940.

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".
Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Ting forteller - Kure smørkrukkene

Logo fra 1891

Søren Kure drev en velassortert kolonialhandel i Dronningens gate 11 og meieri i 11a. 

Han bygget denne gården i 1887 og var den første i Moss som fikk elektrisk strøm. Strømmen ble overført fra et privat anlegg i fossen. 

Kure solgte også vin, tobakk og cigarer. I den lave bygningen hvor det senere ble slakterbutikk (Syversen & Berg) hadde han meieriutsalg. Her kunne man kjøpe smør i fine porselenskrukker laget på Porsgrund Porselensfabrikk. 

Krukkene var i størrelse fra fem kilo ned til en halv kilo. Krukkene har bilde av forretningen og er merket : «Krukken bedes godhedsfuldt tilbagesendt strax den er tom».

Smør ble også solgt på gråblå «hollandske» krukker merket Kure og årstallet 1866, disse må være fra tiden før Kure var med å starte meierier. ( Råde meieri 1879 og Rygge meieri 1884). Disse krukkene er nå samleobjekter. Melk og fløte ble solgt fra spann brakt inn fra gårdene omkring. Søren Kure bestemte selv den melkeprisen han ville utbetale leverandørene og den var de ikke alltid fornøyde med. Det var heller ikke enighet om at hver produsent skulle fastsette hva han skulle ha. Misnøyen med denne ordningen ble etter hvert sterkere, og lå bak de forsøk som ble gjort i 1890 årene på å reise bøndenes eget meieri i Moss. Det var dette som ved århundreskiftet 1899 – 1900 resulterte i starten av Moss Aktiemeieri og Handelsforretning.

Logo fra 1900

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".
Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Ting forteller - Husholdningsglass

1930 tallet var det krise på Moss Glasværk. Salget av flasker var synkende fra 1931 til 1932. Dette resulterte i store lager av flasker.

Nå bestemte honning – og syltetøyprodusentene å standardisere sin glassemballasje og Moss Glasværk var interessert i å starte produksjon av vidhalsede glass.

Glassverket kjøpte derfor inn en kombinert presse- og blåsemaskin fra USA. Dette nye produksjonsutstyret for vidhalsede glass kom i drift i 1933- 34. Nå ble Mosseglasset introdusert. Det var ganske likt Norgesglasset som ble laget på Hadelands glassverk og også på Drammen glassverk.De første glassene merket Norge kom i 1902. Både Mosseglass og Norgesglass var utstyrt med glasslokk, gummiring og en metallring til å skru fast. Metallringen ble laget på Mossebedriften ILOVAN.

Moss Glasværk produserte også en annen type husholdningsglass, Vikingglasset. Dette glasset hadde slepet toppkant og en bredere gummiring og en klemme til å holde glasslokket på plass. Disse glassene var beregnet til bruk i hjemmene. Til sylting og hermetisering. Etter hvert tok Moss Glasværk også over produksjonen av Norgesglass.

                               

Etter hvert som folk flest kjøpte frysebokser ble det mindre behov for husholdningsglass.

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".
Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Postkort

Nytt kort i samlingen. Denne gangen et utsiktskort fra Linox-tårnet på Helly Hansen. Kortet er postet i 1954 og utgitt av selskapet Normann. Vi ser Bastø på vei til Horten, og Moss kirkegård helt i forgrunnen. Værlebrygga ble bygget ut i 1965. I bakgrunnen ser vi Framnesjordet og det gamle teglverksbygget med det underlige navnet Baden-Baden. Ytterst ser vi Reiertangen som er et populært turområde i dag. Boligbyggingen på Framnes startet på 1970-tallet.

Tidsbilde

Tidsbilde fra slutten av 1940-årene. Den gamle kanalbrua. Broen var delt på midten og ble sveivet inn til siden når båter kom gjennom kanalen. Til høyre for brua ser vi brovaktene som sto for sveivingen og tok i mot betaling fra privatbåtene som passerte. Vi ser taket på Narvesenkiosken og vi ser den gamle fiskebasaren. Tollboden til venstre og Jeløgata 4 til høyre. Kanalen var på denne tiden full av småbåter som stort sett ble benyttet til fiske. Et tiår senere var området endret og dagens bro oppført.

Ting forteller - Big Ben flaska

Med denne flasken tenker man straks på London og Big Ben, den mest berømte klokken i verden. Under 2. verdenskrig kom slagene fra Big Ben kringkastet fra London, til å bli symbolet på kampen for frihet og menneskeverd, mot nazisme og undertrykkelse.

Westminister- palasset ble bygget opp etter en brann i 1834, og det tok 12 år å få det ferdig. Det var mange og lange debatter om hva klokken skulle hete – og han som var arbeidsminister på denne tiden, en viss Benjamin Hall også kalt «Big Ben» fordi han var så stor og snakket så lenge at en av tingmennene ropte ut i fullt sinne: «Kan vi ikke kalle den Big Ben og bli ferdige med det?» Slik fikk denne berømte klokken sitt navn – etter en politiker med stor mage, og som snakket for mye.

Flasken er laget på Moss Glasværk og ble bestilt av firmaet Croxson. Den ble brukt til emballasje for 750 ml. Whisky.



Kilde: Richard Herrmann.

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".
Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Våpenhula på Kjellandsvik

Like ved gården Kjellandsvik på Jeløy ligger en naturlig hule under flere store steiner. Hulen er vanskelig å oppdage ved første blikk og ligger i et juv like ved jordekanten. Hulen har en trang åpning og det er vanskelig å komme på innsiden om du er like god og rundt som undertegnede. Selve hulen har en dybde på nærmere 8 meter. Altså et perfekt gjemmested om man skulle ha behov for dette. Noe hjemmestyrkene også synes i okkupasjonen under tyske myndigheters styre. Se nærmere beskrivelse av hulen nederst i innlegget.

Hula var kjent blant folk på Jeløy og det er ganske trolig at barna i området hadde dette som en yndet lekeplass. Utenom dette var «hulen» lite kjent. Noe som også var årsak til at akkurat denne plassen ble tatt i bruk. Blant de som kjente til plassen var gårdbrukeren Olaf Dyhre på gården Kjellandsvik. I dag går flere av øyas turstier i området og finner veien dit. Hula er ansett som et kulturminne og stiene er svært godt skiltet. 

Okkupasjon

Et ord vi ikke kan forestille oss i dag, men som skulle bli virkelighet for Norge i 5 år. En tidlig morgen 9. april 1940 våknet mange Mossinger til "torden". Tåka lå tykk i Værla og fjorden. Det buldret og braket på Vestfoldsiden. Noen timer senere la 2 tyske torpedobåter til i Mossesundet og landgangsfartøy la til kai ved Sundbryggene hvor tyske soldater marsjerte opp i byen. De sikret straks politikammeret og plakater om okkupasjon ble hengt opp. Deretter marsjerte de rundt i gatene og sang. De var jo tross alt norgesvenner. Hele landet ble tatt på senga denne dagen og okkupasjonen var blitt til virkelighet. Norge hadde ikke noe aktivt militær og hadde ikke vært i noen krigssituasjoner siden 1814, og "nesten" i 1905". Dessuten var Norge blitt et nøytralt land. Det betyr at de ikke skulle engasjere seg i andres krigshandlinger. Noe som skulle endre seg da vårt eget land ufrivillig ble dratt inn i en verdenskrig, for andre gang i historien. Våre tyske venner skulle i utgangspunktet hjelpe oss mot det fæle England. Noe man lett kunne tro ettersom England hadde stasjonert seg i landet og minela fjordene våre. Og selv om regjeringen vår hadde blitt advart om en tysk flåte på vei, trodde de ikke at de skulle komme til Norge. De gjorde derfor heller ingen tiltak. Den lille militære styrken vi hadde var allikevel i høy alarmberedskap. Blant annet på Oscarsborg i Drøbakssundet. Noe regjering og kongefamilien kunne være takknemlige for i ettertid. 

Takket være oberst Birger Eriksens bestemte kommando kunne fortet med sine 2 aktive kanoner og torpedoer senket de det tyske flaggskipet Blücher. Skipet som hadde med seg de første troppene som hadde i hovedoppgave å sikre regjering, statshoder og kongefamilien. Nærmere 1000 tyske soldater døde. Dermed rakk samtlige parter å sette seg på toget til Hamar hvor jakten startet. Kongen vår sa bestemt NEI til et samarbeid under Tysk ledelse på tross av mange meninger blant regjeringen, og rømte deretter til England hvor han sammen med sin sønn prins Olav "styrte" Norge videre. Tyskerne møtte lite motstand generelt men hadde et nederlag i trefningene på midtskogen mellom Hamar og Elverum. Den norske motstanden besto i hovedsak av lokale skytterlag uten noen form for stridsstrening sammen med en gardetropp. Dette var det første signalet på at Norge ikke ville komme til å overgi seg like enkelt som den tyske krigskommandoen hadde sett for seg. Dette ga kongefamilien nok avstand til å komme seg til England. Små lommer laget motstand i hele landet. Men uten hjelp fra blant annet England gikk motstandsfolkene raskt tomme for ammunisjon, og utstyr var allerede gammelt og slitt. Etter de to første årene stilnet motstandsarbeidet og det ble brukt mer tid på organisering. 

Kongen og Kronprinsen søker dekning for det tyske flyangrepet på Nybergsund 11. april 1940. 

Foto: Johan Wilhelm Clüver, De kongelige samlinger

Den første opplæringen i Mossedistriktet og de første hjemmestyrkene

Gjennom nyhetene kunne norske folk følge med på situasjonen i Europa. Og på tross av hva den norske regjering mente, og nøytralisering forsto man etter hendelsene i første verdenskrig at det kun var et tidsspørsmål før også Norge ble en del av dette. På den ene eller andre måten. Allerede i 1939 begynte mange familier å hamstre, hadde ferdigpakkede kofferter klare for avreise ut fra byene til familie på landet. Frivillig militær opplæring ble startet i Moss. 

Friidrettspresident Mogens Oppegård tok kontakt med Alf Ludvigsen som var formann i Herulf og leder i idretten i Moss. Oppegård la frem et forslag og å organisere frivillig våpentrening. De hentet inn rittmester Hans Mollatt til den praktiske delen og blant instruktørene var læreren og fenrik Karl Steinum. Det var Steinum og Ludvigsen som senere skulle organisere hjemmestyrkene i distrikt D11 (Østfold og Follo). Det tok ikke lang tid før det meldte seg flere frivillige, og trening kom i gang. Oppegård og Mollatt ble senere arrestert og sent til fangeleir i Polen. Øvelsene var først inne i Prinsens gate 6 og i ungdomslokalet på Krapfoss før den første feltøvelsen ble gjort i Ørebukta med 193 deltagere. Blant disse var to av dem kvinner. Bare en uke senere møtte 273 frivillige på øvelse. Det var opplæring med vanlig gevær og maskingevær. Skyteøvelsene var begrenset til 2 prøveskudd med 15 påførende skudd. Deltagere måtte selv betale for ammunisjon. 

Rittmester Mollatt med opplæring av frivillige på isen i Ørebukta i januar 1940.

Etter Vidkun Quislings tale, og okkupasjonen var et faktum satte det mange sinn i kok. For selv om situasjonen så håpløs ut mot en krigsmaskin som Tyskland. Hvor tusenvis av fly dekket himmelen de første ukene, tyske skip seilte og kontrollerte Oslofjorden, sperringer og grenser ble satt i byen. Så var det svært mange som nektet å godta dette, og "alle" ønsket å gjøre noe. 

I begynnelsen var det lite organisert fra nasjonalt hold. Men små grupper rundt i landet la egne planer og strategier. Også i den lille byen Moss, hvor det skulle begynne å danne seg planer i det skjulte. 

Det første som måtte sikres, var hvem man faktisk kunne stole på. Først og fremst måtte man få tak i de som hadde en form for erfaring. Folk fra opplæringen i 1939, tidligere militære, organisasjonsledere og ikke minst folk fra idretten var blant de første. Rekruttering gikk bokstavelig talt fra dør til dør ut i fra den siste rekruttertes anbefaling om neste mann. Du kunne altså ikke melde deg frivillig, men bli forespurt. For de som ønsket å delta var det et privilegium å bli spurt. Selv om det kunne ende med arrest, tortur og i verste fall med døden. 

Lederen Alf Ludvigsen, var også den som godkjente hvem som skulle bli spurt. Fenrik Ingar Opstad var en av de som ble spurt. Et par år senere døde han i tysk fangenskap. Så dette var blodig alvor, svært ulikt fra hva vi ser for oss fra serier og filmer i dag. 

Byen var dekket av tanksperringer ved alle inn- og utganger til sentrum.

Det finnes lite og ingen informasjon fra den første tiden i motstandsgruppen i Mossedistriktet. Rett og slett fordi det var farlig å ha dokumentasjon liggene i tilfelle noen ble arrestert. Selv i dag er det usikkerhet rundt hvem som faktisk var med i den første motstandsguppen. Spesielt fordi alle hadde dekknavn. Blant de første vi kjenner til var i alle fall Alf "Frans" Ludvigsen, Arne "Anton" Roer, Ingar Opstad, Martin Grude Nilsen, Didrik Henry Nilsen, Karl "Axel" Steinum, Per Schreiner, Torkel Samulesen (Røstad) med flere. Ludvigsen, Samulesen og Screiner var allerede godt kjent via arbeideridretten. Fra begynnelsen var det en klar føring fra Ludvigsen om at bevegelsen ikke skulle ha noen som helst politisk side. Han benyttet også sterke personligheter som Jens Chr. Galtung og Henry Jacobsen som rådgivere. På et tidspunkt var Alf Ludvigsen og Didrik Henry Nilsen ledere for all aktivitet i Østfold som senere ble avdeling D11 i Milorg. Tidlig i 1941 deltok en gruppe personer i en aksjon som gikk riktig galt. Torkel Samulesen og Arne Roer deltok her. Samuelsen måtte rømme til Sverige etter dette. 

Jeløygruppen

Jeløygruppen ved Jeløy Radio. Lagførere Knut Lindman, Olav Erichsen, Erling Næss, Ottar Midtun.

Hjemmefronten Milorg var delt opp i mindre hemmelige grupper i et gigantisk nettverk over hele landet. Det var så hemmelig at få visste om hvem som var med og ennå færre visste hvem som var ledere i nettverket. Det hele var godt planlagt på denne måten i tilfelle noen ble tatt og torturert. Da kunne de ikke røpe hvilke andre som var i nettverket. Dessuten hadde alle dekknavn. Alle kommandoer gikk gjennom bestemte kanaler, og lag som utførte oppdrag skulle i utgangspunktet ikke kjenne hverandre. Jo nærmere frigjøringsdagene kom, jo mer avansert ble dette systemet.

Det hele skulle ta form fra julen 1941. Karl Steinum (bildet), den senere distriktssjefen, hadde vært i kontakt med Bjørn Klyve på oppdrag fra Alf Ludvigsen. Dette resulterte i en tropp på 40 mann som utgjorde fire lag med 10 mann. Bjørn Klyve var en av svært få som kunne operere hjemmefra under hele okkupasjonen. Selv om han ofte måtte i dekning i perioder. Han var også fast kurér for motstandsbevegelsen som oppholdt seg i Sverige.  Tidligere det samme året hadde Alf Ludvigsen hatt besøk av major Haneborg Hansen fra Oslo. De møttes i hjemmet til Gude Nilsen, "Kronen" på Bergersborg. Det var dårlig med våpen og utstyr, men det var andre måte å føre krig på. Illegale aviser, og en del etterretningsarbeid ble utført. Dessuten det ble det nesten daglig stjålet litt dynamitt fra tyskernes lager på Rygge flyplass. Dynamitten ble først lagret hos Grude Nilsen. Han drev med kaninavl og hadde en del skjulesteder blant burene. I januar 1942 ble Nilsen arrestert og det ble gjort rassia på eiendommen hans. Tyskerne fant ingenting. Dagen etter dro Didrik Nilsen og Arne Roer med drosjesjåfør Lars Pettersen (B9700) og hentet dynamitten. De lesset bilen så full at det ble problemer med passasjerplass. Dynamitten ble kjørt ned den humpete Helgerødgata, gjennom byen og lagret hos Johan Hermansen i Rygge. 

 

Allerede i 1940 opprettet den første lederen for Jeløygruppen, Alf Ludvigsen en celle med folk han stolte 100% på. Som idrettsleder hadde han oversikt over de som var fysiske og psykiske sterke nok til å delta på noe slikt. Han oppsøkte idrettsfolk, speiderledere og andre ledere fra organisasjonsarbeid ettersom de var vant til å ta i mot og utføre ordre. I tillegg flere befal fra militæret ble inkludert. Moss var dermed tidlig ute med motstandsarbeidet og hadde i årsskiftet 1940/41 under taushetsløftet organisert 130 mann for Moss/Jeløy. Alf Ludvigsen måtte selv rømme landet i 1942, og kom tilbake i 1944 hvor han ble instruktør og medlem av D11 resten av krigen.

I 1942 var det en større opprulling hvor de fleste lederne måtte rømme ut av landet. Alf Ludvigsen var en av de som måtte rømme. Advokat Nøstdal fra Mysen overtok som leder for D11. Nøstdal ble selv arrestert i juni 1943. Det var stadig utskifting blant lederne. Før Nøstdal ble tatt hadde han delt opp D11 i fire nye avsnitt, hvor Moss ble 112 (A 112). I avsnitt 112 ble Karl Steinum leder. Han hadde dekknavnet "Axel". 

I Moss hadde Bjørn Klyve holdt motstandsbevegelsen i gang sammen med Karl Steinum da Alf Ludvigsen måtte rømme. I den perioden hadde flere merket seg at Steinum hadde gode lederegenskaper. Selv lederen for Milorg, Jens Christian Hauge hadde ment det samme. Han ble derfor utpekt som distriktsleder, hvor byingeniør Einar Mathisen (Bildet) overtok i Moss. Mathisen hadde dekknavnet "Arvid".

I 1943/44 re-organiserte man og «byttet» ut mannskapet. I hovedsak for å hent inn nye "ansikter" Da ble det enklere å passere de tyske kontrollene i byen og kanalbrua.  Nye fjes slapp igjennom mer eller mindre problemfritt. Samtidig hadde mannskapet krympet betraktelig, av flere årsaker. Ved starten av 1944 var det kun 40 mann igjen. Tyskerene hadde gjort en storoffensiv i 1943 hvor alle offiserer ble arrestert og medlemmer i Milorg som som drev illegal radio, avis, flyktningstransport og lignende måtte rømme byen. Det hadde vært stor angiver-iver i byen. De som ble tatt havnet på Grini. I tillegg fikk gruppen ingen forsyninger, våpen eller instruktører de første årene. Det var også mangel på oppdrag og aktivitet. Derfor ble det ofte mye venting samt gjenbruk av slitt utstyr. Flere hoppet av på ren utålmodighet. Dessuten var det ikke alle som passet til dette og ble vurdert til annet. Dette første til at stadig yngre folk ble tatt med. De kunne raskt stige i rang og i ledende posisjoner. Noe som ikke var like velkomment blant enkelte av de eldre. En større "vervekampanje" ble satt i gang, og i mars 1944 kan man ut i fra Milorgs lister telle 717 mann i motstandsgruppen. Disse var fordelt i Våler, Svindal, Jeløy, Rygge og Råde.  

Jeløygruppen fikk sitt eget rekrutteringsteam som besto av Sverre Bromander, Reidar Christoffersen, Terje Halvorsen, Fredrik H. Johansen, Knut Lindman, Werner Røstad og Reidar Solgård. Denne gruppen, sammen med 8 utvalgte lagførere tegnet opp den endelige modellen på hvordan Jeløy-gruppen skulle se ut. Gruppen skulle være en militær enhet, under militær kommando og var underlagt militære regler og lover. Det var allikevel gruppen selv som bestemte rekruttering, trening og rekognosering. Lagførerne fikk så i oppgave å håndplukke nok folk til de var i overkant av 100 mann fordelt på 2 tropper, hver med 4 lag. De fikk også en alliert på politistasjonen som kunne sabotere og forsinke det tyske politiet. Det var Thorleif Hattevik med dekknavnet «Ulrik».  

"Gutta på skauen"

Videre ble en liten gruppe ble plukket ut til spesialtrening. En «Pi-gruppe». De ble spesialister på sabotasje mot utvalgte mål. Flere medlemmer ble plukket ut til «Q-Lagene» som skulle bli bedre kjent som «Gutta på skauen». De fikk hard stridstrening, og hadde som hovedansvar å plukke opp våpenslipp fra de allierte. De forskjellige lagene hadde base på forskjellige hytter i Våler og Hobøl. Hyttene hadde svenske bynavn som dekknavn. Karlstad, Malmø, Lund, Gøteborg og Arvika. Det var rundt 10 personer i hver hytte. Mat fikk de fra Moss og lokale gårder nær hyttene. Til jul og ved et par anledninger kom Asbjørn Mørk fra Spydeberg innom Karlstadhytta med slaktet gris og elg tilberedt av lokale bønder i Spydeberg. Karlstadhytta var nært knyttet til Mørk i Spydeberg. 

Ved nysnø ble det tråkket opp fotspor i alle retninger fra hyttene. Dette ble gjort i tilfelle hastig flukt. 

På den måten ble det vanskelig for fienden å se hvilken retning de hadde løpt. 

Våpenslipp

Året 1944 skulle bli starten på noe stort. Motstandsfolk fikk bedre fotfeste og organiseringen på nasjonalt nivå kom på plass sammen med forsyningstjenesten. Forsyninger av våpen, ammunisjon, sprengstoff og materiale ble sluppet via store containere med flydropp. I tillegg sendte man over instruktører med stridserfaring til Moss og ellers i landet.

Slippene for Moss ble i hovedsak sluppet i indre strøk hvor lokalbefolkningen fant steder med vanskelig fremkommelighet om man ikke var kjent. Noe de tyske styrkene ikke var. Dermed ankom de gjerne lenge etter droppet var ryddet vekk og plassen ryddet tilbake til naturlig terreng. Containere ble enten gravd ned eller senket i sjø og tjern. Fallskjermene var av fin silke og kom de lokale konene til god nytte. De endte gjerne opp som en vakker konfirmasjons eller bryllupskjole.

Det var droppene på Breimåsan og Høgmyra/Høymyr i Svinndal/Spydeberg som fant veien til våpenhula.  Totalt landet 660 containere og 180 pakker fortelt i distrikt 11. Av 125 flyvinger var det kun 55 dropp som var vellykket av forskjellige årsaker. I hovedsak dårlig vær. 

"Breimåsan". Foto: Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien

Brudekjole i fallskjermsilke. DigitaltMuseum

Det var altså Q-lagene som hadde ansvaret for å hente flydropp. For å vite når flyene kom ble det laget en lang liste med kodeord. Kodene fikk man vite ved å lytte illegalt på radio fra England. For gutta på "Karlstad-hytta" i Hobøl var særmeldingen "Ørreten spretter i snøen". Selv om tyskerne hørte meldingene ante de ingenting om hvor og når. 

Det var ikke tilfeldig at droppene havnet i Breimåsan. For det var flere som ble sendt til tvungen vedhogst i regi av Brensen Centralen i Moss. Dette var i skogen på Mørk i Spydeberg. Noen av gutta som måtte ut var også HS-karer. Altså med i Hjemmestyrkene. De ble godt kjent med folk i Spydeberg og det tok ikke lang tid før det ble snakket om det ene og det andre. Området Mørk er en del av store skogområder som ligger i Hobøl, Spydeberg, Skiptvet og Våler. Her gjemte mange HS-folk seg når tyskerne hadde store arrestasjonsraid i Moss. 

Samling i Kongens gate før avreise til hogstarbeidet i Spydeberg.

Det første slippet på Høymyra var 28. desember 1944. Gutta på Karlstadhytta rykket ut. Det var viktig med stjerneklar himmel. For flyene skulle se at HS-gutta signaliserte med lykter. De hadde ikke GPS som i dag. Den første instruktøren kom med det det samme droppet.

 
Noen ganger landet et dropp feil eller containere gikk i stykker. Da måtte mannskapet straks ut å leite for å skjule alle spor. Ved en episode lå det patroner spredt over et stort område. I stedet for å ta med seg "ødelagte" dropp skar de gjerne hull i isen og senket alt sammen.

 
Ved en episode hadde flyveren sett fjøslykta til en lokal bonde et lite stykke unna selve droppstedet og slapp 2 containere der. Dette ble straks meldt i fra til tyskerne, som kom for sent. Noen norske hadde fått tak i dem først. Dette førte til husundersøkelse på gårdene i området. Da tyskerne kom til Mørk var HS-mannen Gert Eriksen fra Karlstadhytta på vei dit. Han oppdaget heldigvis fienden i tide og fikk gjemt seg i hakkelmassen, i et uthus på gården.

Oversiktskart over plasseringen til de forskjellige hyttene.

Ved et slipp på Langmåsan i Spydeberg var det hele 48 containere med fallskjermer i alle mulige farger som dalte stille ned fra himmlen. Slippet ble samlet og gjemt i en fjellkløft på plassen Myrvold under gården Bjørnstad. Det holdt på å gå riktig galt like etter. Et hogst-team fra Askim var beordret til tvungen vedhogst, akkurat i dette området. Bonden Kristian Mørk på Bjørnstad fikk avverget det hele ved å stå på kravene om at han ønsket skogen sin urørt.

 

Noen dager senere ble containere tømt og innholdet plassert i tykke papirsekker. Deretter båret frem til hovedveien hvor bonden Iver Aastorp fra Våler hentet med egen lastebil. Lasten ble deretter kjørt ned til Moss. De tomme containerne ble fraktet opp til Svartetjern av Asbjørn Mørk og noen av gutta fra Karlstadhytta. Der ble de senket i tjernet. Aastorp var den mest brukte sjåføren for Milorg. Både distrikt og avsnitt. Han hadde en egen evne til å bevare roen flere ganger han "nesten" ble tatt. Aastorp var ansvarlig for hundrevis av forsyningstransporter til "Gutta på skauen". Hans innsats begynte allerede høsten 1941 og var av stor betydning for Milorg under hele okkupasjonen. 

Det oppsto flere situasjoner rundt slippene, men kun én alvorlig hendelse. På morgenen 13. mars aksjonerte mellom 1000-1500 tyske soldater i området. De visste om aktivitet, men ikke hvor. Senere ble det fortalt at en ung nazist hadde tipset om at det foregikk noe i området og ledet dem i skogen. Han fikk visstnok hele 20 kroner for oppdraget mot de 100.000 kronene som var utlovet.   

Erling Borgen, eieren av gården hvor tyskerne ankom pakket straks øks og sag og sa han skulle ut på sitt vanlige oppdrag. Noe tyskerne godkjente. Borgen satte hastig kursen mot Malmøhytta i Bærøeskogen. Han var godt kjent og visste hvor den var. Da han ankom hytta satt gutta og spiste. De rømte straks ut av hytta og satte kurs mot en ås like i nærheten. Det var allikevel trangt med tid. HS-gutta rakk så vidt å runde hjørnet før tyskerne sto på utsiden. Tyskerne forventet straks motstand da de så røyk fra pipa, og det så trolig ut som at noen var hjemme. 

De kastet derfor håndgranater gjennom vinduet på hytta. Uheldigvis for dem, var HS-gutta kommet seg unna og det som sto igjen var kasser med sprengstoff og våpen som skulle brukes til et nært angrep mot jernbanen. Eksplosjonen var øredøvende og kunne høres langt i det fjerne. Det ble senere sagt at minst 7 tyskere måtte bæres fra området. Det var kun pinner og plank igjen av hytta som var jevnet med jorden. (Se bildet til høyre) Ved frigjøringen reiste "gutta på skauen" som hadde vært stasjonert på Karlstadhytta, opp til Mørk og takket gårdsfolka for innsatsen og hjelpen. En langbord ble dekket med middag, kaffe, kaker og det ble allsang. Karlstadgutta overrekte så en vase i sølv til fru Lilly Mørk som hadde stått i det hele, med inskripsjonen, "Fra gutta i Karlstadhytta". 

Det var mange som ønsket belønningen på 100.000 kroner. Utklipp, Moss Avis 9. februar 1945.

Gjemmested

Det ble bestemt at man skulle lagre alle droppene på et sted ettersom det ikke var mulig å forutse hva tyskerne kom til å gjøre når sammenbruddet kom. Og derfra opprette stategiske lagringsplass i nærheten av eventuelle mål. For på denne tiden, april/mai 1945 var det kun et tidsspørsmål om når Tyskland kapitulerte. Det var til sammen 3 tonn med krigsmateriale som hadde landet i myrstrøkene i Svinndal/Spydeberg gjennom vinteren. I tillegg ble det hentet materiale som var lagret på Kambo skole og andre plasser. 

Etter befaring på flere mulige plasser fant man en fjellkløft ved Svartåsen på eiendommen Gashus i Mosseskogen som var best egnet. De resterende droppene som hadde blitt gjemt på forskjellige gårder rundt i Spydeberg, ble samlet på gården Holstein like ved Breimåsan og Høymyra. Derfra kjørt med 2 lastebiler til Moss. På hver bil var det fem vakter. Samtlige var befal. Dette ble gjort med hensikt for å motivere, spesielt de yngre motstandsfolkene. At ledelsen faktisk også kunne ta de største risiko-oppdragene.

Transportsjef var Ivar Arnesen. Iver Aastorp og Bjørn Brynildsen satt på den ene bilen og Ivar Holm med Knut Lindman på den andre bilen. Veien var på forhånd staket ut og det var plassert vakthold ved strategiske plasser i tilfelle det skulle dukke opp noen tyske soldater. På Gashus sto det allerede en arbeidsgjeng under ledelse av Terje Halvorsen som raskt og effektivt skulle ta i mot bilene og tømme dem raskest mulig. Alt materialet ble lesset over på store sleder som hester må dra opp til hula i dyp og tung snø. Det var far og sønn Anders og Haakon Ellingsen på Gashus som frivillig tok denne sjansen og drev hestene fremover.


Det meste var planlagt til minste detalj. Operasjonen gikk også helt risikofritt. I alle fall nesten. Bjørn Brynildsen hadde underveis for sikkerhets skyld tatt ut magasinet fra sin egen Stengun. Men da han slapp frem sluttsykket satt det et skudd klart. Det smalt og kula raff Iver Aastorp. Men den hadde heldigvis kun streifet leggen hans etter et forunderlig løype gjennom bunnen på bilen, truffet bakkanten av motoren, deretter rikosjettert tilbake gjennom buksebenet på på Iver og ut av bildøren. Etter en liten stopp og alle fikk summert seg gikk ferden videre.

På plass i hula ble alt tellet opp pakket godt inn og merket i store papirsekker. Deretter ble alt kledd inn med tjærepapp for beskyttelse og til slutt dekket med mose, løv og kvister. Den eneste måten å oppdage lageret var tilfeldig eller at man måtte vite nøyaktig hvor. Den nye lederen av Jeløygruppen, Fredrik H. Johansen "Tito" hadde ansvaret for denne operasjonen. 

I starten av mai 1945 da Jeløygruppen ble tildelt et spesialoppdrag via FOSCOTT-operasjonene ble det nødvendig å flytte deler av våpenlageret.

Jeløygruppen besto av 102 lokale helter. De var svært godt kjent i området og kunne bevege seg ganske umerkelig uten å bli oppdaget. De skulle allikevel ikke krysse kanalen, og måtte derfor allerede være på Jeløy i forkant. Kort fortalt, handlet Operasjon FOSCOTT om å sikre viktige plasser og installasjoner fra tyske ødeleggelser. Jeløy radio var i denne kategorien. Ottar Midthun i hjemmefronten fikk i hovedoppdrag å kartlegge aktivitet og vakthold ved Jeløy radio. Jeløygruppen ble så satt i beredskap til å innta radiohuset ved kommando. 


Våpentransport

Det ble spekulert i hvordan man skulle greie å smugle våpen fra Vanem til hula på Kjellandsvik. En vågal løsning var å frakte utstyret helt åpenlyst i den daglige trafikken. Våpen og ammunisjon på rundt et halvt tonn ble lastet opp på planet til en åpen lastebil, kun dekket av en presenning, midt på dagen. Totalt var det våpen, ammunisjon og utstyr nok til å ruste to tropper og en stab, på totalt 102 mann. Sjåfør var Hans Asp. Og i mai 1945 var det mange tyske grenseposter rundt i Moss. Allikevel greide de å nå målet uten å bli tatt eller utsatt for uhell. Deretter ble alt fraktet og gjemt i hula ved Kjellandsvikjordet. To mann ble deretter beordret til telefonvakt hos gårdbruker Dyre, Kjellandsvik.


Ordren

Oppdraget besto i å sikre Jeløy Radio. Fra nasjonalt hold ble det bestemt å bruke stedet som radiostasjon for den norske regjering og for norske og allierte kommandoer. De tyske styrkene hadde gjort flere forberedelser for å uskadeliggjøre radioen ved et fiendtlig angrep. Bygningen var underminert, det var støpt sprengkammer, og de tre 122 meter høye radiomastene hadde fått montert eksplosiver. I grunnmuren var det skyteskår og på på utsiden av bygningen var det et sprengstoffdepot som var montert for detonasjon. Hovedoppgaven til Jeløygruppen var å sikre radiostasjonen med minst mulig skade og ødeleggelse. I forkant hadde de gjort timesvis med rekognosering. Tegninger hadde de fått via en engelsk instruktør. En detaljert plan ble formet.

Jeløy radio med de høye mastene.

Ved midnatt 8. mai 1945 kom ordren. 

Under ledelse av forretningsmannen Fredrik H. «Tito» Johansen mobiliserte Jeløygruppen på jordet utenfor hula. Her fikk 6 offiserer og 97 menige tildelt våpen, ammunisjon og utstyr. Klokken 04.30 marsjerte de mot Tronvik. «Tito» hadde personlig plukket ut og godkjent hvem som skulle delta på oppdraget. Det mest spesielle ved dette oppmøtet var overraskelsen i hvem som var med i Milorg. Svært få visste om hverandre. 

Like i forkant hadde det dukket opp et problem. Uniformene var ubrukelige. Dette ble raskt løst ved at eieren av klesfabrikken Aug. P. Horn tilfeldigvis glemte å låse en dør (en avtalt kveld). Dermed stilte Jeløygruppen i grå kjeledresser, og armbind på frigjøringsdagen. De spesielle luene var stålet på det tyske lageret på Refsneskrona. Opprinnelig tilhørte de «Marinen Bekleidung Stelle». Gruppen sydde på et trekantet merke i blikk med en T i blått og en V i rødt. T var for lederen «Tito». Og V som rammet inn T var kanskje mer til pynt, eller rett og slett V for victory.

De tok den samme stien derfra som er der i dag, over forbi Bangtjernet på Ramberg ned Refsnesskogen og langs Refsnes og Tronvik til radiohuset. Tidlig på morgenen sikret de radioen uten å møte motstand. Den tyske lederen som var stasjonert der, ønsket ikke å ødelegge Jeløy radio og hadde gitt beskjed til sine vaktene om at de skulle overgi seg. Det hele gikk derfor rolig for seg uten at det ble løsnet et eneste skudd. Utover dagen dro Jeløytroppen til Refsneskrona og befestet det tyske materiallageret som var der. At den tyske offiseren ikke hadde noe ønske om motstand var ikke uvanlig. De fleste tyske statsborgere som deltok i krigen hadde få ønsker om krig. De fleste ville bare hjem, og ønsket kanskje ikke at flere liv skulle gå tapt. Heldigvis for Jeløygruppen, i dette tilfellet. 

"Jentene på skauen"

Vi skal ikke glemme "jentene" i alt dette. Det var kjærester, hustruer og søstre som gjorde like farlig arbeid som sine "menn". De måtte bære på store hemmeligheter. For selv om de ikke fikk detaljer og fikk vite minst mulig, så visste de. Og det var de som ventet, natt etter natt. Ble noen skadet? Ble noen arrestert?  De ordnet med mat og sydde klær. 

Hos familien Siss Johansen hang gardinene skjevt i vinduet. Det var alltid et signal til mannen Fredrik H. Johansen om at kysten var klar. Det var trygt å komme hjem. I støvsugeren hadde de gjemt en liten radio. Ved en episode hadde nabofruen vært innom og lånt støvsugeren. Det gikk heldigvis bra, denne gangen også. I kjelleren var det gjemt våpen i en vedsekk. En radiosender var til og med gjemt i baby-kurven hos den ferske familien som giftet seg høsten 1940 og ble huseiere i Helgerødgata i Moss 8. april 1940. Ved en hendelse var det fullt av tyske soldater rundt huset. Familen trodde at alt var tapt. Tusen spørsmål endte opp i ingen fare da tyskerne forsvant fra området uten en gang å ha banket på døra. De fikk aldri svar på denne hendelsen. 

Noen ganger kunne Siss få melding fra sin mann om å la døren stå ulåst på enkelte netter. De nettene kunne en fremmed mann komme stille inn og legge seg i en gjestekøye. Siss fikk ikke lov til å ta kontakt, ennå så mye hun ønsket å høre om det sto bra til. Tidlig på morgenen var gjesten forsvunnet. 

I tillegg ante ingen av fruene til medlemmene i Jeløygruppen om hverandre. Så i den vanlige hverdagen hvor de fulgte et så normalt mønster som mulig var de trolig blant andre fruer med menn i motstandsbevegelsen. Men de hadde ingen de kunne snakke med eller fortelle til, selv om det trolig var daglig kontakt med flere andre i samme situasjon. Nasjonalitet og frihet ga styrke til å komme seg igjennom det hele forteller Siss Johansen til Moss Avis, når hun forteller sin historie. 

I tillegg skal vi ikke glemme hvordan husfruene gjennom hele okkupasjonen greide å mikse samme de underligste matretter av ingenting. Eller at de sto flere timer i kø, i all slags vær, i håp om at det var noe igjen å bruke rasjoneringskortet på når det endelig var deres tur i køen. Hva tenker du om en lekker Kålrabistek med meljevning som saus, stekt i tran?

Matkø hos Stærks fiskehandel i Storgata. Ukjent fotograf/Moss Avis.

Selve hula og veien dit

Våpenhula er ikke spesielt vanskelig å finne. Det er godt skiltet. På kartet ser vi Kjellandsvik og Rambergåsen. Like etter Jeløy kirkegård er det parkeringsplasser. Her er det godt skiltet. Det er flere stier man kan gå fra Ramberg. En går rett fra parkeringplassen, forbi Bangtjernet og ned litt ulendt terreng. Altså ikke like greit å gå selv om det ikke er så veldig bratt. For de som trenger tryggere grunnlag går det en grusvei ved enden av kirkegården opp til vanntårnet. Også der er det godt skiltet videre til hula. Om man ønsker en litt lengre tur, til f.eks Kjellandsvik, så er det flere avstikkere underveis som også er skiltet mot våpenhula. Som et lite apropos for de som ønsker å gå helt ned til sjøen er det det satt opp et gjerde like ved sjøen med en løs okse. Det er mulig å gå utenfor, men er ofte bløtt. Det er også mulig å parkere like før gården Kjellandsvik. Du vil se stien skiltet langs jordet opp i skogen. Hold så fall til høyre på stien helt til et skilt med Våpenhula dukker opp. Det lysegrønne feltet ved Kjellandsvik er jorder. Og hula ligger helt øverst i tarmen på venstre side. Da vet du sånn omtrent hvor den er. Det er generelt korte avstander på rundt en kilometer ut i fra hvilken runde du velger. Det er i hovedsak to stier som ender opp ved hula. Den ene går fra Rambergsiden langs jordet og ender opp som bildet under. Den andre stien er på baksiden av bildet under og noe bratt med et tau. Da har du noen detaljer å følge. 

Det første som møter deg er skiltet til venstre. Deretter vil du se en leirplass. Og til høyre et historisk skilt. Ved første blikk som det midterste bildet går hula noe i ett med terrenget, så se godt etter. Hula er den lille "trekanten" nede til høyre i bildet. Det høyre bildet er tatt inn i selve hula.

Når du står her er leirplassen til venstre utenfor bildet. Og veien inn til hula er ovenfor opplysningsskiltet.

Kilder
Arne Roer, Moss Magasinet (Moss Avis)
Plakat, DNT 2020 ved våpenhula
Ivar Asting, Moss Magasinet (Moss Avis)
Karin Behn Skjævestad
Mostandskamp og dagligliv i Mossedistriktet 1940 -45
Fredrik Th. Bolin
Strandsitteren - Moss historielag
Spydeberginger forteller fra krigen 1940 - 1945 - Alfhild Hallerud
Artikkel med intervju, Siss Johansen, av Bente Collier Jarl for Moss Avis.
Vi ville slåss - Rei Sandberg

Motstandskamp og dagligliv i Mossedistriktet 1940-1945

Bilder
Arve Tomt Gundersen
Skjermbilder fra filmen "Hjemmefronten i Moss under krigen", filmet av Johan Rynnås.
Johan Rynnås
Krigsbilet.net
Nasjonalbiblioteket
Moss Avis

Motstandskamp og dagligliv i Mossedistriktet 1940-1945