lørdag 27. februar 2021

Smådrypp fra Moss - Gunnar W R Johansen - Charmer´n

 


Et nytt innblikk i lokalhistorien fra vår eminente Skråblikkforfatter Gunnar W. R. Johansen 🤩


"Ting forteller" Karin Behn-Skjævstad Coca Cola Moss Glassverk


Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller". Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

mandag 15. februar 2021

Oppføring av den gamle Værlebrygga i 1890.

Det var ingen støpt mur. Lokale innleide roere lempet steiner rett ut i vannet med henviste plasser. Steinene ble hentet fra Reiertangen, Albybukta og langs strendene som grenser mot Revlingen. De fikk betalt 3 kroner pr. tonn stein de lempet. De flinkeste greide et tonn på bare 3-4 turer. Kontrollør var byingeniør Stabell. Han målte opp last regnet ut sånn ca. vekt.
 
Etter hvert ble haugene høye nok til å være bølgedempere. På enkelte steder var det ned mot 5 meter dypt kunne Aksel Olsen fortelle, som var en av roerne. Noen år senere ble murene forsterket med store steinblogger som var hugget ut ved Hoppern på Jeløya. De ble lagt på toppen av steinmuren. Selve muren gikk i en halvmåne ut mellom kanalen og det gamle kurbadet. Inni denne halvmånen ble det oppført to trebrygger som ble brukt til båtplasser for litt mindre båter. Ved den innerste brygga var det så grunt at båtene sto tørt ved lavvann.
 
Bryggene ble benyttet frem til 1914 hvor selv bølgeburen ikke greide å holde igjen den store vinterstormen som knuste bryggene og 40- 50 båter i biter. Brygga ble aldri tatt i bruk på samme måte, og bare 2 år senere begynte man byggingen av det som i dag er selve Værlebrygga.



søndag 14. februar 2021

Et tidsbilde - D/S Bastø i kanalen



D/S Bastø på vei gjennom kanalen. Bastø ble bygget på Akers Mek. Værksted i 1885 på bestilling av R. M. Peterson i Moss og er den aller første dampbåten med navnet "Bastø". Båten vi ser på bildet er 14.8 meter lenger enn originalen. Den ble bygget ut i 1901 og fikk et mer "standard" utseende. Skipet gikk i fast rute mellom Halden/Hvaler og hovedstaden, men tilhørte Moss. I 1907 ble en automobil løftet om bord for aller første gang. Det var antagelig Sam Eyde som eide denne. I 1911 solgte Peterson sine båter og rettigheter til A/S Alpha. Bastø var i drift 63 år før hun til slutt ble hugget opp i Stavanger.

Bak til venstre ser vi taket på tollbodens bryggemottak. Og Tollboden ved siden av der igjen. Det sies at det avlange taket er det samme som tidligere ble brukt som fiskebasar på Torget. Tollboden ble oppført i 1859. Dens skjebne har vært truet flere ganger, men står mer solid enn noen sinne i dag. Midt i bildet ser vi den originale Fiskebasaren. Den ble oppført i 1899 og i hovedsak benyttet til salg av fersk fisk i saltvannstanker. Den måtte flyttes i 1961 da dagens kanalbro trengte plassen til ny avkjøring. Den gamle bygningen ble revet i 1968. I dag er en moderne utgave bygget omtrent på den samme plassen.
 
Ellers ser vi deler av den gamle kanalparken som på denne tiden gikk helt ned til den gamle broen og litt bebyggelse i Jeløgata bak der igjen.


lørdag 13. februar 2021

Molbæktjernet


Molbæk/Moldbæk/Mollebek/Molbekk
Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien

I dag ligger Molbekktjernet som en liten perle midt inni i større anleggsområde fordi Bane NOR anlegger ny jernbane. Tjernet har beholdt sin idyll og vil trolig fortsette med det i ennå mange år. Så sant ikke eiendomsspekulanter nok en gang får sin vilje, og et boligfelt overtar plassen. Noe som har vært prøvet ved flere tilfeller i følge byens aviser. Kystlinjen går ved tjernet og er en populær plass.

Selve navnet er jeg litt usikker på. Men "Molbæk" er et kjent dansk navn. Kanskje en sammenheng.
Tjernet på Molbæk har trolig eksistert svært lenge. I begynnelsen var det nok mer myr enn tjern som stadig ble litt dypere ved at bunnen slo seg til ro og at det var lite vann som rant ut av tjernet.

Vi skal heller ikke se bort i fra at da tjernet var mindre, var det mye tettere skog samt en blanding av religion og hedeniske skikker i området. At tjernet var trolsk er ganske trolig og hadde nok både nøkken og annet overtroisk ved seg. Og vi vet at druider holdt til i skogen og at det var flere rettersteder i området. Dessuten gikk den senere kongeveien like ved. På enn ferdselsåre som er ganske mye eldre enn selve kongeveien.

Den flotte trebrua som står der i dag, er en kopi av en eldre bro. Den nye er bygget av mossespeiderne. Før den første trebrua var det en hengebru med tynne planker på stålwire. Sånn passe vinglete skal man tro, selv om den ikke var så lang.

Den første trebroen. Fotografert av Gustav Lindman i 1909.

I nyere og mer moderne tid kjøpte bedriften M. Peterson & Søn hele dette området. Inkludert tjernet. Både for tømmer og for tjernets del. De tynnet godt ut det gamle tykke skogen. Isblokker hadde også blitt industri, og egnet seg godt for eksport. I Paris drev grosserer Fredrik Peterson stor butikk med salg av store isblokker med sitt selskap som flere av landets "Iceexporter". Molbæktjærnet skulle vise seg egnet til isskjæring. Peterson utvidet tjernet og satte opp en kunstig voll. På den går turstien fra broen i dag. Vollen ble bygget av svenske arbeidere, "grågjess". Navnet fikk de for de gjerne kom i flokk på våren og dro igjen på høsten. De var spesialister på slike voller av stein og leire. Og vollen står der i dag som et bevis fra en svunnen tid. Den første isskjæringen startet allerede i 1880. 

M. Peterson & Søn i 1905. Ukjent fotograf. Vogtsamlingen-Mossebibliotekene.


Før de kunne begynne med selve arbeidet måtte tjernet renskes for løv og annet før kulda satte inn. Deretter måtte det passes på å måkes rent for snø. Ikke bare for å komme til, men også for at naturen skulle få bedre mulighet til tykkere og renere is. "Snøis" fikk dårlig karakter. Når isen var rundt 12-20 tommer tykk kunne man begynne. Selve skjæringen foregikk med en litt spesiell sag. Den var bred ved håndtaket og ble smalere mot enden. Ofte ble blader etter gamle oppgangssager resirkulert og tatt i bruk. Selve isblokkene var på 24 x 24 tommer. Og det var en egen teknikk på arbeidet. Først skar de opp lange striper på langs med en stor plog. Disse hadde navnet "rebber". Da fikk de en mal å skjære etter og saget fra strek til strek. Det var hardt arbeid og lange dager. I en tid hvor store barter var populært var det nok godt med rim i bartene. Saga ga fra seg en skjærende høy lyd. Spesielt om man skjærte litt skjevt slik at bladet kom i klem. I tillegg fikk ikke arbeiderne lov til å røyke, tygge skråtobakk eller ha med mat og drikke ut på isen. Isen skulle nemlig være av den reneste sort. Spesielt fordi mye av salget gikk til grever og lorder i England. Ja det sies at selveste dronning Victoria av England fikk is fra Mobæk. Hun hadde forresten så strenge krav til kvalitet på isen at det skulle være mulig å lese en avis gjennom en isblokk. Arbeidslederen hadde allikevel en god flaske med brennevin på lomma. Denne kunne kurere kulde, utmattelse, ja til og med skader. 

En stor isbinge ble oppført like ved brua på Molbæk, litt ned i skråningen. Fra isbingen var det satt opp en stor trerenne som gikk helt ned til Mossesundet. Isen ble lagret i store flishauger i isbingen til ut på våren. Flis kan holde på is og snø gjennom en hel sommer. Isblokkene ble saget ut om vinteren og lagret i bingen. Fra isbingen sendt ned renna og ombord skip som lå klare i Mossesundet. Eksporten gikk videre i hovedsak til England, men også Stettin og mange andre steder i Europa. På bildet til høyre ser vi skipet "Jølund af Moss" som losser is i England. 
Johan Fredrik Thorne Peterson kjøpte senere det gamle svenske dampskipet SS Neptun i 1897. Denne døpte han om til «Molbæk». Skipet gikk i fast rute med isfart i månedene april til desember. Tok gjerne med is til England og alkohol, koks og andre varer i retur. Et skip Peterson solgt bare året etter. Og som skulle få sin egen historikk de neste tiår.

Isskjæringen satte rundt 30 mann i arbeid i 6- 8 uker. Arbeiderne som normalt jobbet på fabrikken til Peterson som sagarbeidere på sommeren, tjente 5 øre pr. isblokk. Med interessen for kjøp av isblokker tok man også i bruk is fra Noretjernet og flere steder i Vansjø. Faktisk var det så god butikk at det ble uvennskap blant byens is-foretingsmenn som satte stoppere for hverandre. ved flere tilfeller. En stor rettssak fulgte i kjølevannet av dette. 

Det var allikevel ingen lukrativ forretning da man aldri var sikre på markedet. Mye var avhengig av sommervarmen, spesielt i England. En sesong kunne alt være utsolgt på første måned, og neste sesong kunne man bli sittende med halve salget. Is-skipene konkurrererte i tillegg da de la til kai om å kapre de beste selgerne. I tillegg kunne været være lunefullt. Ble det vindstille kunne isen smelte før de var fremme. Ved dårlig vær kunne isblokkene bevege på seg fordi de var så glatte. Skip kunne kantre, folk havne i sjøen og isblokkene kunne bli til små isfjell. 

Men, det var altså ikke småtteri som ble tatt ut av isblokker. I toppåret 1898 gikk det hele 1700 skipslaster med is ut av Mossesundet. Ironisk nok, det samme året man oppfant "kjøleskapet". Man kunne begynne å lage kunstig is, og salget av isblokker sank drastisk. Og da strøm og kjøleteknikk ble utvidet forsvant også interessen for disse digre «kjøleskapene». Peterson la derfor ned isbedriften i 1909 og byens borgere begynte å ta i bruk tjernet. I 1915 brant isbingen ned. Den ga fra seg så mye røyk at folk fra Moss, Peterson og Kambo kom strømmende. Det var den gamle våte flisa som røykla området.  I 1917 ble de siste isblokkene skjært i Moss. Ser du riktig nøye etter er det ennå rester etter denne "industrien" i området nedenfor dammen på Molbæk, slik som på bildet til venstre. (Foto: Moss kommune). 

En populær plass blant de yngre. Ukjent fotograf.

Da var tjernet ble forlatt opp og isblokkene var historie ble det samtidig en god og populær badeplass. Det var ofte fester på tjernet. Flere prammer ble benyttet på sommeren rundt på tjernet. Et sted ungdommen trivdes godt. Og barna bygget små skrøpelige flåter. Et lite paradis rett og slett, litt utenfor den støyende, stinkende og skitne byen. Selv om det kanskje både stinket og støyet fra Petersons fabrikk om vinden blåste i «feil» retning. På vinteren strømmet også byfolket hit. Mossespeiderne arrangerte flere konkurranser og øvelser der. De hadde også leir langs tjernet. I en periode var det flere beboer som fikk drikkevannet sitt fra Molbæk. I den samme perioden var det badeforbud i tjernet. Noe som selvsagt ikke ble overholdt, og politiet måtte stadig rykke ut.

Bandy på isen. Foreviget av Johan Rynnås i 1937.

Det var også et bra sted å gå på skøyter. Spesielt bandy var svært populært etter at isblokkindustrien var lagt ned. Her ble det spilt kamper. Både lokale og bykamper. I 1950 ble det satt ut Ørret i tjernet. I dag overnatter fortsatt folk rundt tjernet. Og skoleklasser reiser gjerne dit på tur. 

Da NSB i sin tid skulle bygge dobbeltspor inn mot Moss la de en del av jernbanen i en tunnel. Det ble snakk om å tørke ut tjernet, for det var uro om at vannet skulle lekke i tunnelen. Igjen overlevde denne perlen som mange ennå bruker som turmål, fiskested og til og med badeplass. Nå skal det sies at det ikke anbefales å bade der. Det er rett og slett fordi tjernet er et stille vann. Dermed er det god grobunn for, vel det meste du ikke har lyst til å ha med deg etter en dupp i tjernet. Under isblokkindustrien ble tjernet tappet en god del da isblokkene ble tatt ut og nytt vann kom sigende til på nytt. Dermed fornyet vannet seg for hver sesong. Om det fortsatt er fisk i tjernet, vet jeg ikke. 

Kanskje har du selv noen god minner herfra? 


KILDER
Et handelshus gjennom 150 år M Peterson & Søn 1951 
Topografiske og statistiske Meddelelser om Kjøbstaden Moss i dens Fortid og Nutid
J.H. Vogts skriftelige verk.
Hans Martinsens beretninger
Alfred Olsen Haugs beretninger 
Helge Warberg-Knoll
Byavisene

torsdag 11. februar 2021

Fra Fiskertomta til Parkteateret



Fra Fiskertomta til Parkteateret
Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien

Moss trengte en ny kommunal kulturarena, og med planer og forslag skulle deler av kvartalet mellom Dronningens gate og Storgata satses på med en splitter ny og moderne kinosal. På denne eiendommen lå den gamle Krusegården med sine tilbygg. Gaten som opprinnelig het «Kirkestrædet» gikk rundt kirkeparken, og hadde sin opprinnelse fra da byens første kirke sto omtrent der paviljongen står i dag. Fra kirken gikk det et trangt smug mellom husene på eiendommen ned mot Storgata. Dette var det opprinnelig «Kirkestrædet». 


Da Parkgården ble oppført i 1934 ble også en ny vei åpnet. På folkemunne fikk veien, og det brukes ennå navnet «Skrågata». På den tiden gikk Dronnings gate frem til Thorneløkka. Den var ingen vei der «Skrågata» oppsto.  Hvis du kikker på bildet til venstre er det kun et plankegjerde der veien senere skulle oppstå. En navnekonkurranse ble utlyst på denne nye gatestumpen. Mange forslag kom inn og det hele endte i… vel, de forlenget like greit Dronningens gate helt ned til krysset Fleischers gate og Storgata. Kanskje kom det ikke inn noen gode forslag ;) 

Det var jo også slik at før man fikk gatenummer hadde gjerne bygningene navn etter de som bodde, eller eide bygningen. Før Nils Kruse fikk gården oppkalt etter seg, het plassen «Fiskertomta» etter fisker Lars Hansen. Det er ganske trolig han som bygget den gamle gården vi ser på hovedbildet øverst til venstre som ble oppført før 1765. Gården overlevde den store bybrannen i 1858. Etter «Fiskertomta» ble den hetende «Poppegården» etter høker og kommissær Popp. Hans hustru, Katrine Dorthea Berglund var en respektabel jordmor i byen. Det var også hun som mente det var uhørt med byens siste gapestokk hvor Ola Mand satt lenket utenfor kirken i 1840. Hun gikk bort til Ola og la 5 specidaler i hånden like etter gudstjenesten slik at «alle» fikk det med seg. Det tilsvarte nesten en hel måneds lønn. Og nåde den som turte å si i mot byens jordmor! Det endte med at ingen plaget Ola frem til han ble satt fri. Og med han, var gapestokken historie, også i Moss. Etter Popp overtok den nye jordmoren, Sophie Danella Georgine Holtfodt eiendommen. Og i 1889 skulle endelig snekkermester og kirketjener Nils Kruse få satt sitt navn på gården. Den beholdt navnet «Krusegården» frem til den ble revet 1938.


På den samme eiendommen, samt helt ned til Storgata begynte en ny bygning å ta form. Fra tidligere hadde funkisbygningen Parkgården satt sitt preg på det gamle Kirkestrædet.  (Bygningen på bildet til høyre) Arkitektene Leif og Ernst Torp fortsatte i samme tankegang. Byggherre var AS Moss Byggselskap. Og byggmesteren som fikk jobben var Sigurd Peterson. Man kan trygt si at Peterson har oppført halve sentrum av de murbygg vi anser som «gamle» i dag. Han var nærmest byens «kommunebyggmester». Etter litt klabb og babb, litt kulde og litt arbeiderstreik og en haug med "forsentbygningsbøter" sto til slutt bygningen ferdig.

Hovedbygningen ble en firkantet kloss, helt enkelt. På utsiden fikk den mønstermurt teglstein. Vinduene ble bygget inn i veggen. Ja, du kan faktisk se selv hvordan bygningen ser ut, for den ser mer eller mindre helt lik ut ennå. På bakkenivå var det tenkt butikker og ved inngangen til kinoen åpnet Oasen isbar rundt 1950 som rett og slett var midt under bæresøyler og store vinduer. Oasen ble straks svært populær og var først i landet med en amerikansk softice maskin, og bar et stort amerikansk preg. Eieren var en smule begeistret for USA. Over inngangen til kinoen var det et lite overbygg i form av en tynn plate med neonlys. Jo, Moss skulle bli svært moderne. Senere forlenget man de lysene et stykke oppover ytterveggen slik som det ser ut i dag. Kinoen fikk navnet «Parkteateret». Trolig fordi den ble oppført like ved kirkeparken, men skal nok ikke se bort i fra at det var en slags kopi av det kjente Parkteateret i hovedstaden.

Den 1. april 1939 åpnet dørene til kinoen som hadde kostet en liten formue. Men så var de også den beste skjermen, beste setene, beste lyden og meste fremviserne som var å skaffe i 1939. Med en slik dato var det åpent for litt lureri. Moss Avis skrev i sin avis at det skulle være akustikkprøve denne dagen. De oppfordret derfor samtlige gjester å ankomme påført i kalosjer. Og lydige mossinger gjør som de får beskjed om, spesielt når det er gratis forestilling. En stor del av gjestene troppet opp i kalosjer, som selvsagt ikke hadde noen som helst betydning for akustikken. Den offisielle åpning var 19. april 1939, hvor også navnet på salen ble røpet. «Parkteateret» hadde kommet til ved navneforslag og avstemming fra folket. Faktisk var «Parkteateret» foreslått 44 ganger blant 209 forslag. Et navn som på ingen måte skulle skjemme byens nye og moderne arena helt frem til 2020 og langt inn i fremtiden.

Ellers i bygningen var det lege og tannlegekontor, samt en haug med andre kontor og moderne og flotte leiligheter. Med tiden ble det bygget blokker på hver side av Park kino som i dag er en del av et stort blokk-kompleks på hele kvartalet Dronningens gate, Storgata og Kirkegata.


Kilder
Moss Avis
Moss Dagblad
Karin Behn Skjævestad

onsdag 10. februar 2021

Smerthu & Oddestad






Annonse, januar 1903, Moss Avis


Thorvald Svendsen Smerthu ble født på gården Smerthu i Hobøl i 1867. Her drev han farsgården frem til rundt 1900, før han auksjonerte den bort og flyttet til Moss i 1901. Der kjøpte Smerthu Kongens gate 29 etter Smed Skaarnes. Hvor han startet en vognmannsforretning. Han spesialisert seg også på salg av gress, høy og halm. Løst og buntet.  I den samme gården drev vognmannen utleie av leiligeter. 





En gang mellom 1906 -1907 gikk han i kompaniskap med Oddestad, noe vi ser av denne utlysningen.  Kongens gate 29 lå på motsatt side av Chr. Flemming i dagens Flemmingkrysset. Vi finner blant annet Statens hus på denne eiendommen i dag. Vi ser også at boligen har fått elektrisk lys i 1909. Denne Oddestad finner jeg ingen informasjon om og han nevnes ikke i 1914-tellingen.



Annonse mars 1903, Moss Avis.

Thorvald Svendsen Smerthu ble gift med Kristine Mathilde Støthum. De fikk flere barn og barnebarn som ble født i Moss. Thorvald var kjent som en pålitelig, solid kar, bramfri og stillferdig. Både han og Kristine var aktive i indremisjonen. Kristine arbeidet som lærerinne og gjorde mye ungdomsforebyggende arbeid.

Smerthu og hesten Brona var fast sjåfør for mange forretninger i Moss, og hadde spesielt faste oppdrag for L. P. Sterud i perioden 1902 - 1935. Brona trakk en flatvogn. Den hadde plass til svært mye. Pakkene var som på bildet, i kasser og baller. De transporterte varer fra jernbanen og fra havna opp til butikken i Kongens gate. Også rundt i byen til forskjellige kunder. Brona var en populær hest der hun kom ruslende med Smerthu bakpå.  De var et kjent par som halve byen var på hils med. En del av bybildet.
Og dårlig tid, nei det hadde de ikke. Selv da Sterud etter hvert kjøpte en automobil fortsatte de å benytte seg av Smerthu og Brona. I 1935 trakk Smerthu seg tilbake, mens Brona var aktiv i andres tjenester i ennå mange år.

Thorvald Smerthu satt i hesteutskrivingsutvalget for hester og kjøretøyer til feltbruk i mange år.

En gang rundt 1917 flyttet familien Smerthu til Klostergata 26. Det var en større eiendom med utleie. De tok med seg telefonnummeret som nå var utvidet til 1354.

Nummer 29 var en stor eiendom med et areal på 901,87 kvadratmeter. Hovedbygningen var bygger i mur på to etasjer med en grunnflate på rundt 259 kvadratmeter. I gården sto et uthus. Delvis mus og treverk med en grunnflate på 100 kvadratmeter. Uthuset hadde bryggerhus, rullebod, staid og annet i første etasje. I tillegg var det et vognskur på rundt 74 kvadratmeter. Eidendommen ble takstert som solid og godt vedlikeholdt i 1917. Moss kommune ønsket å kjøpe eiendommen da de trengte flere kommuneale kontorer. Blant annet skulle den nye stadsingeniøren begynnte 4 rom. Årsaken til at de ønsket akkurat denne eiendommen var at den allerede grenset til Asylet og det kommunale sykehuset. Smerthu ønsket 40 000 kroner for eiendommen, men kommunen fikk prutet ned til 38 000 kroner. Moss kommune som ikke hadde så mye penger måtte ta opp et lån i Hypotekbanjen, samt en nedbetalingsplan over 5 år med eieren Smerthu. Det var altså litt risiko i dette kjøpet, som skulle vise seg at ble problemfritt. 

Thorvald Smerthu døde julaften 1937. Han ble 70 år gammel.

Denne Oddestad vet jeg lite om. Mulig at han kom fra gården Oddestad i Hobøl som Smerthu.

Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien



På bildet: Vognmann Smerthu og hesten Brona.
Smerthu & Oddestad Vognmandsforretning