Repbanen i 1909.
Ikke bare flatt
Skarmyra sto til navnet selv om det trolig var tykk skog før det ble en myr. Det meste av vannet fra myra rant akkurat passe idyllisk igjennom hagen til "Nyquistgården" og videre ut i Værla. Med årene tørket denne opp og området langs dagens Løkkegata var det fuktigste punktet til litt ut på 1900-tallet. Med boligbyggingen tørket det helt opp. Et lite sidespor for å fortelle litt om denne Skarmyra som besto av myr, gress, sletter, berg og stort sett i hulter til bulter, på tross av at det ser flatt ut på gamle bilder.
Rett på utsiden av denne repfabrikken var det ganske flatt, og ikke minst oftest tørt. Barnelek gikk med tiden over og litt mer seriøs lek. Leken hadde en ball, og leken hadde 2 lag og 2 målpunkter. Det gikk ut på å sparke denne ballen mellom lagspillerne, unngå motspillerne og aller helst sparke ballen mellom disse to målpunktene for skåring som gjerne var bevoktet av den største og bredeste på laget. Jepp, du har gjettet riktig. Leken defineres som sport i dag, under navnet fotball.
Fra lek til fotball
Nå var ikke fotball et ukjent begrep rundt 1900. Men i organisert form var det ennå ganske ukjent. Det var «fotballag» i hver eneste bydel og på Jeløy. Underveis begynte disse å møtes for vennskapelig, alvorlig lek. Det handlet selvsagt om å vinne. Dette var også i en tid hvor foreldre var håpløst gammeldagse. De forsto ikke så mye av denne fotballen, viste liten interesse og så på det hele som lek. I alle fall de aller fleste. Da spillerne begynte iføre seg store sorte underbukser som gikk helt ned til knærne var det mange av de gamle som stusset. Ikke helt ulikt da «sægging» ble populært på 90-tallet, bortsett fra at det ikke er spesielt sammenlignbart. Og denne leken moret de gamle seg med å kalle «futtball». De mente nok at det bare var tøys og tull. Underveis oppdaget de at det slettes ikke var noen underbukse. Den var blank og fin. og årsaken til denne klesstilen var at en del av spillerne rundt i byen hadde gått sammen og organisert fotballen. De stiftet «Moss Idrætsforening». Rundt samme tid ble også "Jeløy Idrætsforening" stiftet.
Den faste banen var altså på langsiden av Schulstocks repfabrikk, og fungerte som den ene langsiden av banen. Her ble det til daglig produsert kilometer på kilometer med tau i alle varianter. Noen spesielle regler var ennå i formet til spillet, som det gikk mye i måk, mæl, og spærking av denne store myke ballen. Noe som ofte resulterte i blåveiser og hevelser på legger og lår. «Saksing» og knuffing var helt greit. Høylytt banning og nedsettende kommentarer hadde også en effekt. Gjerne fra sidelinjen. Og den taktiske planleggingen gikk oftere på hvordan de systematisk skulle «ta» de gode spillerne på motsatt side enn å spille god fotball. Og du skal heller ikke se bort i fra at langsiden med repfabrikken ikke fungerte spesielt godt som ballfanger da spillerne titt og ofte måtte en tur ut i Klostergata etter ballen som gjerne kunne gå i uante retninger om man sparket til litt feil og akkurat passe for hardt. Spesielt glassværksarbeideren Johan Olsen var beryktet for kanonskuddene sine. Og siden han var den beste sparkeren ble han like greit kaptein på laget. Derfor fikk han også gå med en stripe i denne lange underbuksa. Selve banen var ikke av frisert gress, ei av flat mark. Men heller en liten eng med både tuer, stier og fine hull som ble dannet under en god regnskyll. Man kunne kanskje ikke kalle det for en bane, men et jorde. Faktisk hadde den på folkemunne navnet "potetkjellern".
Når noe blir organisert og satt i bestemte former kommer det ofte krav i kjølevannet av dette. Nå var leken med ball for lengst gått over i blodig alvor. Ikke bare var mindre søsken og skolebarna blant publikum. Nå var hele familien med og supportgjengen var på plass. Dessuten var Skarmyra blitt delt opp i salgbare tomter hvor det også skulle bygges boliger. Dermed måtte man se seg om etter en ny bane.
Den nye banen
De skulle ikke kikke så veldig langt. Faktisk bare litt skrått nedover, nesten ned til kirkegården. Her sto det en gammel låve og fabrikken til Helly Hansen. Så litt overfor den og litt inn på myra. Da er du fremme. Plassen ble opparbeidet i 1909 og er i dag bedre kjent som «Sandløkka». Det var ennå ingen boliger i dette området. Kvaliteten på banen var omtrent som den de hadde forlatt. Men det var mye større plass. Og siden det var blitt en «idrætsforeing» ble plassen i tillegg benyttet som idrettsplass med flere sportsgrener. Også på vinterstid med langrenn og skøyter. Selve banen gikk i retning kirkegården. Noe man gjerne fleipet med da gjestene spilte mot den retningen. For hvem ville vel løpe mellom gravsteiner etter en bortskutt ball?
Sandløkka rundt 1925.
Fra lek til fotball
Nå var ikke fotball et ukjent begrep rundt 1900. Men i organisert form var det ennå ganske ukjent. Det var «fotballag» i hver eneste bydel og på Jeløy. Underveis begynte disse å møtes for vennskapelig, alvorlig lek. Det handlet selvsagt om å vinne. Dette var også i en tid hvor foreldre var håpløst gammeldagse. De forsto ikke så mye av denne fotballen, viste liten interesse og så på det hele som lek. I alle fall de aller fleste. Da spillerne begynte iføre seg store sorte underbukser som gikk helt ned til knærne var det mange av de gamle som stusset. Ikke helt ulikt da «sægging» ble populært på 90-tallet, bortsett fra at det ikke er spesielt sammenlignbart. Og denne leken moret de gamle seg med å kalle «futtball». De mente nok at det bare var tøys og tull. Underveis oppdaget de at det slettes ikke var noen underbukse. Den var blank og fin. og årsaken til denne klesstilen var at en del av spillerne rundt i byen hadde gått sammen og organisert fotballen. De stiftet «Moss Idrætsforening». Rundt samme tid ble også "Jeløy Idrætsforening" stiftet.
Den faste banen var altså på langsiden av Schulstocks repfabrikk, og fungerte som den ene langsiden av banen. Her ble det til daglig produsert kilometer på kilometer med tau i alle varianter. Noen spesielle regler var ennå i formet til spillet, som det gikk mye i måk, mæl, og spærking av denne store myke ballen. Noe som ofte resulterte i blåveiser og hevelser på legger og lår. «Saksing» og knuffing var helt greit. Høylytt banning og nedsettende kommentarer hadde også en effekt. Gjerne fra sidelinjen. Og den taktiske planleggingen gikk oftere på hvordan de systematisk skulle «ta» de gode spillerne på motsatt side enn å spille god fotball. Og du skal heller ikke se bort i fra at langsiden med repfabrikken ikke fungerte spesielt godt som ballfanger da spillerne titt og ofte måtte en tur ut i Klostergata etter ballen som gjerne kunne gå i uante retninger om man sparket til litt feil og akkurat passe for hardt. Spesielt glassværksarbeideren Johan Olsen var beryktet for kanonskuddene sine. Og siden han var den beste sparkeren ble han like greit kaptein på laget. Derfor fikk han også gå med en stripe i denne lange underbuksa. Selve banen var ikke av frisert gress, ei av flat mark. Men heller en liten eng med både tuer, stier og fine hull som ble dannet under en god regnskyll. Man kunne kanskje ikke kalle det for en bane, men et jorde. Faktisk hadde den på folkemunne navnet "potetkjellern".
Når noe blir organisert og satt i bestemte former kommer det ofte krav i kjølevannet av dette. Nå var leken med ball for lengst gått over i blodig alvor. Ikke bare var mindre søsken og skolebarna blant publikum. Nå var hele familien med og supportgjengen var på plass. Dessuten var Skarmyra blitt delt opp i salgbare tomter hvor det også skulle bygges boliger. Dermed måtte man se seg om etter en ny bane.
Den nye banen
De skulle ikke kikke så veldig langt. Faktisk bare litt skrått nedover, nesten ned til kirkegården. Her sto det en gammel låve og fabrikken til Helly Hansen. Så litt overfor den og litt inn på myra. Da er du fremme. Plassen ble opparbeidet i 1909 og er i dag bedre kjent som «Sandløkka». Det var ennå ingen boliger i dette området. Kvaliteten på banen var omtrent som den de hadde forlatt. Men det var mye større plass. Og siden det var blitt en «idrætsforeing» ble plassen i tillegg benyttet som idrettsplass med flere sportsgrener. Også på vinterstid med langrenn og skøyter. Selve banen gikk i retning kirkegården. Noe man gjerne fleipet med da gjestene spilte mot den retningen. For hvem ville vel løpe mellom gravsteiner etter en bortskutt ball?
Sandløkka rundt 1925.
på Sandløkka.
Bildet er fra 1953, men omtrent slik så de første draktene ut.
Navnet "sandløkka" på banen var ikke tilfeldig, og som fotballbane var den helt forferdelig å spille på.
Seriøs fotball på Malakoff. Trygve Løken i aksjon.
Idrettsparken på Malakoff.
Det var først på Melløs hvor den moderne fotballen startet og Mosselaget ikke lenger besto av kun Mossinger, men med innkjøpte enkeltspillere fra hele landet.
Vel, det får være nok fotball for i dag!
Kilder
Christian Stenersen
Moss Fotballklubb
Moss Avis
Alle bilder: Mossebibliotekenes arkiv.
Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien
