Jeløy kirke

Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien

Jeløy kirke
En egen kirke på Jeløy var noe som lenge var snakket om. Og i 1936 hadde kommunen øremerket et område nordøst for Torderød. I 1944 ble det opprettet en kirkering av hjelpeprest Michael Rach Landmark. Han greide å samle inn 800 kroner frem til 1948, hvor han flyttet fra Moss. Med han stoppet også planene om en kirke på Jeløy opp. 

Biskop Johannes Smemo var på mossebesøk i 1954, hvor han la igjen noen ganske sterke føringer for en kirke på Jeløy. Det skulle allikevel gå mange år før en kirke kom på dagsordenen. I mellomtiden fikk Jeløy et kapell som åpnet i desember 1963. Jeløy fikk så endelig en egen menighet. Det skjedde først fra 1. januar 1964. Men det skulle igjen ta mange år før en kirke skulle komme på plass, selv om en tomt allerede var satt av i 1954. I 1958-59 hadde arkitektene Eva og Bernt Mejlænder utarbeidet de første utkastene av en kirke på Jeløy. 

Det er den modellen vi ser på bildet. Planlegging og byråkrati dro ut og årene gikk. Flere godkjenninger ble gitt, påfulgt av like mange utsettelser. 

Så, endelig, i november 1973 kunne daværende biskop i Østfold, Per Lønning legge grunnsteinen for Jeløy kirke, og selve arbeidet startet i juli det samme året. Den 27. april 1975 kunne den samme biskop Lønning endelig innvie kirken, som selv i dag står frem som en spektakulær kirke her i landet. Ikke minst på grunn av det flotte glassmaleriet som ble utført av Victor Sparre.

Tidlig fotografi

 

Allerede i 1853 var det mulig å ta et fotografi i Moss. Ikke helt hva vi ser for oss av fotoapparat i dag, men samme type boks med linse, og en teknikk som het "daguerreotypi". En fransk oppfinnelse/teknikk med forskjellige kjemikalier på en forsølvet kopperplate. Kanskje har du sett et gammelt portrettbilde på en metallplate. Teknikken ble oppfunnet i 1830 og spredte seg raskt rundt i verden. I 1853 var den danske "fotografen" C. C. Clausen på plass i Germania Hotel, i Moss. Hotellet som senere byttet navn til Moss hotel. Teknikken egnet seg mest til portrett og aller helst stillbilder da eksponeringstiden kunne ta opp til en time. I 1853 tok det heldigvis ikke så lang tid, og teknikken var forbedret med årene.

Litt om fotball

Skarmyra var en yndet plass for store og små frem til bebyggelsen overtok det meste av myra. Men i de tidligste stunder slik vi blant annet ser ser av dette bildet fra 1909, var det ikke store bebyggelsen. Den lange flate bygningen vi ser på bildet var en liten repfabrikk. Den lå omtrent i området dagens Repslagergata ned til Øvre gate langs Klostergata. Det er ikke den jeg skal skrive om den akkurat nå.

Repbanen i 1909.

Ikke bare flatt
Skarmyra sto til navnet selv om det trolig var tykk skog før det ble en myr. Det meste av vannet fra myra rant akkurat passe idyllisk igjennom hagen til "Nyquistgården" og videre ut i Værla. Med årene tørket denne opp og området langs dagens Løkkegata var det fuktigste punktet til litt ut på 1900-tallet. Med boligbyggingen tørket det helt opp. Et lite sidespor for å fortelle litt om denne Skarmyra som besto av myr, gress, sletter, berg og stort sett i hulter til bulter, på tross av at det ser flatt ut på gamle bilder. 

Rett på utsiden av denne repfabrikken var det ganske flatt, og ikke minst oftest tørt. Barnelek gikk med tiden over og litt mer seriøs lek. Leken hadde en ball, og leken hadde 2 lag og 2 målpunkter. Det gikk ut på å sparke denne ballen mellom lagspillerne, unngå motspillerne og aller helst sparke ballen mellom disse to målpunktene for skåring som gjerne var bevoktet av den største og bredeste på laget. Jepp, du har gjettet riktig. Leken defineres som sport i dag, under navnet fotball.

Fra lek til fotball
Nå var ikke fotball et ukjent begrep rundt 1900. Men i organisert form var det ennå ganske ukjent. Det var «fotballag» i hver eneste bydel og på Jeløy. Underveis begynte disse å møtes for vennskapelig, alvorlig lek. Det handlet selvsagt om å vinne. Dette var også i en tid hvor foreldre var håpløst gammeldagse. De forsto ikke så mye av denne fotballen, viste liten interesse  og så på det hele som lek. I alle fall de aller fleste. Da spillerne begynte iføre seg store sorte underbukser som gikk helt ned til knærne var det mange av de gamle som stusset. Ikke helt ulikt da «sægging» ble populært på 90-tallet, bortsett fra at det ikke er spesielt sammenlignbart. Og denne leken moret de gamle seg med å kalle «futtball». De mente nok at det bare var tøys og tull. Underveis oppdaget de at det slettes ikke var noen underbukse. Den var blank og fin. og årsaken til denne klesstilen var at en del av spillerne rundt i byen hadde gått sammen og organisert fotballen. De stiftet «Moss Idrætsforening». Rundt samme tid ble også "Jeløy Idrætsforening" stiftet.

Den faste banen var altså på langsiden av Schulstocks repfabrikk, og fungerte som den ene langsiden av banen. Her ble det til daglig produsert kilometer på kilometer med tau i alle varianter. Noen spesielle regler var ennå i formet til spillet, som det gikk mye i måk, mæl, og spærking av denne store myke ballen. Noe som ofte resulterte i blåveiser og hevelser på legger og lår. «Saksing» og knuffing var helt greit. Høylytt banning og nedsettende kommentarer hadde også en effekt. Gjerne fra sidelinjen. Og den taktiske planleggingen gikk oftere på hvordan de systematisk skulle «ta» de gode spillerne på motsatt side enn å spille god fotball. Og du skal heller ikke se bort i fra at langsiden med repfabrikken ikke fungerte spesielt godt som ballfanger da spillerne titt og ofte måtte en tur ut i Klostergata etter ballen som gjerne kunne gå i uante retninger om man sparket til litt feil og akkurat passe for hardt. Spesielt glassværksarbeideren Johan Olsen var beryktet for kanonskuddene sine. Og siden han var den beste sparkeren ble han like greit kaptein på laget. Derfor fikk han også gå med en stripe i denne lange underbuksa. Selve banen var ikke av frisert gress, ei av flat mark. Men heller en liten eng med både tuer, stier og fine hull som ble dannet under en god regnskyll. Man kunne kanskje ikke kalle det for en bane, men et jorde. Faktisk hadde den på folkemunne navnet "potetkjellern".

Når noe blir organisert og satt i bestemte former kommer det ofte krav i kjølevannet av dette. Nå var leken med ball for lengst gått over i blodig alvor. Ikke bare var mindre søsken og skolebarna blant publikum. Nå var hele familien med og supportgjengen var på plass. Dessuten var Skarmyra blitt delt opp i salgbare tomter hvor det også skulle bygges boliger. Dermed måtte man se seg om etter en ny bane.

Den nye banen
De skulle ikke kikke så veldig langt. Faktisk bare litt skrått nedover, nesten ned til kirkegården. Her sto det en gammel låve og fabrikken til Helly Hansen. Så litt overfor den og litt inn på myra. Da er du fremme. Plassen ble opparbeidet i 1909 og er i dag bedre kjent som «Sandløkka». Det var ennå ingen boliger i dette området. Kvaliteten på banen var omtrent som den de hadde forlatt. Men det var mye større plass. Og siden det var blitt en «idrætsforeing» ble plassen i tillegg benyttet som idrettsplass med flere sportsgrener. Også på vinterstid med langrenn og skøyter. Selve banen gikk i retning kirkegården. Noe man gjerne fleipet med da gjestene spilte mot den retningen. For hvem ville vel løpe mellom gravsteiner etter en bortskutt ball? 


     Sandløkka rundt 1925.

Da fotballen kom dit var den blitt godt organisert med regler og drakter. Fargene var nå sorte shorts og hvit t-skjorte med en bred sort stripe rundt brystpartiet. Denne skulle de fortsette å bruke i forskjellige varianter til de ble gule og sorte. Som du sikkert forstår besto laget nå av spillere fra hele byen. Noen talentjakt var ennå ikke i gang. Men man skal tro de som utpekte seg best på banen ble også plukket ut ved neste kamp. Spesielt fra Moss Glassværk kom det mange gode spillere. De hadde flere gode baner på Jeløy. Det var både lokale kamper og fylkeskamper 

på Sandløkka.

Bildet er fra 1953, men omtrent slik så de første draktene ut. 

Navnet "sandløkka" på banen var ikke tilfeldig, og som fotballbane var den helt forferdelig å spille på. 

Det tok derfor ikke mange årene før en helt ny idrettsarena åpnet på Malakoff.  6. september 1912.

Den var helt moderne og den første i sitt slag i Moss. Plassen var på 11500 kvadratmeter og ble spesielt populær for skøytesporten hvor det ble arrangert flere NM. Arenaen var i bruk til Melløs overtok 21. mai 1939. Med årene forfalt denne banen. Under krigen brukte tyskerne plassen til sine arbeidsbrakker og lager. Etter krigen ble brakkene benyttet som kommunale boliger. I dag finner vi Malakoff videregående skole på den samme plassen.

Seriøs fotball på Malakoff. Trygve Løken i aksjon.

Idrettsparken på Malakoff.

På Malakoff ble fotballen stadig med tilspisset, systematisert og treningene ble spesifikke for laget. Fotballen i Moss tok skrittet fra løkkefotball til profesjonell elitefotball. Spesielt var det populært å møte «særpingene» eller de fra «freksta». Da gikk det hardt for seg både på og utenfor banen.

Det var først på Melløs hvor den moderne fotballen startet og Mosselaget ikke lenger besto av kun Mossinger, men med innkjøpte enkeltspillere fra hele landet. 

Vel, det får være nok fotball for i dag!

Kilder

Christian Stenersen

Moss Fotballklubb

Moss Avis

Alle bilder: Mossebibliotekenes arkiv. 

Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien
 

Da Momme Peterson kom til Moss

Vi reiser tilbake til året 1793. Bryggerimester Johan Gude hadde utlyst en stilling til sine forrentingsvenner i Flensborg, Danmark. Han ønsket en pålitelig brennerimester. Momme Peterson, bare 22 år gammel, ble valgt, og han reiste så til Norge og Moss. Her møtte han stedet som hadde får kjøbstadstatus i 1720.

Moss lå under Smaalenenes Amt. Det som senere ble Østfold og i dag en del av storfylket Viken. Moss hadde egen fogd og tollsted på denne tiden. Det bodde rundt 1400 mennesker i den lille byen. I tillegg bodde rundt 300 på verket og det var bebyggelse på Raet (området rundt Klostergata). Rundt 200 matrikulerte eiendommene var oppført i byen. Og etter tidens forhold var det «en stor Deel anseelige Bygninger, smukt malede»

Byen var kanskje ikke den største i landet. Men den var absolutt en av de travleste. Det skyldtes ganske konkrete årsaker til dette. For det første gikk kongeveien tvers igjennom byen. Dette var hovedfartsåren over land mellom Danmark, Sverige og hovedstaden i Norge. Den neste årsaken var at Moss som oftest hadde isfri havn om vinteren. Utenom de årene med virkelig streng kulde. Da frøs hele Oslofjorden. I tillegg hadde byen en stor foss. En nærmes uendelig kilde for drivkraft. Noen kanal var ennå ikke gravd, og kystlinjen besto av østre og vestre Værlesand. Midt i mellom var Værlestranden. En del av dette er Sjøbadet i dag. 

Slik Værlen så ut i 1733. Foreviget da Kong Christian IV hadde ankret opp og var på vei ut av bukta.

Byen hadde et magistrat, en rådmann som i tillegg fungerte som byfogd, byskriver, politimester og auksjonsdirektør. Den «kongelige Toldprocureur for Christiania, Holmestrand, Mos, Tønsberg, Drammen og Drøbak» hadde hovedkontor i byen med 15 mann over «Tolderes og Consumptionens riktige Ærleggelse». Ladestedene Soon, Krogstad og Larkollen var underlagt Moss tolldistrikt. Byen hadde et frivillig «Bevæpnet Compagnie» på 100 mann. Byfogd var Conrad Brandt (1794-1805).

Ellers hadde byen egen sogneprest, en apoteker og en kongelig postmester. Hver onsdag ettermiddag, torsdag ettermiddag og søndag morgen kom det ukentlig post fra København, Christiania, Bergen og Trondheim.

En gammel trekirke var plassert midt i byen. Mellom den øvre gade (Kongens gate) og den nedre gade (Storgata) var det ganske flatt og «en næsten bunnløs sump som ikke kunde bebygges». (Omtrent hele området til Amfi i dag). Kirken hadde et skjønt tårn, og var meget smuk både inn- og utvendig. En gang i året, i august var det et stort «trende dages kveg- og kramvaremarked». på kirketorvet. Festingen ble etterhvert så preget av fyll og bråk at de måtte legge ned markedet.

Byen hadde også opprettet en forening «til at holde til deres Fornøyelse en ordentlig Concert og Klub». En slags festkomité for hele byen. "Moss Klub- og Balselskap" var etablert i 1791.

Boligene på Verket så omtrent like ut den gangen som i dag. Forskjellen var overgangen over Fossen. Der Storebro er i dag har det alltid vært en overgang. Og nedover fossen har det vært et titalls andre overganger da det der i dag er bibliotek og bymuseum var fullt av sagbruk og møller som den gangen var midt i fossen. Like før hovedgården (Konvensjonsgården) gikk det en stor tømmerrenne over veien og ned på jernverket. Renna ga fra seg mye støy og det plasket stadig vann ut av den. Mang en hest og kusk har ridd nervøst under denne. Og sto du nede på sletta der vi i dag finner Dronningens gate kunne man se hustak stablet hulter til bulter og tett i tett nedover langs Fossen.

Byen hadde tømmer- og mølleindustri. Ved siden av dette var det en klesfabrikk, et farveri, en tobakksfabrikk og flere brennevinsbrennerier. I tillegg var det jernverket. 

Det samme året malte den danske kunstneren Christian August Lorentzen et bilde av Moss. Som vi ser, er det jorder der Værla burde vært. Men det var vanlig at kunstnere på besøk, laget en skisse og utførte selve verket mye senere. Da var det viktig å huske alle detaljer. Noe Lorentzen bommet på her. 

Blant byens stormenn var det navn som Johan Gude og Bernt Anker. Deres formue var visstnok på en «tønne gull» i året. Andre navn var Vogt, Gerner og Tyrholm. Det skulle ikke ta lang tid før Momme hentet seg en kone i hjemlandet og så muligheter i denne lille byen. Men det, får bli til en annen historie. Momme Peterson er forfar til Petersonfamilien som senere skulle bli kjent for M. Peterson & Søn. En av byens største hjørnestensfabrikker som ble lagt ned etter konkurs i 2012. Fabrikkområdet er på vei til å bli byens nyeste og mest moderne bydel. 

Alle nyere bilder: Johan Rynnås. 

Hjuldamperen Moss

 

 Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien.

“Søndag morgen 10. juli 1859 mødtes vi saa paa Christiania brygge fulde af Forventinger om det som firestod, og steg ombord paa det hurtigløpende Hjuldampskib “Moss”, der sammen med “Foldin” i mange Aar vedligeholdt Forbindelsen med Christiansand. Tidlig om Morgenen gikk “Moss” ud fra Christiania. Sent paa Kvelden lagde den ind til Christiansand. Lang og smal kløvede den Vandet med vældig Fart. Den har neppe endu faat sin Ligemand i vor Kysfart. Den var elegant og havde en fortræffelig Restauration.” - Dr Yngvar Nielsen-

Nielsen forteller videre at det var flere kjente ombord. Blant annet jernverkseier Michael Treschow med familie. Da de passerte Larvik var passasjerene allerede halvert, og da de seilte over Langesundsfjorden begynte det å bølge en del. Nielsen sier så videre, “der vi fikk Anledning til at rense vore maver efter den bastante middag”.
For å skille mellom byen Moss og skipet Moss, vil hjuldamperen skrives som "MOSS".

I Begynnelsen 
Ved slutten av 1854 var det stor trafikk via Moss med et titalls dampskip i Oslofjorden. Og fra 1853 var det blitt fart i gravingen av kanalen i Moss. Den skulle være ferdig i 1855.  Derfor gikk flere borgere i Moss sammen for å drøfte mulighetene til en egen damskipsferge i Moss. Slik at fortjenesten gikk tilbake til byen. Den skulle seile rundt i fjorden, men i hovedsak til Kristiania. Noen av argumentene for å sette opp en slik rute var at Moss hadde blitt litt isolert fra omverdenen. Båten skulle heller ikke konkurrere med Moss - Horten forbindelsen, og det var allerede en del forskjellige dampskip som mellomlandet både i Moss og i Horten.

Forslaget ble enstemmig vedtatt, og et nytt rederi så dagens lys. "Moss Steamer Boat Co" ble stiftet av Peter Andreas Herføll, Henrik Schiander, Fredrik J. Holst og Hans Blom. Alle var kjente personer i forretningsmiljøet i Moss. Samtidig ble det tegnet aksjer for 25 000 Specidaler. Selskapet hadde spesifikke ønsker rundt en slik båt. Men det var ingen norske verft som kunne ta en slik bestilling. Moss Steamer Boat Co måtte derfor ut av Norge for å finne det rette verftet. I byen Greenlock, i Skottland var verftet Caird & Co, Greenlock. Og “Mossefergen” ble bestillt derfra. Skipet lå ferdig på vannet i august 1855. Skipet ble døpt med navnet "MOSS". Hun hadde kostet totalt 30 000 Specidaler. Den totale lengden var 195 fot (59, 45 meter), og 18 fot bred. Moss var 7 fot og 9 tommer høy fra kjølen til dekket. Kjølen var noe mindre, 172 fot lang. Det betyr at skipet ikke stakk så dypt i vannet, men kunne derfor holde høyere hastighet en de andre damperne i Oslofjorden. Ut i fra antall passasjerer stakk hun mellom 4-6 dypt i vannet. D/S MOSS ble sjøsatt og døpt 17. august 1855.

Omvei 
Da skipet var leveringsklart måtte hun seiles til Moss. Det ville ta omtrent 40 timer over Nordsjøen, og det ville trolig ikke bli noen god reise ettersom MOSS var en flatbunnet båt. Hun lå derfor ikke spesielt dypt i vannet. Det skulle ikke mye sjø til før skipet gynget ganske mye. De var derfor avhengig av godt vær da de skulle krysse Nordsjøen. Værgudene mente selvsagt noe helt annet. Dermed ble det en omvei rundt nordspissen av Skottland, ned til Peterhead på østkysten. Der ble jomfruturen værfast noen dager. Først den 21. november klokken 10.00 satte MOSS kursen mot Norge. Drøye 40, 5 timer senere, klokken 13.30 kom D/S MOSS seilende i en liten bris med motvind og passerte tollstedet på “Laurkollen”.

Da “Moss” kom inn i Oslofjorden gjorde kapteinen nok en omvei. Det ikke en majestetisk reise gjennom Moss hvor kanalen hadde åpnet bare 17 dager tidligere. Av gammel tradisjon var det vanlig at skipperen på et nytt skip viser det frem for de næreste først. Kapteinen, Hans C. Kjelsen var fra Son og han ønsket å vise frem vidunderet til familie og venner først og fremst. Da skipet endelig la til kai i Moss var det blitt 23. november 1855. Klokken 14.00 i Moss la MOSS til ved Tollbodkaia, hvor detvar full av nysgjerrige tilskuere som helt sikkert ikke ble skuffet av hva de fikk se. Mange rykter hadde florert i de lokale avisene. Skipet "kløvet vandet med vældig fart", ble det sagt. MOSS lå til kai ved Tollbodbrygga i Moss de neste 4 dagene og var godt besøkt av nysgjerrige Mossinger.

Jomfruturen 
Den 27. november 1855 seilte “D/S Moss” ut på sin første offisielle tur med passasjerer. Det var riktignok en planlagt "jomfrutur" med eiere, inviterte aksjonærene, samt kremen av Moss. Klokken 08.00 stevnet hun ut fra kai ved Tollboden mot Christiania. Reisen tok 2.5 timer fra Moss til Christiania. Senere da skipet var i fast rute brukte hun ca. 3 timer via Horten.

D/S MOSS ble satt i fast rute allerede dagen etter . Hun gikk i fast rute mellom Moss, Son, Drøbak, Hvitsten og Horten. “MOSS” hadde avganger hver mandag, onsdag og fredag klokken 8.30 fra Moss, og hadde fast avreise fra Christiania brygge klokken 9.00 dagen etter på returreisen.

Christiania - Christiansand 
Det skulle allikevel ikke bli mer enn 3 reiser tur-retur på denne ruten i 1855. For allerde 4. desember ble Oslofjorden og Mossesundet pakket inn med is. D/S MOSS ble så liggende i vinteropplag frem til 18. mars 1856 hvor hun seilte til Christiania den 18. Erfaringen fra fjorårets få reiser tilsa at det ikke var noen lønnsom rute. Billettene på de mindre dampskipene var billigere. Derfor, bare dagen etter sesongens første tur ble det bestemt at skipet skulle seile helt ned til Christiansand før hun snudde. Nye stoppesteder ble da  Drøbak, Hvitsen, Son, Moss, Horten, Vallø, Stavern, Langesund, Kragerø, Risør og Arendal. Ved forsinkelser var det overnattingsmuligheter i Arendal og Drøbak ut i fra hvilken retning MOSS var på vei. 

D/S MOSS til kai for første gang i Kristiansand 20. mars 1856. Båten ble straks populær på grunn av sin hastighet. Skipet gikk fra Kristiansand klokken 05.00 på morgenen og var i Christiania allerede klokken 22.00 den samme kvelden. Men på grunn av en del drivis i Oslofjorden skulle det ennå ta litt tid for MOSS kunne vise seg fra sin fineste side. Ved retur den 24. mars var D/S MOSS forsinket med et helt døgn da hun la til kai ved Tollboden i Moss. Og ved Drøbak ble det full stopp. De nærmere 200 passasjerene måtte gå i land der. MOSS måtte returnere tilbake til Moss og ble liggende værfast der frem til 12. april. Etter dette var det igjen normale avganger. 

De nye rutene 
Fra 16. april, gikk MOSS på strekningen Christiania til Christiansand hver lørdag, hvor hun returnerte hver mandag. På onsdager og torsdager gikk MOSS på strekningen Christiania - Moss - Christiania. Det var tillatt med bagasje inntil 50 kilo på “første plass”, og inntil 25 kilo på “annen plass”. Fra 7. mai ble ruten utvidet med nok et stopp i Horten også.

"Moss" la til fast ved dampskipskaia utenfor Tollboden. Det ble skrevet passasjerlister og de ble gjerne trykket i avisene. Om en kjent person var med, fikk de gjerne spalteplass i lokalavisene. Slike båter ble raskt populære og ved ankomst og avgang stimlet folk til på bryggene for å få med seg siste sladder og se etter kjente.

Ved jomfruturen til Kristiania var flere prominente personer med. Blant annet Christian Basøe og Henrik Schiander.

I det daglige 
Kaptein på "Moss" var Hans C. Kjelsen. Han var kaptein i perioden 1855-59. Los var Lars Thommesen fra Larvik, og Edvard Olsen. Det var hele 14 mann i besetningen, og MOSS var registrert med plass til 420 passasjerer. På ferden gikk det post, pakker og mindre varer i tillegg til passasjerene. Post som skulle mellom Christiania og Christiansand måtte leveres på et poståpneri, og for lokalpost mellom Moss og Christiania skulle man benytte en postkasse ombord hvor det kun var plass til brev. MOSS hadde eget poststempel. Sitteplasser var delt opp i klasser, og for å sitte foran på båten kostet det 6 mark tur-retur. For de bakerste sitteplassene 4 mark. (5 mark = 1 Specidaler. Omtrent 4 kroner). Ved flere av stoppestedene kunne ikke "Moss" legge til kai. I Son blant annet måtte "Moss" stoppe ute i havnen ved Skatet og passasjerer/frakt ble rodd frem og tilbake.

Hjuldamperen det raskeste dampskipet i fjorden. Så rask at "MOSS" ble kjent over hele Norge for sin hastighet. Reisen til Kristiania tok 2 1/2 time og hun holdt 14 knop på det raskeste. Hun hadde et forbruk på 6 tønner kull i timen. Skipet hadde kahytter og sitteplasser delt opp i klassene 1 og 2. Reisen fra Kristiania til Kristiansand gikk på 10 timer. Men selv om båten gikk så raskt at folk var redde for å falle av, var den nok ikke like rask og behagelig i bratt sjø. Båten stakk ikke mer enn 4 fot ned i vannet. Tilbakemeldinger fra de lengre reisende beskrev ofte sjøsyke og saktegående fart. Det som gjorde "MOSS" litt annerledes enn andre dampbåter, var at hun var mer avlang, flatere og hadde to vanndrevne hjul. Et på hver side midt på skroget. Skorsteinen var plassert i front og bak av kahytten. Den hadde i tillegg for- og bakmast som var seilrigget i tilfelle motorhavari.

Christian Olsen var maskinist på "MOSS". Han skulle senere bli maskinist på "Bastø II" hvor han arbeidet i over 30 år, med samlet fartstid som maskinist i 45 år. Christian ble nesten 80 år før han gikk av med pensjon. Det er liten tvil om at Christian elsket jobben sin.

Flytter fra hjembyen Fra 18. juli 1856 skulle ikke D/S Moss lenger gjøre sine pauser i hjembyen. Den siste reisen gikk fra Moss denne dagen og skipet fikk en ny plass i hovedstaden. Som oftest lå MOSS i opplag ved Nylands verksted, og fikk dokksetting med bunnskraping og maling i Horten. Resten av 1856 fortsatte hun på den samme strekningen som tidligere med en ny rute. Christiania - Langesund, da via Drøbak, Hvidsten, Son, Moss, Horten, Åsgårdstrand, Valløe, Sandefjord, Larvik og Fredriksvern. Slik fortsatte D/S MOSS de neste årene. 
Sommerrutene var i 1857-1859 i perioden mars/april til 1. oktober og fra 1860 utvidet til 1. november. I perioden 1857-60 greide ikke selskapet å bestemme seg for rutetider og stoppesteder. MOSS var ikke så lønnsomt som man hadde trodd. Rutetider skiftet derfor ofte for nye utprøvinger. Skulle du ut å reise med MOSS var det viktig å ha fått med seg de ferskeste rutetidene. I sommermånedene kunne stoppene bli utvidet med Sandefjord og Grimstad. Trolig kun ved behov.

Ny kaptein 
I 1860 begynte Emil Cock som kaptein på D/S MOSS. Samtidig hadde Halden Dampskibsselskap startet en rute med dampskipet “D/S Foldin”. Foldin seilte mellom Halden og Arendal hvor den korresponderte med D/S MOSS. D/S Foldin var svært langsom i forhold til MOSS, og passasjerene måtte som oftest overnatte i Arendal ved båtskifte. Igjen var det et lite virvar av rutetider som varierte fra måned til måned.

Over og ut Den 1. oktober 1871 ble det bråstopp for D/S MOSS. Et krisemøte ble avholdt blant aksjonærene i “Dampskipet Moss” på Moss rådhus den 9. oktober. Det var kun én sak på agendaen denne dagen. D/S MOSS skulle selges! Utlysninger i avisene fortalte at selskapet ønsket all gjeld til selskapet snarest betalt. 250 Specidaler ble straks utbetalt for hver solgte aksje. Captein Cock ble kaptein på dampskipet “Dannebrog”. Og den 6. november i 1871 utgaven til Aftenbladet sto det:
 “Fordelaktig handel. Dampskibet Moss der for ca. 14 dage siden solgtes til hr. Oluf. Onsum for 6 500 Specidaler, er i disse Dage igjen solgt til det samme engelske firma, der i sin tid kjøbte “Kong Brage”, for en kjøbesum af ca. 8 500 Spd.” 
Hvor ble DS MOSS av?Oluf Onsum var grunnleggeren av Kværner Brug i 1854. MOSS fortsatte å seile på ruten til Christiansand til midten av november. Men, den 25. november slo D/S Moss følge med Wilson Line skipet D/S Hero med retning mot England. Det ble sagt at D/S Moss skulle gjøres om til et “floddampskip” i England hos rederen P. L. Henderson i London som var den nye eieren av skipet. Moss var nå omdøpt til “Mildred”. 
I Dagbladet 11. desember kan vi lese at “MOSS” som var ankommet England, allerede hadde seilt videre. I Morgenbladet ser vi at skipet er vel fremme i London den 29. desember. Her stopper sporene etter den stolte D/S MOSS. Det er nevnt i flere kilder at et polsk selskap kjøpte opp skipet til drift i Stettin, Preussen. At skipet skulle frakte passasjerer og bagasje ut til store emigrantskip med rute til New York.

Der Kaiser Videre er det i flere kilder oppgitt at D/S MOSS ble solgt til Baltischer Lloyd i Stettin allerede i 1871. Der ble hun omdøpt til “Der Kaiser”. Så her er to forskjellige historier nevnt. 
Vi følger denne litt videre. Lloyd gikk konkurs i 1875. Da ble et skip med navnet “Der Kaiser” solgt videre til C. F. J. Braeunlich i Stettin. Dette skipet ble satt på ruten Stettin - Swinemunde, men også utleid til lystturer. Etter dette stopper dokumentasjon opp på grunn av annen verdenskrig. Det som er videre nevnt er at skipet “Der Kaiser” ble hugget opp i 1900. På en annen side var "Kaiser" et vanlig navn på mange skip den gangen. 

Litt forskjellige historier 
Blant passasjerene var noen stille og andre mer livate. I 1856 ble D/S MOSS leid av flere sangforeninger. De hadde vært på et stort sangstevne i Fredrikshald (Halden). Skipet la til kai og signaliserte med 3 skudd. Det var signalet for at samtlige korsangere måtte innfinne seg på skipet snarest. Snarest ble det riktignok ikke da det var mange farvel som skulle unnagjøres med taler og sang. Da D/S MOSS løftet anker var det folk i vinduer på kaia som vinket farvel og kastet blomster etter dem. Fra Fredriksten festning ble det avfyrt skudd til ære for festivaldeltagerne. De store vannhjulene begynte å bevege seg og munterheten blant passasjerene slukket med mørket som etterhvert fanget dem på vei til Christiania.

Da MOSS ble levert i Moss, fulgte det samtidig med en modell av skipet. Denne eksisterer ennå og er mulig å se på norsk sjøfartsmuseum på Bygdøy. En stor og fin modell med mange fine detaljer. 

Kilder 
Dr. Yngvar Nielsen - Erindringer fra et halvt Aarhundredes Vandreliv 1909. 
Fredrikshald sangforening gjennem 100 år. 
Drammens Tidende, flere nummer. 
Morgenbladet, flere årganger. 
Moss Tilskuer, flere årganger.

Selv om båten var populær var den ikke spesielt lønnsom og hadde store utgifter. 
Det ble sagt at hun "fløy fra fortjenesten".

Det ble ingen høybro

 

Den gangen de bygget dagens bro var høybro en av alternativene som måtte forkastes blant annet på grunn av kostnadene. På dette postkortet som er stemplet 1903 ser vi en svært god beskrivelse på hvor høy denne høybroen faktisk måtte være om den skulle kunne være i en forsvarlig høyde. I skogbrynet i bakgrunnen ser vi taket på Breidablikk. Der er rådhuset i dag, og omtrent der måtte en slik bro startet. Den ville så gått i en slak gradering til omtrent her vi ser fruene, evt. høyre opp i gaten. I tillegg måtte det blitt designet et massivt kryss like nedenfor eller i Gimlekrysset som skulle kunne håndtere tungtrafikken til all industrien, som da ville ligget litt klønete til på undersiden av broen....

Om vi ser på dagens problemer kontra hva problemene ville vært med en høybro, tror jeg kanskje det ville vært ennå verre. I dag er det nok mange løsninger og gode ideer der ute, men den gangen, var nok dagens klaffebro den beste løsningen. 

"Snøplogen/Strykehjernet" er under oppføring til venstre og vi skimter Glassverket til høyre slik at dere kan orientere dere sånn ca i bildet.

Tidsbilde fra Torggata

Et tidsbilde, anno 12. mai 1960.
Vi ser kjøttforretingen til Evald Olsen øverst til vestre i bildet. Han var i en periode medeier av Park-Restaurant sammen med bryggerieier Heilmann og byggmester Peterson. Deretter "Somagården/Huitfeldtgården". Begge bygninger blant byens eldste som fortsatt står i dag. Det har mer eller mindre alltid vært en skoforretning i bygningen som har adresse Skoggata 2 i dag. 

I kjelleren var kiosken til Krogsvold. Den er ikke så kjent for den yngre generasjonen. Rett over gata er Den gamle Andersen & Bang revet og en ny og moderne høyblokk på plass. Oppført av Kredittbanken i 1956. På langsiden var bussholdeplassen i mange år. Og like nedenfor ser vi byvekta med sin historikk. Revet noen få år etter dette bildet ble tatt da parkeringsbygget som vi kaller "Domustorget" i dag ble oppført.