Ting forteller - Jubileumsaskebegeret

Dette askebegeret ble laget til 40-års jubileet for kommunal kinodrift i Moss 1917 – 1957, tidligere ble det drevet privat kinodrift i forskjellige leide lokaler rundt i byen.

I 1910 bygget murmester Mikkelsen et kinolokale i Storgaten 13, der hvor gården «kattepina» sto tidligere. Dette lokalet fikk navnet Tivoli og ble leid ut noen år til Vidnes som drev privat kinodrift.

Tivoligården ble oppført på plassen hvor "Kattepina" hadde stått. 

Den 30. desember 1916 gikk man over til kommunal kinodrift og ingen av de som drev privat fikk ny bevilling. I 1918 fikk Tivoli kino et tilbygg og dermed fikk man plass til vestibyle og billettsalg i første etasje og oppgang til galleriet. Kinoen fikk også 100 sitteplasser i tillegg til hva den før hadde hatt.

Etter utvidelsen.

Før fjernsynet ble alle manns eie var kino et populært underholdnings tilbud for de fleste, og køene var lange foran billettlukene. Det var kinoforestillinger klokken fem for barn og klokken syv og ni for voksne. Det hendte faktisk at vi gikk ut av syvern og inn på niern hvis det var en film som fenget spesielt. 

På 1930 tallet ble det bestemt at det skulle bygges en kino til og i 1939 sto Parkteatret ferdig.

Jeløy var egen kommune på denne tiden og de hadde bestemt seg for å bygge egen kino. Gimle. Den sto ferdig i desember 1939.

I 1943 ble Moss og Jeløy slått sammen til en kommune (under okkupasjonen) dette ble stadfestet i 1946 av lovlige myndigheter og vi hadde nå tre kinoer. På 1950 tallet gikk de under navnet PGT teatrene. De hadde egen logo og det ble annonsert for kinoforestillingene hver dag i lokalavisene.

40 -års jubileet ble feiret med et spesielt program i Parkteatret om ettermiddagen, hvor det vistes filmer og om kvelden var det middag i Moss Hotel for 100 gjester. Ragnhild Blegen hadde skrevet en fin prolog som hun selv leste opp her er en liten smakebit: Kattepina, gammel og grå fikk ikke stå. Det bar overende stakkar med henne. Og siden reiste seg, synes vi den gang – flott noe som lignet et slott. – Og vi satt stolte og storbymessig – du slette tid med dyre billetter i Tivoli.

Bilder

Gustav Lindman

Johan Rynnås

Th. Bachmann

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".
Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Ting forteller - Moss Maltextrakt

Moss Maltextrakt ble introdusert på markedet 1. januar 1913. Det er et kosttilskudd som er rikt på naturlige B-vitaminer og glukose. Maltextrakt er et rent naturprodukt, i bryggeriet blir bygget maltet. Det vil si at bygget gjennomgår en spiringsprosess og kornet blir omdannet til malt. Maltet blir deretter knust og tilsatt vann og oppvarmet til såkalt mesk. Under denne prosessen utvinnes næringsstoffer og vitaminer fra maltet og vi får vørter. Vørteren siles og blir inndampet under vakuum til maltextrakt. Maltextrakt brukes i bakerier og i sjokoladefabrikker. Den blir også brukt i sauser og marinader. Mange forbinder malextrakt med tilskudd i melken til spebarn, under okkupasjonen var det rasjonering på maltextrakt – forbeholdt barn som ikke fikk tilstrekkelig med morsmelk.

Ved Kgl. Res. Av 18. juni 1958 ble det på grunn av maltextraktens store anvendelse ved hjemmebrygging av øl, fastsatt forskrifter for salg av matextrakt. Det ble kun tillat solgt i emballasje som rommet inntil 70 centiliter (tilsvarer 1 kg. Maltextrakt) Etiketten skulle merkes «ikke tillatt til ølbrygging.

Maltblokker ble produsert på Moss Bryggeri fra 1960. Disse ble produsert på lisens fra Tyskland, der en Dr. Soldan hadde uteksperimentert en metode for krystallisering av maltextrakt.

Da Moss Bryggeri ble lagt ned over tok Jensen &Co A/S rettighetene til Moss Maltextrakt.

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".
Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Ting forteller - Moss Margarinfabrikk

I 1922 startet herrene Gerner, Ramm og Meyer A/S Moss Margarinfabrikk i sidebygningen til Gernergården i Henrich Gerners gate 10. Gustav Meyer var ingeniør og han hadde arbeidet en tid på «Vera» fabrikker i Sandefjord. Der hadde de et fettraffineri hvor de raffinerte hvalolje. Og av hvalolje laget de margarin.

I 1925 finner vi denne fabrikken i Storgaten 34. Den er på det samme stedet i 1932, men har da byttet navn til A/S Den Norske Margarinfabrikk Moss. Logoen var en fugl og over den sto det «Paa stekningen skal margarinen kjendes»

Denne fabrikken gikk inn i Margarincentralen i 1939.

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".

Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Ting forteller - Grand Hotel

Den lille gate stubben mellom nordre jernbaneovergang og kanalen i Moss, Jeløgate, var tidligere en forretningsgate med mange forskjellige virksomheter og forretninger. Disse ble borte da Rådhusbroa ble bygget. Her var det skipshandel, kolonialforretning, tobakksforretning, to bakeriutsalg, to bokhandlere, hatteforretning, melkeutsalg, skobutikk, tekstilbutikk, urmakerforretning, blomster butikk m.m. I tillegg var det i dette området en sementvarefabrikk, flere kafeer, fiskebutikk og et hotell. Dette hotellet ble bygget år 1900 av Christian Brynildsen. Hotellet het Grand Hotel og han drev det sammen med sin kone fram til 1923.Ved århundre skiftet 1899 / 1900 ble det etablert flere overnattingsteder i nærheten av jernbanestasjonen i forbindelse med at Østfoldbanen ble åpnet.

Grand Hotel var i en litt annen klasse enn de små overnattings stedene som også kalte seg hotell.

I 1923 overtok K. O. Heian driften av hotellet, han hadde det fram til1934, da kjøpte han Moss Hotel.

Nå tok Christian Borge over Grand Hotel og drev det fram til det ble nedlagt engang på 1950 tallet. Denne lille kaffekannen i «hotellsølv»er det som i hotellspråket blir kalt en ener kanne. Den er til en person. Det er ikke så ofte man får servert kaffe i kanne nå for tiden, men før var det helt vanlig på restaurant. Man hadde ener kanner, toer kanner og firer kanner. Disse var for det meste i stål eller porselen på 1950 tallet. «Hotell sølv» ble etter hvert byttet ut. Det er for mye jobb å pusse sølv

Gården hvor Grand Hotel var står der fremdeles, den ble omdannet til et forretnings kompleks og ble i en del år eid av Finn H. Brodal som hadde sine advokatkontorer her. I første etasje har det vært forskjellige virksomheter bl.a. frisørsalong og cigarforretning.

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".
Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Ting forteller - Glasskavler

Kjært barn har mange navn: garnkavler, glasskavler, garnkuler, fiskekavler, fløt.

Ordet kavl kommer av det gammelnorske ordet kafli, og er en benevnelse som går tilbake til den gang man benyttet trestykker som flytemidler. Glasskavlene ble brukt som flytemiddel (fløt) på fiskeredskaper som garn og line og ble festet i overkant til å holde nettet eller lina oppe. Glasskavlene lå inne i et nett av tauverk, strie eller seilduk, et såkalt kavlhuve. Det gjorde at man kunne feste kavlen til garn eller line.

De fleste glassverk som produserte flasker særlig etter 1850 – årene og framover, produserte glasskavler i store antall. Enten som hovedprodukt eller som et biprodukt.

Glassverkene merket ofte kavlene med initialer, verkets navn, tegn m.m.

Moss Glassverk (1898 – 1999) M.

Laurvig Glassverk (1872 – 1886) Laurvig

Larvik glassverk (1888 – 1926) L i form av prikker eller heltrukken linje.

Høvik Verk (1855 – 1933) HV.

Biri Glassverk (1761 – 1880) BV.

Kilde Wenche Svendsen
Samler &Antikkbørsen

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".

Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Litt fra kanalen anno 1900

Trykk på bildet for bedre størrelse!

Vi ser den gamle sveivebroen som er under åpning på det første bildet, og åpen med slepebåten Orscarsborg i det andre bildet. Broen ble bygget på mek. Verksted ved Mossesundet. Den delte seg på midten og la seg langs med hver kanalvegg. Ble oppført i 1888, og var i bruk helt frem til 1953. Ved Tollbodkaien ser vi D/S Bastø. Bastø hadde fast passasjererslipp der så lenge båten var i R.M. Petersons eie. Båtene hans ble solgt til A/S Alpha i 1911. 

På brygga ser vi pakkboden og Tollboden fra 1858 som huser Peppes Pizza i dag. Til høyre for Tollboden står et lager. Denne bygningen eksisterer fortsatt i dag. Det samme gjør den neste bygningen med dagens adresse Jeløgaa 4. De resterende bygninger måtte vike da Rådhusbroen skulle oppføres. 

Den haugen som signalballongene står på hadde navnet signalhaugen og var en del av store voller fra den gangen kanalen ble gravd. Dette er siste rest av denne og om du ser nøyere etter ser vi en hest og kjerre som henter jord derfra. Hele området fra signalhaugen og ut mot høyre er innkjøringen til dagens Bastøferger. Signalene var enkle. Begge ballonger på toppen betyr opptatt, og en ballong på halv stang fortalte hvilken retning det var ledig fra. Ballongene ble fjernet rundt 1953.

Foto: Severin Worm Petersen. Eier: Norsk Teknisk museum.

Et hjørne med historikk

Et hjørne er kanskje ikke alltid bare et hjørne. Og på hjørnet av dagens Dronningens gate og Kirkegata står det en minnestein til ære for de falne under andre verdenskrig. Men la oss gå litt lenger tilbake i tid. Helt tilbake den gang Moss ikke var annet enn et ladested. Og siden det det nylig var byjubileum vet du at det er minst 300 år tilbake i tid.

Kanskje vet du også at byens første kirke sto akkurat der, i kirkeparken, omtrent der paviljongen er i dag. Og at det var en kirkegård rundt kirken, altså der den flotte skøytebanen er i dag…. lå folk gravlagt…men for å ikke spore av (noe jeg er god på). For akkurat dette hjørnet hadde også sin hensikt på den tiden. Det var en gravplass, for de som tok selvmord. Dessverre var et slik på den tiden at et selvmord var synonymt med å være sinnssyk, og en skam for familien. Derfor skulle de ikke gravlegges på samme sted som andre.

Med årene ble kirken plukket ned, hjørnet grodde igjen, og i parken sto kun gravstøtter og minner igjen. Med stadige bybranner ble flere brannkummer og sprøytehus satt opp i byen. Et slikt sprøytehus fikk æresplass på dette hjørnet i mange år frem til byen stadig fikk flere pålagte murbygninger og en brannstasjon ble opprettet i Bakkegaden (Vogts gate). Vi gjør så et byks frem til 1904.

 

Parken hadde blitt en folkepark og Prins Christian Augusts torv (Vincents Buddes Plass) hadde en kiosk for mye. De nye eierne av Torvgården ønsket hverken byvekt, fiskebasar eller kiosk på torvet. Vekta ble flytta noen meter ned i gata, fiskebasaren (sier rykter) fikk plass på på utsiden av Tollboden, og kiosken, vel den fikk fortsette å være kiosk, denne gangen på dette gatehjørnet. Det var omtrent plass til én person inne i denne lille kiosken, men den hadde sin funksjon. Og var kiosken ganske populær. Det tok ikke mange årene før kiosken nok en gang måtte flytte på seg. Denne gangen fikk den en plass nede ved kanalen, rett ved siden av Tollboden. 

Kiosken, først på Torvet, så parken og til slutt i kanalen.

Hjørnet ble så erstattet med en ny og større kiosk. Disse nye kioskene ble ikke så godt tatt i mot. 

De var både stygge og kjedelige mente byens innbyggere i 1933 da også kanalen fikk en større utgave.

 

I 1920 ble en gave gitt til byen, en musikkpaviljong. Slike var veldig i tiden selv om mange mossinger ikke forsto hensikten med en slik. Stygg var den også!

Kiosken som da hadde fått navnet Narvesen Kioskkompani kunne by på det aller meste. Godis, iskrem, pølser, blader, aviser og mye annet. Denne kiosken hadde sin glanstid frem til byen var i krig. Etter krigen, i 1949 måtte kiosken vike plass for en minnestein etter de falne under krigen, og den ble flyttet noen meter lenger opp i bakken. 

Eller, den hadde jukset og flyttet noen år før dette. For i en lengre periode var det ingenting på dette hjørnet. Bortsett fra en koselig hvit krakk eller to hvor man kunne hvile litt og kikke på bylivet. Kiosken gjorde så et byks nedover gata i august 1951 og plasserte seg selv på venstre side av Park kino. Vokste litt i størrelsen også. Ved siden av Wessmanngården var det også en kiosk sammen med park-bua. Så byen nøt 3 kiosker på rekke og rad i en kort periode. Og da må vi ikke glemme Oasen i Park Kino-bygget. For det var opprinnelig meningen å bygge en sammenhengene kiosk fra Kirkegata og inn til Parkteateret. Slik ble det altså ikke. Alt revet og Hygeabygget sto ferdig reist i 1966. Det vil si, "Park-bua" fikk en ny renessanse på Alby i vår tid.

Parkbua

Narvesen fikk stå i fred og ro frem til 1960, hvor man skulle man bygge på Park kino-bygget. Deretter ble det et lite tomrom jeg ikke helt finner ut av, for kiosken måtte jo flytte på seg. Og det nevnes først kvelden 30. november i 1962, at Narvesenkiosken fikk hjul og trillet gjennom Dronningens gate hvor den rev ned uret til B. Andresen. Den var på vei til Tigerplassen hvor kiosken fikk nytt liv. Eller flyttet den kanskje helt til Oslo? Moss Dagblad og Moss Avis ble ikke helt enige der. Og jeg skal da altså ikke spore av… Narvesen har forøvrig flyttet på seg flere ganger i byen. Husker du alle stedene?

Og forresten, i 1964 var det en stor plan om å lage en bussterminal akkurat mellom der den flotte lekeplassen ved kirken er i dag og helt opp Holteløkka. Og da skulle det bygges en stor Narvesen-kiosk i komplekset. Vel, slik ble det altså ikke. Og noen år senere satte de opp en høyblokk. Kirkegata 14.
Hjørnet, som fortsatt har funksjon som en minneplass blir godt besøkt på frigjøringsdatoer og 17. mai hvert eneste år. Så et hjørne er kanskje ikke bare et hjørne hos oss i byen Moss.