Et lite historisk paradoks

Henrik Wergeland, en person de fleste av oss kjenner til. Trolig vet mange at han giftet seg med Amalie Sofie Bekkevold fra Moss. Så hvordan har det seg at de to ble kjent. Jo, det er nemlig slik at hennes far, Peter Bekkevold drev som traktør og småhandler i hovedstaden. Han bygget og åpnet en skjenkestue der. Henrik Wergeland var en av sjenkestuas flittigste gjester. Og skal vi tro historien så var det neppe maten eller god drikke som lokket han dit. Denne stua lå i Skippergata, nærmere sagt nummer 3. Faktisk finnes den ennå, under navnet Grei Kafé. Henrik bodde på en hytte på Grønli under Ekebergåsen. I den perioden han bodde der så tjenestegjorde han som annenmanuensis på Universitetsbiblioteket. For å komme seg til og fra rodde Henrik over Bjørvika morgen og kveld. Etter en avtale med Peter Bekkevold fikk han lov til å sette fra seg årer og seil i bakgården på skjenkestua i arbeidstiden. Der hadde også en hest. Det tok ikke lang tid før han oppdaget den da 19 år gamle Amalie Sofie og forelskelsen uteble ikke. Noe vi kan se i hans første poesier. Eller, historien forteller at hun lå på alle fire og skuret gulvet, men de tankene kan han ha for seg selv. Henrik og Amalie ble ikke bare godt kjent, men de ble altså hustru og mann. Amalie ble hans store inspirasjon resten av livet.

Men hvem var nå denne Peter Bekkevold? Vi reiser tilbake til Moss. Der familien kom fra. Bekkevold var kjøpmann i Moss de siste årene før familien flyttet til Oslo. Forretningen var i Kongens gate 1 som senere skulle bli kjent som Ulrich Larsen. Og før han begynte som kjøpmann var han skipper på egen båt. En båt som både han og båten skulle ble godt kjent og hyllet i Moss. For det var slik at familien bodde på adressen Kransen 6, eller med navnet Wulfbergsgården som den gikk under. Denne bygningen sto på tvers rett over det som senere skulle bli starten av Fjordveien. (revet tidlig 1900) Eieren av gården var ingen ringere enn byfogd og eidsvollsmannen Gregers Winther Wulfsberg. Og dette var i perioden før 1814. Med nød, krig og sult. Wulfsberg hadde gjort et forsøk på å hente korn i Danmark, men skip, last og mannskap ble kapret av engelskmennene. Dermed tok Wulfsberg kontakt med en av sine egne leieboere som han hadde hørt at var både djerv og snarrådig. Han og broren Fredrik Bekkevold var erfarne sjøfolk som fraktet fetevarer mellom Danmark og Christiania under Napoleonskrigene. Det følger mange historier om disse brødrene, som får stå til en senere anledning. Skipper Peter Svendsen Bekkevold tok oppdraget og kom seg trygt til Danmark og fylte skipet med korn. På hjemveien seilte han langs svenskekysten i håp om at svenskene var litt greiere. Vel, skipet ble stoppet, men ikke kapret. Bekkevold greide mer eller mindre å snakke seg vekk, men de måtte legge til kai i Gøteborg. Da natten falt på så skipper Bekkevold sitt snitt i å heise seil og satte kursen straks mot Norge og Moss. De ble mottatt og hyllet som helter da de ankret opp i Værla med full last. Så der, fikk du litt sammenheng mellom Moss, Eidsvoll, 1814, frigjøring, krig og Wergeland.

Den brysomme triangelen

I dag er det mange sterke meninger om nye bygg i byen. De aller fleste av den eldre garde har gjerne de sterkeste meningene. Alt var jo så mye bedre før. Men vanen er også sterk og tilvenning skjer raskt. I dag mener mange, spesielt av den eldre garde at dette er er en flott bygning. Faktisk en av byens stoltheter. Nemlig en ekte "funkis". Men slik har det ikke alltid vært. For da den ble oppført i 1934 manglet det ikke på ubekvemsord om hvor vederstyggelig denne klossen var. Og ikke minst så underlig at den fikk en triangelform. I dag er "Triangelen" noe de fleste forbinder meg noe hyggelig. Og det var ikke så enkelt å forstå den gangen at man måtte bygge der man eide eiendom. Og akkurat denne eiendommen var nemlig som en triangel.

Og nå har det jammen dukket opp nok en slik kloss, på motsatt side av gata. Og tror du ikke, at historien har gjentatt seg selv... Så om 50 år skal vi nok se at begge disse trekantklossene er blant byens stoltheter.

Et lite historisk tilbakeblikk.

I våre dager er det mye snakk om at folk har hodet dypt forankret i sine mobile digitale dippedutter. La oss gå noen år tilbake i tid. Jeg leser mye aviser, gamle aviser. Og det er mye trender og bekymringer som går igjen generasjon etter generasjon. For å ikke spore helt av… skal jeg holde meg til tema. «lukkede individer».

Det er altså slik at før medienes tid så snakket visstnok folk med hverandre. Dette var før boktrykkerkunsten var oppfunnet. For da bøker kom på markedet og senere nyhetssedler og aviser begynte allerede folk å merke en endring. I alle fall gjorde forskerne det. Folk begynte å ha med seg disse trykksakene på vei til jobb, på tur eller hvor det skulle være. Og fra erfaring, spesielt menn, så vet vi at det å gjøre to ting på en gang er svært vanskelig. Så da man begynte å lese i trykksakene sluttet man å prate sammen. Vel, i alle fall mens man leste. For det man hadde lest var ofte svært interessant å snakke med andre om. Det ble faktisk opprettet egne leseklubber hvor man røket sigar og diskuterte siste nytt. Og kvinner, ja de var selvsagt ikke ønsket. I alle fall ikke med i diskusjonene, for hva visste vel de?

Men altså, allerede her begynte forskere å bli bekymret. Og dette er da allerede tidlig på 1800-tallet. (Boktrykkkunsten er selvsagt eldre enn dette, midt på 1400-tallet).

Vi flytter oss frem i tid, sånn i begynnelsen av 1900-tallet. Da radioen ble oppfunnet. Jepp, den har faktisk ikke vært der i evig tid som kanskje mange yngre tenker i dag. Og igjen kom forskerne på banen. Folk gikk jo ikke ut lenger. De samlet seg foran denne radioen og lyttet. Selv om det faktisk ble litt sosialt ettersom ikke alle hadde radio. Da samlet man seg hos hverandre. Og tror du ikke at folk snakket sammen om radioprogrammene? Den nye musikken? Nyhetene? Joda, folk var vist engasjert. På samme tid begynte grammofonen å komme inn i de private hjem. Og oppi det hele hadde ennå en oppfinnelse funnet sin plass. Kinematografen. Jada, du gjetter riktig. Forskerne begynte å bli svært bekymret. Nå var folk fordypet i lesing, musikk, radio og om de våget seg ut, så gjemte de seg altså på kinoen.

I 1938 skrev den engelske legen, dr Allan Maberbay, etter å ha gjort en stor medisinsk undersøkelse; «Radio, Iydfilm og grammofon gjør det moderne menneske til et uselskapelig og lukket individ. Før radioen og filmen blev opfunnet pleide folk å diskutere og utveksle meninger om de ting som rører sig i tiden. Men nå sitter man og lytter og skrur på knotter, eller går på kino og blir tutet ørene fulle av snakk, musikk og lyder». På denne måten, sier doktoren, «får nu tidsmennesket ingen trening i å tenke selv, og reflektere», ja han fremholdt til og med at «nu tidsmennesket som daglig sysler med sitt radioapparat i stedet for å lese en bok og tenke selv, og reflektere; efter hvert mister evnen til å uttrykke sine tanker i ord.» Det var altså ganske sterke påstander til å være i 1938.


Og så…. midt på 1900-tallet kom Televisjonen! Fjernsyn, eller TV som man sier i dag. Nei, de første TV-ene sendte ikke i farger. Selv en 50-åring som meg vokste opp med sort-hvit TV de første årene av mitt TV-liv. Og nå kan du tro at forskerne hylte høyt. Svært høyt. Globoksen, firkanta i øya, kan bli blind og mange nye uttrykk ble funnet opp. Og jeg kjører på. Så kom «Walk man», erstattet av «Disc man», «MP3-player» og nyere dingsebumser. Ved siden av dette kom TV-spill, hjemme-video, DVD, datamaskiner og så videre… Og hva sa forskerne? Jo, jeg trenger nok ikke å repetere dette.


Så har vi kommet til fremtiden, eller nåtiden om du vil. Nå er livet til folk innsnevret til en liten datamaskin i størrelse praktisk nok til å ha i lomma. Og hva sier forskerne i dag? Jo, de har til og med funnet ut at yngre generasjoners evolusjon bidrar til at skallen til mennesker har utviklet et «balanseben» fordi mennesker går med hodet bøyd hele dagen. Og med Internett, vel. Det går vel ikke en eneste dag uten at en professor eller ekspert skal mene det ene og det andre. Og er vi mindre sosiale i dag? Tja. Vi snakker vel fortsatt med hverandre, men ringer kanskje ikke lenger. Vi har venner på Facebook som vi ikke kjenner og ikke en gang er på hils med om man møtes, men sosiale er vi. Hver dag. Og meninger. Det har folk. Mye av. Om det er i mediene eller andre steder. Faktisk har den vanlige person i gate mer meninger enn noen gang. En bestemor kan godt si at «ja i gamle dager.. DA…» Men så ser vi gjennom historien at de ikke har vært noe bedre. De har bare hatt andre arenaer og plattformer. Så hvor bommet vi? Eller har forskerne tatt feil. Igjen og igjen?


Ok, dette ble svært kortfattet og kun noen tanker. Men det er også en liten tanke om å tenke selv. Tro ikke på alt som blir servert og del ikke alt som dukker opp. Vær kritisk og still spørsmål. Så får utviklingen gå som den gjør og plattformene støpes i nye former for fremtiden. La oss vise at forskerne og ekspertene tar feil.. igjen ;)

Erikka Olsen

Dronningens gate 19f.

(Dronningens gate 15)



Erikka Olsen

Fotograf: Mulig Gustav Lindmann.
Bildet er trolig tatt en gang mellom 1906 og 1910.

Erikka ble født i 1871 og vokste opp i Berg kommune i Østfold. I følge folketellingen 1900 bor hun som enslig i Dronningens gate 20. (Postkontoret på hjørnet av Fleichers gate), i dag ville det vært Rådhusgata 1. Hun er da oppgitt som «Handlende Broderifor.»

Den 16. april 1902 opprettet Erikka Olsen et eget firma med «Hvidevarer og Broderihandel». Hun leide lokaler av Sæbbøs Boghandels eiere, Samuel Ramleth og Christian Clausen. Forretningslokalet lå på hjørnet ned Ibsens gate. Til butikken var det et stort værelse, kjøkken, kjeller med mer. Hun bodde antagelig ikke der ettersom hun hadde adresse i nummer 20.

Fra 15. mars 1910 prøvde Samuel Ramleth å leie ut lokalene. Det var oppgitt at de ble ledig fra 1. april 1910. Erikka Olsen hadde da drevet sin forretning i 16 år. Det er noe usikkert om Ramleth fikk leid ut lokalene de neste månedene. Han døde 30. juni 1910, og i oktober 1910 solgte enken Ragna Ramleth hele gården til Oscar Rønneberg for 53 000 kroner. Thorleif Lunde kjøpte senere denne gården.

Etter dette fortsatte Erikka med søm. Hun tok på seg flere oppdrag med søm. Hun både sydde om og tegnet nye mønster. Det var ikke småtteri av utvalg. "Slumretæpper, bordtæpper, løbere, servietter, puder, engelsk broderi, borddekorasjon, sofapuder" og mye annet. Det var mulig å nå henne på telefonnummer 378.

Den 7. januar 1919 opphørte selskapet «Erikka Olsen». Hva hun gjorde etter dette er noe usikkert. Det kan se ut til at hun giftet seg med med urmaker Carl Emil Andressen og flyttet til Herfordsgate 3 på Skarmyra i følge folketellingen for 1930.

Visste du at... Torderød

Den eldste kjente navneformen for Torderød er:
"a Torghrufuu". Den er beskrevet i et diplom fra 1338. Omkring 1400 skrives navnet "Tordufuo" og "Tordufourud"

På gammelnorsk var uttalen "Toruga". Ordet/navnet betyr rett og slett gjødselhaug. Trolig var Torderød et beiteområde til å begynne med. Man regner med at plassen ble ryddet et sted mellom årene 400 - 800.