Litt fergehistorikk

Fergetrafikken mellom Moss og Horten har en lang og interessant historie.

Det hele begynte i 1877, da den første dampdrevne fergen ble satt i drift mellom de to byene. Fergen, som het "Horten", var en liten båt med plass til rundt 50 passasjerer og bygget på til å ta noen få biler rundt 1910. Den seilte tre ganger om dagen, og turen tok omtrent en time.

I årene som fulgte ble det bygget flere ferger, og tjenesten ble utvidet. I 1923 ble den første store fergen satt i drift, og den kunne ta imot rundt 200 passasjerer og mange flere biler. Fergetrafikken ble en viktig del av transportsystemet i området, og mange mennesker benyttet seg av den for å reise til og fra jobb eller for å besøke familie og venner på den andre siden av fjorden.

I løpet av 1960- og 70-årene ble det bygget flere store og moderne ferger, og tjenesten ble ytterligere utvidet. I dag er fergetrafikken mellom Moss og Horten en viktig del av transportsystemet i området, og mange mennesker benytter seg av den hver dag. Fergeturen tar omtrent 30 minutter, og det går flere avganger hver dag.

En drosje til hjelp

 

Det var en grå og kjølig høstdag i begynnelsen av 1920-tallet. Jeg hadde vært på torvmarkedet for å handle litt frukt og grønnsaker, men jeg hadde kanskje handlet litt for mye. Jeg hadde en alt for full pose i hånden, og jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle komme meg hjem med alt dette, ettersom jeg gir et stykke utenfor sentrum.

Heldigvis var det ikke langt til den nærmeste drosjebilen. Jeg hadde sett dem før, men aldri prøvd å ta en selv. Jeg bort til sjåføren og spurte om han kunne kjøre meg hjem. Han nikket og hjalp meg inn i bilen, og så kjørte vi av gårde gjennom de trange gatene i byen.

Underveis fortalte sjåføren om hvordan han hadde startet sin egen drosjebilvirksomhet, og hvordan han hadde sett at det var et stort behov for denne tjenesten i byen. Jeg lyttet interessert mens jeg nøt den varme og behagelige atmosfæren inni bilen.

Etter en stund kom vi frem til min adresse, og sjåføren hjalp meg med å bære inn den store og tunge posen. Jeg takket ham hjertelig for turen, og han smilte og ønsket meg en god dag videre.

En fotograf på toppen

Fotograf Th. Bachmann sto på toppen av det gigantiske stillaset rundt Moss kirke og så utover Moss. Han hadde aldri sett byen fra denne vinkelen før, og han kunne ikke la være å beundre den vakre utsikten. Han hadde aldri sett så langt, og han kunne se alt fra byens kirketårn, både hus og gater fra denne høyden. Kirken ble renovert, og derfor pakken inn med stillaser.

 
Bokhandler Rolf Olsen hadde bedt Bachmann om å ta panoramabilder av byen, og Bachmann var mer enn glad for å gjøre det. Han visste at dette ville være en unik mulighet, og han ville gjøre alt han kunne for å få de beste bildene.

Han satte opp kameraet sitt på stativ og begynte å ta bilder. Han tok bilder av byens bygninger, hus og gater. Han tok bilder av den vakre fjorden som lå rett nedenfor, og han tok bilder av menneskene som gikk rundt i gatene.

Etter at han hadde tatt alle bildene, gikk han ned fra stillaset og gikk tilbake til bokhandelen til Rolf Olsen i Dronningens gate. Der viste han Olsen alle bildene han hadde tatt, og Olsen ble ble meget begeistret. Han visste at disse bildene ville bli veldig populære, og han bestemte seg for å trykke de opp som postkort med bildene på.

Og det var akkurat det som skjedde. Postkortene med panoramabildene av Moss ble solgt i massevis, og Bachmann hadde tatt bildene slik at det var mulig å sette de ved siden av hverandre til et stor panorama. Selv den store postkortgiganten Mittet kjøpte rettigheten til å bruke motivene.
Th. Bachmann ble aldri glemt, og hans postkort og motiv er samlet på av mennesker i generasjoner. De ble en påminnelse om denne spesielle tiden i byens historie, og de har blitt en del av Moss' kulturarv.

Vinterdag i sundet

Det var en kald vinterdag rundt 1900, og vinden blåste frisk gjennom sundet utenfor Moss. På stranden ved verftet til Moss Mekaniske Verksted og Jernstøberi kunne det på det meste ligge over hundre skip i vinteropplag. Det var en hektisk tid for de ansatte på verftet, for de hadde bare få måneder på seg til å reparere og klargjøre alle skipene for en ny sesong.

Arbeiderne hadde sesongjobber her om vinteren, mens de ellers arbeidet i industrien langs fossen. De hastet rundt på verftet, med hammer og spiker i hånden, mens de reparerte og vedlikeholdt de store skipskroppene.

Vinteren var hard og kald, men arbeiderne var vant til det. De hadde vokst opp i området og var vant til å takle de krevende forholdene. De jobbet hardt og effektivt, og når våren kom, var de klare til å sende skipene ut på sjøen igjen.

April måned var den store måneden, da de fleste skipene skulle være tilbake i rute. Arbeiderne gledet seg til å se skipene dra ut på sjøen igjen, med seilene hevet og kursen satt mot nye horisonter. De visste at de hadde gjort en god jobb, og at skipene var klare for en ny sesong på havet.

Stuten dansesal

Det var en dag rundt 1850 i Klostergata, og et drift med kreaturer kom susende nedover gaten. Huset med dansesalen lå i en helling, slik at det var inngang til loftet fra nabohagen på oversiden. En av oksene i følget sporet av og forsvant inn i nabohagen, og spaserte rett inn på loftet til dansesalen.

Gulvet på loftet var bygget som et loft, og ikke beregnet på tungvektere som en okse. Så det måtte gå som det gikk, og med et voldsomt brak raste oksen gjennom taket og ned i stuen under. Heldigvis var stuen tom, og oksen som gikk berserk der inne fikk ikke ødelagt noe spesielt.

Etter denne hendelsen fikk bygningen navnet "Stuten" på folkemunne og beholdt dette helt til det ble revet. Salen var meget populær og lå gunstig for folk og kongeveien, og det var ofte fest der. Folk kunne høre lyden av dans og musikk fra gata utenfor, og mange ville gjerne være med på moroa innenfor. Det var gratis inngang, men du måtte 2 skilling pr dans til musikerne.

Tidligere het gården «kirken/Kjerka» for den hadde ganske store buede vinduer som kunne minne om kirkevinduer. Og selv om den hadde fått et nytt kallenavn var det mange som kaldte den Kjerka helt opp i nyere tid. I vår tid hadde bygningen adressen Klostergata 4 like på nedsiden av sportindustrien SIM (Ballettskolen). Bygningen er revet i dag.

Gernergården aka Moss Bryggeri

Vi ser det som de fleste av oss kaller "Moss Bryggeris gård". Blant de eldste "Gerner-gården".

Tilbake i det 1800 århundredet lå Norges første veveri akkurat her. "Moss Klæde-Manufactur". Veveriet var en underavdeling av "Det Blaagaardske Manufactur" med base i København. I 1807 gjorde ridder og kaptein Henrich Gerner et kupp ved å kjøpe veveriet til en billig sum. Billig fordi det ikke var noen andre kjøpere på eiendommen .Henrich som ofte hadde god forretningsteft la straks ned veveriet og opprettet en tobakksfabrikk. Fabrikken skulle ikke være lenge i drift, for i bybrannen for 1807 brant alt til grunnen. Gerner satte så opp en to-etasjer murbygning på stedet. Den samme bygningen vi ser her på bildet.

Det tok ikke lang tid før tobakksfabrikken igjen var i drift. I 1818 utvidet med et brennevinsbrenneri. Og i 1823 ble alle maskiner oppgradert og brennevinsproduksjonen ble utvidet. I en periode var det 14 brennerier bare i Moss, hvor Gerners bryggeri var det største. Av brennevinsproduksjonen var det et avfallsstoff som ble kalt for "drank". Dranken ble hentet av bøndene i området og benyttet til dyrefor. Gerner bygget så "Det Gernerske Fæhus" i nummer 11, rett over gata, for bedre utnyttelse av denne dranken. Det var plass til over 30 kuer, og et stort "dranke-skur". Den som hadde ansvaret for dranken fikk navnet, en dranker. En aktet og annerkjent tittel på denne tiden. 

I 1850 hadde Moss 2 bryggerier, 14 brennerier og 11 tobakksfabrikker. De neste tiår forsvant nesten all produksjon av det samme. Gerner la om bedriften til handle og mølledrift. I bygningen ble det opprettet kontor for Moss Aktiemøller til A. Heilmann overtok i 1922 og innredet lokalene til et nytt bryggeri. Sønnen Carl Heilmann overtok bryggeridriften, og i dag er det eiendomsmeglere som jobber med utvikling av leiligheter. Bygningen er allikevel fredet i dag og kan derfor ikke endres utover det originale.

Tidsbilde Konggata

Kongens gate (Konggata) før 1900. Kjøpmann I. F. Iversen på hjørnet. 

Elefantapoteket hadde ennå ikke flyttet ned hit fra Kongens gate 27. 

Torvets Boghandel i den lave trebygningen bak hest og vogn. 

Byens første "skyskaper" ved siden av der igjen, som første murbyning med 3 etasjer.

Vinteropplag i Mossesundet

Vinteropplag ved Moss Mek. Verksted og Jærnstøberi rundt 1900 innerst i vika ved den gamle Helgerødstranda på Jeløy. 

På de lange isvinterene i sundet kunne det ligge over 100 skip i vinteropplag. Når våren kom, hastet det, for de fleste skip skulle være i rute igjen i april måned. I mellomtiden skulle skipene være reparert og klargjort for en ny sesong. 

Det var gjerne sesongarbeid og mange som til vanlig arbeidet i industrien langs fossen, jobbet gjerne her om vinteren.

Tidsbilde Mossesundet 1893

Innerst i Mossesundet, rundt 1893. 

Vis ser Tollboden, deler av Storgata og DS Bastø til kai. Fergene la til her da de var eiet av R. M. Peterson. Altså før AS Alpha ble opprettet og Alphabrygga ble tatt i bruk. 

Legg merke til den gamle stien opp til Thorneløkka og bygningen Breidablikk. Flyttet fra Pæddekommen i Særp til denne plassen. 

Området med planker het «planketomta» og var eiet av M. Peterson & Søn. Senere solgt til Otto Svaes sønner og i nyere tid Brødene Brynildsen (BB). Kommunehuset står i dag i skogholtet, og vannfonteneanlegget er omtrent der bygningen Breidablikk står øverst til høyre i bildet. 

Rådhusgata går omtrent med den øverste stien.

Vinter i Helgerødgata

Vinter i Helgerødgata i 1915. 

Til venstre var den gamle inngangen til Moss Glasværk. Barna har med kjelker og Helgerødgata egnet seg nok godt til aking og skigåing. Noe særlig trafikk var den nemlig ikke den gangen. 

Folkene på bildet står nok litt på oppstilling etter fotografens ordre. De fleste bygningene på høyre side står fortsatt der i dag. Noen av dem er bygget om. 

Fotografen har stått ved dagens rundkjøring. 

Foto: Th. Bachmann.

Korkebakken

Et unikt bilde fra den gamle "Korkebakken". Navnet kom av korkfabrikken til Helly Hansen som lå på hjørnet ved toppen av bakken. I tillegg bodde borgermester og redaktør Arne Magnussen i gata og på folkemunne sa man gjerne "Borgermester Arne Magnussens bakke".

Øverste del av gata finnes ikke i dag og er erstattet med trappene til blokkene i Høienhaldsgata. Den nedre delen er vel en slags forlengelse av Nyquists gate. 

Ukjent fotograf. Mulig postkort.

Christian Stenersen

Kunstneren Christian Stenersen står bak de fleste tegninger fra byen Moss. Takket være mange av hans tegninger vet vi mye om hvordan det så ut i det hamle Moss. Her har han tegnet Gudes gate og de første lokalene til Moss Avis. Begge rolig rundt 1920-30. Senere opprettet Idun fabrikk her som senere ble «Pia-Senteret». I dag på denne plassen er Moss Avis, leiligheter og Fretex. I Fretex sine lokaler var Moss postkontor i mange år. Du finner en minnestein av Stenersen i Dronningens gate på hjørnet mot kirken og den gamle Chrysties gate.

Revolverdrama på D/S Bastø

Det var et "Revolverdrama" i salongen på "Bastø" 17. oktober 1891. En beruset mann var svært truende med en revolver i hånden hvor han ropte og kranglet med folk. Politiet ble hentet hvor en av de heltemodige politimennene greide å slå den skarpladde revolveren ut av hånden på den fulle mannen. Han ble dermed forflyttet til arresten på Moss politistasjon. Ingen skudd ble avfyrt, og publikum slapp unna med skrekken.

Ola «Sønnavind» Syversen

Ole Ferdinand Syversen

Ole er kjent som en byoriginal, mye på grunn av kallenavnet "Ola Sønnavind" og boka til Frank Berg. Men denne karen var så mye mer. Og noen original var han nok ikke, selv om han ofte var et midtpunkt i den lille byen Moss, hvor alle kjente alle. Vi skal bli litt mer kjent med denne mannen, som kanskje heller er en bylegende mer enn original. 

Ole Fedinand Syversen ble født 7. april 1890 og vokste opp på Bjerget like ved de gamle bedehuset. Ole var lillebror til 4 søstre. Så det var trange kår. Han anså seg selv som en ekte «Konggata-gutt», og giftet seg med Alma Oline Simonsen 27. november 1913. De fikk 8 barn. I 1961 var familien utvidet med 27 barnebarn og 6 oldebarn. Og i 1967 kunne Ole stolt fortelle om «noen-å-førr» etterkommere spredd over hele landet. Foto: Frank Berg MD 1989.

På Myra, hvor det er parkeringsplass i dag på baksiden av Bjerget hadde Ole et lite bruk og en hageflekk. Her dyrket han poteter, blomkål og purre. Gjødsel hentet han i dynga til møkkakjøreren Kristian "Fløytan". Det var skikkeklig gjødsel og du skal ikke se bort i fra at Ole hadde de største poteten i by´n. Det var fiske og sjø som var Oles aller største interesse gjennom livet. I Vansjø hadde han med årene en 19 fots snekke md navnet "Linerla", og i sjøen en 17 fots sjekte. Ole tok gjerne med seg venner, naboer og familie på båtturer når han selv ikke var ute og fisket. I vansjø hadde Ole og Alma en fast teltplass hvor de ofte bodde om sommeren. Og sommeren 1908 reiste Ole som 18 åring med kameratene Johan Andersen og Aksel Mikalsen ut med en trebordet Tronvik-sjekte i Vansjø og ble der en hel måned. I løpet av den måneden hadde de sjekket alle kriker og kroker i hele Vansjø. Kosten, jo den besto naturligvis i hovedsak av.. fisk. De latet som at de var nybyggere som levde og bodde av det de fant underveis. Etter den sommeren var Ole fast i inventar i Vansjø hver enste sommer. Da Ole stiftet familie ble også de med. Etter hvert var de en fast gjeng på 5 familier som ferierte og fisket for føden. De solgte felles fangst og delte inntektene. Det gikk i gjedde, abbor og "gjørs". 

Familien bodde på Bjerget 13 i 2. etasje i svært mange år. Den gikk under navnet "Hybelgården" fordi det bodde mange forskjellige familier her. Ble revet på slutten av 1960-årene.

Omtrent ingen visste hvem Ole Ferdinand Syvertsen var, men spurte du etter Sønnavind på Familiekroken, da visste alle hvem det var. Ole skulle bli mest kjent som «Ola Sønnavind», så jeg bruker det navnet videre i fortellingen. Historien er ikke kronologisk ettersom det meste er muntlig historier uten dato. 

Ola hadde mange roller i sitt lange liv, og han var svært synlig i bybildet med sine mange roller. Mest fordi han «alltid» gikk med en høyhalset og rustrød islender samt store sjøstøvler til over knærne. Eimen av fisk, blåskjell, tang og tare lå aldri langt unna han Ola. For sjøen og fiske lå nærmest hans hjerte. Dessuten tok han seg alltid tid til litt sladder og noen gode historier.

Rundt 1958 flyttet Ola og Alma Oline opp til familien i Tiurvien 7 på Mosseskogen og bor der noen år, før de flyttet i en eldrebolig i Dyreveien 16. Der ble de boende resten av livet. 

Slakteren Ola

Etter folkeskolen begynte Ola som 16-åring i lære hos slaktermester Tronstad i Basarbygningen. (Torjus Tronstad i Vålerveien). Han tok svennestykke som pølsemaker og som slakter. Som slakter reiste Ola ofte rundt på gårdene i distriktet og utførte slakterarbeid. Han var godt likt hvorhen han dro. Så Ola begynte å kjøpe inn slakt selv, og laget kjøttmat som han solgte på torvet. Slakteriet hadde han blant annet på Verket 19 i 1909. Det var som slakter og pølsemaker Ola skulle  jobbe med det meste av livet.

Ola slaktet sin første gris på Verket julen 1906 og sin siste gris i Råde i 1965. Rundt juletid var det slaktetid, spesielt av gris. Hvor Ola hadde faste oppdrag. Her var det en uskrevet slakterskikk. Straks grisene var slaktet måtte bonden in i storstua og hente slakter-drammen. Med en slik juleskikk var det viktig å holde på tradisjonen mente Ola. 

På bildet: Sittende til høyre ser vi Ole ´Sønnavind´ Syvertsen. Vi ser Carl Fredrik Olsens slakterforretning i Torvgården rundt 1915. Bak fra venstre: Evald Olsen, søstrene Martha, Dagmar og kusina Margit. De samme lokalene har senere huset Arne Iskrem´s Frisk O Go. 

Moss Tilskuer 13. november 1909

Som slakter fikk Ola et godt dyretekke og var ikke spesielt redd for dyr. Ved en episode i bakgården til Klostergata 8 var det en stor olm okse med ring i nesa hadde bestemt seg for å bli værende. Oksen hadde stukket av og skulle lures hjem igjen. Sint som oksen var løp den etter Trond, sønnen til Ola Sønnavind. De hadde en lastebil stående der og folka som var der hoppet opp på lasteplanet i trygg høyde fra den sinte oksen. Den derimot uredde Ola hoppet frem foran oksen og klasket sixpencen hardt i bakken foran oksen. Oksen endret straks oppmerksomhet mot hendelsen. Da tok Ola Sønnavind et godt tak i ringen til oksen og førte den bestemt bort. En teknikk han brukte flere ganger ved slike tilfeller. 

Ola gikk i lære hos Tronstad som hadde forretning i Basarbygningen. 

Ola som selv hadde gått i lære, hadde lærlinger i egen bedrift. Nevøen Willy Olsen var ferdig utlært blant mange i 1936. 

Under krigsårene kom det nye forskrifter for ferskvaresalg i torvboder. Dette passet ikke helt for Olas tradisjonelle måte å drive handel på. Han la derfor opp både iskrem og salg av ferskvareslakt. Da Ola måtte legge ned egen salgsvirksomhet begynte han i arbeid hos slakter Svendsen, slakter Evald Olsen og jobbet flere andre steder.

Pølsmaker´n i full vigør. På slakterhuset 5. desember 1956. Foto: Johan Rynnås.

Jegeren Ola

Ola fikk opplæring i å bruke børsa som 16-åring. Og han hadde alltid med seg børsa når han var på tur. Dukket det opp noe vilt, så ble det ofte middag. Om det var hare, fugl eller rådyr.

Ola skjøt sitt første bytte i 1906. Det var en stor og flott orrhane, i skogen på Jeløy. Han var akkurat blitt konfirmert og ønsket seg en egen børse. Børsa han brukte var lånt av en svenske han kjente. Børsa var til salgs, for 8 kroner. Det var 8 kroner mer enn hva Ola hadde.  I løpet av Olas første år som jeger, felte han totalt på 7 orrhaner. Og byttet endte alltid på middagsbordet hjemme til familien. Faren til Ola døde tidlig, så han ble tidlig mannen i huset. Men moren hadde en helt klar regel. Det var ikke lov å komme hjem med en hunnfugl. 

Ola fikk god opplæring i jakt av garver Svend Thorsrud de neste årene og ble en egenrådig jeger etter dette. Han arbeidet også en periode hos Thorsrud. Ola var sosial som få, men trivdes like godt å være alene i skog som sjø. Han var et naturmenneske. Som jeger likte han best å jakte alene. Og skulle det jaktes på fugl, lot han hunden bli hjemme. Som Ola selv forklarte var det av praktiske årsaker. Ingen kunne ødelegge sjansene hans. Han kunne ikke skylde på noen hvis han bommet, og han jaktet for mat. Ikke av sportslige årsaker. Dessuten ble han vant til å klare seg selv og være snarrådig når det måtte til.

Som godt voksen sluttet Ola som jeger, men han hadde alltid med seg børsa på tur. 

Og skulle anledningen by seg kunne det bli fugl eller dyr på middagsbordet. 

Fiskeren Ola

Syversen var en glad fisker, helt fra han var en liten gutt. Han var spesielt ekspert på å fiske ål. Skiftearbiderne på mølla kunne ofte møte Ola grytidlig om morgenen på vei ned Briskebakken med ålerusa over skulderen. Målet var nederst i Mossefossen. Etter en vellykket ålefangst dro han innom høyvekta med sprell levende ål. Fikk veiet fangsten og dro så over til fiskehandler Håkon Wilskow i Torvgården. Her ble ålen saltet og røket. Senere opprettet Ola et eget lite «åleri».

Foto: Briskebakken 1947 Johan Rynnås

Noen ganger var åleslusene til Ola så tunge og fulle at rusen revnet da han dro dem over båtripa. Og Ola laget alle rusene selv. En gang var båten hans fylt med sprellende og buktende ål helt opp under toftene. Da måtte Ola og sønnen hans reise og hente hjelp. To og en halv tønne med ål ble saltet, røkt og solgt til Karl A. Jensen i hovedstaden. Ola hadde også en del faste kunder i byen. Blant disse var direktør Kr. O. Heian på Moss hotell som serverte delikatessen ål. I en periode hadde Ola fast plass på fisketorget. Han solgte også rett fra båten i kanalen. 

I sjøen var Hukla i Mossesundet Olas favorittplass. Et dypt høl rett utenfor Molbekk, med plass til kun én båt. Om sommeren lå han også fast ved Jakobsskjær og Terpegrunn i Vansjø. Med fast teltplass på Tombøya, i all salgs vær. Rekordfisken i Vansjø hadde vært en 12 kilos gjedde. Og i oktober 1958 fanget han en ål på 111cm, som veide 2,8 kilo leser vi i Moss og Follo blad. Her er han også svært bekymret for at ålen er utrydningstruet. Ola og sønnene solgte ferskvannsfisk 3 ganger i uka. Hver gang, rundt 90 kilos fangst. Ola sløya, salta of røka den hos Wilskow. Ferskvannsfangsten ble stort sett solgt til Karl. A. Jensen i Oslo. Og fisken ble fraktet med kjerre fra Bjerget via Vogts gate og ned til stasjonen hvor 2 kasser ble sendt med 8-toget. 

"Intet er som en dag på sjøen når fisken biter og måkene skriker omkring ved båtsida"
Ole Syvertsen

Et kjent bybilde var han Ola som vandret gjennom byen med fiskehoven hengende over skulderen på vei ned til sjøen hvor båt, garn og ruser ble tatt i bruk. Ola kjente til de beste fiskeplassene, og han kom aldri tomhendt hjem. Han drev med ålefisket i perioden 1930 til slutten av 1950-årene.

Fortsatt ekspert på ålfiske i en alder av 63 år. Foto: rundt 1953. Johan Rynnås.

Iskremselgeren Ola

Han Ola hadde nok en kremmer i blodet, for han slo seg ikke helt til ro med å kun jobbe med én ting. I en alder av 36 år (1925) skulle Ola begynne å lage iskrem. Han hadde overtatt en iskremvogn fra en selger som ofte sto ved kanalen. En italiener som hadde kallenavnet «Mussolini». Den tidligere Anders Larsen drev et verksted som kobberslager, blikkenslager og glassmester i Kongens gate 9 i kjelleren til Ola "Billig" Pedersen. Gården gikk under navnene Clemmentsgården og Grete-gården etter enken Grethe Pedersen. Den er revet i dag. 

Ola, overtok lokalene etter Anders Larsen og opprettet en isfabrikk i de samme lokalene. Den nevedyktige Ola brukte ikke lang tid før "fabrikken" var i gang. Hver dag dro han opp til aktiemeieriet i Fleischers gate og kjøpte 6 liter melk. Sukker handla han i Kongens gate 16 hos kjøpmann A. Nilsen. 

Isblokker skjærte Ola og sønnene hans ut på Vansjøisen om vinteren. Like utenfor Eriksensaga, i Nesbukta. Blokkene var på 3x12 tommer. 

Før Mossehallen ble oppført sto det et ishus på plassen. Isblokkene ble lagret der og pakket inn med sagflis fra Cellulosen. Bygningen var rundt 40 meter lang og det var Ola og sønnene hans som hadde bygget ishuset. Da holdt de seg frosset frem til sommeren. Om sommeren kjøpte han is hos Moss Bryggeri. Ingrediensene til iskremen ble blandet i en stor kjele som sto nede i en større kjele med finhakket is rundt. På den måten stivet iskremen raskere. Oppskriften besto i hoveddsak av melk, fløte, sukker og egg.

Ola bygget også sine egne salgsvogner. På siden malte han «Fløteiskrem fra Ole Syversen», og "Ole Ferdinand Syversen". Sønnene hans hjalp til med salg, og det var andre faste selgere på vognene. De hadde 4 vogner på det meste. Med fast plass ved kanalen, øvre torv, høstgården og utenfor Verket 5. 

I tillegg var det flere faste kunder. Også Hotell og forretninger. 

Bildet er tatt på utsiden av den gamle kiosken ved kanalen. Vi ser en av selgerne til Ola på bildet utenfor bladselger Stensrud. Rundt 1930.

Så fort sola sto høyt og gradestokken passert + 10 tok han med seg iskremvogna gjennom byen. Ola hadde også fast plass ved fontena på Torvet. (Vincents Buddes plass) og på Mossesia av kanalen hvor han hadde overtatt plassen til italienerne. En iskrem kostet rundt 10 øre i 1930. Is i kremmerhus kostet 25 øre. Og kjeksen var fra Sætre.

Sønnen Einar forteller om salg ved gatehjørnet på Verket i 1944. Arbeiderne på cellulosen kunne velge mellom vaniljeis eller jordbær is med essens. Ola, eller en isvogn var alltid på plass ved Grinna, Halløkka/Larsløkka på Verket når det var kamper der. Det tok ikke lang tid før isen til Ola var den beste og mest populære i byen. 

De solgte is frem til sommeren 1941. Da ble det vanskelig å få tak i egg og fløte på grunn av krigen. I tillegg satte tyskerne strengere krav til hygiene. 

Arne Iskrem kom stadig innom for å låne oppskriften til Ola Sønnavind. Men hver gang svarte Ola,
"Grei deg sjøl, Johansen!".

Hjulene etter den første kjerra hang visstnok til pynt på en balkong i Refsnesbakken, om de ikke fortsatt henger der. 

Den rettferdige og modige Ola

Det kunne nok være at enkelte i byen synes at han Ola var en hissigpropp. Men han var svært rettferdig og var ikke redd for å si sin mening. Spesielt var han glad i å gjøre ting på sin måte, noe mange andre også synes var greit på sin måte. Det kunne raskt ende i munnhuggeri. Og det er flere historier hvor betalingen ble kastet på bakken i stedet for gitt i hånda. Da lot han penga ligge, for stolthetshjertet til han Ola var ganske så stort. 

I en ukjent sak finner vi Ola på tokt i Sarpsborg i 1907 hvor han er etterlyst for legemsfornærmelse og hærverk. Kanskje  havnet han i et basktak hvor verdier ble ødelagt. Året etter i 1908 er han anholdt, kan vi lese av magasinet polititiende. Som vi ser var det en meget god beskrivelse av Ola.

Da tyskerne fløy over Moss med sine hundrevis av transportfly, løp han Ola opp til Branndur´n som var navnet på brannkanonen på Bjerget. Han hadde med børsa og skulle "jakte" på flya. Flyene fløy så lavt at de kunne se pilotene. Spesielt et fly fløy en del lavere enn de andre. Heldigvis fikk noen av naboene roet ned Ola. Under krigen ble det innført portforbud da det mørknet på kveldene. En kveld hadde Ola og sønnen Einar brukt for lang tid ute i Vansjø. For å komme seg hjem måtte de ro under Krapfossbrua. Der sto det tyske vakter å passet på. Da de nærmet seg sa han Ola rolig til sønnen at de skulle væte åregangene slik at de ikke knirket. De passerte "lydløst i mørket under brua. Dette skjedde flere ganger, og ved et annet tilfelle lot han Ola snekka gli med strømmen uten å bruke årene. Ola fraktet også våpen for motstandsbevegelsen. Og ved et tilfelle hvor de også smuglet våpen dekket med et tykt lag av garn ble de oppdaget i grålysningen ved Krapfoss. En av de tyske vaktene ropte og pekte på dem med geværet sitt. De måtte legge til land og Ola måtte ut av snekka. Ola, var like rolig og modig som han pleide og snakket det hele bort, trolig med en god skrøne.  Mot slutten av krigen var de tyske soldatene på alerten etter de utallige sabotasjene. Ved en episode skulle Ola, Ivar Dammen, Evald Olsen og sønnen Einar gjennom kanalen for å fiske. Da sto det tyske soldater flere steder langs kanalen og på Værla, hvor de pekte på båten med geværene sine. Ved den minste mistenksomhet kunne de alle bli skutt. En ubehagelig opplevelse. Allikevel tok de den samme ferden tilbake etter fisket. Det finnes mange historier om han Ola og tyskerne. De kan du lese mer om i boken; Mosseguttær; En halvbiografisk reise i vår lokalhistorie, skrevet av Lennart Fløseth.

Engang slo lynet ned i nummer 13 på Bjerget. Strømmen gikk, stuepæra knuste og det lukta svidd. Familien fant han Ola ligge strøken på gulvet og trodde han hadde blitt drept. Men Ola kviknet til, og børset av seg "lynet" og fikk ingen varige mén av det hele. 

Skrøneren Ola

Ola var en kar man ikke kunne målbinde. Og historier hadde han mange av. Han tok seg gjerne en tur innom byens torv og da tok det ikke lang tid før det faste publikumet var på plass. «Sønnavind-historier» hadde blitt et begrep i byen. Det var naturligvis gode skrøner mer enn virkelige hendelser. Selv om de gjerne hadde opprinnelse fra en virkelig hendelse. Blant de mest kjente historiene var om tjuvfiske i Mosse-elva og oppe i Vansjø. Det var regler for riktig fiskeutstyr. Mye for å ikke skade fiskebestanden. Så det gikk mye på historier om ulovlig bruk av redskap. Og de evige kampene mot lensmannen som stadig ryddet sjøen for ulovlig redskap. Det var nok allikevel en gjensidig respekt mellom fisker og lensmann som begge trengte å gjøre "jobben sin". 

Var det spleis på litt god drikke ble gjerne historiene litt frodigere for hver gang. Spesielt om den største torsken noensinne som hadde unnsluppet å bli fanget. Den vokste noen centimeter hver gang historien ble fortalt. Vi skal heller ikke se bort i fra at han visste om kjempegjedder i Vansjø. Hans fortellermåte var av typen «en gang var det en bonde som dro opp ei kjempegjedde, så stor at Vansjø sank med en halv meter…».  Fargerike og kreativ historier. 

Mediebildet Ola

Syversen likte å stikke innom lokalavisa, da helst Moss Dagblad. Som oftest etter en vellykket fisketur. Om det var en diger rugg av en torsk fra sjøen eller ei diger gjedde fra Vansjø poserte han velvillig for fotografen i redaksjonen. Alltid med et gigantisk smil og store stolte øyne. Da la han gjerne igjen en god historie eller to.

"Sønnavind"

Så hvordan oppsto egentlig dette kallenavnet?

Historiene er mange, i alle fall i mange varianter. 

Det som er helt sikkert er at det var faren til Ola som opprinnelig fikk kallenavnet. Det var ikke uvanlig at at kallenavn fortsatte nedover slekt. Og i dette tilfellet var det altså slik. Jeg skal ta utgangspunkt i 4 forskjellige erindringer rundt dette. Samtlige skal være fortalt av Ole Syvertsen, men viderefortalt av andre. Datoer og hendelser har dermed sklidd fra hverandre. Jeg gjør et forsøk på å dra det hele sammen igjen. 

Ola var i utgangspunktet ikke så fristet til å fortelle denne historien. Og kunne ofte svare, "Om du absolutt skal høre om dette", "om du på liv og død må ha greie på det" og lignende. Men alltid med et lurt smil.

Tilbake i 1889 arbeidet faren til Ola på Cellulosen. Denne vinteren var meget kald og det lå en meter med snø. Vannstanden var på 0,14 mot normalt 2,96. Og på denne tiden var fabrikken avhengig av vannkraft til turbinene. Når dette ikke var mulig var det heller ikke noen jobb å få. Noen fikk jobb som isskjærere men de fleste ble arbeidsløse. Arbeidskara holdt allikevel sammen, og møttes gjerne på byens torv for skrøner, vitser og om siste nytt. Edvard Syversen var en av disse kara. Han pleide å møte bestevennene sine Emanuel Johansen og Hjalmar Hermansen på torvet. 

En dag ble det spesielt mye snakk om været og mangel på arbeid. Skrønene gikk rundt og plutselig sier Edvard, "Lån meg ei krone til en akevitt, så skal jeg sørge for væromslag". Gutta var med på spøken og de dro ned til Andersen & Bang. Så gikk de ned i bakgården ved stallen og skulle dele denne flaska. Da skjedde visstnok mirakelet. De hadde ikke rukket å tømme flaska før sønnavinden tok tak og hadde med seg regn. Det regnet og blåste visstnok i flere dager etter dette. Vansjø fløt over og folk var tilbake i ærbe på cellulosen. Etter dette ble det sagt, når celluolosearbeiderne snakket om været, «Stikk ned i Sodahuset og snakk med han Edvard Sønnavind».

Selv om Ola var stolt av kallenavnet så var allikevel ikke alle som fikk lov til å kalle han for Ola Sønnavind, og da kunne han korrigere med, «men for ettertida er det herr Syversen!»

Forkjemperen Ola

I 1980 kjempet Ola sammen med Vansjø-ulken, bedre kjent som Kåre Stange om allemannsretten til å fiske i Vansjø med løs redskap. Kåre var godt kjent som Vansjø-eksperten. Men selv han kunne fortelle at det fantes én person som visste mye mer enn han selv om Vansjø. "Det er han Ola Sønnavind". 

Årsaken til denne rettssaken var at en gjeng grunneiere i Vansjø- og Hobølelvens Grunneierlag plutselig bestemte seg for å kreve fiskekort i Vansjø. Og det skulle koste 20 kroner mer enn hva statens fiskekort kostet. En del mossinger protesterte mot dette og oppfordret folk til å fiske uten kort. Dermed startet en lengre rettssak.

Ola var blitt 90 år på dette tidspunktet og måtte støttes av 2 menn for å komme seg inn i vitneboksen i Eidsivating lagmannsrett. Ola fortalte om sin tid som fisker, sin far og sin bestefar som fiskere før han selv. De hadde alle fisket fritt i Vansjø. Hele 50 vitner fikk uttale seg og det ble til og med henvist til Magnus Lagabøters landslov fra 1274 under høringen. Og kampen var til nytte, for lagmannsretten fant nemlig at allmenheten har rett til fritt å fiske i Vansjø. Igjen seiret Ola (med flere) på sine siste dager om retten til fritt fiske. 

På sine eldre dager

Da Ole Syversen gikk av med pensjon gikk hverdagen i hovedsak med til å være på sjø og vann. Med venner, familie og fisking. Ole og Alma Oline flyttet til en leilighet i Dyreveien 16 da de ble pensjonister. Nummer 16 var rester etter den gamle og stolte Melløs gård. En plass Ola i sine yngre dager hadde henta slakt. De gamle bygningene var gjort om til eldreboliger med leiligheter. Kona Alma Oline døde noen å senere og den 15. juni 1973 brant huset ned. Den 83 år gamle Ole ble reddet ut av et vindu, men mistet absolutt alt. Noen år senere ble alt revet og Melløs aldershjem ble oppført. De siste årene av livet bodde Ola på Mosseporten sykehjem. Ola Sønnavinds store fortellerevne og fantastiske hukommelse forsvant med degn høye alderen. Heldigvis er mye tatt vare på av etterkommere, de gamle avisene og forfattere i nyere tid. 

Oles hustru, Alma Oline døde 8. juli 1969, og Ole døde 9. april 1981. Han ble 91 år gammel, og hadde levd er eventyrlig og fritt liv. 

Mange flere historier om han Ola kan forøvrig leses i boken; 

Mosseguttær: En halvbiografisk reise i vår lokalhistorie, skrevet av Lennart Fløseth.

Kilder
Moss Dagblad 

Moss Avis

Moss og Follo blad

Klassekampen 

Digitalarkivet
Mosseskogen - Kambo: Fra Mossefossen til fylkesgrensa
Mossingær: «til sjøs, på brygga og på værven»
Lokalhistorien om Moss
Mosseguttær: En halvbiografisk reise i vår lokalhistorie, skrevet av Lennart Fløseth.

Otto Svaes sønner AS

Innerst i Værla hvor vi finner containerhavna i dag lå det flere bedrifter rundt 1900 samtidig med teglverket som også lå der. Blant disse var "Otto Svaes Sønner A/S Høvleri og Trævarefabrik."

 
Brødrene Carl og Sigurd Svae stiftet selskapet i 1903. Deres far var den samme som sto bak oppføringen av Torvgården. Brødrene holdt til på tømmertromta der B. Brynildsen & Søn senere skulle ha sin fabrikk.

I 1911 kjøpte brødrene opp konkursboet etter «Gulbrandsen Høvleri» i Værlebukta og flyttet bedriften dit. Høvleriet skulle bli den største trevarefabrikken i hele Smaalenene i mange år frem i tid.

Betongen

Betongen er et navn på Jeløy som mange kjenner til. Men hvordan oppsto egentlig navnet?
Da må vi tilbake til første verdenskrig hvor skipsverftet "Fougner, Staalbeton Skibsbygningscompani" ble opprettet like nord for Moss Værft & Dokk.

 
Verftet spesialiserte seg på å bygge båter med stålbetong i en periode da det var vanskelig å oppdrive stål under første verdenskrig. De holdt på i årene 1916-1919, og plassen fikk på folkemunne navnet "Bettongen". Blant produksjonene bygget de Europas største skip i stålbetong. De bygget også flytedokker og mindre båter. Da krigen var over var det ikke lenger mangel på stål, og de var billigere å produsere enn betong.

 
Området ble i 1927 overtatt av Moss Motorbåtforening. Er Betongen båthavn i dag.
I 1948 ble veien ned til vannet oppkalt etter plassen.

 
https://kart.finn.no/?lng=10.64815&lat=59.44303&zoom=17&mapType=normap&markers=10.64637,59.44342,r,Betongen+2

Heksejakt i Moss

Heksejakt pågikk for fullt i 1623 og i Moss var det ingen unntak. Halvor Rimer, en mestermann fra Fredrikstad hadde fanget fire hekser i Moss. Disse hadde blitt anmeldte av flere «kyndige» i distriktet. En mestermann var i hovedsak en bøddel med rett til å fange lovbrytere og utføre «rettssaken» selv.

 
Heksene ble bragt til sjøen for et heksebad. En vanlig prosedyre noen smarte menn hadde funnet på. Badet gikk helt enkelt ut på å først torturere heksene for innrømmelse. Deretter bli kastet på sjøen med hender og føtter bundet fast. Hvis heksa fløt var hun skyldig. Men om hun sank var hun uskyldig. I de fleste tilfeller hvor de sank ble de dratt opp av vannet lik før de druknet, og dermed ble dermed frikjent.

Men, de alle fleste ble flytende som en «stokk», og dermed dømt skyldig. Tortureringen av de fire heksene varte i 8 dager. De sank heller ikke ved heksebadet og ble til slutt brent på bålet. Dette var trolig de siste heksene som gjennomgikk denne prosedyren. Senere ble en slik sak tatt inn for et ting, hvor utfallet ikke nødvendigvis endte med dødsstraff. I hovedsak var det kvinner som hadde «fortrollet» menn som ble ansett som hekser. Trolig når en mann hadde vært utro og det ble oppdaget, eller av kvinnen nektet å utføre som en mann ønsket. Ellers var det mange alternative behandlere som kunne bli anklaget. Spesielt om en person døde like etter. Menn som kvinner.

 
Samme år halshugget bøddelen en mann og en kvinne, begge fra Moss for "Utuktig horeri og løslevnet".

Jernverket på Nordbakke

Maleri av John William Edy

Overkammersekretær i København, Ernst Ulrich Dose, kjøpte 28. juli 1704 et område på nordsiden av fossen med navnet Nordbakke. Den forrige eieren var lands- og krigskommisær Hans Rosenkreutz. De satt begge i det tidligere Rentekammerkollegiet i København fra 1700 og var gamle kjente.





E. U Dose og H Rosenkreutz sine signaturer fra 1703.





Området Nordbakke besto på denne tiden av flere oppdelte tomter, samt en gård som sto der. 

Om vi ser på maleriet til Jacob Coning fra 1699 kan det se ut som at det var jordbruksdrift.

Med på kjøpet fulgte gårdene Grimsrød, Helgerød, Renneflot, Rosnes, Skipping, kjellandsvik, Nes, Krosserskogen og eng, Fuglevikskogen. I tillegg gårdene Hovland og Solberg i Råde. Det var ikke uvanlig at enkeltpersoner satt med så mange eiendommer på denne tiden. De spekulerte mye og av praktiske årsaker. Ofte kunne de som jobbet i regi av kongehuset få eiendom i gave.

Den 17. februar 1705 fikk Dose privileger for bruk av fossen. Kongen eide 2 av sagene, Baron Peter Rodtsteen eide 5 av sagene samt 2 kvernhus, Oberst Foldersahm eide 1 sag, Claus Busing og Wilhelm Flesberg eide 1 sag.

I 1707 var jernverket endelig i fullt virke. Dose selv skulle ikke få mye glede av virksomheten. Han døde i 1708 og fabrikken med eiendom ble delt opp og solgt stykkvis av arvingene. Eiendommen skiftet så mange eiere frem til M. Peterson & Søn i 1875. Da var jernverket lagt ned for lengst.

Vogtsværven 1877

 

     Tegning, kopi av originalt fotografi, av Øivind Sørensen

Utsnitt fra den gamle "Vogteværven", Vogt & Holst. Vinteren 1876/1877.

Fra venstre ser vi opplag av tresorten pitchpine, og en lang materialbod. Bygningene hadde rød farge. Deretter ser vi smia, spanteplan, bekkokeriet med kokerenne. Helt til høyre ser vi mesterens bolig. Og en lite kontorbygning bak der. 

Første skip fra venstre, litt ut av bildet er "Carin" som ligger til kjølhaling. Deretter "Viking" som tørker sine store seil. I beddingen ser vi et skip under oppføring. Det er "Punctum". Den siste store seilskuta som skulle bli bygget på dette verftet. Også det siste norske treskipet i aktiv frakt. Skipet ved siden av er nylig sjøsatt med navnet "Haab",var en jakt eiet av los Markussen 1900. Deretter "Mercur" og "Corinda" på baksiden av den åpne bygningen. 

I kjelleren på Sjøfartsmuseet på Bygdøy i Oslo, er det mulig å se verftet laget som en modell. 

     Foto: Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien

Haab

Punctum

Mercur

"Prospekt af Moss" 1901

 

I januar 1901 hadde overlærer Richard Olsen, Forfatter av blant annet boken «Fra det gamle Moss», som nylig var utgitt, et innlegg i Moss tilskuer. Han hadde en tanke om å forevige byen for fremtiden. Anledningen var den nylige overgangen til år 1900.

Den tidligere Statsråd og ordfører Johan H. P. Thorne som på dette tidspunktet bodde på Evje, synes dette va en god idé og ønsket å sponse konkurransen. Han hadde lest om forslaget i Moss Tilskuer og svarte således;

«Min hustru og jeg, der nærer varm Interesse for Moss By, tilader os, efter Gjænnomlæsningen af Hr. Overlærerens Artikel i Moss Tilskuer at stilde til deres dispotion et Beløp af indtil Kr. 1000.- til Anskaffelse af et Maleri af Moss by, udført af Dem Foreslaaet».

Det tok ikke lang tid før det var utlyst en malerikonkurranse i Moss. Tittelen skulle være «Prospekt af Moss». Det var en offentlig konkurranse med utlysning i hele landet. Mange deltok, og 20. juni 1901 sto 7 kandidater igjen. Det var maler Holter, mossing og landskapsmaler Andreas Singdahlsen, Karl Nilsen, mossebosatt Jacob Kielleand Sømme, Løkke, Bruun og Arne Hjelsing. Alle kjente for tidligere verk.

Ved et enstemmig valg fra den kommunale bedømmelseskomites møte 22. juni, 1901 ble Arne Hjersing sitt motiv sett fra berget bak Verket valgt. På de neste plassene var Sigdahlsen og Karl Nilsen som begge vant 100 kroner.

En som ikke var spesielt fornøyd med vinnerbildet var kunstneren M. B. Landstad, den eldre. Har sier i et leserinnlegg til Moss Avis i 1901:

«Et høist intetsigende Billede, der det ikke forteller nogetsomhelst om byens og dens karakter. Det er en klynge oplinijerede Huse med Tilbehør. Ikke et eneste Vindu mangler. En vel afpudset graabrun Fabrikpibe rager op over Nøiagheden fra Nogle grønlige Dotter, der vistnok forestiller Vegetasjon. Hvad der har bestemt Byen Moss til at belønne dette Arbeide med en Præmie er ubegribeligt. Maaske er maleren fra Moss og byens eneste maler. Nogen kunstnerisk Grund til Belønning eksiterer der ikke»

Maleriet ble hengende i statsråd Thorne bolig i mange år. Blant de mange gaver han donert til byen, donerte han også dette maleriet som i dag henger i rådhuset.

Motivet ble også trykket opp som et postkortmotiv i 1901.

Hjersing, som ikke hadde noen kjennskap til Moss, malte samtidig et annet motiv av Konvensjonsgården til egen samling. Han var født i Saltdalen i 1860 og bodde i Oslo store deler av livet. Hjelsing spesialiserte seg på å male by-prospekter.

En tur i tidsmaskinen, Moss Sjøbadindretning

Jeg spaserer nedover byens promenadegate, Strandgata. På sommeren er dette en av byens fineste strøk. Her ligger det hus nesten helt til vannet, bare adskilt av en smal vei med trær langs veien.Her finner vi også mange av byens folk. Det er ikke så mange innbyggere. Alle kjenner alle, og alle vet stort sett hva som skjer hvor og når. Jeg hører vannet som skulper i steinene, summing av mennesker som prater, en hest og vogn innimellom. Ellers er det kun naturens egen melodi. Det er akkurat dette folk kommer hit for å oppleve. Ved fossen buldrer det i byens industri. Her buldrer det bare når bølgene slår inn mot land. Her kan folk slappe av, bade, hente energi og nyte fred og ro. Akkurat det søker jeg i dag, etter en lang uke på denne vakre søndagen.

Ved enden av gata er det en stor bygning. Moss Søbadindretning. Den var oppført i 1835. Sjøbadet var kanskje en tanke om å gjøre Moss om til en badeby. Og det ville ikke være umulig. For beliggenheten er unik. Her er det enkelt å komme både via sjøen og fra land. Naturen er flott og vakker fra sjøen og veien til hovedstaden, Sverige og de indre strøk går like oppe i byen. Badet blir ikke brukt så mye av almuen, men heller de litt finere folkene. Både gjester i byen og utenfra. Gjester fra herregårdene i distriktet kommer gjerne i sine vakre ekvipasjer.

 
Ved sjøbadet er det mange muligheter. I separate badehus ute via hver sin lille molo kan kvinner og menn bade og vaske seg. Inn dit er jeg på vei. Jeg begynner å trekke på årene og gikta er vond som vanlig. Jeg kommer inn hovedinngangen som er i front av badet. Først kommer jeg inn i et større rom, en salong. Konversjonssalongen blir den gjerne kalt. Her er det sofaer og gode stoler. På vegger og tak er det flotte diamantlignende lys og kroner. I hjørnet er det en liten restaurant. Her skal jeg kjøpe meg noen kakestykker og et glass vin senere. I dette rommet er det sjeldent stille. Her kan man lese Moss Tilskuer, Norske Intelligentssedler, Statsborgeren eller Den Konstitusjonelle. Deretter blir alt mulig diskutert til vin, kaker og sigarer. Wergeland og Welhaven er hyppige samtaleemner. I salongen er det både damer og menn.

 
I dag trenger jeg å benytte kurbadet. Jeg kler av meg bak en smal skjerm og krabber oppi et stort kar. I karet er det oppvarmet gytje. Gytjen kommer vist fra Evjesund i Rygge herred. Det ligger et bjerkeris der. Den bruker jeg ikke i dag. Den varme leiren bretter seg sakt rundt hele kroppen og det tar ikke lang tid før jeg lukker øynene og dupper av.

Litt om det kommunale badehuset

Det "nye" badet fra 1919. 

Etter et initiativ fra ordfører Logn ble et badehus oppført på moloen ved Sjøbadet i 1876. Den ble satt opp noen meter ut fra moloen på påler. Huset ble satt opp med en lem-system slik at badehuset kunne pakkes vekk ved kraftig uvær og på vinterstid. Badehuset var til stor glede for folk i mange år. Både på dag og kveldstid.

I starten var badetidene delt opp i kvinner og menn. Kvinnene fikk bade på dagtid, og menn på ettermiddagen. Dette var først og fremst for å skille kjønn, men også fordi menn hadde lange arbeidsdager. Dessuten badet menn og gutter gjerne nakne da de ikke hadde badeshorts. Ofte dro de rett fra arbeidet og hoppet i havet. Kvinnene brukte gjerne gammel tøy. Det kostet 10 øre for å komme innenfor å skifte. Vi skal nok ikke se bort i fra at det gikk litt sport i å snike seg inn den gangen som i nyere tid.

I 1918 var det imidlertid over for det originale badet. Skonnerten Rebekka av Rotterdam mistet kontroll og seilte rett inn i badehuset. Badet raste sammen. Båten fikk store skader og drev med bølgene inn til stranden. Der ble en rampe satt opp og skipet tømt for varer. Først året etter ble Rebekka tauet bort til Moss Verft.

Badet hadde vært så populært at det ble satt opp et nytt og større bygg allerede i 1919. Denne gangen helt inntil moloen. Huset var permanent med separate gutte- og jentesider. Badet var åpnet for alle hele døgnet. Badet var i bruk, og sto helt frem til 1970. Da var det så dårlig vedlikeholdt at det var helt forfallent. 18. mars 1970 ble badet revet og kom aldri opp igjen. I dag er det et system med brygger og en "badeplass". Bildene er av det "nye" badehuset".

I en periode skulle man ha tunga rett på plass. For da fantes "Moss Bad" på hjørnet av Prinsens gate og Henr. Gerners gate, "Moss Sjøbad" ved Værlen og altså dette som var "Moss kommunale bad". Moss bad og den kummunale badehuset ble erstattet med Mossehallen i Nesparken som åpnet til byjubileet i 1970.

Bilder: Th. Bachman

Mossehistorien: Postkort

Mossebibliotekene: Vogt-samlingen

Moss Aftenblad