Postkortdetaljer anno 1897

Et vakkert utsnitt av et postkort fra 1895. Legg merke til den helt ferske (1890) Hans Løkens gård på venstre side (Dronningens gate 13 i dag), og bokhandelen på høyre side. På denne tiden hadde Sæbbøs Boghandel flyttet fra Kongens gate (Rettere sagt Skoggata 2 komplekset) og inn i Thodbergården som lå inntil dagens Kirkeparken Videregående. Den ser vi på bildet. Senere ble dagens Dronningens gate 15 (Moss bylab) oppført og Sæbbøs flyttet dit med nye eiere, og fortsatte der lagt ut i vår tid.

Omtrent samme sted i dag. Sakset fra Google Street View.

Oslofjorden rundt

Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien.

Året 1957 kan i dag virke som veldig lenge siden. Selv for de som er født på den tiden. Men allerede i 1957 var de eldste automobilene ganske gamle. Faktisk så gamle at de var blitt veteranbiler. Nå skal det riktignok bare 20 år til for at en bil blir klassifisert som veteran. Men det er nå slik allikevel at når vi tenker på en veteranbil så tenker vi på de eldste bilene. Og det finnes veldig mange bilentusiaster. Billøp, rebusløp og andre muligheter til å vise frem de gamle bilene har alltid vært stas. I 1957 ble det arrangert akkurat et slik løp. "Oslofjorden rundt". I dette løpet stanset bilene i flere av byene. Både for underholdning og utstilling. Og Moss var med på reisruten. Heldigvis for oss var Moss sin egen hoff-fotograf, Johan Rynnås på plass!

Men først. La oss kikke litt på Moss sin egen automobilhistorie. Det vil si. Vi ta en kort oppsummering ettersom dette handler om "Oslofjorden rundt".

De første
Den aller første automobilen vi kjenner til ble innkjøpt av Politimester Johannes Ditlev Fürst i 1909. Den neste av Brødrene Brandstrup. Det fulgte trolig noen flere biler/biler med lasteplan samtidig med dem.

B1 - Foto: Georg Kjellerød

I 1910 begynte man med fastmonterte registreringsnummer på alle kjøretøy med forbrenningsmotor, hvor Østfold fikk bokstaven B. Og i Moss ble de første B´ene registrert. Først ut var Drosjeeier Hans Ombustvedt med sin B1 registrerte Brennabor automobil. I Motorvognregisteret leser vi at Ombustvedt også var eier av B2. Fredrik Blohm-Olsen var eier av B3. Dette var en bil med 3 hjul og en spak til å styre med. Kjøpmannen Søren Kure var eier av B4. Disponent Hans Bugge var eier av B5. Doktor Ole Andreas Lundeby fra Våler var eier av B6 og slik fortsatte nummereringen. I begynnelsen var automobilene i hovedsak satt til drosjevirksomhet. Samtidig ble små lastebiler stadig mer populære i industrien.

Omnibussen. Foto:Vogtesamlingen, Moss bibliotek.

Bussene
Det tok ikke lang tid før bussene kom i trafikk. Den første bybussen var en "omnibuss" i 1925. Den kjørte i faste ruter rundt i byen. Før denne bussen gikk det to forskjellige busser til Svinndal. En hadde oppstart allerede i 1909. Det var en slags lastebil med presenning og sittebenker. Det varte kun noen måneder før ruten ble lagt ned. Noen år senere kom en ny buss på banen. Men den kjørte altså i omlandet og ikke i byen.





Ok, vi stopper der. Denne gangen handler det altså om Oslofjorden rundt.

Bilene startet i oslo

Oslofjorden rundt
Arrangementet var et samarbeid mellom KNA (Kongelig Norsk Automobilforbund) og Norsk Veteranvogn Klub. Her var det ikke bare viktig å stille med en stilfull veteranbil, men bekledningen skulle også være tidsriktig. Det var biler og førere fra hele Europa. Det hele startet med en utstilling på Festningsplassen i Oslo 13. mai 1957.  Dagen etter var det en skjønnhetskonkurranse. Jeg går ut i fra at det var kåring av den fineste bilen og ikke fruen i passasjersetet. Løpet var delt opp i fem forskjellige klasser ut i fra hvor gamle bilene var. Den 15. mai gikk startskuddet og 45 automobiler var i gang.

Reiseruten gikk via Drammen, Tønsberg og Larvik. Der ble bilene fraktet med båten Peter Wessel over til Fredrikstad. De overnattet i byen før de igjen startet klokken 10.00 dagen etter. Denne gangen med kursen mot Moss. Gjennom Råde og Rygge sto det folk langs veiene og heiet dette spesielle følget fremover. Bilene måtte innom flere kontrollstasjoner og en av disse var i Karlshuskrysset. I Vestfold hadde skolebarna fått fri til å se på billøpet. Da bilene kom til Moss stoppet alle for samling på Melløs før de paraderte ned til Nedre torv. Og skal vi tro Moss Avis så eksploderte det formelig med folk da bilene hadde parkert. Alle ville få et blikk av de gamle skjønnhetene.

Ikke alle bilene holdt hele veien. Foto: Dagbladet.

Biler og førerer parkerte sine biler og sjåførene ble invitert på lunsj. Klokken 13.30 var løpet i gang på den siste etappen. Deretter skulle ferden tilbake til hovedstaden. Målet var at alle bilene var tilbake i Oslo til klokken 17.00. Det var i alle fall planen. De gamle bilene ble slitne og de gjorde nok som de selv ville. Rundt halve følget måtte underveis ha service for å komme seg videre. Ikke alle synes det var like stas og enkelte steder hadde ikke publikum spart på kruttet. Det haglet med ubekvemsord som trolig ikke ville vært spesielt farlig å rope i dag, men folk er folk. Man hadde nemlig en holdning den gang om utvikling og fornyelse. Man skulle da aldeles ikke ta vare på slike gamle vrak, spesielt ikke på veiene.



Det som er litt spennende er at alle aviser som dekket dette løpet greide å opererere med forskjellig antall deltagere. Skal vi tro dem så var det alt fra 38 - 46 deltagere. Og det samme med hvor mange som brøt løpet. Minst halvparten ble det skrevet.

Det var ingen Mossinger med i løpet, i alle fall nesten ikke. For en av bilene var en Scania Vabis fra automobilfabrikken på Kambo. Så Moss var i alle fall representert.

Dette var den kjente Genevieve  fra filmen med samme navn i 1953.

1957 var forøvrig ikke det eneste året som Nedre torv var full av gamle biler. Det skjedde også 12. april 1940. De tyske okkupantene rekvirerte alle ledige automobiler i byen. De ble registrert og tatt i bruk på torvet. Mange gjemte bilene sine på låver rundt i omlandet. Men det er en annen historie.





Og har du lyst til å se en film av det hele kan du det. I alle fall nesten hele, for typisk nok filmet de ikke i Moss. https://tv.nrk.no/se?v=FMAA57002257&t=502s



Kilder
Akershus Amtstidende 1957
Moss Avis 1957
Digitalt museum
Eget arkiv

På Verket

Foto: Petter Lauritzen. 1910.

Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien
Kilder: Eget arkiv og research.

Verket var den første «byen» i byen Moss. Samfunnet der var ganske lukket for verden utenfor, men det oppsto allikevel velferd under dårlige kår. Verket er i dag såpass bevart at om man gjorde hele strøket bilfritt og opprettet et gatemuseum ville det være som å reise i en tidsmaskin. For tiden har mer eller mindre stått stille for de gamle bygningene. Nå har det heldigvis gått så lang tid at om det ikke blir museum, så er i alle fall bydelen fredet for endring.

Maleri: J.W. Edy

Jernverket
Selve fabrikken oppsto rundt 1704. Kanskje før dette også. Den lille bydelen begynte å ta form midt på 1700-tallet. Rett og slett for å ta vare på arbeiderne på den tunge arbeidsplassen. Gi arbeiderne hva de trengte uten å måtte reise noe sted. Men før planen var kommet dit måtte boliger reises. Jernverket ga derfor arbeiderne små områder hvor de kunne få lov til å bosette seg. Dette i en periode hvor hver tjente skilling gikk rett til familien og de grunnleggende behov. På tross av dette sto de sammen og bygget boliger som sto så stødig at de eksisterer den dag i dag. Jernverket tok ingen grunnleie av arbeiderne da det allikevel ikke var noen penger å hente. Materialer var i nærliggende skog og slaggstein fra smelteproduksjonen på Jernverket. Ved utemuseet på Verket er det mulig å se denne slaggen på innsiden av trepanelet. Ellers ble det benyttet teglsten og steinblokker til grunnmur. Bygningene har alltid hatt den karakteristiske rødfargen med hvite lave vinduer. Innvendig var det først panel, som senere ble erstattet med hele plater som ble tapetsert.

Skolen, bygget med slaggstein.

Samfunnet
I dette lille samfunnet for hundre år siden var det egen skole, sykekasse, lege, ja selv en jordmor var bosatt på Verket. Med tilbudene var det også krav. Ledelsen på Jernverket ønsket kun arbeidere i området. Noe som kanskje ikke var like enkelt å opprettholde ettersom kongeveien gikk tvers igjennom bydelen. Én regel var allikevel ganske klar. Det var ikke lov å huse noen uforstående. Vel, regelen var nok klar, men om den ble opprettholdt er noe helt annet. Man sier gjerne at «regler er til for å brytes». Jeg vil kanskje heller si at innbyggerne på Verket fant ut av hvordan de kunne høyre reglene sånn bittelitt. Som sagt var det mye trafikk og en strøm av landstrykere, løsgjengere og tjenesteløse piker som gjerne søkte dit det var tettbebyggelse. Verket var ikke noe unntak. Og dette var nok også en god årsak til de strenge reglene. Tilbake til å bøye reglene var det så i en periode en del nye «ansatte» i boligene. De fikk titler som stallkarer, malere, tjenestefolk og annet. Og underlig nok, så beholdt de gjerne ikke jobben spesielt lenge. Kanskje en uke på det meste. Og lønna, vel mynt fikk de ikke. Men en natt eller to i en ok seng eller mykt underlag og litt mat på veien var svært god lønn. Og når vi er inne på lønn så var det mulig å handle på bok. Det vil si at man handlet og summen ble notert i en regnskapsbok hos forretningen. På verket var det slik at butikkene i Konggata kunne hente gjelda rett fra lønna til arbeidene. Dermed var det ofte lite igjen av den faste lønna. Noe som igjen bidro til at arbeiderne fortsatte å bli boende, og arbeidet på verket.

Det var ikke bare de reisende som flyttet inn og ut. Jernverket utvidet stadig. Nye teknikker og maskiner ble prioritert og med dem måtte nye spesialister hentes inn. De var som regel ikke norske. Så språket på Verket var ganske så nordisk kan man si, sånn bokstavelig talt.

All klesvask måtte gjøres ute. Tørking av tøy måtte gjøres ute. Ved måtte hugges. Vann måtte hentes. Utedo var vanlig. Bade måtte man gjøre ute. Dusjer eksisterte ikke. Doene måtte tømmes. Ikke alle hadde ovn inne og noen måtte ut i bryggerhuset hos nummer 5 som hadde felles bakerovn. Strøm kom først i 1907.

Barn er barn og de finner gjerne sine plasser. I hovedsak lekte de i gata. Det var der de meste foregikk. Barna måtte også arbeide ved siden av skolen. I hovedsak hjemmearbeid, men også oppdrag på fabrikken. Ellers var det mye aktivitet ved vannspringene og i nummer 5 hvor det alltid duftet godt fra fellesovnen. Det var nok alltid en fersk skalk eller to å få om man oppførte seg. Miljøet var lokalt. Alle kjente alle og det var nok mer som en stor familie blant beboerne.

Egentlig kan man si at Verket ikke bare var en by i byen, men et land i landet. For Jernverket var så viktig for produksjon av krigsmateriell at de ansatte slapp militær tjeneste. Verket hadde et eget rettssystem om de ønsket å benytte det. Altså rett til å selv dømme lovbrytere.

Foto: Johan Rynnås. 1967.

I dag kan det se ut som det var god plass i flere av disse husene. Men det var ikke slik i starten. En normal leilighet var stort sett et rom og kjøkken. Ofte delte man på kjøkken også. Med tiden har man slått sammen flere av disse små leilighetene til større leiligheter. Hvor mange leiligheter det var opprinnelig er noe usikkert, men i 1988 var det 40 leieforhold på Verket. Og litt spesielt er det med nummereringen i gata. De går nemlig fortløpende på hver side fra 1 - 7 og 8 - 22, og ikke som par og oddetall som er vanlig i dag. Og arbeiderboliger var det helt opp mot 1990-tallet. Etter hvert ble det litt utskifting da de eldste arbeiderne falt fra.


Fremtiden
Med årene har det skjedd forandringer. Den gamle skolebygningen slo sprekker da Peterson skulle utvide og måtte rives. Der hadde det vært skole siden 1758. Noen uthus har blitt revet med årene, men profilen ut mot Osloveien er tilnærmet lik i dag som for 200 år siden.

Det er bedriften M. Peterson & Søn vi skal takke for at bygningene er bevart på utsiden og som har bidratt til at nyere eiere fortsetter denne trenden. Spesielt i disse dager hvor hele den enorme eiendommen bygges om til et fremtidens samfunn som greier å i vareta både fortid, nåtid og fremtid.

Foto: Johan Rynnås. 1974.