Brede Arnesen Nord

Skrevet av Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien

Postraneren Brede Nord
Skrevet av Arve Tomt Gundersen

Trykk på navn og steder for informasjon og kart.

Etter krigen i 1814 var soldater fra alle steder spredd rundt i landet. Noen reiste hjem, men man forble på sin siste post. Det var lite mat og dårlig med arbeid. En av disse soldatene var Brede Arnersen Nord med opprinnelse fra plassen Pind under gården Søndre Nord, Brandval i Solør. Da krigen var over, ble han boende i Gamlebyen, Fredrikstad. Han fikk borgerbrev med høkervirksomhet. En høker var en type kjøpmann som fikk tilatelse til å selge spesifikke varer. Gjerne import/eksport. Han brygget også øl for garnisonssykehuset i Gamlebyen, Fredrikstad. Som fersk borger i Fredrikstad byttet han navn til Brede Nord og giftet seg med Anne Larsdatter Årum fra Borge. Brede var blant mange soldater som røvet hemningsløst da svenskene trakk seg ut i 1814. Det var det like gjerne offiserer som den menige mann blant tyvene. Det var for så vidt ikke noe nytt i Bredes familie, uten at han kunne skylde på det. Onkelen hans ble dømt for landveistyveri i 1777.

Det var akkurat det at Brede angivelig hadde forsynt seg av varer han ikke skulle gjort og solgt fra forretningen hans, som starter denne sanne historien.  

Kjøpmann Nygaard, som også var branninspektør, var på en vanlig rutinebranninspeksjon hos familien Nord. På loftet kom Nygaard over en del effekter han mente hørte til garnisonen og brannvesenet. Brede var en mann med et fryktelig sinne og likte lite å bli beskyldt for tyveri. Han påsto raskt at materialene fra garnisonssykehuset kun var til bevaring for en løytnant Sveip. Da hadde Nygaard uttrykt at også Sveip var en tyv og hadde dratt Brede etter øret. Brede og Sveip gikk derfor til injurieprosess mot kjøpmann Nygaard som sto for disse beskyldningene. Grundigere undersøkelser ble gjort, og ble starten på en lengre rettsak. Rettsaker den gangen kostet en del da alle involverte skulle ha betalt i klingende mynt. 
Sølvskatten 1816  - Kilde: Arkivverket, Norges Bank
Det tok derfor ikke lang tid før Brede Nord hadde brukt opp sin formue. For han hadde en formue. Det kan vi lese av sølvskatten i 1816. Brede ble desperat etter å prøve sin uskyld, og en tapt rettsak ville bli ennå dyrere. 
Hvor skulle han hente penger? 

Brede hadde hørt om postkjørere som ikke bare hadde brev i postveska, men også klingene mynt. Han viste at lønningspenger ble sendt med posten. Han viste også at det gjerne var unge gutter som kjørte. En plan begynte å ta form og Brede bestemte seg for å rane postkjøreren. 

1. desember, 1815 klokken 23.30 var postbonden Halvor Olsen på vei fra Skøien i Såner, Vestby til Melløs i Moss. Melløs var neste postgård på ruten. Halvor hadde kommet igjennom Mosseskogen som på den tiden virkelig var skog, tett skog. Han passerte den gamle plassen, retterstedet. Har hadde det fra tidligere vært mange rettsaker og avstraffelser. I 1788 ble blant annet rovmorderen Hans Pedersen henrettet der. Mye rykter og spøkelseshistorier lå rundt plassen. Vi kan nok bare gjette hvilke tanker som gikk igjennom hodet til Halvor Olsen der alene i mørket og i kulden. 

Plutselig ut av den mørke skogen kom det en skikkelse farende rett mot Halvor. Halvor ble usikker og vurderte om det kunne være en annen postslede da de gjerne reiste på natten. Han blåste derfor 2 ganger i posthornet. Mannen flyttet ikke på seg! Han gikk rett til hesten og stanset den. Mannen var kortbygget, iført en sid grå, lang og tykk frakk. Han hadde høye støvler og en høy hatt. Brede Nord hadde gått helt til Mosseskogen fra Fredrikstad. Halvor spurte den fremmede, "Hvorfor gjør du dette?". "Det skal du snart få se!", svarte Brede og hoppet opp på sleden og satte seg bak Halvor. Tok hardt rundt armene hans, dro han bakover og slo til Halvor i hodet så han mistet bevisstheten.

Brede hadde skåret opp postsekken og fikk med seg 2400 riksdaler. Det var mer penger i sekken, men Brede hadde ikke plass til alt. Han kastet derfor en pakke med sedler i snøen. 3000 riksdaler i papir samlet. Så satte han kursen videre tilbake mot Moss.

Da Halvor våknet til, var hest og slede satt ut på siden i skogen. Halvor Olsen kom så vidt til seg selv og greide å få hesten til å gå. Satte kursen hjem mot Skøien. Det er ganske trolig at hesten gikk på gammel vane, for Halvor var ikke ved bevissthet da sleden ankom Skøien. Gårdsgutten på Skøien stusset på at slede og hest var tilbake så tidlig, og ikke så han Halvor heller. Gutten gikk til sleden. Der lå Halvor blodig på bunnen av sleden med post spredd rundt seg. Han ble brakt i hus og doktor Johannes Mentzler fra Moss ble hentet. Halvor ble sengeliggene i mange dager. Han fikk allikevel ingen varige skader og var snart på bena igjen. 

Det brutale ranet fikk mye oppmerksomhet. Ranet ble anmeldt og Amtmann Sibbern som da satt på stortinget tok selv ledelsen for etterforskningen. Noen vitner ble intervjuet. Blant annet nattevokteren på Moss, Henrik Johansen. Han fortalte at da han hadde stått utenfor sadelmaker Heslers gård i Konggata, hadde en mann som passet beskrivelsen kommet vandrende nedover fra Radet (Klostergata). Mannen hilste høflig før han forsvant over Torvet og mot Verket. Senere på morgenkvisten, den samme natten kom mannen i motsatt retning. Denne gangen med en pakke under armen. Et annet vitne, Sagmester Iver Olsen ved Klommesten hadde sett den samme mannen på vei sydover. Den samme natten gikk sjømann Eliassen fra sitt hjem på Værlesanden igjennom Mosseskogen, men tidligere på kvelden. Der hadde han sett mannen som passet til beskrivelsen og hadde hilst pent. Det kom ikke noe svar og det hadde virket som at mannen ventet på noen. Det var liten tvil om at det var Brede Nord som var observert, men samtidig vanskelig å knytte han til ranet. Det eneste de hadde å gå ut i fra var en antagelsen om at mannen bodde sør for Moss. Saken fikk stor oppmerksomhet da det mer eller mindre var "tabu" å overfalle et postbud. Uten bevis endte saken henlagt. Ikke fant de Brede heller. 

Brede Nord ble arrestert like etter ranet. Men det var av andre årsaker. Han ble tatt for tyveri av brannbøtter. Han måtte sitte 2 måneder i tukthus i 1816 for besittelse av tyvgods. Brede ble frikjent like etter, men måtte betale saksomkostningene.

1815 ble til 1816, og vinter ble til vår. Brede var vant til å gå og gikk ofte til hovedstaden. Det samme denne våren. På hjemveien var han i et følge på hest og kjerre som som tok veien igjennom Mosseskogen. Der husket han pengene han hadde kastet i snøen tidligere. Da de nærmet seg retterstedet tok han en ekstra titt. Han ba kusken stoppe litt, og vi kan vel gjette på at han skyldte på en tissepause. Brede hadde virkelig flaks, for han fant resten av pengene. Puttet dem i lomma og klatret opp på kjerra igjen. Brede synes dette hadde vært et enkelt kupp og hadde vunnet godt med penger. Allikevel hadde familien store utgifter, flere rettsaksomkosninger og mye vil ha mer. I alle fall i dette tilfellet. Brede ønsket å prøve seg på nok et ran. Våren ble til sommer, og sommeren til høst. I løpet av høsten hadde han spurt og gravd, hentet opplysninger og laget en plan. Den 29. oktober tok Brede Nord med seg pistol og et slagbelte. Denne gangen skulle han være godt forberedt. 

Brede hadde fra morgenen av gått fra Fredrikstad til Såner i Vestby. Frem og tilbake blir dette nesten 7 mil. Her hadde han forsøkte å stoppe postkjøreren fra Skøien ved Såner som sist. Men på Skøien hadde de lært og hadde begynt med 2 mann i vogna, hvor den ene satt med sabelen klar. Da dette ble vanskelig, skyndte Brede seg videre. Han tenkte at ved neste etappe kunne han slå til. I mellomtiden hadde postkjørerene kommet til sitt mål på Melløs.  Ole Larsen kjørte videre fra postgården Melløs til Gate i Rygge. Brede gjorde så et forsøk like etter Melløs. Han spurte pent om å få sitte på. Larsen hadde svart at han var en postkjører og hadde ingen anledning til å ta med passasjerer. Brede måtte nok en gang gi det opp og hastet videre. Neste postbytte var ved Gate i Rygge som også var en offisiell postgård. Kusken var den 16 år gamle Hans Johansen.


Ca slik kunne postkjøreren fra Rygge se ut. 

Brede var kommet nesten til Karlshus i Råde. Det var blitt  ca halv fire på morgenen. Like før Jonsten tok Hans Johansen igjen Brede som spurte om å få bli med. Hans kjørte forbi i full fart uten å svare, og Brede hadde ropt, "Tror du at du kan kjøre fra meg?" Så la han på sprang etter vognen som var på vei opp den lange Jonstenbakken, fikk tak i vogna og med et byks var han plutselig i postvognen. De utvekslet noen ord om hvor gutten skulle og om Brede kunne sitte på. Plutselig, uten videre, brukte Brede slagbeltet og traff Hans i hodet. Brede ga gutten flere slag til han besvimte. Da gutten kom til seg selv ut mot morgenkvisten var de et stykke inne i skogen. Hans lå på bakken da han våknet. Hesten var fraspent  og tjoret fast, postveska skåret opp og tyven var borte. Hans Johansen kom seg opp til Karlshus, fikk med seg noen folk og dro til ransstedet. Der fant de en pistol som røveren hadde mistet. Gutten ble ikke spesielt skadet, men kunne ikke beskrive mannens utseende da det var blitt mørkt. Han kunne derimot beskrive klærne.

"En noe kortrygget mann, iført sid frakk, høye støvler og høy hatt."

Brede Nord fikk nok en gang med seg en haug med penger. Han greide ikke å bære alt denne gangen heller, og han gravde ned rundt 1100 riksdaler i skogen. Det sies forresten at pengene aldri ble funnet. Underveis greide han å miste pistolen. Det oppdaget ikke Brede før han var kommet hjem. Denne gangen var det lønningene til garnisonstroppene i Fredrikstad han hadde røvet. Noe som bidro til ekstra raskt etterforsking. Amtmann Sibbern tok ledelsen i etterforskingen nok en gang.

Sporene denne gangen var tydlige. Som som nevnt tidligere prøvde Brede seg flere steder. Det var mange vitner. Postkjørerene beskrev Brede uten å ha snakket med hverandre. Det var ikke tvil om at det var samme mann. I Moss hadde den samme vokteren som året før vitnet mot Brede, igjen observert Brede på vei ned Radet. Vokteren sto denne gangen utenfor hattemaker Pettersens gård i Kongens gate. Vokteren synes mannen så mistenkelig ut og fulgte ubemerket etter ham til han krysset Storebro. Dagen etter da vokteren fikk høre om ranet i Råde kom han på at dette var jo den samme mannen som året tidligere. Juditte Monsdatter fra Myre i Råde var på vei til Moss for torvhandel med sin sønn, Anders Olsen rundt halv fem om morgenen. De reiste igjennom Karlshus, forbi Jonsten og på vei over Haugstenbakken. Der traff de en mann som løp hurtig sydover. Like etter så de postkjøreren i fullt trav nordfra. Juditte og Anders beskrev mannen uavhengig av de andres utsagn. Samme mann. 

Som tidligere sto etterforskningen fast. De hadde pistolen og gode beskrivelser. Men ingen viste hvor mannen kom fra. I alle fall frem til skyssskafferen på Karlshus, Hans Haraldsen meldte seg. Han fortalte om en samtale med underoffiser Johnsen. Johnsen var fra Fredrikstad og hadde vært et ærend i Moss. På veien hjem hadde han stoppet for en pause i Karlshus. Der traff han Hans Haraldsen og de slo av en prat. Hans fortalte om ranet, hvor Johnsen videre fortalte at han tidligere på morgenen hadde truffet en gammel kjenning i Ørmenbakken da han var på vei til Moss. Han hadde vært dyvåt av svette og var på vei hjem til Fredrikstad. De to stoppet og slo av en kort prat. Mannen hadde fortalt at han hadde vært i Råde for å kjøpe poteter. Dessverre husket ikke Haraldsen hvilket navn Johnsen hadde oppgitt, men at beskrivelsen av mannen var lik tidligere beskrivelser. 

Endelig fikk amtmann Sibbern et spor å følge. Han samlet folk og de reiste straks til Fredrikstad. I 23 tiden ankom de Gamlebyen. Der kontaktet Sibbern byfogd Løitnant Normann som straks innkalte underoffiser Johnsen. Johnsen kunne raskt fortelle at mannen han hadde truffet var Brede Nord, en høker i Gamlebyen. Byfogden kjente igjen navnet og fortalte om flere saker rundt Brede Nord. Blant annet en pågående sak rundt tyveri av korn fra den svenske armés kornmagasin ved Fredrikstad festning. Det viste seg at Brede brukte mye penger til å forsvare seg i forskjellige rettssaker mot ham.

Derfra tok det ikke lang tid før lovens menn banket på døra hjemme hos Brede. De banket lenge og vel før noen kom i døren. Det var søsteren Inger som lukket opp. Hun prøvde med hensikt å oppholde dem i døra med prat. Dermed ble hun arrestert og loven gikk inn i huset. Der fant de Brede og hans hustru sovende på deres soverom. Retten plasserte voktere i huset og Brede ble arrestert dagen etter. Brede bedyret sin uskyld hele veien og i arresten.

Bevisene talte i mot ham. Selv søsteren kunne opplyse om at Brede ikke hadde vært hjemme på angitte tidspunkt. De fant kuler som matchet pistolen som tidligere var funnet i hjemmet til Brede og søsteren kunne på ny fortelle at hun hadde sett et lignende våpen hos sin bror. De første dagene ble hans hustru og søster også satt i varetekt. De slapp raskt ut igjen. Brede ble overført til arrest i Moss slik at Bredes venner ikke kunne hjelpe han. Under arrestasjonen gjorde Brede et desperat forsøk på å kutte seg selv i halsen med en kniv. Noe som var totalt mislykket og han fikk kun et par sår. Da Brede ble konfrontert med hvorfor han hadde gjort dette, fortalte Brede at han var så fortvilet over saken at han ikke viste hva han gjorde. Denne handlingen svekket troverdigheten til Brede ennå mer. 

Allerede 9. november 1816 ble det første møtet holdt i Moss. Brede sto på sitt og nektet all skyld. Øvrigheten hadde en del bevis men de trengte en tilståelse. Da fikk noen en idé om å sette en gammel soldatvenn av Brede i samme arrest. Soldatvennen fisket så etter opplysninger og hadde tilbudt Brede å hjelpe ham med å gjemme pengene. Brede hadde svart at pengene var trygge. Men at soldaten gjerne kunne gjøre ham en tjeneste ved å hente frakken han hadde gjemt i et skogholt og ødelegge den. Strategien virket selv om det ikke var det resultatet som var ventet. Da Øvrigheten sammen med soldaten fant den lange grå frakken under en stor stein, fant de også 100 riksdaler av de stjålne pengene i jakkelomma.

Hele 62 vitner ble avhørt. Det var allikevel søsteren som skulle bli det viktigste vitnet. De brukte mye skitne triks den gangen som i dag, og sorenskriveren skaffet henne både nye sko og "reisepenger". Det ga resultater. Søsteren snakket i vei. Inger Andersdatter fortalte at hun hadde reist fra Solør for å være hos broren i Fredrikstad. Hun konstaterte at broren ikke hadde vært hjemme i tiden under det brutale ranet i Mosseskogen. Men han hadde heller ingen penger da han kom hjem. Derimot hadde han etter vårturen til hovedstaden kommet hjem med en stor bunke med mugne sedler. Brede var ærlig og fortalte at han hadde funnet dem i en skog i Moss. Da kom hun på en tidligere episode hvor broren hadde vært i besittelse av helt nye riksdaler. Hun hadde ikke tenkt så mye på det da, men hadde undret seg over hvorfor broren jobbet slik med å gjøre sedlene "slitte". 

Brede nektet på alt som ble kastet mot han. Og han hadde stadig historier som alibi. Brede innrømmet at han ikke hadde vært hjemme under det siste røveriet. Han hadde vært på en gård like utenfor Fredrikstad for kjøp av en brannstige. Stigen ble for tung å bære med seg så Brede hadde reist hjemover, men ikke hjem. På veien hadde han drukket en del brennevin og til slutt sovnet langs veien til morgenen etter. Brede diktet opp flere slike historier, men hadde ikke alibi for noen av dem. Alle vitner ble innkalt og Brede måtte stille opp i klærne han hadde hatt på i gjerningsøyeblikkene. Han ble gjenkjent av samtlige. I tillegg hadde Brede ved flere anledninger spurt to underoffiserer i garnisonen i Gamlebyen om når det var lønningsdag, når pengene kom, hvem som kjørte dem, hvor pengene kom fra osv. Siste gangen de ble spurt var 2 dager før ranet i Råde. Underoffiserene hadde ikke tenkt så mye over spørsmålene da han hadde hatt dem i forbindelse med vanlige samtaler.

Under perioden med rettssaken hadde søsteren, Inger Andersdatter tatt Bredes hustru, Anne Larsdatter på fersken med en stor bunke riksdaler. Hun fortalte Inger at pengene var gjemt på loftet hos Smed Jørgen Abrahamsen. Inger fortalte dette i retten og øvrigheten reiste straks til smeden for ransaking. Først fant de ingenting, men så fortalte kona til smeden, Marthe Eriksdatter at Bredes hustru hadde bodd noen dager hos dem etter hun slapp ut av arrestasjon i Rådstua. Hun hadde hatt med flere "pakker" dit. Da smedens hustru hadde spurt hva pakkene var, hadde Bredes hustru svart at det var smør og kaffebønner. Smedens hustru var allikevel svært nysgjerrig og hadde funnet en rull med sedler. Da dette ble fortalt endevendte de huset til smeden fra kjeller til loft, og fant hele 1296 riksdaler. Smeden med hustru og en tjenestepike ble straks arrestert som medskyldige i å skjule stjålne penger. 

Like etter ble Anna Larsdatter nok en gang satt i arrest på Rådstua. Hun fortalte så motvillig at mannen hennes hadde kommet hjem etter en tur til Moss med en stor bunke nye riksdaler. Disse hadde han gnikket og skrubbet på slik at de skulle se gamle og brukte ut. Da hun spurte om hvor han hadde fått tak i dem, hadde han svart at hun ikke skulle bry seg. Like etter fikk hun høre om det brutale overfallet i Moss. Hun forsto straks at det var der pengene kom fra. Anne betrodde seg så til Inger, søsteren til Brede og de ble begge enige om å tie. Om Brede skulle bli tatt viste de at han ville han få en streng straff. Anne hadde konfrontert Brede med dette flere ganger. Det hadde prellet av. Til slutt ble Anne syk av engstelse. Hun ble tynn, blek og helt nedbrutt. Folk lurte på om hun var blitt alvorlig syk. Etter det andre postrøveriet sa hun igjen at dette ikke var ærlige penger. Brede hadde bedt henne holde kjeft og bare dyttet henne unna. Han bare smilte og lo da hun tok det opp. Da byfogden og hans menn sto klare til å arrestere Brede hadde han i full fart bedt Anne om å gjemme alle pengene i en meltønne på loftet til Smed Jørgen Abrahamsen. Ved et fengselsbesøk hadde Brede fortalt Anne om resten av pengene som var gravlagt i Råde. 

Selv på tross av alle bevis nektet Brede hardnakket for skyld. Allikevel gikk rettssaken til veis ende og dommen var, "skyldig". Brede skulle få en dom. Rettssaken foregikk i Fredrikstad selv om arresten var i Moss.  På vei tilbake til Moss fikk Brede en del å drikke. På veien hylte og gråt Brede, og var helt fra seg. Det hadde gått opp for ham hva som skulle skje. Han tilsto alt og fortalte hele sin historie. Samtidig la han skyld over på kjøpmann Nygaard som hadde satt i gang de store økonomiske utgiftene.

I april 1817 var den endelig dommen satt. I juni var det avstemning, og kun èn i juryen ønsket benådning ved livsvarig festningsarbeid siden ingen av ofrene fikk varige mén.

På alle tiltaler ble Brede dømt til, "å ha forbrutt sitt liv til steile og hjul". Det kan se ut som en kode, men dette var en gammel straff, som egentlig ikke lenger var i bruk. Men postran ble det slått hardt ned på og Brede ble nok brukt for å sette et eksempel. "Steile og hjul" betød i praksis at Brede ble bundet sidelengs til et stort hjul. Deretter hengt opp på en steil, stokk eller et tre. Nå legger jeg til at dette ikke er antagelser, men noe som faktisk skjedde. Da hjulet var hengt opp tok man en stor klubbe og knuste armer og ben. En svært smertefull død. Da dette var gjort tok de ned Brede og gjorde han klar til halshugging. Halshuggingen ble etter kongelig resolusjon foretatt ved det gamle retterstedet i Mosseskogen like ved der det første ranet hadde vært. Skarpetter Anton Lædel var bøddel. Sogneprest Alexander Lange, som sa "fader vår" da øksa falt beskrev det hele som, "sverdet blinket som et lyn, og blodet strømmet som en foss ut av halsen etter det avkappede hodet. Jeg gjorde ferdig bønnen og kikket på ansiktet til den døde, som ennå så normalt ut". Dette hadde påvirket sognepresten så mye at han hadde gått rett til sengs av utmattelse da han kom hjem. Hodet ble satt på en påle til skrekk og advarsel. 

Det skulle allikevel gå mange historier om Brede i de neste årene og i Fredrikstad var historien om høkeren godt kjent. Ironisk nok skulle Brede Arnesen Nord få legendarisk status ved å gå inn i historien som Solør-raneren fra Fredrikstad som ble halshugget i Mosseskogen. 

Etterord
I følge en artikken i Moss Avis(Fredrikstad Tilskuer) fra 1877 fortelles det at selve "retterstedet", og i alle fall plassen for henrettelsen for lengst var igjenoppfanget av naturen. Nye trær og ville blomster hadde overtatt og forlengst mistet alle spor etter hva som hadde vært. Så kan kan man vurdere om dagens "offisielle" plass er det samme som den opprinnelige. 

24. juli 1989 fremførte NRK Øsfold et dramatisering av hendelsen. "Et postran i 1816".

Etterkommerne, altså Bredes hustru ble pålagt at Brede måtte erstatte all stjålet verdi og saksomkostninger. Dette bidro til at butikken og hus måtte selges. Det samme med alt innhold i huset for å dekke de store summer. Postkjører Halvor Olsen Schøyen fikk erstatning på hundre norske spesidaler. 

Den 9. februar 1818 ble boet etter Brede Nord tømt. 



Kilder
Fredrikstad Tilskuer
Jacobsen, Frank Kiel - Giftblandersker og lensmannsmordere : fra kriminalitetens historie i Østfold
Vogt, Adler - Personalia fra det gamle Moss
Dehli, Martin - Fredrikstads historie Bok 2.
Strandsitteren

Legger til at det florerer mange forskjellige versjoner av denne historien. Både på nett og i bokform.Noen av dem har helt feil fakta. Jeg har selv prøvd å innhente mest mulig informasjon rundt dette, som jeg anser er mest logisk og korrekt. Noe er kortet inn og annet har jeg skrevet litt mer om. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar