Brede Arnesen Nord



Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien
Den beryktede Postraneren Brede Nord.
Trykk på navn og steder for informasjon og kart.

En historie de aller fleste i Moss kjenner til er postranet og mordet i Mosseskogen. Den rette historien er det ikke mange skom kjenner til og det finnes mange versjoner av hva som faktisk skjedde. Jeg har gjort en grundigere undersøkelse og dette er hva jeg har funnet ut.

Under krigen mot Sverige i 1814 var det samlet inn soldater fra alle steder rundt i landet. Da freden kom og konvesjonen ble undertegnet sto disse soldatene uten noe å gjøre. Noen reiste hjem, andre bosatte seg i nærheten av sin siste post. Etter krigen var det lite mat og dårlig med arbeid. Soldater og folk gjorde hva de måtte for å overleve. Noen valgte ulovlige snarveier. En av disse soldatene var Brede Arnersen Nord. Han kom opprinnelig fra plassen Pind under gården Søndre Nord, Brandval i Solør. Da krigen var over, bosatte brede seg i Gamlebyen, Fredrikstad. Han fikk borgerbrev der med høkervirksomhet. En høker var en type kjøpmann som fikk tillatelse til å selge spesifikke varer. Gjerne import/eksport. Han brygget også øl for garnisonssykehuset i Gamlebyen, Fredrikstad. Som fersk borger i Fredrikstad byttet han navn til Brede Nord og giftet seg med Anne Larsdatter Årum fra Borge.

Brede hadde vært blant mange soldater som røvet hemningsløst da svenskene trakk seg ut i 1814. Det var det like gjerne offiserer som den menige mann blant tyvene. Det var svenskene som fikk skylden. Det var for så vidt ikke noe nytt i Bredes familie, uten at han kunne skylde på det. Onkelen hans ble dømt for landveistyveri i 1777.
Det var akkurat det at Brede angivelig hadde forsynt seg av varer han ikke skulle gjort og solgt fra forretningen hans, som starter denne historien.

De første beskyldningene
Kjøpmann Morten Nygaard, som også var branninspektør, var ute på en vanlig rutinebranninspeksjon og turen var kommet til familien Nord. Brede var ikke så lysten på dette besøket, men hadde ikke noe valg. På loftet hos familien Nord fant branninspektør Nygaard en del effekter han mente hørte til garnisonen og brannvesenet i Fredrikstad. Brede var en mann med et fryktelig sinne og likte dårlig å bli beskyldt for tyveri. Han forklarte hurtig at materialene fra garnisonssykehuset kun var til bevaring for en løytnant Sveip. Da hadde Nygaard takk tatt i det ene øret til Brede og dratt han bortover samtidig som han kalte også løytnant Sveip for en kjeltring. Nygaard kunne allikevel ikke bevise dette, og Brede og Sveip gikk derfor til injurieprosess mot kjøpmann Nygaard for beskyldningene. Grundigere undersøkelser ble gjort, og ble starten på en lengre rettsak. Rettsaker den gangen kostet en del da alle involverte skulle ha betalt i klingende mynt. En anmeldelse Brede senere skulle angre på på mange måter.


Det tok ikke lang tid før Brede Nord hadde brukt opp hele sin formue. For han hadde en bra formue. Det kan vi lese av sølvskatten i 1816. Brede ble desperat etter å prøve sin uskyld, og en tapt rettsak ville bli ennå dyrere. Nå sto mye på spill. Hvor skulle han hente penger fra?

Sølvskatten 1816 - Kilde: Arkivverket, Norges Bank
Desperate tanker Med den militære bakgrunnen vist Brede en del om rutiner og prosedyrer. Han viste derfor at lønninger ofte ble sendt med postkjørere. (Tidlige postbud). At man sendte penger med postkjørere var mulig den gangen, for røvere og ran var ikke så vanlig. Brede viste også at de fleste postkjørerne var unge gutter. Han tenkte og spekulerte en del på dette og fant nok ut at det burde være mulig å rane en slik sending. En plan begynte å ta form. Brede fortalte ingen at han dro, og gikk til fots fra Gamlebyen til Moss. Der fulgte han kongeveien igjennom Moss, over brua ved fossen og videre forbi Verket og opp i Mosseskogen.

Det første ranet
1. desember, 1815 klokken 23.30 var postbonden Halvor Olsen på vei fra Skøien i Såner, Vestby til Melløs i Moss. Melløs var den neste postgården på ruten. Ved å kjøre på natten kunne de sende med penger i postsekken. Halvor hadde kjørt denne ruten mange ganger. Han kjente nok hver krik og krok. Og det hendte nok at han traff på et dyr eller to. Denne natten, da han var kommet inn i Mosseskogen som på den tiden virkelig var skog, tett skog, og passerte den gamle plassen, retterstedet hvor det tidligere vært mange rettsaker og avstraffelser. Halvor hadde hørt historiene. I 1788 ble blant annet rovmorderen Hans Pedersen henrettet der. Mye rykter og spøkelseshistorier lå rundt plassen. Vi kan nok bare gjette hvilke tanker som gikk igjennom hodet til Halvor Olsen der han var alene i mørket og kulden. For selv med tent lykt så han ikke stort annet en det rundt seg. Plutselig kom det en skikkelse farende rett mot Halvor, rett ut av den mørke skogen. Halvor ble usikker og vurderte om det kunne være en annen postslede eller et stort dyr da de gjerne reiste på natten. Han blåste derfor 2 ganger i posthornet, som var vanlig prosedyre. Skikkelsen flyttet ikke på seg! Han gikk rett i mot hesten til Halvor og stanset den. Halvor kunne nå se at det var en kortbygget mann, iført en sid grå, lang og tykk frakk. Han hadde høye støvler og en høy hatt.

Halvor spurte den fremmede, "Hvorfor gjør du dette?". "Det skal du snart få se!", hadde Brede svart og hoppet opp på sleden hvor han satte seg bak Halvor. Han tok hardt rundt armene hans, dro han bakover og slo til Halvor i hodet så han mistet bevisstheten. Brede fant postsekken og fikk åpnet denne med en stor kniv. Sekken var full av penger, store sedler. Sedlene var svært store den gangen og tok mye plass. Og det var ikke pengesedler slik vi har i dag. Det var mer verdisedler som veksles i mynt. Litt som en pantelapp.

Brede hadde ikke tenkt på dette og skjønte raskt at han ikke ville greie å ta med seg alle pengene. Han tok med seg 2400 riksdaler, og kastet 3000 riksdaler i skogholtet. En plass han håpet å finne igjen senere. Så forlot han sleden og satte kursen tilbake mot Moss.

Halvor slapp unna med skrekken
Da Halvor våknet til, var hest og slede satt ut på siden i skogen. Halvor Olsen kom så vidt til seg selv og fikk kommandert hesten til å gå. Hesten satte automatisk kursen hjem til Skøien. Den gikk nok på gammel vane, for Halvor var ikke ved bevissthet da sleden ankom Skøien. Gårdsgutten på Skøien stusset på at slede og hest var så tidlig tilbake, og ikke så han Halvor heller. Gutten gikk bort til sleden. Der lå Halvor blodig på bunnen av sleden med post spredd rundt seg. Han ble brakt i hus og doktor Johannes Mentzler fra Moss ble hentet. Halvor ble sengeliggene i mange dager. Han fikk allikevel ingen varige skader og var snart på bena igjen. Etterforskningen Det brutale ranet fikk mye oppmerksomhet. Ranet ble anmeldt og Amtmann Sibbern som da satt på stortinget tok selv ledelsen for etterforskningen. Vitner ble intervjuet. Blant annet Henrik Johansen, nattevokteren på Moss. Han fortalte at han hadde stått utenfor sadelmaker Heslers gård i Konggata tidlig på kvelden. Da hadde en mann som passet beskrivelsen kommet vandrende nedover fra Radet (Klostergata). Mannen hilste høflig før han forsvant over Torvet og mot Verket. Senere ut på natten, på morgenkvisten hadde den samme mannen kommet fra motsatt retning. Denne gangen med en pakke under armen, fortalte nattevokteren. Et annet vitne, Sagmester Iver Olsen ved Klommesten hadde sett den samme mannen på vei sydover. Sjømann Eliassen som hadde gått igjennom Mosseskogen til sitt hjem på Værlesanden, men tidligere på kvelden. Der hadde han møtt en mann som passet til beskrivelsen. Eliassen hadde hadde hilst pent. Det kom ikke noe svar og det hadde virket som at mannen ventet på noen.

Etterforskningen ga liten tvil om at det var Brede Nord som var observert. Det var samtidig vanskelig å knytte han til ranet. Det eneste de hadde å gå ut i fra var en antagelsen om at mannen bodde sør for Moss. Saken fikk spesielt stor oppmerksomhet da det var svært uvanlig å overfalle et postbud. Uten bevis endte saken henlagt. Ikke fant de Brede heller.

Brede Nord ble allikevel arrestert like etter ranet. Men det var av andre årsaker. Han ble tatt for tyveri av brannbøtter. Han måtte sitte 2 måneder i tukthus i 1816 for besittelse av tyvgods. Brede ble frikjent like etter, men måtte betale saksomkostningene.

Resten av pengene 1815 ble til 1816, og vinter ble til vår. Brede var vant til å gå og gikk ofte til hovedstaden. Slik var det også denne våren. På hjemveien var han i et følge på hest og kjerre som som tok veien igjennom Mosseskogen. Der håpet han på pengene han hadde kastet i skogen tidligere. Da de nærmet seg retterstedet tok han en ekstra titt. Han ba kusken stoppe litt, og vi kan vel gjette på at han skyldte på en tissepause. Brede hadde virkelig flaks, for han fant resten av pengene. Puttet dem i lomma og klatret opp på kjerra igjen. Allikevel hadde familien store utgifter,. Det var flere rettsaksomkosninger. Brede synes dette hadde vært et enkelt kupp og hadde vunnet godt med penger, men mye vil ha mer. I alle fall i dette tilfellet. Brede gikk med tanker om nok et ran.

Det andre ranet Våren ble til sommer, og sommeren til høst. I løpet av denne høsten hadde Brede spurt og gravd, hentet opplysninger og lagt en plan. Så, den 29. oktober tok Brede Nord med seg pistol og et slagbelte. Denne gangen skulle han være godt forberedt. Beltet var orepeis. Et flettet belte med et tungt blylodd i enden.

Brede gikk fra Fredrikstad tidlig om morgenen helt til Såner i Vestby. (Til og fra blir dette nesten 7 mil). Her ville han gjøre det samme som sist og utføre ranet i Mosseskogen. Denne gangen gikk det ikke like bra. På Skøien hadde de lært og hadde begynt med 2 mann i vogna, hvor den ene satt med sabelen klar. Da Brede oppdaget dette, skyndte han seg videre i forkant av postvogna. Brede viste at postvognene gikk mellom de forskjellige postgårdene. Ved hver går var det skifte av kusk og hest. Brede vurderte at han kunne slå til ved neste postbytte. Ole Larsen var neste kusk på ruten, og kjørte videre fra postgården Melløs til Gate i Rygge. Brede stoppet kusken like etter Melløs. Han spurte pent om å få sitte på. Larsen hadde svart at han var en postkjører og hadde ingen anledning til å ta med passasjerer. De hadde ikke lov til det. Brede fikk derfor ingen mulighet til å utføre et ran og hastet videre til Råde. Det neste postbytte var ved gården Gate som var den offisiell postgården i Rygge. Kusken denne gangen var 16 år gamle Hans Johansen.



Ca. slik kunne postkjøreren fra Rygge se ut.
Klokken var nå blitt ca. halv fire på morgenen. Like før Jonsten i Råde hadde Hans Johansen tatt igjen Brede. Da han passerte, spurte Brede om å få sitte på. Brede så nok ikke ut som verdens snilleste der i mørket, så Hans kjørte forbi i full fart uten å svare. Da ropte Brede "Tror du at du kan kjøre fra meg?" Så la han på sprang etter vognen som var på vei opp den lange Jonstenbakken, fikk tak i vogna og med et byks satt han plutselig i postvognen. Hans ble nok litt satt ut, og utvekslet noen ord om hvor gutten skulle og om Brede kunne sitte på. 
Plutselig, helt uten videre, brukte Brede slagbeltet og traff Hans hardt i hodet. Brede ga gutten flere slag til han besvimte. Nok en gang var det mer penger enn han greide å bære med seg. Så Brede gravde ned rundt 1100 riksdaler i skogen. Det ryktes forresten at pengene aldri ble funnet. Da han gravde ned pengene mistet Brede pistolen. Det oppdaget han ikke før han var kommet hjem. 
Da gutten kom til seg selv ut mot morgenkvisten var de et stykke inne i skogen. Hans lå på bakken da han våknet. Hesten var fraspent og tjoret fast, postveska skåret opp og tyven var borte. Hans Johansen kom seg opp til Karlshus, og fikk med seg noen folk. De dro til åstedet. Der fant de pistolen til Brede. Gutten ble ikke spesielt skadet, men kunne ikke beskrive mannens utseende siden det ennå var mørkt på morgenkvisten. Han kunne allikevel fortelle om "En noe kortrygget mann, iført sid frakk, høye støvler og høy hatt".
Ny etterforskning Det var lønningene til garnisonstroppene i Fredrikstad Brede hadde røvet. Noe som bidro til ekstra raskt og grundig etterforsking. Amtmann Sibbern tok igjen ledelsen i etterforskingen. Sporene denne gangen var mye tydlige. Som som nevnt tidligere prøvde Brede seg flere steder. Det var mange vitner. Postkjørerene kunne beskrive Brede uten å ha snakket seg i mellom. Det var ikke tvil om at det var samme mann som var observert hele veien. I Moss hadde den samme vokteren som året før vitnet mot Brede, igjen observert Brede på vei ned Radet. Vokteren sto denne gangen utenfor hattemaker Pettersens gård i Kongens gate. Vokteren synes mannen så mistenkelig ut og fulgte ubemerket etter ham til han krysset Storebro over Mossefossen. Dagen etter da vokteren fikk høre om ranet i Råde kom han på at dette var jo den samme mannen som året tidligere. Juditte Monsdatter fra Myre i Råde var på vei til Moss for torvhandel med sin sønn, Anders Olsen rundt halv fem om morgenen. De reiste igjennom Karlshus, forbi Jonsten og på vei over Haugstenbakken. Der traff de en mann som løp hurtig sydover. Like etter så de postkjøreren i fullt trav nordfra. Juditte og Anders beskrev mannen uavhengig av de andres utsagn. Samme mann. Men, som tidligere sto etterforskningen fast. De hadde nå pistolen og gode beskrivelser av raneren. Men ingen viste hvor mannen kom fra.


Snart skulle dette snu. Skyssskafferen på Karlshus, Hans Haraldsen meldte seg som vitne. Han fortalte om en samtale med underoffiser Johnsen. Johnsen var fra Fredrikstad og hadde vært et ærend i Moss. På veien hjem hadde han stoppet for en pause i Karlshus. Der traff han Hans Haraldsen og de slo av en prat. Hans fortalte om ranet, hvor Johnsen videre fortalte at han tidligere på morgenen hadde truffet en gammel kjenning i Ørmenbakken da han var på vei til Moss. Mannen hadde vært dyvåt av svette og var på vei hjem til Fredrikstad. De to stoppet og slo av en liten prat. Mannen hadde fortalt at han hadde vært i Råde for å kjøpe poteter. Dessverre husket ikke Haraldsen hvilket navn Johnsen hadde oppgitt, men at beskrivelsen av mannen var svært lik tidligere beskrivelser. Endelig fikk amtmann Sibbern et spor å følge. Han samlet folk og de reiste straks til Fredrikstad. I 23-tiden ankom de Gamlebyen. Der kontaktet Sibbern byfogd Løitnant Normann, som straks innkalte underoffiser Johnsen. Johnsen kunne raskt fortelle at mannen han hadde truffet var Brede Nord, en høker i Gamlebyen. Byfogden kjente igjen navnet og fortalte om flere saker rundt Brede Nord. Blant annet en pågående sak rundt tyveri av korn fra den svenske armés kornmagasin ved Fredrikstad festning. Det viste seg at Brede brukte mye penger til å forsvare seg i forskjellige rettssaker mot ham. Arrestert Det tok det ikke lang tid før lovens menn banket på døra hjemme hos Brede. De banket lenge og vel før noen kom i døren. Det var søsteren Inger, som lukket opp. Hun prøvde med hensikt å oppholde dem i døra med prat. Det endte med at ble hun arrestert og loven gikk inn i huset. Der fant de Brede og hans hustru sovende, på deres soverom. Noen voktere ble i huset og Brede ble arrestert dagen etter. Brede bedyret sin uskyld hele veien og inn i arresten.
Bevisene talte raskt i mot Brede. Selv søsteren kunne opplyse om at Brede ikke hadde vært hjemme på angitte tidspunkt. De fant kuler i huset hans som matchet pistolen de hadde funnet tidligere. Søsteren kunne på ny bekrefte at hun hadde sett et lignende våpen hos sin bror. De første dagene ble hans hustru og søster også satt i varetekt. De fikk trolig et ultimatium om å fortelle alt de viste for å slippe straff, for de slapp raskt ut igjen. For å være sikre ble Brede overført til en arrest i Moss slik at familie og venner ikke kunne hjelpe han. Da han skulle settes i arresten i Moss fikk Brede tak i en kniv og gjorde et desperat forsøk på å kutte seg selv i halsen med kniven. Det var totalt mislykket forsøk og han fikk kun et par sår. Da han senere ble konfrontert med hvorfor han hadde gjort dette, sa Brede at han var så fortvilet over saken at han ikke viste hva han gjorde. Denne handlingen svekket bare troverdigheten til Brede ennå mer. Rettsaken Allerede 9. november 1816 ble den første avhøringen holdt i Moss. Brede sto på sitt og nektet all skyld. Øvrigheten sto fast. De hadde en del bevis men de måtte en tilståelse siden ingen fysisk hadde sette at det var Brede som utførte udådene. De ble litt desperate og noen fikk en idé om å sette en gammel soldatvenn av Brede i samme arrest. Soldatvennen fisket så etter opplysninger. Han tilbød Brede med å hjelpe ham med å gjemme pengene. Brede hadde svart at pengene var trygge. Brede stolte allikevel på mannen og lurte på om han gjøre ham en tjeneste ved å hente frakken han hadde gjemt i et skogholt og ødelegge den. Soldaten ble sluppet fri og fortalte hva han hadde fått vite. Da Øvrigheten sammen med soldaten fant den lange grå frakken under en stor stein, fant de også 100 riksdaler av de stjålne pengene i jakkelomma. Nå hadde de i det minste noe på Brede, selv om han ennå ikke kunne bli dømt skyldig. 
Brede nektet på alt som ble kastet mot han. Og han hadde stadig historier som alibi. Brede innrømmet at han ikke hadde vært hjemme under det siste røveriet. Han hadde vært på en gård like utenfor Fredrikstad for kjøp av en brannstige. Stigen ble for tung å bære med seg så Brede hadde reist hjemover, men ikke hjem. På veien hadde han drukket en del brennevin og til slutt sovnet langs veien til morgenen etter. Brede diktet opp flere slike historier, men hadde ikke alibi for noen av dem. Alle vitner ble innkalt og Brede måtte stille opp i klærne han hadde hatt på i gjerningsøyeblikkene. Han ble gjenkjent av samtlige. I tillegg hadde Brede ved flere anledninger spurt to underoffiserer i garnisonen i Gamlebyen om når det var lønningsdag, når pengene kom, hvem som kjørte dem, hvor pengene kom fra osv. Siste gangen de ble spurt var 2 dager før ranet i Råde. Underoffiserene hadde ikke tenkt så mye over spørsmålene da han hadde hatt dem i forbindelse med vanlige samtaler.
Hele 62 vitner ble avhørt. Det var allikevel søsteren som skulle bli det viktigste vitnet. De brukte mye skitne triks den gangen som i dag, og sorenskriveren skaffet henne både nye sko og "reisepenger". Det ga resultater. Søsteren snakket i vei. Inger Andersdatter fortalte at hun hadde reist fra Solør for å være hos broren i Fredrikstad. Hun konstaterte at broren ikke hadde vært hjemme i tiden under det brutale ranet i Mosseskogen. Men også at han ikke hadde noen penger da han kom hjem. Derimot hadde han etter vårturen til hovedstaden kommet hjem med en stor bunke med mugne sedler. Brede hadde vært ærlig og fortalte at han hadde vært heldig og funnet dem i en skog i Moss. Samtidig kom hun på en tidligere episode hvor broren hadde vært i besittelse av helt nye riksdaler. Hun hadde ikke tenkt så mye på det da, men hadde undret seg over hvorfor broren jobbet slik med å gjøre sedlene "slitte". Under perioden med rettssaken hadde søsteren, Inger Andersdatter tatt Bredes hustru, Anne Larsdatter på fersken med en stor bunke riksdaler. Hun fortalte Inger at pengene var gjemt på loftet hos Smed Jørgen Abrahamsen. Inger fortalte dette i retten og øvrigheten reiste straks til smeden for ransaking. Først fant de ingenting, men så fortalte kona til smeden, Marthe Eriksdatter at Bredes hustru hadde bodd noen dager hos dem etter hun slapp ut av arrestasjon i Rådstua i Gamlebyen, Fredrikstad. Hun hadde tatt med flere "pakker" hjem til smeden. Da smedens hustru hadde spurt hva pakkene var, hadde Bredes hustru svart at det var smør og kaffebønner. Smedens hustru var allikevel svært nysgjerrig og hadde funnet en rull med sedler. Da dette ble fortalt endevendte de huset til smeden fra kjeller til loft, og fant hele 1296 riksdaler. Smeden med hustru og en tjenestepike ble straks arrestert som medskyldige i å skjule stjålne penger. Like etter ble Anna Larsdatter nok en gang satt i arrest på Rådstua. Hun fortalte så motvillig at mannen hennes hadde kommet hjem etter en tur til Moss med en stor bunke nye riksdaler. Disse hadde han gnikket og skrubbet på slik at de skulle se gamle og brukte ut. Da hun spurte om hvor han hadde fått tak i dem, hadde han svart at hun ikke skulle bry seg. Like etter fikk hun høre om det brutale overfallet i Moss. Hun forsto straks at det var der pengene kom fra. Anne betrodde seg så til Inger, søsteren til Brede og de ble begge enige om å tie. Om Brede skulle bli tatt viste de at han ville han få en streng straff. Anne hadde konfrontert Brede med dette flere ganger. Det hadde prellet av. Til slutt ble Anne syk av engstelse. Hun ble tynn, blek og helt nedbrutt. Folk lurte på om hun var blitt alvorlig syk. 
Etter det andre postrøveriet sa hun igjen til Brede at dette ikke var ærlige penger. Han hadde bedt henne holde kjeft og bare dyttet henne unna. Brede bare smilte og lo da hun tok det opp. Da byfogden og hans menn sto klare til å arrestere Brede hadde han i full fart bedt Anne om å gjemme alle pengene i en meltønne på loftet til Smed Jørgen Abrahamsen. Ved et fengselsbesøk hadde Brede fortalt Anne om resten av pengene som var gravlagt i Råde. Selv på tross av alle bevis nektet Brede hardnakket for skyld. Rettssaken til veis ende og dommen ble, "SKYLDIG" på alle hold. Brede måtte så vente på en dom. Selv om han satt i arrest i Moss, foregikk rettsaken i Fredrikstad. På vei tilbake til Moss etter dette fikk Brede en del å drikke. På veien hylte og gråt han, og var helt fra seg. Det hadde gått opp for ham hva som skulle skje. Han tilsto nå alt og fortalte hele sin historie. Samtidig la han all skyld over på kjøpmann Nygaard som hadde satt i gang de store økonomiske utgiftene.

I april 1817 ble den endelig dommen satt. I juni var det avstemning, og kun èn i juryen ønsket benådning ved livsvarig festningsarbeid ettersom ingen av ofrene hadde fått varige mén.

De fraktet Brede Nord tilbake til Mosseskogen der det første ranet ble utført. Der bandt de han fast på et stort kjerrehjul med armer og ben viklet inn mellom eikene. Deretter bandt de armer og bein samemn slik at han ikke kunne røre seg. Bare dette gir store smerter i seg selv. Deretter tok bøddelen frem en stor klubbe og slo hardt til en og en skulder, deretter hver side av hoftene til alle ben var knust. Bøddelen brukte god tid og de hadde flere metoder på å vekke brede hvis han besvimte. Hensikten var at forbryteren skulle lide store smerter. Da alle ledd var knust heiste de hjulet opp og satte det på en stake. Brede var forsatt i live. Hensikten var at folk kunne slenge skjellsord og høre at Brede hadde det vondt. Etter en stund tok de ned hjulet, løsnet Brede fra hjulet og la hodet hans klart for halshugging. 
Det var Skarpetter August Anton Lædel, fra Christiania som var bøddel. Sogneprest Alexander Lange var også til stede. Han sa “Fader vår”, og i det øksehugget kom beskrev han det hele som, "sverdet blinket som et lyn, og blodet strømmet som en foss ut av halsen etter det avkappede hodet. Jeg gjorde ferdig bønnen og kikket på ansiktet til den døde, som ennå så normalt ut". Dette hadde påvirket sognepresten så mye at han hadde gått rett til sengs av utmattelse da han kom hjem. Brede Andersen Nord ble henrettet 28. august 1817. 

Etter halshuggingen ble hodet til Brede Nord satt på en påle i Mosseskogen til skrekk og advarsel. 


Bredes hustru og søster ble frikjent på grunnlag av at de hadde blitt tvunget til å tie. Smedens hustru og hennes tjenestepike fikk derimot straff siden de viste om pengene.

Det skulle gå mange historier om Brede i de neste årene og i Fredrikstad var historien om høkeren godt kjent. I avisene florerte mange forskjellige varianter av hendelsene. Ironisk nok skulle Brede Arnesen Nord få legendarisk status ved å gå inn i historien som Solør-raneren fra Fredrikstad som ble halshugget i Mosseskogen. Brede var den siste i Norge med denne straffemetoden.


Etterord
I følge en artikkel i Moss Avis(Fredrikstad Tilskuer) fra 1877 fortelles det at selve "retterstedet", og i alle fall plassen for henrettelsen for lengst var igjenoppfanget av naturen. Nye trær og ville blomster hadde overtatt og forlengst mistet alle spor etter hva som hadde vært. Så kan kan man vurdere om dagens "offisielle" plass med sikkerhet er den samme som den opprinnelige. 24. juli 1989 fremførte NRK Øsfold et dramatisering av hendelsen. "Et postran i 1816". Etterkommerne, altså Bredes hustru ble pålagt at Brede måtte erstatte all stjålet verdi og saksomkostninger. Dette bidro til at butikken og hus måtte selges. Det samme med alt innhold i huset for å dekke de store summene. Postkjører Halvor Olsen Schøyen fikk erstatning på hundre norske spesidaler. Den 9. februar 1818 ble boet etter Brede Nord tømt.

Kilder
Fredrikstad Tilskuer Jacobsen
Frank Kiel - Giftblandersker og lensmannsmordere : fra kriminalitetens historie i Østfold
Vogt, Adler - Personalia fra det gamle Moss
Dehli, Martin - Fredrikstads historie Bok 2.
Strandsitteren 
Legger til at det florerer mange forskjellige versjoner av denne historien. Både på nett og i bokform. Noen av dem har helt feil fakta. Jeg har selv prøvd å innhente mest mulig informasjon og fakta, som jeg anser er mest logisk og korrekt. Noe er kortet inn og annet har jeg skrevet litt mer om.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar