Dette er en historie om en ukjent soldat. En soldat som var midt i hendelsene på Fossum bru. Hans historie er formulert av forfatter. Historien tar utgangspunkt i nedskrevne hendelser, som ikke nødvendigvis er fakta. Det er skildringer fra de som deltok under hendelsene. Skildringer som ble fortalt først mange år etter hendelsene.
Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Spydeberghistorien.
Blücher på vei til Norge, 8. april 1940. Fotografert fra krigsskipet Emden.
Allerede natt til 8. april kunne vår mann høre om tyske skip som trengte inn i Oslofjorden. Han visste ikke helt hva han skulle tro. Han hadde hørt mye om på kontinentet det siste året . Nå var kommet til det lille og trygge Norge? Nyheter og rykter kom om hverandre og det var ikke lett å vite hva man skulle tro. Den samme dagen gikk det ut beskjed om at alle tjenestedyktige skulle melde seg til sin overordnede. Vår mann skulle melde seg til Høytorp fort i Mysen.
På toget satt det flere kjente. Alle skulle til Mysen og Høytorp fort. Da de kom dit var det allerede lange køer. De fleste ante ikke en gang hva de gjorde der, men skjønte etterhvert at det ble utdelt utstyr og informasjon om hvor man skulle melde seg senere. Vår mann rykket sakte fremover. Før det var hans tur kom det en felles beskjed om at alt tilgjengelig utstyr var blitt utdelt, med beskjed om å komme tilbake dagen etter. Det var nok ikke alle som tok dette på alvor. Vår mann synes ikke noe om dette og gikk til administrasjon hvor han spurte om det var noe han kunne bidra med. Selv tilhørte han et lokalt skytterlag og var godt vant med våpen. Det kunne han, og ble med en bil som kjørte til Ski. Der var det et større militært lager. De lastet utstyr, våpen og ammunisjon på flere biler og kjørte noe til Askim og det meste til Høytorp i Mysen den samme kvelden for han selv dro hjem til Spydeberg for en god natts søvn.
9 april - Stille mobilisering
Natt til 9. april gikk det ut en melding via stille mobilisering. Det vil si. Det norske militæret sendte ut innkallingsordre pr. brev. I 1940 var det ennå ikke vanlig med postkasser til alle boliger. Det hadde så vidt kommet, men med ikke utenfor byene. I hovedsak måtte all post hentes og leveres ved stedets postkontor. I vårt tilfelle var dette Spydeberg postkontor ved jernbanestasjonen. Her måtte man enten stikke innom å spørre, eller det kunne gå via jungeltelegrafen at man hadde fått post. De neste dagene var det mange som fikk beskjed om at det ventet et brev. I brevet sto det «Militær mobilisering». Nå var det alvor!
Den samme kvelden var det et folkemøte på klubblokalet Fjeldheim i Spydeberg. "Alle" i Spydeberg var til stede. De hadde fått besøk av noen krigsoffiserer. De var der for å informere om situasjonen og rekruttere frivillige. Sprengingsekspert og løytnant Johan Lynes fra Fredriksten festning var også med. Han fortalte at tyskerne på ingen måte skulle krysse Glomma i Østfold. Og at det skulle monteres sprengladninger på samtlige overgangsmuligheter. Innbyggerne skulle ikke lenger kunne krysse Glomma slik de var vant til. I vårt tilfelle gjaldt dette Solbergfoss, Langnes jernbanebro, Fossum veibro og dammen på Kykkelrud. Sistnevnte hadde ingen offentlig overgang. De ønsket så frivillige til arbeidet med utlegging av sprengstoff, samt en vaktordning ved Fossum og en i Myrakrysset. Det var nøling i salen. Mange var usikre og de fleste tenke kanskje mer på egen familie og hva de burde gjøre. Vår mann meldte seg allikevel straks frivillig blant flere andre.
10 april - Forsvarsverk
På morgenen, dagen etter hadde voldmester Johan Lynes og ingeniørkaptein K. Hansen møtt opp ved Fossum. Men der var det ingen hjelpere. De frivillige hadde rett og slett ikke fått beskjed om hvor og når de skulle møte opp. Lynnes kontaktet vår mann som straks fikk tak i en lastebil og kjørte rundt i bygda for å plukke opp de frivillige. De var kontaktet på telefon, og visste at han kom. Da alle endelig var samlet kunne arbeidet begynne. Blant de frivillige var Spydebergingene Johannes Grini, Salmaker Tveter og Henry Glende.
Midt på dagen ble de igjen avbrutt. Denne gangen av en armada med tyske fly. De fløy over Askim mot hovedstaden, men de kunne ikke risikere å bli sett og tok dekning for sikkerhets skyld. 71 bombefly hadde lokalavisa «Folkets Røst» telt opp. De hadde visstnok kommet så lavt at det var mulig å se pilotene og skjøtene i flykroppene. En historie forteller om en eldre mann som løp ut på tunet med børsa si og skulle "ta fienden". Han ble heldigvis hindret.
Sperringer og varslingsposter
En fast sperring ble satt opp på Solbergfoss. Ingen tyskere på denne veien de første dagene.
Myrakrysset i Spydeberg. BP-stasjonen midt i bildet. Mot Oslo til venstre. Mot Fossum til høyre.
Vår mann ble så med sersjant Sekkelsten som opprinnelig var fra Mysen. Sekkelsten tilhørte ingeniørvåpenet og hadde ansvaret for plasseringe av sperringer, samt strategiske forsvarsposisjoner. Noe den tyske kommandoen senere berømmet. På Spydebergsiden ble det satt opp en sperring rundt 50 meter fra inngangen til broen. Og på Askimsiden var det hugget klar en stor gran, som enkelt skulle kunne felles ved nødvendighet. En mitraljøsestilling ble satt opp i skogholtet med innsikt rett inn på broen.
Da skyttergravene var utformet, og forsvarsposisjoner ble anlagt kom soldatene på plass. Det vil si, dette var «soldater». De fleste hadde lite eller ingen opplæring i krigføring og de fleste var ganske unge. Vanlig utdeling var en stykk Krag-gevær og ammunisjon på 10 kuler. Ordren var allikevel klar. INGEN forlater sin post!
Et eksempel på den dårlige kommunikasjonen skjedde klokken 10 på formiddagen. Oberstløytnant Handborg fikk ordre om å rydde opp ved Fossum. Tyskerne hadde ankommet. Han beordret Askimdetasjementet rett dit. Men der var det ennå stille og fredelig uten et tegn til fienden.
Både den 10. og 11. april reiste innkallt mannskap mellom de forskjellige utdelingspunktene. Noen fikk utstyr og ordre, andre beskjed om å komme tilbake senere eller ble sendt hjem.
Natten gikk, og fienden uteble denne gangen også selv om det var klare beskjeder om at fienden skulle komme denne veien. Når, var det allikevel ingen som kunne svare på. Ut på kvelden kom sivile ned til Fossum med litt mat, varme klær, sjokolade og annet til soldatene som lå på vakt, sulte og kalde. I løpet av denne natten var det nok flere som snakket sammen og noen av soldatene fant ut at 10 kuler mot et tungt væpnet fiendtlig angrep ikke var verdt å satse livet på. Morgenen etter var forsvarsstillingen noen mann mindre enn kvelden før.
11 april 1940
Vår mann ble med en tropp ned til Kykkelsrud. Her så de etter mulige fiendtlige overgangsplasser, mye på grunna av alle ryktene. Det var kun mulig for en overgang. De dro så opp bakken fra Kykkelsrud til gården Haltorp i Spydeberg. Veien inn til gården deres var en mulig inngang for fienden, om de ønsket å ta seg ned til dammen. Det ble laget en avtale med eierne på gården om et signal hvis fienden dukket opp. Et hvitt flagg skulle henges opp på stabburet. Et par mann skulle passe på ved husmannsplassen Sørli som lå nærmere dammen. Der kunne man lett oppdage signalet og gi beskjed over til Askimsiden. Folkene på gården rømte like etter med fare for mulig flyangrep på dammen, lenge før et signal ble aktuelt.
Klokken 23.00 ble det annonsert fra sikre kilder at fienden skulle komme dagen etter.
Den siste forsterkingen til Fossum kom rundt midnatt. De var nå 10 befal med rundt 120 soldater. Vår venn, merket tydelig uroligheten i de andre soldatene. Mange av dem ikke hadde sovet på et døgn. Mange frøs og de ante ikke hva som kom til å skje. Nå hadde de ventet så lenge at det føltes nesten som at det ikke kom til å skje noe som helst. Spenningen lå i lufta og det var få som snakket. 8 mitraljøse-poster var nå satt opp. Tidligere hadde de mottatt slike, som manglet deler, og ikke minst mannskap til å bruke dem. Nå var det meste på plass. Det ble gjort noen drillinger og øvelser, men mange var så slitne at de ikke orket. Vår mann fant seg en plass i en skyttergrav like inntil broen. Det var hardt og glatt. Alt det våte var fryst til is. Ingen mulighet for en god sittestilling. Nå ventet en lang og kald våkenatt.
12 april 1940 - Angrepet
På BP stasjonen til Hestengen i Myrakrysset satt Spydebergingene Per Torhaug, Birger Busch, Ole Tronstad og Arne Torhaug. De var frivillige sivile vakter. Klokken 06.50 passerte en buss på Osloveien . Bussen var full av soldater. De frivillige rapporterte straks ned til Fossum på direktelinken. Kaptein Fredrik Solie, en turnmester og sønn av en bonde fra Rygge var leder ved Fossum. Han mottok beskjeden hvor han straks sendte ut ordenen om at «Fienden kommer». Vår mann synes det sto respekt av kapteinen. Alle mennene så opp til han. En dyktig leder. Han gikk hele tiden blant soldatene og skapte moral og styrke blant det søvnige, kalde og utslitte mannskapet. Et godt forbilde!
Plutselig ropte noen «buss» og hadde knapt rukket å rope ferdig før noen fyrte løs på bussen som akkurat hadde rundet hjørnet fra husmannsplassen "Tørje" og måtte bråstoppe for veisperringen. Det tok fullstendig av, og det er ganske trolig at 70% av skuddene havnet mer i berget enn på selve bussen. Det gnistret i berget, i bussen og glass sprutet rundt omkring. På den samme siden som bussen lå sersjant Sekkelsten med et par mann. De hadde post på den siden og hadde ikke rukket å løpe over broen. Bussen kom derfor i kryssild og det hele var over på svært kort tid, selv om det virket som en evighet. Vår mann skjøt og skjøt i takt med hjertet som hamret. Han enset ingenting rundt seg og selv etter skuddene avtok satt han igjen som i en transe. Kaptein Solie skrek «ild opphør» så det gjallet mellom bergene. Det var helt stille ved bussen. Det hendte så at en eller annen ble ivrig og sendte av gårde et par skudd og mente de hadde sett noen bevege seg! Så ble det stille igjen. Nå gikk praten mellom soldatene om hvem som hadde truffet hva. De hadde ikke møtt motild ennå, så dette var nok ganske spennende. Det skulle ikke ta lang tid før det ble mer alvor og frykt, enn spenning. Det var blitt lyst nå og de så bevegelser på andre siden uten å vite hva som skjedde. Fienden ventet forsterkinger og plasserte seg i hensiktsmessige posisjoner i terrenget. Ingen skudd ble avfyrt den neste timen.
En del av Langnes jernbanebro ble sprengt klokken 9.00 for å hindre overgang der.
Ut på formiddagen kom endelig forsterkninger i den norske leiren, og de som knapt hadde sovet eller spist fikk seg en liten pause. De nye styrkene var ivrige og ga fienden et massivt støt til det hele roet seg til vekselsvis skuddveksling utover dagen.
Klokken 16.00 satte fienden inn et større angrep. Tyskerne gikk på med mitraljøser, bombekastere, maskingevær og håndvåpen. De var allikevel svært synlige i den hvite snøen og var lette mål å treffe. Igjen måtte fienden trekke seg tilbake, og ut på kvelden roet det hele seg.
Uro i leieren
Nå hadde det blitt mørkt, virkelig mørkt. Dette skapte uro i den norske leiren. De kunne ikke se noe som helst på andre siden av Glomma. Vår mann ble sendt ned til Kykkelsrud med noen menn som tidligere, som forsterking i tilfelle fienden gjorde flere forsøk på komme over der. De allierte som allerede lå i dekning der trodde først at vår mann og hans medsoldater var fienden. Det holdt på å gå riktig galt da det ble avfyrt ut i mørket. Men ingen tyskere blitt observert ved Kykkelsrud. De trakk seg opp til Fossum igjen og meldte i fra. På veien tilbake var det skuddvekslinger. En fiendtlig tropp hadde prøvd å komme over Langnes bru. Men der hadde de fått solid motstand av Kaptein Myhre og hans menn.
Rundt klokken 20.00 satte fienden inn nok et støt, hvor de igjen ble slått tilbake.
Det var på dette tidspunkt telt opp 2 døde, 2 sårede og en mann savnet på den norske siden. På tross av massive angrep og utrente soldater hadde det så langt vært i nordmennenes favør. Som nå var svært slitne, trøtte og sultne. Og det ble stadig lovet forsyninger, uten at noen kom. Kaptein Solie bestemte seg derfor å møte personlig på hovedkvarteret. Vår mann ble med som sjåfør. Solie sa ikke stort på veien. Det var tydelig at han var sint og skuffet. Svært tankefull. Kanskje hadde han en plan om hva han skulle si på hovedkvarteret? Svaret kom raskt. Solie gikk rett til major Refsum og ba om avløsning. Refsum beordret straks 60 mann fra reservestyrken. Reservestyrken som var spredd rundt i hele området og hvor flere var lite kjent. Det sies at en hel tropp gikk seg bort og havnet en plass mellom Fossum og jernbanebroen på Langnes. Etter flere timers trasking i dyp snø ga de derfor opp og returnerte til Askim.
Solie med sjåfør dro tilbake til Fossum. Der var det ganske stille. Solie kunne opplyse om avløsning var lovet innen kort tid. Men tiden gikk og klokken ble 23.00 uten at noen hadde dukket opp. Nå begynte flere av offiserene å mase til hovedkvarteret. Rundt midnatt ankom endelig løytnant Veel med 60 mann. Men det var lett å se at disse mennene hadde hatt like lite hvile som dem selv. Og som ikke det var nok, så satte fienden i gang et angrep med bombekastere akkurat da de ankom. Angrepet spredte troppene over hele området. Rundt halvparten ble igjen. Resten var forsvunnet. Og selv om forsterkingene hadde med seg flere mitraljøser, så var det ingen av de nye kunne bruke dem.
Det roet seg igjen, og natten tok fatt. Flere av de norske fikk seg litt søvn.
I ettertid forsto man at hovedkvarteret hadde ment at Fossum var godt sikret. Derfor hadde de tidlig begynt å sette ut tropper på strategiske punkter i Askim, Høland, Mysen og Ørje i stedet for å styrke Fossum. Det gikk også en del rykter om gjennombrudd over Øieren, Fetsund mot Trøgstad, Sarpsborg osv. Ingen av disse bar frukter av sannhet. Ulempen med alle ryktene var at de norske troppene ble sendt hit og dit på kryss og tvers ut i fra ryktene. De var helt utslitt og rakk nesten ikke å ta en pustepause før de måtte videre. Et helt batteri ble sendt til Trøgstad. Det hadde gått rykter om at at sprengningen av brua på Fossum hadde vært vellykket og man fryktet at fienden skulle komme den veien. Batteriet ble senere flyttet til Mysen. På dette tidspunktet, ved midnatt var det altså ingen tropper som hurtig kunne bli flyttet til Fossum.
Det siste angrepet
Klokken halv ett sendte plutselig fienden en signalrakett over soldatene på Askimsiden. Alle der måtte ligge, stå og sitte helt stille for å ikke bli oppdaget. Så skjedde det ingenting i en periode før det kom et nytt overraskende angrep over brua. Fienden måtte nok en gang trekke seg tilbake. Dette gjentok seg noen ganger. Så ble det ble stille, veldig stille. De norske lurte på hensikten bak dette, og trodde det kanskje var for å holde dem våkne. Kaptein Solie begynte å vandre urolig frem og tilbake og det var tydelig at han forsto hva som skjedde. Han ga forskjellige beskjeder rundt omkring og enkelte måtte flytte på seg. Så ble det stille i luften. Nesten unormalt stille ettersom det faktisk var krigshendelser i området.
Det skulle ikke vare så lenge, for klokken 02.00 ble det sendt opp en mengde med fallskjermlys i været. Disse ble hengene rett over alle stillingene på Askimsiden. Det ble lyst som dagen og alle måtte gå i bedre dekning. Frem til dette tidspunktet hadde fienden plassert seg strategisk i ly av mørket langs veien ved broen og pepret nå løs mot Askimsiden. På samme tid begynte fienden å bevege seg over brua i dekning bak en liten kanon på hjul. De norske hadde ingen mulighet til motangrep i flomlyset. De ville rett og slett blitt skutt. Kaptein Fredrik Daniel Svaneman Solie, som hadde allerede hadde fått massiv respekt blant de norske soldatene sto nå modig i kuleregnet og prøvde å motivere de norske styrkene til et motangrep. Det var nesten som om det var en glorie rundt kaptein der han sto usårbar blant kulene i flomlyset. Men plutselig gikk han i bakken. Kapteinen var skutt og døde momentant. Det sies at de fant et stort antall tyske kuler i kroppen hans. De norske soldatene begynte så med tilbaketrekking. Utenom de som ennå satt i en skyttergrav.
Historien om bussen kan du lese her: Historien om en buss
Kilder
Oberst W. Faye - Operasjonene i Østfold
Ole Dyrbekks notater, gitt av Jorunn Dyrbekk
Vi gir oss ikke : Askim under okkupasjonen 1940-1945
Ing. M.O. Schøyens Bilcentralers Veteranbussklubb
Harald Nybråtens historie
Rapport Major Sv. Refsum.
Foto fra toppenHovedbilde: Tegning: Andreas Hauge for boken Norge i krig.
Blücher på vei til Norge, 8. april 1940. Fotografert fra krigsskipet Emden.
Allerede natt til 8. april kunne vår mann høre om tyske skip som trengte inn i Oslofjorden. Han visste ikke helt hva han skulle tro. Han hadde hørt mye om på kontinentet det siste året . Nå var kommet til det lille og trygge Norge? Nyheter og rykter kom om hverandre og det var ikke lett å vite hva man skulle tro. Den samme dagen gikk det ut beskjed om at alle tjenestedyktige skulle melde seg til sin overordnede. Vår mann skulle melde seg til Høytorp fort i Mysen.
På toget satt det flere kjente. Alle skulle til Mysen og Høytorp fort. Da de kom dit var det allerede lange køer. De fleste ante ikke en gang hva de gjorde der, men skjønte etterhvert at det ble utdelt utstyr og informasjon om hvor man skulle melde seg senere. Vår mann rykket sakte fremover. Før det var hans tur kom det en felles beskjed om at alt tilgjengelig utstyr var blitt utdelt, med beskjed om å komme tilbake dagen etter. Det var nok ikke alle som tok dette på alvor. Vår mann synes ikke noe om dette og gikk til administrasjon hvor han spurte om det var noe han kunne bidra med. Selv tilhørte han et lokalt skytterlag og var godt vant med våpen. Det kunne han, og ble med en bil som kjørte til Ski. Der var det et større militært lager. De lastet utstyr, våpen og ammunisjon på flere biler og kjørte noe til Askim og det meste til Høytorp i Mysen den samme kvelden for han selv dro hjem til Spydeberg for en god natts søvn.
9 april - Stille mobilisering
Natt til 9. april gikk det ut en melding via stille mobilisering. Det vil si. Det norske militæret sendte ut innkallingsordre pr. brev. I 1940 var det ennå ikke vanlig med postkasser til alle boliger. Det hadde så vidt kommet, men med ikke utenfor byene. I hovedsak måtte all post hentes og leveres ved stedets postkontor. I vårt tilfelle var dette Spydeberg postkontor ved jernbanestasjonen. Her måtte man enten stikke innom å spørre, eller det kunne gå via jungeltelegrafen at man hadde fått post. De neste dagene var det mange som fikk beskjed om at det ventet et brev. I brevet sto det «Militær mobilisering». Nå var det alvor!
10 april - Forsvarsverk
På morgenen, dagen etter hadde voldmester Johan Lynes og ingeniørkaptein K. Hansen møtt opp ved Fossum. Men der var det ingen hjelpere. De frivillige hadde rett og slett ikke fått beskjed om hvor og når de skulle møte opp. Lynnes kontaktet vår mann som straks fikk tak i en lastebil og kjørte rundt i bygda for å plukke opp de frivillige. De var kontaktet på telefon, og visste at han kom. Da alle endelig var samlet kunne arbeidet begynne. Blant de frivillige var Spydebergingene Johannes Grini, Salmaker Tveter og Henry Glende.
Det skulle settes opp 3 ladninger på den gamle broen. En på hver ende og en i midten. Hver ladning var oppdelt i 3x20 kilos pakker. Noe som tilsvarer en ganske stor eksplosjon. Et nytt problem oppsto ganske raskt. Sprengstoffekspert Lynes hadde gått ut i fra gamle tegninger av broa, og det hadde i mellomtiden blitt støpt betong på det gamle tredekket. En drill måtte derfor innhentes. Nok en utsettelse.
Først klokken 17.00 den samme dagen var de endelig i gang. Vår mann holdt vakt og overså det hele. Hull ble drillet og ladninger ble senket i hver ende av brua. Det manglet bare at Tveter og Lynes skulle senke den siste ladningen i midten. Plutselig glapp ladingen ut av hendene og ned i hullet hvor pakken smalt hardt i bunnen. Normalt ville en slik ladning gått av og de hadde blitt drept på stedet. Men denne gikk ikke av. De gjorde flere forsøk på å fiske opp ladningen uten hell. Etter flere undersøkelser virket det som at den ennå var i orden, og de lot den ligge som den var. Arbeidet var ferdig rundt midnatt.
På morgenen dagen etter, den 10. april fortsatte gjengen med å legge sprengladninger ved jernbanebrua på Langnes. Her tok det ekstra tid for de måtte smelte av et isdekke for å komme til. Ved Askim stasjon hadde de laget en nødplan. Et stort damplokomotiv sto parat til å kjøre et eventuelt tysk tog i møte. Altså front mot front. En modig avgjørelse som heldigvis ikke ble nødvendig. Jernbanesviller ble også dratt av sporene flere steder mellom Spydeberg stasjon og Langnes jernbanebru denne kvelden for å hindre videre trafikk. Det kom meldinger om et ekstratog, trolig med tropper. De første tyskerne kom ikke med tog og ekstratoget ble senere innstillt.
På morgenen dagen etter, den 10. april fortsatte gjengen med å legge sprengladninger ved jernbanebrua på Langnes. Her tok det ekstra tid for de måtte smelte av et isdekke for å komme til. Ved Askim stasjon hadde de laget en nødplan. Et stort damplokomotiv sto parat til å kjøre et eventuelt tysk tog i møte. Altså front mot front. En modig avgjørelse som heldigvis ikke ble nødvendig. Jernbanesviller ble også dratt av sporene flere steder mellom Spydeberg stasjon og Langnes jernbanebru denne kvelden for å hindre videre trafikk. Det kom meldinger om et ekstratog, trolig med tropper. De første tyskerne kom ikke med tog og ekstratoget ble senere innstillt.
Sperringer og varslingsposter
En fast sperring ble satt opp på Solbergfoss. Ingen tyskere på denne veien de første dagene.
På jernbanebrua og ved Fossum veibro ble det satt opp bevegelige sperringer. Man var avhengige av å opprettholde normal trafikk i det lengste. All tog og veitransport ble stoppet og ransaket. Ingen store hendelser kom ut av dette bortsett fra en legetransport fra hovedstaden som ikke fikk passerer av ukjent årsak.
Det gikk flere rykter om tyske tropper i anmarsj. Men ingen dato. Det hastet altså med å få organisert et meldesystem. Dette ble utført i løpet av natten mot 10. april. Ved Fossum gård, hos bonden Birkelund ble det satt opp to telefonvakter. De kunne raskt varsle ned til kommandoen som var satt opp på Askimsiden av Fossum veibro. Spydebergs lensmann Petersen overvåket Lysernveien med en vaktpost der. Han hadde direktelinje ned til Fossumgården. Det ble videre satt ut flere sivile meldingsposter på strategiske punkter rundt i Hobøl og Spydeberg. En post ble opprettet på BP-Stasjonen i Myrakrysset hos innehaver Hestengen. De hadde en sentral med direktelinjer i flere retninger.
Det gikk flere rykter om tyske tropper i anmarsj. Men ingen dato. Det hastet altså med å få organisert et meldesystem. Dette ble utført i løpet av natten mot 10. april. Ved Fossum gård, hos bonden Birkelund ble det satt opp to telefonvakter. De kunne raskt varsle ned til kommandoen som var satt opp på Askimsiden av Fossum veibro. Spydebergs lensmann Petersen overvåket Lysernveien med en vaktpost der. Han hadde direktelinje ned til Fossumgården. Det ble videre satt ut flere sivile meldingsposter på strategiske punkter rundt i Hobøl og Spydeberg. En post ble opprettet på BP-Stasjonen i Myrakrysset hos innehaver Hestengen. De hadde en sentral med direktelinjer i flere retninger.
Vår mann ble så med sersjant Sekkelsten som opprinnelig var fra Mysen. Sekkelsten tilhørte ingeniørvåpenet og hadde ansvaret for plasseringe av sperringer, samt strategiske forsvarsposisjoner. Noe den tyske kommandoen senere berømmet. På Spydebergsiden ble det satt opp en sperring rundt 50 meter fra inngangen til broen. Og på Askimsiden var det hugget klar en stor gran, som enkelt skulle kunne felles ved nødvendighet. En mitraljøsestilling ble satt opp i skogholtet med innsikt rett inn på broen.
Bemanningen ved grensepostene
På Solbergfoss var kaptein O. Swang, med 3 befalingsmenn, ca 25. menige, 2 mitraljøser, 1 bil, 3 lastebiler og 1 motorsykkel som korresponderte mellom poster.
Ved Langnes jernbanebru var kaptein E.P. Myhre med 4 befalingsmenn, ca 25. menige, 2 mitraljøser, 1 bil og 3 lastebiler.
Ved Fossum veibru var kaptein F.D.D. Solie med 3 befalingsmenn, ca 30 menige, 3 mitraljøser, 1 bil og 3 lastebiler.
I tillegg var det det en kanontropp ledet av kaptein R.G. Nordlie, med 2 befalingsmenn, 24 menige, 2 felkanoner, 1 perosnbil og 3 lastebiler. Denne troppen sto i beredskap ved behov.
På Solbergfoss var kaptein O. Swang, med 3 befalingsmenn, ca 25. menige, 2 mitraljøser, 1 bil, 3 lastebiler og 1 motorsykkel som korresponderte mellom poster.
Ved Langnes jernbanebru var kaptein E.P. Myhre med 4 befalingsmenn, ca 25. menige, 2 mitraljøser, 1 bil og 3 lastebiler.
Ved Fossum veibru var kaptein F.D.D. Solie med 3 befalingsmenn, ca 30 menige, 3 mitraljøser, 1 bil og 3 lastebiler.
I tillegg var det det en kanontropp ledet av kaptein R.G. Nordlie, med 2 befalingsmenn, 24 menige, 2 felkanoner, 1 perosnbil og 3 lastebiler. Denne troppen sto i beredskap ved behov.
En tålmodighetsprøve
Da kvelden kom den 10. april hadde snø og is smeltet på dagen. Med sola som gikk ned kom kuldegradene snikene. Soldatene i skyttergravene var allerede våte etter dagens strabaser og det våte tøyet frøs til is. Det var ennå mye snø til å være april, og den var knedyp de fleste steder. Glomma var nesten uten vann. Og den var fryst i bunnen med store isflak, slik at det var mulig å krysse Glomma fra bredde til bredde til fots. Selv om menn var på plass og en plan tok form, var det ennå ikke tatt noen sikre beslutninger fra hovedkvarteret som var opprettet på Askim høgre allmenn skole. Noen fortropper var allikevel sendt ut i hele Askimområdet for å starte bevoktningen. Det gikk rykter om sabotasjer siden det var så mye rot. Noe som demoraliserte fotsoldatene. De gjorde allikevel som de fikk beskjed om.
Et eksempel på den dårlige kommunikasjonen skjedde klokken 10 på formiddagen. Oberstløytnant Handborg fikk ordre om å rydde opp ved Fossum. Tyskerne hadde ankommet. Han beordret Askimdetasjementet rett dit. Men der var det ennå stille og fredelig uten et tegn til fienden.
Både den 10. og 11. april reiste innkallt mannskap mellom de forskjellige utdelingspunktene. Noen fikk utstyr og ordre, andre beskjed om å komme tilbake senere eller ble sendt hjem.
Natten gikk, og fienden uteble denne gangen også selv om det var klare beskjeder om at fienden skulle komme denne veien. Når, var det allikevel ingen som kunne svare på. Ut på kvelden kom sivile ned til Fossum med litt mat, varme klær, sjokolade og annet til soldatene som lå på vakt, sulte og kalde. I løpet av denne natten var det nok flere som snakket sammen og noen av soldatene fant ut at 10 kuler mot et tungt væpnet fiendtlig angrep ikke var verdt å satse livet på. Morgenen etter var forsvarsstillingen noen mann mindre enn kvelden før.
11 april 1940
Vår mann ble med en tropp ned til Kykkelsrud. Her så de etter mulige fiendtlige overgangsplasser, mye på grunna av alle ryktene. Det var kun mulig for en overgang. De dro så opp bakken fra Kykkelsrud til gården Haltorp i Spydeberg. Veien inn til gården deres var en mulig inngang for fienden, om de ønsket å ta seg ned til dammen. Det ble laget en avtale med eierne på gården om et signal hvis fienden dukket opp. Et hvitt flagg skulle henges opp på stabburet. Et par mann skulle passe på ved husmannsplassen Sørli som lå nærmere dammen. Der kunne man lett oppdage signalet og gi beskjed over til Askimsiden. Folkene på gården rømte like etter med fare for mulig flyangrep på dammen, lenge før et signal ble aktuelt.
Klokken 23.00 ble det annonsert fra sikre kilder at fienden skulle komme dagen etter.
12 april 1940 - Angrepet
Klokken 9. 35 ble tyske soldater observert over elva syd for Fossum. De gjorde et forsøk på å krysse Glomma via de store isflakene. De norske lå i en slik posisjon at det var vanskelig å skyte den retningen. De sendte senere en tropp nedover for akkurat den hensikt.
Noen dager tidligere ble det gjort en avtale med Direktør Aubert ved Solbergfoss om påslipp av vann ved behov. Vannstanden var uvanlig lav denne våren og det lå en del is og isflak i elvesøkket. Solbergfoss hadde allikevel et stort magasin med vann demmet opp. Aubert hadde sagt at om han åpnet alle flomslusene ville det vær sterk strøm i rundt et døgn før det ble tomt. Samtidig var dette en av strømforyningene til hovedstaden. Uten vann, ingen strøm. Derfor var avtalen å slippe opp litt og litt vann for å fjerne det meste av isen og isflakene og skape rennende strøm med vann.
Da fienden ble observert på isen ble Solberfoss straks kontaktet.
Fienden hadde begynt å krysse bunnen av Glomma, da Solbergfoss åpnet flomslusene som avtalt. Man kunne se at isen brakk opp og store isflak raste nedover elva. De fleste av tyskerne kom seg i land, men noen av dem ble tatt av vannet. Soldatene hylte og skrek der de forsvant nedover elva. Så ble det stille. Underlig stille! De norske kunne ikke annet enn å synes synd på fienden der og da.
Broen som ikke sprang
Det ble en slags pause og de norske offiserene kunne se at antallet tyske soldater økte på Spydebergsiden. Kaptein Solie forsto nå at det var liten mulighet til å forvare broen noe særlig lenger. Det var kun et tidsspørmål om et fiendtlig angrep. Den måtte sprenges før det var for sent! Sprengladingene var koblet til elektronisk tenning. Slik at de kunne detonere på trygg avstand. Sprengningsekspert Lynnes hadde fra første dag klaget på det dårlige materialet han hadde fått til denne operasjonen. Flere av ledingene måtte surres sammen og det var en del brudd i dem. Lynnes laget derfor en reserveløsning med en tjærelunte på 5 meter. Denne ble plassert midt på brua. Ulempen med en slik lunte er at man fysisk må tenne den fra svært kort avstand.
Det ble en slags pause og de norske offiserene kunne se at antallet tyske soldater økte på Spydebergsiden. Kaptein Solie forsto nå at det var liten mulighet til å forvare broen noe særlig lenger. Det var kun et tidsspørmål om et fiendtlig angrep. Den måtte sprenges før det var for sent! Sprengladingene var koblet til elektronisk tenning. Slik at de kunne detonere på trygg avstand. Sprengningsekspert Lynnes hadde fra første dag klaget på det dårlige materialet han hadde fått til denne operasjonen. Flere av ledingene måtte surres sammen og det var en del brudd i dem. Lynnes laget derfor en reserveløsning med en tjærelunte på 5 meter. Denne ble plassert midt på brua. Ulempen med en slik lunte er at man fysisk må tenne den fra svært kort avstand.
Orderen «Spreng brua!» ble så gitt, og da skjedde... det ingenting. De gjorde flere forsøk, sjekket de nærmeste ledingene. Ingenting fungerte. Nå begynte å haste, for fienden var plassert seg i svært gode posisjoner. Skuddene fløy nå sporadisk frem og tilbake. Dette var jo krise. Alle visste at broen skulle sprenges! Fienden kan jo bare marsjere rett over. Men før noen rakk å si eller gjøre noe kom plutselig sersjant Sekkelsten løpende ut på brua med skudd flyvende i alle retninger. De norske sendte straks ut dekkild og fienden måtte i dekning. Sekkelsten fikk tent tjærelunta og kom seg trygt tilbake.
Skuddvekslingen fortsatte og like etter eksploderte det i broen med et øredøvende smell! Som i sakte film løftet hele dekket seg opp i været og dalte ned igjen. Litt på skeiva, men broen holdt. Ganske trolig på grunn av det nye betongdekket. Og ikke alle ladningene gikk av! Det ble så gjort en vurdering om de skulle ta i bruk reserveplanen. Å skyte i stykker brua med kanoner. Men da måtte en stor del av forsvarsmuren evakueres. Trolig hadde de ikke nok ammunisjon heller til en slik solid konstruksjon. Konklusjon ble at det var for risikofylt, og det ble bestemt å forsvare overgangen så lenge som mulig.
Fienden, som ble litt satt ut, fikk raskt med seg hva som skjedde og satte straks inn et angrep rundt klokken 10. Angrepet ble avverget og fienden trakk seg tilbake også denne gangen.
Klokken 16.00 satte fienden inn et større angrep. Tyskerne gikk på med mitraljøser, bombekastere, maskingevær og håndvåpen. De var allikevel svært synlige i den hvite snøen og var lette mål å treffe. Igjen måtte fienden trekke seg tilbake, og ut på kvelden roet det hele seg.
Uro i leieren
Nå hadde det blitt mørkt, virkelig mørkt. Dette skapte uro i den norske leiren. De kunne ikke se noe som helst på andre siden av Glomma. Vår mann ble sendt ned til Kykkelsrud med noen menn som tidligere, som forsterking i tilfelle fienden gjorde flere forsøk på komme over der. De allierte som allerede lå i dekning der trodde først at vår mann og hans medsoldater var fienden. Det holdt på å gå riktig galt da det ble avfyrt ut i mørket. Men ingen tyskere blitt observert ved Kykkelsrud. De trakk seg opp til Fossum igjen og meldte i fra. På veien tilbake var det skuddvekslinger. En fiendtlig tropp hadde prøvd å komme over Langnes bru. Men der hadde de fått solid motstand av Kaptein Myhre og hans menn.
Rundt klokken 20.00 satte fienden inn nok et støt, hvor de igjen ble slått tilbake.
Det var på dette tidspunkt telt opp 2 døde, 2 sårede og en mann savnet på den norske siden. På tross av massive angrep og utrente soldater hadde det så langt vært i nordmennenes favør. Som nå var svært slitne, trøtte og sultne. Og det ble stadig lovet forsyninger, uten at noen kom. Kaptein Solie bestemte seg derfor å møte personlig på hovedkvarteret. Vår mann ble med som sjåfør. Solie sa ikke stort på veien. Det var tydelig at han var sint og skuffet. Svært tankefull. Kanskje hadde han en plan om hva han skulle si på hovedkvarteret? Svaret kom raskt. Solie gikk rett til major Refsum og ba om avløsning. Refsum beordret straks 60 mann fra reservestyrken. Reservestyrken som var spredd rundt i hele området og hvor flere var lite kjent. Det sies at en hel tropp gikk seg bort og havnet en plass mellom Fossum og jernbanebroen på Langnes. Etter flere timers trasking i dyp snø ga de derfor opp og returnerte til Askim.
Det roet seg igjen, og natten tok fatt. Flere av de norske fikk seg litt søvn.
I ettertid forsto man at hovedkvarteret hadde ment at Fossum var godt sikret. Derfor hadde de tidlig begynt å sette ut tropper på strategiske punkter i Askim, Høland, Mysen og Ørje i stedet for å styrke Fossum. Det gikk også en del rykter om gjennombrudd over Øieren, Fetsund mot Trøgstad, Sarpsborg osv. Ingen av disse bar frukter av sannhet. Ulempen med alle ryktene var at de norske troppene ble sendt hit og dit på kryss og tvers ut i fra ryktene. De var helt utslitt og rakk nesten ikke å ta en pustepause før de måtte videre. Et helt batteri ble sendt til Trøgstad. Det hadde gått rykter om at at sprengningen av brua på Fossum hadde vært vellykket og man fryktet at fienden skulle komme den veien. Batteriet ble senere flyttet til Mysen. På dette tidspunktet, ved midnatt var det altså ingen tropper som hurtig kunne bli flyttet til Fossum.
Det siste angrepet
Det skulle ikke vare så lenge, for klokken 02.00 ble det sendt opp en mengde med fallskjermlys i været. Disse ble hengene rett over alle stillingene på Askimsiden. Det ble lyst som dagen og alle måtte gå i bedre dekning. Frem til dette tidspunktet hadde fienden plassert seg strategisk i ly av mørket langs veien ved broen og pepret nå løs mot Askimsiden. På samme tid begynte fienden å bevege seg over brua i dekning bak en liten kanon på hjul. De norske hadde ingen mulighet til motangrep i flomlyset. De ville rett og slett blitt skutt. Kaptein Fredrik Daniel Svaneman Solie, som hadde allerede hadde fått massiv respekt blant de norske soldatene sto nå modig i kuleregnet og prøvde å motivere de norske styrkene til et motangrep. Det var nesten som om det var en glorie rundt kaptein der han sto usårbar blant kulene i flomlyset. Men plutselig gikk han i bakken. Kapteinen var skutt og døde momentant. Det sies at de fant et stort antall tyske kuler i kroppen hans. De norske soldatene begynte så med tilbaketrekking. Utenom de som ennå satt i en skyttergrav.
Kampene holdt på i flere timer. Fienden kom nå over elva flere steder. Noen passerte skyttergravene på den norske siden uten å oppdage de norske stillingene. De norske hadde uansett for lengst gitt opp der de trodde de satt alene. Klokken 03.30 sto de første tyske soldatene på Askimsiden. De hadde da beleiret brua og det norske hovedkvarteret som lå like ved broen. De norske fortsatte å rømme i alle retninger. Noen ble tatt til fange, noen ble skutt. Mennene i skyttergravene hadde ikke annet valg enn å overgi seg med fienden både foran og bak.
Det sies at 60 nordmenn ble tatt til fange ved Fossum og at totalt 19 menn hadde mistet livet. Blant disse var kaptein Fredrik Solie, løytnant Sverre Veel og sersjant Arne Røtne. Andre norske var Kritian Bråthen fra Bærum, Jon Borg fra Halden, Yngvar Kingsrød fra Tune, Andreas Bukholm fra Halden, Gunnar Skoglund fra Tune, Otto Johannessen fra Oslo, Anton Olaussen fra Fredrikstad, Fritz Trygve Andreassen fra Berg, Alf Buraas fra Askim, Arne Omvik fra Trøgstad, Alf Høgaas fra Rødenes, Ivar Herrestvedt fra Ski, Karsten Gundersen fra Fredrikstad, Gunnar Kvakstad fra Trøgstad, Andreas Olsen fra Oslo, Arne Trollerud fra Slitu og Thorer Skaarer fra Hærland.
Historien stopper ikke her, men jeg velger å stoppe her. Tyskerne rykket videre mot Askim og tok til slutt Høytorp fort. De møtte motstand flere steder, men etter Mysen rømte de fleste over til Sverige og Østfold var tapt.
Av de totale tall angrep hadde til slutt de tyske soldatene ca 2000 mann. De hadde med et hestetrukket feltbatteri, 3 infanteribataljoner og ett forsterket feltbatteri. På den norske siden sto totalt ca 400 mann med tre feltbatterier.
Feltbatteri = et batteri som utmerker seg i feltbruk, altså i en stasjonær tung festningskanon for batteristillingbruk/stasjonær. Og et batteri er 4 kanoner.
Historien stopper ikke her, men jeg velger å stoppe her. Tyskerne rykket videre mot Askim og tok til slutt Høytorp fort. De møtte motstand flere steder, men etter Mysen rømte de fleste over til Sverige og Østfold var tapt.
Av de totale tall angrep hadde til slutt de tyske soldatene ca 2000 mann. De hadde med et hestetrukket feltbatteri, 3 infanteribataljoner og ett forsterket feltbatteri. På den norske siden sto totalt ca 400 mann med tre feltbatterier.
Feltbatteri = et batteri som utmerker seg i feltbruk, altså i en stasjonær tung festningskanon for batteristillingbruk/stasjonær. Og et batteri er 4 kanoner.
I ettertid kan man godt spekulerer i alt som gikk galt. Men når sant skal sier fikk fienden flystøtte allerede dagen etter. Moralsk var det en seier, men samtidig et tap da broen ikke sprang. Det hadde gitt fienden et par dagers forsinkelse, men ikke noe mer enn det.
Samtlige offiserer og ledere berømmet soldatenes heltemodige innsats i ettertid! På tross av nasjonal forsømmelse med krigstrening kjempet hver og en sin modige rolle og ble ved sin post. Mange var ikke en gang soldater, og de fleste hadde ingen krigserfaring i hele tatt!
Historien om bussen kan du lese her: Historien om en buss
Kilder
Oberst W. Faye - Operasjonene i Østfold
Ole Dyrbekks notater, gitt av Jorunn Dyrbekk
Vi gir oss ikke : Askim under okkupasjonen 1940-1945
Ing. M.O. Schøyens Bilcentralers Veteranbussklubb
Harald Nybråtens historie
Rapport Major Sv. Refsum.
Foto fra toppen
Blücher på vei til Norge, 8. april 1940. Fotografert fra krigsskipet Emden. Foto:ww2db.com
Høytorp fort. Foto: Jostein Flåøien
Mobiliseringsingkaldelse. Foto: Digitalt museum
Fjeldheim. Utsnitt, gammelt postkort.
Fossum Bru. Foto:Ukjent
Fly over hus. Foto: Over Danmark, ww2db.com
Solbergfoss. Foto: Einar Hagness
Myrakrysset. Foto: Widerøe 1947.
Tegning: Andreas Hauge for boken Norge i krig.
BP-Stasjonen. Foto: Riksarkivet
Bussen: Digitalt museum
Langnes jernbanebro. Foto: Ukjent.
Fossum Bru. Foto: Ukjent.
Forsterkninger. Foto: Digitalt museum
Tegning: Andreas Hauge for boken Norge i krig.
Høytorp fort. Foto: Jostein Flåøien
Mobiliseringsingkaldelse. Foto: Digitalt museum
Fjeldheim. Utsnitt, gammelt postkort.
Fossum Bru. Foto:Ukjent
Fly over hus. Foto: Over Danmark, ww2db.com
Solbergfoss. Foto: Einar Hagness
Myrakrysset. Foto: Widerøe 1947.
Tegning: Andreas Hauge for boken Norge i krig.
BP-Stasjonen. Foto: Riksarkivet
Bussen: Digitalt museum
Langnes jernbanebro. Foto: Ukjent.
Fossum Bru. Foto: Ukjent.
Forsterkninger. Foto: Digitalt museum
Tegning: Andreas Hauge for boken Norge i krig.
Fanger. Foto: Foreningen Høytorp fort.
