Otto Svaes sønner AS

Innerst i Værla hvor vi finner containerhavna i dag lå det flere bedrifter rundt 1900 samtidig med teglverket som også lå der. Blant disse var "Otto Svaes Sønner A/S Høvleri og Trævarefabrik."

 
Brødrene Carl og Sigurd Svae stiftet selskapet i 1903. Deres far var den samme som sto bak oppføringen av Torvgården. Brødrene holdt til på tømmertromta der B. Brynildsen & Søn senere skulle ha sin fabrikk.

I 1911 kjøpte brødrene opp konkursboet etter «Gulbrandsen Høvleri» i Værlebukta og flyttet bedriften dit. Høvleriet skulle bli den største trevarefabrikken i hele Smaalenene i mange år frem i tid.

Betongen

Betongen er et navn på Jeløy som mange kjenner til. Men hvordan oppsto egentlig navnet?
Da må vi tilbake til første verdenskrig hvor skipsverftet "Fougner, Staalbeton Skibsbygningscompani" ble opprettet like nord for Moss Værft & Dokk.

 
Verftet spesialiserte seg på å bygge båter med stålbetong i en periode da det var vanskelig å oppdrive stål under første verdenskrig. De holdt på i årene 1916-1919, og plassen fikk på folkemunne navnet "Bettongen". Blant produksjonene bygget de Europas største skip i stålbetong. De bygget også flytedokker og mindre båter. Da krigen var over var det ikke lenger mangel på stål, og de var billigere å produsere enn betong.

 
Området ble i 1927 overtatt av Moss Motorbåtforening. Er Betongen båthavn i dag.
I 1948 ble veien ned til vannet oppkalt etter plassen.

 
https://kart.finn.no/?lng=10.64815&lat=59.44303&zoom=17&mapType=normap&markers=10.64637,59.44342,r,Betongen+2

Heksejakt i Moss

Heksejakt pågikk for fullt i 1623 og i Moss var det ingen unntak. Halvor Rimer, en mestermann fra Fredrikstad hadde fanget fire hekser i Moss. Disse hadde blitt anmeldte av flere «kyndige» i distriktet. En mestermann var i hovedsak en bøddel med rett til å fange lovbrytere og utføre «rettssaken» selv.

 
Heksene ble bragt til sjøen for et heksebad. En vanlig prosedyre noen smarte menn hadde funnet på. Badet gikk helt enkelt ut på å først torturere heksene for innrømmelse. Deretter bli kastet på sjøen med hender og føtter bundet fast. Hvis heksa fløt var hun skyldig. Men om hun sank var hun uskyldig. I de fleste tilfeller hvor de sank ble de dratt opp av vannet lik før de druknet, og dermed ble dermed frikjent.

Men, de alle fleste ble flytende som en «stokk», og dermed dømt skyldig. Tortureringen av de fire heksene varte i 8 dager. De sank heller ikke ved heksebadet og ble til slutt brent på bålet. Dette var trolig de siste heksene som gjennomgikk denne prosedyren. Senere ble en slik sak tatt inn for et ting, hvor utfallet ikke nødvendigvis endte med dødsstraff. I hovedsak var det kvinner som hadde «fortrollet» menn som ble ansett som hekser. Trolig når en mann hadde vært utro og det ble oppdaget, eller av kvinnen nektet å utføre som en mann ønsket. Ellers var det mange alternative behandlere som kunne bli anklaget. Spesielt om en person døde like etter. Menn som kvinner.

 
Samme år halshugget bøddelen en mann og en kvinne, begge fra Moss for "Utuktig horeri og løslevnet".

Jernverket på Nordbakke

Maleri av John William Edy

Overkammersekretær i København, Ernst Ulrich Dose, kjøpte 28. juli 1704 et område på nordsiden av fossen med navnet Nordbakke. Den forrige eieren var lands- og krigskommisær Hans Rosenkreutz. De satt begge i det tidligere Rentekammerkollegiet i København fra 1700 og var gamle kjente.





E. U Dose og H Rosenkreutz sine signaturer fra 1703.





Området Nordbakke besto på denne tiden av flere oppdelte tomter, samt en gård som sto der. 

Om vi ser på maleriet til Jacob Coning fra 1699 kan det se ut som at det var jordbruksdrift.

Med på kjøpet fulgte gårdene Grimsrød, Helgerød, Renneflot, Rosnes, Skipping, kjellandsvik, Nes, Krosserskogen og eng, Fuglevikskogen. I tillegg gårdene Hovland og Solberg i Råde. Det var ikke uvanlig at enkeltpersoner satt med så mange eiendommer på denne tiden. De spekulerte mye og av praktiske årsaker. Ofte kunne de som jobbet i regi av kongehuset få eiendom i gave.

Den 17. februar 1705 fikk Dose privileger for bruk av fossen. Kongen eide 2 av sagene, Baron Peter Rodtsteen eide 5 av sagene samt 2 kvernhus, Oberst Foldersahm eide 1 sag, Claus Busing og Wilhelm Flesberg eide 1 sag.

I 1707 var jernverket endelig i fullt virke. Dose selv skulle ikke få mye glede av virksomheten. Han døde i 1708 og fabrikken med eiendom ble delt opp og solgt stykkvis av arvingene. Eiendommen skiftet så mange eiere frem til M. Peterson & Søn i 1875. Da var jernverket lagt ned for lengst.