Balaklava og Malakoff

I dag er navnet Balaklava og Malakoff helt vanlige navn for byens innbyggere. Og de fleste av oss har få tanker om mange spesielle navn i Moss. Men la oss ta en nærmere titt på akkurat disse navnene og hvordan de ble til. Vi må tilbake til 1854, til en by på Krim-Halvøya. I dag en egen republikk under landet Ukraina.

Vi ser Sevastopol helt øverst på kartet. Deretter Malakhov(Malakoff) like nedenfor. 

Helt nederst til høyre er det bilde av et museum, "Voyenno..." Den lille tarmen med vann er Balaklava. 

På denne halvøya ligger byen Balaklava som grenser til Svartehavet. Byen ligger innerst i en fjordtarm. Ikke ulikt våre egne fjordbyer her i landet. Byen har en strategisk plass. Noe som har bidratt til utallige invasjoner, helt tilbake til 1300-tallet. Først ute var  den mongolske hæren. Deretter gikk det slag i slag blant mongoler, russere og europeere. Balaklava er i dag en del av Sevartopool som er et selvstendig område underlagt Kiev og ikke lenger Krim-halvøya. Selve Krim er underlagt Moskva.

     Fjorden inn til Balaklava på Krim-halvøya ved Svartehavet.  Foto: Wikipedia.

I 1854 angrep franske og engelske styrker Balaklava. Og 11 måneder senere hadde de vunnet byen over den russiske armé. "Krim-Krigen" var i gang! Denne krigen varte mellom oktober 1853 og februar 1856. Byen hadde en egen bastion, altså en form for liten festning/fort. Bastionen i Balaklava lå ved munningen av byen mot Svartehavet. 

Bastionen Balaklava. Foto: Wikipedia.

Det største og kanskje det avgjørende slaget var ved byen Balaklava. Det var også her uttrykket «the thin red line» oppsto. Det kom av engelskmennenes siste forsvarslinje. Rettere sagt skotske høylendere som var iført engelske uniformer. De sto i mot et stort angrep fra russiske styrker, og knuste angrepet med kun få menn stående på en «tynn» rekke. Normalt på denne tiden besto en forsvarsrekke på 4 rekker. Rett og slett fordi det var omtrent den tiden man brukte på å lade geværet. Skottene hadde nok mann til kun 2 rekker, men hadde tatt i bruk mer moderne rifler mot russerne som ennå brukte musketter. Det var allikevel bajonettenes røde farge av blod som skulle gi navn til uttrykket, "thinn red streak tipped with a line of steel".

I september 1855 angrep de franske styrkene bastionen med navn Malakoff. Den lå et stykke inne i byen Sevastopool. Bastionen hadde et murtårn med navnet Malakofftårnet. Tårnet raste sammen i kampens hete. Området er en del av et større museum i dag. Bare 3 dager senere trakk de russiske styrkene seg tilbake, senket egne skip og rømte ut av byen. 5 måneder senere var krigen over. 

Tilbake i Norge, og i Moss var Jens Ludvig Gerner eier av storgården Melløs. Gerner var visstnok en utrolig flink forretningsmann. Han var blant annet hovedpersonen bak selskapet Henr. Gerner & Søn. Født i 1810, sønn av Henrich Gerner. 

Det er noe usikkerhet når navnene Balaklava og Malakoff oppsto i Moss. Det som er kjent er at J. L. Gerner kjøpte gården Orkerød i et konkursbo etter kjøpmann Bassøe i 1857. Dermed var Gerner eier av begge gårdene. 

Han gjorde ofte forretninger i utlandet og en god del med England. Medier med nyheter fra utlandet var på den tiden ganske ferske her i landet. Kanskje ønsket Gerner å hylle sin allierte, eller kanskje han ønsket å sette opp sine egne bastioner i Moss. Dette er ikke kjent. Trolig var det hele en idé for å gjør noe fornuftig ut av de store steinhaugene som ble plukket fra jordene på Melløs. 

Tårnet Malakoff

Et stort tårn i stein ble satt opp på det høyeste punktet på Melløs. På toppen av tårnet var det et platå, og en trapp ble murt opp til toppen. Vi vet ikke når tårnet ble oppført. Kanskje før 1857, men mer trolig etter kjøpet av Orkerød. Tårnet fikk navnet Malakoff og plassen fikk navnet Malakofftoppen. Med tiden fikk hele området navnet Malakoff, som i 1939 ble det offisielle navnet på området. Både 1901 og 1903 er nevnt i forbindelse med når tårnet ble revet. Det som er sikkert er at steinene ble benyttet til forlengelse av brygga ved Moss Teglverk og som ballast for å senke en lekter ved Gernerbrygga hvor eieren på tiden var Emil Christophersen. Han hadde også overtatt Melløs. 

"Gernerbrygga" og Moss Teglværk

Utsikten på Jeløy het opprinnelig "Belle Vue", og området på nedsiden fikk navnet "Balaklava". Det er ganske trolig at utkikkspunktet eksisterte før Jens Ludvig Gerner kjøpte Orkerød. Men at det var han som støpte platået som finnes der ennå i dag. 

Det var først i 1948 at navnet offisielt ble Balaklava på Jeløy. Frem til da sa man gjerne «Utsikten». Det var også det navnet området/gatenavnet kunne hatt i dag om det ikke var for denne endringen. Det ble store protester da det ble kjent av kommunen ønsket å bruke navnet "Utsikten". Der hvor blokkene er i dag, var det en stor åpen plass i skogbrynet. Her var det det nesten daglig utflukter blandet med konserter og menighetsmøter i årevis frem til byggingen startet. Eierne på Orkerød hadde alltid åpent for mosseborgerne. Slik var det på Melløs også. Det var også en egen skiløype, "Balaklava-løypen" på 1940-tallet. 

Aktivitetsplassen på Balaklava. Foto: Johan Rynnås. 6. juni 1955.

Balaklava er også det gamle navnet på det vi kaller «Finlandshetter» i dag. Hettene har opprinnelse fra den samme krigen. Soldatene brukte store ullsokker som de klippet hull til øyne i, for å skjerme hodet fra den ekstreme kulden. Under Krimkrigen strikket engelske kvinner slike hetter til soldatene.

Kilder:

Moss Aftenblad
Wikipedia
Moss Avis
MB Landstad
Eget arkiv

Chinesisk Kunst- og Lyst-Fyrverkeri

     Illustrasjonsplakat fra 1749. 

Underholdning av reisende var ikke så uvanlig i de gamle dager. Litt som dagens reisende tivoli. Det kunne variere hva de reisende hadde å tilby. Som oftest noe du ikke så til daglig. I 1848 kom en slik reisende underholdningsmann til Moss. På plakaten sto det kinesisk fyrverkeri. Vi kikker på annonsen:

«Undertegnede er ankommen her til Staden og agter i denne Uge at afbrænde et Brilliant Chinesisk Kunst- og Lyst-Fyrverkeri, hvortil en Subskribtionsliste kommer til at Cirkulere, for at de Omkostningene nogenlunde dækkende. Moss i October 1848. Ærbødigst V. Stella.

Moss Avis sin journalist hadde vært til stede og synes det var både smukt og vellykket. Han skriver også om et stort oppmøte med folk. Men noe spesielt med betaling hadde fyrverkerimesteren ikke mottat. Det var ikke slik at man Vippset som i dag. Ofte ble en hatt eller en kasse sendt rundt blant publikum, hvor de enkelte valgte hvor mye de hadde lyst til å gi. Om Mossingene var gjerrige, eller kanskje ikke synes det var så imponerende vites ikke. En subskriptionsliste var rett og slett en bookinglinst hvor man kunne leie inn Stella for show. 

Noen dager senere reklamere V. Stella på nytt. Denne gangen skulle han fyre opp en»phyrotekninsk Episode af Slaget ved Dybbel den 5. juni 1948». Det var ganske vanlig å sette store majestetiske titler på det meste. I dag har vi reklame, som ikke ulikt presenterer overdrevent. Om forestillingen hadde suksess kommer ikke frem av den videre historien. Men skal vi tro fyrverkeri, var det nok spektakulært. 

Kilde: Moss Avis 1848.

Skihytta på høyde 101

Foto: Johan Rynnås. 17. mars 1946. 

I februar 1934 ble det annonsert etter anbud om oppføring av en skihytte i Mossemarka. Eier av skogen på dette tidspunktet var konsul H. B. Peterson. Han ønsket å stille eiendom til disposisjon for byens borgere.

Arkitekt Kristoffer Lange fra Oslo laget tegningene for hytta. Det var tenkt en stor peisestue i første etasje på rundt 70 kvadratmeter. Deretter en mindre sal på rundt 25 kvadratmeter, et kjøkken, samt et smøre og vaskerom. Hjørnet av hytta skulle ha en ekstra etasje. Der var det to værelser for hyttas faste vertskap. På utsiden, en stor terrasse hvor gjester kunne nyte både utsikt og nyte godt vær.

Kapital til å bygge hytta ble samlet inn via aksjetegning. Da forutsatt at skiklubbens medlemmer selv kjøpte aksjer for minst kr. 2000.- I tillegg hadde skiklubben allerede et «hyttefond» på kr. 1500.-

Det var snekkermester Martinius Bakken som vant anbudet. 

Det skulle ta nærmere 2 år før kapital var oppnådd. Først i februar 1936 kunne man sette i gang. Den 21. november det samme året åpnet hytta dørene. Og ble en umiddelbar suksess som ennå er et like populært mål. Ingeniør J. Hoel var ildsjelen bak hele prosjektet. I tillegg var det han som tok initiativet til oppstart av Moss Skiklubb den 11. januar 1928. 

Det var flere forslag og innspill om hvor en slik hytte burde ligge. Blant forslagene var steder som Bjørnåsen på Jeløy, Vanemdalen, Elverøi, Årvold. Alle med gode argumenter. Men det var utsikten fra høyde 101 og den enorme Mossemarka som var utslagsgivende. Og ikke minst at Peterson tilbød fri dispensasjon til hytte og løyper mot et enkelt honorar i leie. 

Gunnmuren sto ferdig allerede i februar 1936. Det var gode vinterforholdt og gikk enkelt å transportere byggemateriell opp til høyden. Utover våren begynte byggingen, og den 13. juni kunne man feire kranselag. Møbler ble donert av en privat mann, og resterende inventar innkjøpt av skiklubben.

Den opprinnelige bygningen ble bygget i vinkel som vi ser på tegningen. Den samlede grunnflaten i første etasje var på 150 kvadratmeter, og andre etasje på 23 kvadratmeter. Utvendig var den lystjæret og inne var det trehvite vegger med oljet gulv. Det skulle ikke stå på "hyttefølelsen".  20 meter ut fra hytta var det sprengt en åpen en brønn som ga friskt vann til hytta.  Hytta hadde plass til rundt 100 personer. Med tiden har hytta blitt bygget ut ved flere tilfeller. 

Åpningsfesten var slik Mossingene liker det, i stor stil. Norsk trekkhundklubb tok turen til Moss med to hundeforspann og satte av gårde fra jerbanestasjonen og opp til torvet i byen. I ren Alaskastil ble de tatt i mot av rundt 500 oppmøtte. På hytta var det offisiell flaggheising klokken 12.00. Deretter fulgte det på med de tradisjonelle talene hvor rittmester Mollatt åpnet det hele. 

Foto: Johan Rynnås. 12. februar 1956.

Kilder: Moss Avis.

Ting forteller - Biørnstadflaska

Denne flasken har en sterk tilknytning til byen vår. Den er merket MG ( Moss Glassverk) og er brukt til Biørn Biørnstads linje aquavit. Skipsreder Biørn Biørnstad arvet Alby gård etter sin tante Maren Biørnstad i 1943. Høsten 1952 flyttet han ledelsen av rederiet fra Oslo til Moss med kontor adresse Dronningens gate 1.

Biørnstads linjeaquavit ble tappet av vinmonopolet og var ikke i salg. Flaskene ble gitt som julegaver til de ansatte.

Linjeaquavit betyr at aquaviten har krysset linjen (ekvator) to ganger, det sies at bevegelsene og temperaturforandringene frigjør aromaer fra både fatet aquaviten er lagret på og fra tilsetningsstoffene.

Flasken har den gamle logoen til vinmonopolet, og egen tekst på baksiden av etiketten.

Skipsreder Biørnstad bodde på Alby og han forteller til Moss Avis i 1960 at når hans skip seiler inn eller ut Oslofjorden skyter han en salutt. Skipene gjør alltid en liten sving innom Albybukten for å hilse på sin reder.

På batterimuren (som ble bygget i Jonas Anton Hjelms tid )er det kun en liten miniatyrkanon forteller Biørnstad. Den er for svak, så når skipene mine kommer tar jeg traktoren og kjører fram på vollen de to store kanonene som står foran innkjøringsportalen.

Biørn Biørnstad døde i 1963 og Moss kommune kjøpte eiendommen til friareal og kunstopplevelser.

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".
Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Ting forteller - Turskrinet

Dette fine turskrinet fra Stabburet er det mange Folkevogn eiere som ønsker seg. Det ble produsert på Foblikk i årene 1958 og 1959 for Gunnar Nilsen Stabburet som fraktemballasje for 25 plastposer med sylteagurker og 25 plastposer med syltede rødbeter med 150 gr. I hver pose. Posene ble solgt enkeltvis til forbrukerne.

Skrinet er tegnet av Bjarne Uttuslien som var ansatt på Foblikk. Han var utdannet litograf og var også kunstmaler. Han satt ved kjøkkenvinduet hjemme på Balaklava og tenkte på hvilket motiv han skulle tegne. Tvers over gaten bodde det en kollega av Uttuslien, Arne Skjellin. Han hadde parkert sin røde Folkevognboble (av familien kalt Tyttebæret)foran huset , og dermed ble ideen til motivet unnfanget.

Etter at Uttuslien var ferdig med tegningene fotograferte Arne Skjellin tegningene over på film, og trykkerne på « Blekken» overførte dem på plater.

I 1958 ble skrinet gitt somjulegave til de ansatte.

Samleinteressen for dette skrinet har vokst og er ettertraktet også utenfor landets grenser. Det betales godt for et pent eksemplar.

Familien Skjellin var selvfølgelig glad i sitt «Tyttebær» og stolte over at deres bil var opphavet til Folkevognskrinet. Folkevogna som er avbildet på skrinet er en1952 modell med splittet bakvindu og ble i Amerika kalt for «Split», i Tyskland for «Bille»

Bilens registreringsnummer er det gamle telefonnummeret til Stabburet, nr. 5925.

Foblikk trykket bilder på reklamebokser, kakebokser og matbokser for flere kjente firmaer og de hadde enerett på bruk av Walt Disneys tegninger.

Kilde: Birgitta Oden, Samler og Antikkbørsen.

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".
Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Ting forteller - Skobesparere

Ving fabrikker var en av flere fabrikker som produserte skobesparere. Dette er et produkt som ikke brukes lenger, men som var helt vanlig før i tiden. Det var i bruk til ut på 1950 -tallet. Skosålene var som oftest av lær og ble fort slitt, så for å spare sålene ble de beslått med skobesparer.

Under okkupasjonen 1940 – 45 var dette spesielt viktig, da sko og støvler var svært vanskelig å få kjøpt. Skobesparere ser ut som tegnestifter med et avrundet hode og tre pigger under. Disse piggene ble slått inn i sålene, det ble også brukt heljern. Det er et hesteskoformet jern til å feste på sko og støvel helene.

    


Under okkupasjonen oppsto det et begrep som man kalte «støveltramp». Det var når tyskerne kom marsjerende i sine støvler påsatt heljern, om de også hadde skobesparer vet jeg ikke. Det hørtes i alle fall veldig godt når de kom taktfast marsjerende.

Ving kalte sine skobesparere for skosparer, og reklamerte med at de sparer allslags skotøy. De andre fabrikkene skriver skobesparer.

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".
Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Jelø Teglværk

Jelø Teglverk ble stiftet 14. september 1898. Oppføringen av fabrikken startet det samme året og fabrikken hadde oppstart på våren 1899. Produksjon varte midlertidig kun noen måneder. Saltholdigheten i leira holdt ikke konkurransedyktig standard og selskapet la ned driften. De slo seg selv konkurs i oktober 1899.




Konkursboet ble kjøpt opp og gjort om til et sagbruk sommeren 1900. Den nye eieren fortsatte også med mursteinsproduksjon. Konkurransen var hard. Rett over Værlesundet lå Moss Teglverk. Men den største konkurransen kom fra Fredrikstad. De leverte kvalitetsstein. Det nye selskapet måtte gi seg etter et par år og gikk konkurs våren 1902. Konkursauksjonene varte til langt ut i mars 1903.

I mellomtiden ble eiendommen allerede solgt i 1902. De nye eierne var fra Grimstad. De endret navnet til «Framnæs Teglverk» på grunn av det tidligere konkursboet. Et nytt aksjeselskap ble stiftet 18. september 1902. Selskapet ble kjøpt opp av Grimstad sparebank i desember 1903. Det var trolig ingen produksjon i denne perioden ettersom konkursauksjonene etter den tidligere eieren var pågående. I auksjonslista kommer det frem at han selger alt utstyr som ha stått på eiendommen. Grimstadbanken var nok mest spekulanter, og de solgte eiendommen videre til Chales Lundh som allerede hadde eiendom på Framnes. Han ønsket å rive hele fabrikken og legge eiendommen under egen tomt. Selve fabrikken ble revet i 1911, hvor det gamle fyrhuset ble stående. Denne ble senere oppgradert, pusset opp med murpuss på utsiden og malt hvit.

De siste eierne av eiendommen var Frelsesarmeen da de etablerte seg på Jeløy i 1922. De er fortsatt eiere i dag. De tok i bruk det gamle fyrhuset «Baden Baden» og brukte det som feriehus. Kanskje oppsto navnet da. At stranda var som "Baden Baden". Ikke godt å vite. Det finnes mange teorier og spekulasjoner. Bygget ble revet i oktober 1951 og materialene brukt til den nye folkehøgskolen på Framnes. 

I juni 1902 satte marinen opp en stor antenne på toppen av den gamle pipa. Dette var utprøving med trådløs telegrafi til Færder ettersom den tidligere senderen i Horten ikke fungerte spesielt godt. De hadde et håp om at det ville være en klar luftlinje mellom Framnes og Færder. Jeg har ikke funnet noe om det var en suksess eller ikke.

På folkemunne sa man gjerne «Blommen Teglverk» etter navnet på området. Senere mistolket som «Glommen» og derfor Glommenjordet som de eldre vil huske det.

I dag er det få tegn på aktivitet som har vært i området. Man kan se at det er litt unaturlig terreng, og rester etter den gamle brygga står fortsatt der.   

Kilder
Forskjellige aviser
Handelsriket for Norge
Annen dokumentasjon

Foto

De to øverste: Vogtesamlingen-Mossebibliotekene

Baden-Baden: Johan Rynnås.