Moss kirke

Et stemningsbilde fra 1914. Kolorisert. Vi ser kirken fra 1861 i front med den gamle fontena som sto en del høyre opp enn dagens fontene. Til venstre ser vi kiosken som tidligere sto ved torvet (det som er Vincents Buddes plass i dag). Den måtte flyttes da Torvgården skulle bygges. Dette var en Narvesenkiosk. Bak kiosken ser vi det gamle Moss hotell med buede vinduer og i rød teglsten. Til høyre bak kirken ser vi deler av den gamle Chrysties gade. Rundt barna i parken ser vi mange gravsteiner. I dag er paviljongen midt i Kirkeparken, men tidligere var dette byens første kirkegård. Byens første kirke lå også der Kirkeparken er i dag. Noen av trærne i den gamle parken kan fortelle en flott historie, men de fleste ble hugget ned og plantet på nytt. Klokken i tårnet viser 16.15. Kanskje er bildet tatt en søndag sent på høsten.

Gatelykter

Den 27. mars 1850 godtok Moss kommune tilbudet fra Sparebanken om en gave på 24 "gadelykter" som skulle settes opp i området Verket og rundt i sentrum. 10 stående og 14 hengende lamper. En betingelse var satt fra banken sin side. Kommunen måtte selv bekoste vedlikeholdet av disse lyktene. Det ble satt av 200 spesidaler (17 000 kroner etter dagens kurs) i året til dette arbeidet. Lyktene brant med vokslys. Disse måtte tennes og slukkes hver dag og det var viktig med god rengjøring av glasset på lyktene for best mulig lys. De neste årene donerte sparebanken flere lykter til byen.

 
Lykten på dette bildet var tilkoblet Moss Gassverks rørnett med gass rundt i byen. Men også disse lyktene måtte tennes og slukkes. Akkurat denne lykten sto midt på Storebro med konvensjonsgården i bakgrunnen. Gasslykten ble satt opp i 1857, sammen med 47 andre lykter i byen. Den siste gasslampen ble erstattet med elektrisk lys i 1918.

Foto: Hans Peter Lauritzen. Ca. 1910

Fra forvalter A. Magnussens minnebok

Magnussen var forvalter på Rosnes.
Skrevet av Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien, fritt etter Magnussens minnebok.

Jeg kom til Moss bare 7 år gammel i året 1852. Jeg flyttet med familien fra Våler hvor jeg også var født. Min far var skomaker. Han hadde arbeidstid mellom klokken 05 - 19, hver eneste dag. Lønna hans var ikke stor, og når alle faste utgifter var betalt ved ukeslutt satt han igjen med sin lønn på 2 daler og 20 skilling (Ca 200 kroner etter dagens verdi). Dette skulle familien leve av hele uken. Jeg hadde fire søsken. Vi leide en liten leilighet på Jeløya. Den besto av et lite værelse med kjøkken. Husleie var 1 mark og 4 skilling i uka. Alt ble regnet etter uker den gangen.

Da jeg hadde fylt 9 år begynte jeg å jobbe på Krabbetomta. Der hadde David Chrystie et stort trelastopplag. Et opplag som strakk seg helt fra Krabben til sydenden Jeløya. Chrystie var eier av mange bygninger i Moss, og han hadde et eget bryggeri i Storgaden. Dessuten var han eier av Torderød, Tronvik, Charlottenborg, Bergersborg, Grimsrød og Framnes. Framnes het den gangen Blommen. Chrystie eide 16 kjøreokser og 18 arbeidshester. Dyrene ble benyttet til transport mellom gårdene, byen og til materialer frasagbrukene ved fossen til tomter langs Mossesundet. Der ble materialene lastet på skip og transportert ut av landet, mest til Danmark. Da skipene kom i retur var de fulle av korn. På Torderød var det også stashester til herskapskjøring og rideturer.

Rundt 1850 var oksene et vanlig syn i Moss. Det var ingen kanal ennå. Da de begynte på den ble jorden kastet opp på hver side av kanalen. Det var ikke noe annen plass og det ble ganske store hauger. Da gravingen ble dypere ble jorden ført opp i store trillebårer som be trukket av hester med et tau.

Jeg fortsatte jeg å jobbe hos Chrystie. Pløyingen av Framnes var slitsom. Fire okser ble benyttet til å dra den store plogen. Det var mye stein i bakken. Jeg red mye på oksene. Miljøet på Torderød var fint. Om vinteren gikk vi med tresko og om sommeren i bare føttet.

Da jeg var 15 år fikk jeg en ekstrajobb ved Moss Hotel. Jeg skulle passe på "Biljaren". Noen ganger fikk jeg i oppdrag av hotellet å kjøre gjester til Christiania. Det tok omtrent 8 timer. Lønna var 5 daler for en slik tur.

Skolegang ble det lite av. Jeg gikk noen år ved omgangsskolen på Jeløya, uten at det gjorde noe underverk. En fast skole ble opprettet på Hoppern, men det var ikke rare greiene. Det eneste kartet var av Palestina.

Som voksen ble jeg forvalter på Rosnes. En jobb jeg beholdt i 38 år. En sommer bodde kong Oscar II og kronprins Gustav der. Da ble det anlagt en egen spaservei fra Rosnes til Orkerød. Der bodde Dronningen. En telefonlinje ble også strukket opp mellom gårdene. Underlig nok ble telefonen satt opp i kjelleren på Rosnes. Så man måtte ned dit for en samtale.

Magnussen, mars 1935.

Postkortdetaljer anno 1897

Et vakkert utsnitt av et postkort fra 1895. Legg merke til den helt ferske (1890) Hans Løkens gård på venstre side (Dronningens gate 13 i dag), og bokhandelen på høyre side. På denne tiden hadde Sæbbøs Boghandel flyttet fra Kongens gate (Rettere sagt Skoggata 2 komplekset) og inn i Thodbergården som lå inntil dagens Kirkeparken Videregående. Den ser vi på bildet. Senere ble dagens Dronningens gate 15 (Moss bylab) oppført og Sæbbøs flyttet dit med nye eiere, og fortsatte der lagt ut i vår tid.

Omtrent samme sted i dag. Sakset fra Google Street View.

Oslofjorden rundt

Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien.

Året 1957 kan i dag virke som veldig lenge siden. Selv for de som er født på den tiden. Men allerede i 1957 var de eldste automobilene ganske gamle. Faktisk så gamle at de var blitt veteranbiler. Nå skal det riktignok bare 20 år til for at en bil blir klassifisert som veteran. Men det er nå slik allikevel at når vi tenker på en veteranbil så tenker vi på de eldste bilene. Og det finnes veldig mange bilentusiaster. Billøp, rebusløp og andre muligheter til å vise frem de gamle bilene har alltid vært stas. I 1957 ble det arrangert akkurat et slik løp. "Oslofjorden rundt". I dette løpet stanset bilene i flere av byene. Både for underholdning og utstilling. Og Moss var med på reisruten. Heldigvis for oss var Moss sin egen hoff-fotograf, Johan Rynnås på plass!

Men først. La oss kikke litt på Moss sin egen automobilhistorie. Det vil si. Vi ta en kort oppsummering ettersom dette handler om "Oslofjorden rundt".

De første
Den aller første automobilen vi kjenner til ble innkjøpt av Politimester Johannes Ditlev Fürst i 1909. Den neste av Brødrene Brandstrup. Det fulgte trolig noen flere biler/biler med lasteplan samtidig med dem.

B1 - Foto: Georg Kjellerød

I 1910 begynte man med fastmonterte registreringsnummer på alle kjøretøy med forbrenningsmotor, hvor Østfold fikk bokstaven B. Og i Moss ble de første B´ene registrert. Først ut var Drosjeeier Hans Ombustvedt med sin B1 registrerte Brennabor automobil. I Motorvognregisteret leser vi at Ombustvedt også var eier av B2. Fredrik Blohm-Olsen var eier av B3. Dette var en bil med 3 hjul og en spak til å styre med. Kjøpmannen Søren Kure var eier av B4. Disponent Hans Bugge var eier av B5. Doktor Ole Andreas Lundeby fra Våler var eier av B6 og slik fortsatte nummereringen. I begynnelsen var automobilene i hovedsak satt til drosjevirksomhet. Samtidig ble små lastebiler stadig mer populære i industrien.

Omnibussen. Foto:Vogtesamlingen, Moss bibliotek.

Bussene
Det tok ikke lang tid før bussene kom i trafikk. Den første bybussen var en "omnibuss" i 1925. Den kjørte i faste ruter rundt i byen. Før denne bussen gikk det to forskjellige busser til Svinndal. En hadde oppstart allerede i 1909. Det var en slags lastebil med presenning og sittebenker. Det varte kun noen måneder før ruten ble lagt ned. Noen år senere kom en ny buss på banen. Men den kjørte altså i omlandet og ikke i byen.





Ok, vi stopper der. Denne gangen handler det altså om Oslofjorden rundt.

Bilene startet i oslo

Oslofjorden rundt
Arrangementet var et samarbeid mellom KNA (Kongelig Norsk Automobilforbund) og Norsk Veteranvogn Klub. Her var det ikke bare viktig å stille med en stilfull veteranbil, men bekledningen skulle også være tidsriktig. Det var biler og førere fra hele Europa. Det hele startet med en utstilling på Festningsplassen i Oslo 13. mai 1957.  Dagen etter var det en skjønnhetskonkurranse. Jeg går ut i fra at det var kåring av den fineste bilen og ikke fruen i passasjersetet. Løpet var delt opp i fem forskjellige klasser ut i fra hvor gamle bilene var. Den 15. mai gikk startskuddet og 45 automobiler var i gang.

Reiseruten gikk via Drammen, Tønsberg og Larvik. Der ble bilene fraktet med båten Peter Wessel over til Fredrikstad. De overnattet i byen før de igjen startet klokken 10.00 dagen etter. Denne gangen med kursen mot Moss. Gjennom Råde og Rygge sto det folk langs veiene og heiet dette spesielle følget fremover. Bilene måtte innom flere kontrollstasjoner og en av disse var i Karlshuskrysset. I Vestfold hadde skolebarna fått fri til å se på billøpet. Da bilene kom til Moss stoppet alle for samling på Melløs før de paraderte ned til Nedre torv. Og skal vi tro Moss Avis så eksploderte det formelig med folk da bilene hadde parkert. Alle ville få et blikk av de gamle skjønnhetene.

Ikke alle bilene holdt hele veien. Foto: Dagbladet.

Biler og førerer parkerte sine biler og sjåførene ble invitert på lunsj. Klokken 13.30 var løpet i gang på den siste etappen. Deretter skulle ferden tilbake til hovedstaden. Målet var at alle bilene var tilbake i Oslo til klokken 17.00. Det var i alle fall planen. De gamle bilene ble slitne og de gjorde nok som de selv ville. Rundt halve følget måtte underveis ha service for å komme seg videre. Ikke alle synes det var like stas og enkelte steder hadde ikke publikum spart på kruttet. Det haglet med ubekvemsord som trolig ikke ville vært spesielt farlig å rope i dag, men folk er folk. Man hadde nemlig en holdning den gang om utvikling og fornyelse. Man skulle da aldeles ikke ta vare på slike gamle vrak, spesielt ikke på veiene.



Det som er litt spennende er at alle aviser som dekket dette løpet greide å opererere med forskjellig antall deltagere. Skal vi tro dem så var det alt fra 38 - 46 deltagere. Og det samme med hvor mange som brøt løpet. Minst halvparten ble det skrevet.

Det var ingen Mossinger med i løpet, i alle fall nesten ikke. For en av bilene var en Scania Vabis fra automobilfabrikken på Kambo. Så Moss var i alle fall representert.

Dette var den kjente Genevieve  fra filmen med samme navn i 1953.

1957 var forøvrig ikke det eneste året som Nedre torv var full av gamle biler. Det skjedde også 12. april 1940. De tyske okkupantene rekvirerte alle ledige automobiler i byen. De ble registrert og tatt i bruk på torvet. Mange gjemte bilene sine på låver rundt i omlandet. Men det er en annen historie.





Og har du lyst til å se en film av det hele kan du det. I alle fall nesten hele, for typisk nok filmet de ikke i Moss. https://tv.nrk.no/se?v=FMAA57002257&t=502s



Kilder
Akershus Amtstidende 1957
Moss Avis 1957
Digitalt museum
Eget arkiv

På Verket

Foto: Petter Lauritzen. 1910.

Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien
Kilder: Eget arkiv og research.

Verket var den første «byen» i byen Moss. Samfunnet der var ganske lukket for verden utenfor, men det oppsto allikevel velferd under dårlige kår. Verket er i dag såpass bevart at om man gjorde hele strøket bilfritt og opprettet et gatemuseum ville det være som å reise i en tidsmaskin. For tiden har mer eller mindre stått stille for de gamle bygningene. Nå har det heldigvis gått så lang tid at om det ikke blir museum, så er i alle fall bydelen fredet for endring.

Maleri: J.W. Edy

Jernverket
Selve fabrikken oppsto rundt 1704. Kanskje før dette også. Den lille bydelen begynte å ta form midt på 1700-tallet. Rett og slett for å ta vare på arbeiderne på den tunge arbeidsplassen. Gi arbeiderne hva de trengte uten å måtte reise noe sted. Men før planen var kommet dit måtte boliger reises. Jernverket ga derfor arbeiderne små områder hvor de kunne få lov til å bosette seg. Dette i en periode hvor hver tjente skilling gikk rett til familien og de grunnleggende behov. På tross av dette sto de sammen og bygget boliger som sto så stødig at de eksisterer den dag i dag. Jernverket tok ingen grunnleie av arbeiderne da det allikevel ikke var noen penger å hente. Materialer var i nærliggende skog og slaggstein fra smelteproduksjonen på Jernverket. Ved utemuseet på Verket er det mulig å se denne slaggen på innsiden av trepanelet. Ellers ble det benyttet teglsten og steinblokker til grunnmur. Bygningene har alltid hatt den karakteristiske rødfargen med hvite lave vinduer. Innvendig var det først panel, som senere ble erstattet med hele plater som ble tapetsert.

Skolen, bygget med slaggstein.

Samfunnet
I dette lille samfunnet for hundre år siden var det egen skole, sykekasse, lege, ja selv en jordmor var bosatt på Verket. Med tilbudene var det også krav. Ledelsen på Jernverket ønsket kun arbeidere i området. Noe som kanskje ikke var like enkelt å opprettholde ettersom kongeveien gikk tvers igjennom bydelen. Én regel var allikevel ganske klar. Det var ikke lov å huse noen uforstående. Vel, regelen var nok klar, men om den ble opprettholdt er noe helt annet. Man sier gjerne at «regler er til for å brytes». Jeg vil kanskje heller si at innbyggerne på Verket fant ut av hvordan de kunne høyre reglene sånn bittelitt. Som sagt var det mye trafikk og en strøm av landstrykere, løsgjengere og tjenesteløse piker som gjerne søkte dit det var tettbebyggelse. Verket var ikke noe unntak. Og dette var nok også en god årsak til de strenge reglene. Tilbake til å bøye reglene var det så i en periode en del nye «ansatte» i boligene. De fikk titler som stallkarer, malere, tjenestefolk og annet. Og underlig nok, så beholdt de gjerne ikke jobben spesielt lenge. Kanskje en uke på det meste. Og lønna, vel mynt fikk de ikke. Men en natt eller to i en ok seng eller mykt underlag og litt mat på veien var svært god lønn. Og når vi er inne på lønn så var det mulig å handle på bok. Det vil si at man handlet og summen ble notert i en regnskapsbok hos forretningen. På verket var det slik at butikkene i Konggata kunne hente gjelda rett fra lønna til arbeidene. Dermed var det ofte lite igjen av den faste lønna. Noe som igjen bidro til at arbeiderne fortsatte å bli boende, og arbeidet på verket.

Det var ikke bare de reisende som flyttet inn og ut. Jernverket utvidet stadig. Nye teknikker og maskiner ble prioritert og med dem måtte nye spesialister hentes inn. De var som regel ikke norske. Så språket på Verket var ganske så nordisk kan man si, sånn bokstavelig talt.

All klesvask måtte gjøres ute. Tørking av tøy måtte gjøres ute. Ved måtte hugges. Vann måtte hentes. Utedo var vanlig. Bade måtte man gjøre ute. Dusjer eksisterte ikke. Doene måtte tømmes. Ikke alle hadde ovn inne og noen måtte ut i bryggerhuset hos nummer 5 som hadde felles bakerovn. Strøm kom først i 1907.

Barn er barn og de finner gjerne sine plasser. I hovedsak lekte de i gata. Det var der de meste foregikk. Barna måtte også arbeide ved siden av skolen. I hovedsak hjemmearbeid, men også oppdrag på fabrikken. Ellers var det mye aktivitet ved vannspringene og i nummer 5 hvor det alltid duftet godt fra fellesovnen. Det var nok alltid en fersk skalk eller to å få om man oppførte seg. Miljøet var lokalt. Alle kjente alle og det var nok mer som en stor familie blant beboerne.

Egentlig kan man si at Verket ikke bare var en by i byen, men et land i landet. For Jernverket var så viktig for produksjon av krigsmateriell at de ansatte slapp militær tjeneste. Verket hadde et eget rettssystem om de ønsket å benytte det. Altså rett til å selv dømme lovbrytere.

Foto: Johan Rynnås. 1967.

I dag kan det se ut som det var god plass i flere av disse husene. Men det var ikke slik i starten. En normal leilighet var stort sett et rom og kjøkken. Ofte delte man på kjøkken også. Med tiden har man slått sammen flere av disse små leilighetene til større leiligheter. Hvor mange leiligheter det var opprinnelig er noe usikkert, men i 1988 var det 40 leieforhold på Verket. Og litt spesielt er det med nummereringen i gata. De går nemlig fortløpende på hver side fra 1 - 7 og 8 - 22, og ikke som par og oddetall som er vanlig i dag. Og arbeiderboliger var det helt opp mot 1990-tallet. Etter hvert ble det litt utskifting da de eldste arbeiderne falt fra.


Fremtiden
Med årene har det skjedd forandringer. Den gamle skolebygningen slo sprekker da Peterson skulle utvide og måtte rives. Der hadde det vært skole siden 1758. Noen uthus har blitt revet med årene, men profilen ut mot Osloveien er tilnærmet lik i dag som for 200 år siden.

Det er bedriften M. Peterson & Søn vi skal takke for at bygningene er bevart på utsiden og som har bidratt til at nyere eiere fortsetter denne trenden. Spesielt i disse dager hvor hele den enorme eiendommen bygges om til et fremtidens samfunn som greier å i vareta både fortid, nåtid og fremtid.

Foto: Johan Rynnås. 1974.

Et lite historisk paradoks

Henrik Wergeland, en person de fleste av oss kjenner til. Trolig vet mange at han giftet seg med Amalie Sofie Bekkevold fra Moss. Så hvordan har det seg at de to ble kjent. Jo, det er nemlig slik at hennes far, Peter Bekkevold drev som traktør og småhandler i hovedstaden. Han bygget og åpnet en skjenkestue der. Henrik Wergeland var en av sjenkestuas flittigste gjester. Og skal vi tro historien så var det neppe maten eller god drikke som lokket han dit. Denne stua lå i Skippergata, nærmere sagt nummer 3. Faktisk finnes den ennå, under navnet Grei Kafé. Henrik bodde på en hytte på Grønli under Ekebergåsen. I den perioden han bodde der så tjenestegjorde han som annenmanuensis på Universitetsbiblioteket. For å komme seg til og fra rodde Henrik over Bjørvika morgen og kveld. Etter en avtale med Peter Bekkevold fikk han lov til å sette fra seg årer og seil i bakgården på skjenkestua i arbeidstiden. Der hadde også en hest. Det tok ikke lang tid før han oppdaget den da 19 år gamle Amalie Sofie og forelskelsen uteble ikke. Noe vi kan se i hans første poesier. Eller, historien forteller at hun lå på alle fire og skuret gulvet, men de tankene kan han ha for seg selv. Henrik og Amalie ble ikke bare godt kjent, men de ble altså hustru og mann. Amalie ble hans store inspirasjon resten av livet.

Men hvem var nå denne Peter Bekkevold? Vi reiser tilbake til Moss. Der familien kom fra. Bekkevold var kjøpmann i Moss de siste årene før familien flyttet til Oslo. Forretningen var i Kongens gate 1 som senere skulle bli kjent som Ulrich Larsen. Og før han begynte som kjøpmann var han skipper på egen båt. En båt som både han og båten skulle ble godt kjent og hyllet i Moss. For det var slik at familien bodde på adressen Kransen 6, eller med navnet Wulfbergsgården som den gikk under. Denne bygningen sto på tvers rett over det som senere skulle bli starten av Fjordveien. (revet tidlig 1900) Eieren av gården var ingen ringere enn byfogd og eidsvollsmannen Gregers Winther Wulfsberg. Og dette var i perioden før 1814. Med nød, krig og sult. Wulfsberg hadde gjort et forsøk på å hente korn i Danmark, men skip, last og mannskap ble kapret av engelskmennene. Dermed tok Wulfsberg kontakt med en av sine egne leieboere som han hadde hørt at var både djerv og snarrådig. Han og broren Fredrik Bekkevold var erfarne sjøfolk som fraktet fetevarer mellom Danmark og Christiania under Napoleonskrigene. Det følger mange historier om disse brødrene, som får stå til en senere anledning. Skipper Peter Svendsen Bekkevold tok oppdraget og kom seg trygt til Danmark og fylte skipet med korn. På hjemveien seilte han langs svenskekysten i håp om at svenskene var litt greiere. Vel, skipet ble stoppet, men ikke kapret. Bekkevold greide mer eller mindre å snakke seg vekk, men de måtte legge til kai i Gøteborg. Da natten falt på så skipper Bekkevold sitt snitt i å heise seil og satte kursen straks mot Norge og Moss. De ble mottatt og hyllet som helter da de ankret opp i Værla med full last. Så der, fikk du litt sammenheng mellom Moss, Eidsvoll, 1814, frigjøring, krig og Wergeland.

Den brysomme triangelen

I dag er det mange sterke meninger om nye bygg i byen. De aller fleste av den eldre garde har gjerne de sterkeste meningene. Alt var jo så mye bedre før. Men vanen er også sterk og tilvenning skjer raskt. I dag mener mange, spesielt av den eldre garde at dette er er en flott bygning. Faktisk en av byens stoltheter. Nemlig en ekte "funkis". Men slik har det ikke alltid vært. For da den ble oppført i 1934 manglet det ikke på ubekvemsord om hvor vederstyggelig denne klossen var. Og ikke minst så underlig at den fikk en triangelform. I dag er "Triangelen" noe de fleste forbinder meg noe hyggelig. Og det var ikke så enkelt å forstå den gangen at man måtte bygge der man eide eiendom. Og akkurat denne eiendommen var nemlig som en triangel.

Og nå har det jammen dukket opp nok en slik kloss, på motsatt side av gata. Og tror du ikke, at historien har gjentatt seg selv... Så om 50 år skal vi nok se at begge disse trekantklossene er blant byens stoltheter.

Et lite historisk tilbakeblikk.

I våre dager er det mye snakk om at folk har hodet dypt forankret i sine mobile digitale dippedutter. La oss gå noen år tilbake i tid. Jeg leser mye aviser, gamle aviser. Og det er mye trender og bekymringer som går igjen generasjon etter generasjon. For å ikke spore helt av… skal jeg holde meg til tema. «lukkede individer».

Det er altså slik at før medienes tid så snakket visstnok folk med hverandre. Dette var før boktrykkerkunsten var oppfunnet. For da bøker kom på markedet og senere nyhetssedler og aviser begynte allerede folk å merke en endring. I alle fall gjorde forskerne det. Folk begynte å ha med seg disse trykksakene på vei til jobb, på tur eller hvor det skulle være. Og fra erfaring, spesielt menn, så vet vi at det å gjøre to ting på en gang er svært vanskelig. Så da man begynte å lese i trykksakene sluttet man å prate sammen. Vel, i alle fall mens man leste. For det man hadde lest var ofte svært interessant å snakke med andre om. Det ble faktisk opprettet egne leseklubber hvor man røket sigar og diskuterte siste nytt. Og kvinner, ja de var selvsagt ikke ønsket. I alle fall ikke med i diskusjonene, for hva visste vel de?

Men altså, allerede her begynte forskere å bli bekymret. Og dette er da allerede tidlig på 1800-tallet. (Boktrykkkunsten er selvsagt eldre enn dette, midt på 1400-tallet).

Vi flytter oss frem i tid, sånn i begynnelsen av 1900-tallet. Da radioen ble oppfunnet. Jepp, den har faktisk ikke vært der i evig tid som kanskje mange yngre tenker i dag. Og igjen kom forskerne på banen. Folk gikk jo ikke ut lenger. De samlet seg foran denne radioen og lyttet. Selv om det faktisk ble litt sosialt ettersom ikke alle hadde radio. Da samlet man seg hos hverandre. Og tror du ikke at folk snakket sammen om radioprogrammene? Den nye musikken? Nyhetene? Joda, folk var vist engasjert. På samme tid begynte grammofonen å komme inn i de private hjem. Og oppi det hele hadde ennå en oppfinnelse funnet sin plass. Kinematografen. Jada, du gjetter riktig. Forskerne begynte å bli svært bekymret. Nå var folk fordypet i lesing, musikk, radio og om de våget seg ut, så gjemte de seg altså på kinoen.

I 1938 skrev den engelske legen, dr Allan Maberbay, etter å ha gjort en stor medisinsk undersøkelse; «Radio, Iydfilm og grammofon gjør det moderne menneske til et uselskapelig og lukket individ. Før radioen og filmen blev opfunnet pleide folk å diskutere og utveksle meninger om de ting som rører sig i tiden. Men nå sitter man og lytter og skrur på knotter, eller går på kino og blir tutet ørene fulle av snakk, musikk og lyder». På denne måten, sier doktoren, «får nu tidsmennesket ingen trening i å tenke selv, og reflektere», ja han fremholdt til og med at «nu tidsmennesket som daglig sysler med sitt radioapparat i stedet for å lese en bok og tenke selv, og reflektere; efter hvert mister evnen til å uttrykke sine tanker i ord.» Det var altså ganske sterke påstander til å være i 1938.


Og så…. midt på 1900-tallet kom Televisjonen! Fjernsyn, eller TV som man sier i dag. Nei, de første TV-ene sendte ikke i farger. Selv en 50-åring som meg vokste opp med sort-hvit TV de første årene av mitt TV-liv. Og nå kan du tro at forskerne hylte høyt. Svært høyt. Globoksen, firkanta i øya, kan bli blind og mange nye uttrykk ble funnet opp. Og jeg kjører på. Så kom «Walk man», erstattet av «Disc man», «MP3-player» og nyere dingsebumser. Ved siden av dette kom TV-spill, hjemme-video, DVD, datamaskiner og så videre… Og hva sa forskerne? Jo, jeg trenger nok ikke å repetere dette.


Så har vi kommet til fremtiden, eller nåtiden om du vil. Nå er livet til folk innsnevret til en liten datamaskin i størrelse praktisk nok til å ha i lomma. Og hva sier forskerne i dag? Jo, de har til og med funnet ut at yngre generasjoners evolusjon bidrar til at skallen til mennesker har utviklet et «balanseben» fordi mennesker går med hodet bøyd hele dagen. Og med Internett, vel. Det går vel ikke en eneste dag uten at en professor eller ekspert skal mene det ene og det andre. Og er vi mindre sosiale i dag? Tja. Vi snakker vel fortsatt med hverandre, men ringer kanskje ikke lenger. Vi har venner på Facebook som vi ikke kjenner og ikke en gang er på hils med om man møtes, men sosiale er vi. Hver dag. Og meninger. Det har folk. Mye av. Om det er i mediene eller andre steder. Faktisk har den vanlige person i gate mer meninger enn noen gang. En bestemor kan godt si at «ja i gamle dager.. DA…» Men så ser vi gjennom historien at de ikke har vært noe bedre. De har bare hatt andre arenaer og plattformer. Så hvor bommet vi? Eller har forskerne tatt feil. Igjen og igjen?


Ok, dette ble svært kortfattet og kun noen tanker. Men det er også en liten tanke om å tenke selv. Tro ikke på alt som blir servert og del ikke alt som dukker opp. Vær kritisk og still spørsmål. Så får utviklingen gå som den gjør og plattformene støpes i nye former for fremtiden. La oss vise at forskerne og ekspertene tar feil.. igjen ;)

Erikka Olsen

Dronningens gate 19f.

(Dronningens gate 15)



Erikka Olsen

Fotograf: Mulig Gustav Lindmann.
Bildet er trolig tatt en gang mellom 1906 og 1910.

Erikka ble født i 1871 og vokste opp i Berg kommune i Østfold. I følge folketellingen 1900 bor hun som enslig i Dronningens gate 20. (Postkontoret på hjørnet av Fleichers gate), i dag ville det vært Rådhusgata 1. Hun er da oppgitt som «Handlende Broderifor.»

Den 16. april 1902 opprettet Erikka Olsen et eget firma med «Hvidevarer og Broderihandel». Hun leide lokaler av Sæbbøs Boghandels eiere, Samuel Ramleth og Christian Clausen. Forretningslokalet lå på hjørnet ned Ibsens gate. Til butikken var det et stort værelse, kjøkken, kjeller med mer. Hun bodde antagelig ikke der ettersom hun hadde adresse i nummer 20.

Fra 15. mars 1910 prøvde Samuel Ramleth å leie ut lokalene. Det var oppgitt at de ble ledig fra 1. april 1910. Erikka Olsen hadde da drevet sin forretning i 16 år. Det er noe usikkert om Ramleth fikk leid ut lokalene de neste månedene. Han døde 30. juni 1910, og i oktober 1910 solgte enken Ragna Ramleth hele gården til Oscar Rønneberg for 53 000 kroner. Thorleif Lunde kjøpte senere denne gården.

Etter dette fortsatte Erikka med søm. Hun tok på seg flere oppdrag med søm. Hun både sydde om og tegnet nye mønster. Det var ikke småtteri av utvalg. "Slumretæpper, bordtæpper, løbere, servietter, puder, engelsk broderi, borddekorasjon, sofapuder" og mye annet. Det var mulig å nå henne på telefonnummer 378.

Den 7. januar 1919 opphørte selskapet «Erikka Olsen». Hva hun gjorde etter dette er noe usikkert. Det kan se ut til at hun giftet seg med med urmaker Carl Emil Andressen og flyttet til Herfordsgate 3 på Skarmyra i følge folketellingen for 1930.

Visste du at... Torderød

Den eldste kjente navneformen for Torderød er:
"a Torghrufuu". Den er beskrevet i et diplom fra 1338. Omkring 1400 skrives navnet "Tordufuo" og "Tordufourud"

På gammelnorsk var uttalen "Toruga". Ordet/navnet betyr rett og slett gjødselhaug. Trolig var Torderød et beiteområde til å begynne med. Man regner med at plassen ble ryddet et sted mellom årene 400 - 800.

Maltblokker

Moss Bryggeri var godt kjent for sine maltprodukter. Og hvem av dere husker vel ikke disse produktene? Dessverre er de ikke lenger å få kjøpt. Men alle produktene kan du se igjen på Moss Bryggerimuseum.

Kjært barn har mange navn

Verla, Verlebukta, Bukta, Værlen, Weilenn, Verlen, Verlesand, Wærle, Wærle bukt, Verlesanden, Sanden, Wælen, Wela, Werla, Vellen, Velen, Værlebugten, Værlesanden, Vedellen, Veidelen,. Og sikkert ennå fler enn dette.

Opprinnelsen kommer av "Vaðdill/veðli/voðull" Som fra gammelt av betyr "Et vadested". Altså et grunt sted, som gjerne er under vann ved flo.

Senere delt opp i Værlebugten og Værlesanden. På slang; Bugta og Sanden. Deretter mange ordlyder samt uttalelser, og i dag sier man gjerne "Vææ`la". Sanden ble borte med kanalen og ble Strandgata ble til for sin naturlige grense til sjøen. Standa der var nok ikke så mye å skryte av. Senere fikk strendene egne navn. Kanskje har du hørt andre uttalelser?

Vansjøtur

En vakker søndag i 1910 dro Den frie evangeliske forsamling på tur i Vansjø. Noe de ofte gjorde. I front er motorbåten "Ellen" med 2 store slepebåter fulle av folk. Barna var plassert i den bakre båten. Var dine beste eller oldeforeldre med i forsamlingen var de garantert med her.

I bakgrunnen ser vi Nesset, eller Nesparken som det heter i dag. Til venstre i bildet hvor det ser ut som vann tvers igjennom finner vi Mossehallen i dag. Så glissent var det opprinnelig på Nesset. Så man kan med stolt hjerte vite hvor flott denne folkeparken har blitt. 

Foto: Hans Peter Lauritzen.

Byjubileum

Det er vanskelig å ikke få med seg at det er byjubileum neste år. Men hva er det egentlig vi feirer? Vel, du kan se om du greier å tolke denne som faktisk avgjorde det hele. Nemlig Kong Frederiks IV´s godkjenning anno 10. august 1720 til at Moss fikk kjøpestadsrettigheter. (Endret til latiske alfabetet da den opprinnelig er i formskrift.)

Som et tillegg i bunnen sto det:
"Anordning at udi Moss Bye I Norge herefter skal være en Byefoged, som til ligemed maa forrette Byeskriver Tjenesten sammesteds."

Det var altså flere krav som Moss greide å innfri de neste årene.

Naturlig navn.

Det er mange gatenavn i Moss som har en merkelig opprinnelse. Men noen har også naturlig opprinnelse. Nede på gamle Værlesand finner vi Sykehusgata, for der lå byens første sykehus. I nabogata finner vi Stengata. Men hvordan oppsto dette navnet? Jo, også her er det en naturlig forklaring. Med bebyggelsen på Værlesand ble det vanskelig å komme seg frem i den ofte våte og tørre sanden. Man la derfor brostein i "hovedgaten", som du nå skjønner er og var Stengata. Så enkelt kan det noen ganger gjøres. 

Foto: Vinterbilde fra 1966. Ukjent fotograf.

Å stå i ferjekø!

Det var ikke så fryktelig ulikt fra i dag. Man må stå i kø, ordne billetter, kjøre på linje inn på båten. Dimensjonene er ikke helt de samme lenger, og det er vel lov å si at det var litt mer sjarm over det hele i 1947 kontra 2019 :)