 |
| Foto: Petter Lauritzen. 1910. |
Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien
Kilder: Eget arkiv og research.
Verket var den første «byen» i byen Moss. Samfunnet der var ganske lukket for verden utenfor, men det oppsto allikevel velferd under dårlige kår. Verket er i dag såpass bevart at om man gjorde hele strøket bilfritt og opprettet et gatemuseum ville det være som å reise i en tidsmaskin. For tiden har mer eller mindre stått stille for de gamle bygningene. Nå har det heldigvis gått så lang tid at om det ikke blir museum, så er i alle fall bydelen fredet for endring. Kilder: Eget arkiv og research.
 |
| Maleri: J.W. Edy |
Jernverket
Selve fabrikken oppsto rundt 1704. Kanskje før dette også. Den lille bydelen begynte å ta form midt på 1700-tallet. Rett og slett for å ta vare på arbeiderne på den tunge arbeidsplassen. Gi arbeiderne hva de trengte uten å måtte reise noe sted. Men før planen var kommet dit måtte boliger reises. Jernverket ga derfor arbeiderne små områder hvor de kunne få lov til å bosette seg. Dette i en periode hvor hver tjente skilling gikk rett til familien og de grunnleggende behov. På tross av dette sto de sammen og bygget boliger som sto så stødig at de eksisterer den dag i dag. Jernverket tok ingen grunnleie av arbeiderne da det allikevel ikke var noen penger å hente. Materialer var i nærliggende skog og slaggstein fra smelteproduksjonen på Jernverket. Ved utemuseet på Verket er det mulig å se denne slaggen på innsiden av trepanelet. Ellers ble det benyttet teglsten og steinblokker til grunnmur. Bygningene har alltid hatt den karakteristiske rødfargen med hvite lave vinduer. Innvendig var det først panel, som senere ble erstattet med hele plater som ble tapetsert.
Selve fabrikken oppsto rundt 1704. Kanskje før dette også. Den lille bydelen begynte å ta form midt på 1700-tallet. Rett og slett for å ta vare på arbeiderne på den tunge arbeidsplassen. Gi arbeiderne hva de trengte uten å måtte reise noe sted. Men før planen var kommet dit måtte boliger reises. Jernverket ga derfor arbeiderne små områder hvor de kunne få lov til å bosette seg. Dette i en periode hvor hver tjente skilling gikk rett til familien og de grunnleggende behov. På tross av dette sto de sammen og bygget boliger som sto så stødig at de eksisterer den dag i dag. Jernverket tok ingen grunnleie av arbeiderne da det allikevel ikke var noen penger å hente. Materialer var i nærliggende skog og slaggstein fra smelteproduksjonen på Jernverket. Ved utemuseet på Verket er det mulig å se denne slaggen på innsiden av trepanelet. Ellers ble det benyttet teglsten og steinblokker til grunnmur. Bygningene har alltid hatt den karakteristiske rødfargen med hvite lave vinduer. Innvendig var det først panel, som senere ble erstattet med hele plater som ble tapetsert.
 |
| Skolen, bygget med slaggstein. |
Samfunnet
I dette lille samfunnet for hundre år siden var det egen skole, sykekasse, lege, ja selv en jordmor var bosatt på Verket. Med tilbudene var det også krav. Ledelsen på Jernverket ønsket kun arbeidere i området. Noe som kanskje ikke var like enkelt å opprettholde ettersom kongeveien gikk tvers igjennom bydelen. Én regel var allikevel ganske klar. Det var ikke lov å huse noen uforstående. Vel, regelen var nok klar, men om den ble opprettholdt er noe helt annet. Man sier gjerne at «regler er til for å brytes». Jeg vil kanskje heller si at innbyggerne på Verket fant ut av hvordan de kunne høyre reglene sånn bittelitt. Som sagt var det mye trafikk og en strøm av landstrykere, løsgjengere og tjenesteløse piker som gjerne søkte dit det var tettbebyggelse. Verket var ikke noe unntak. Og dette var nok også en god årsak til de strenge reglene. Tilbake til å bøye reglene var det så i en periode en del nye «ansatte» i boligene. De fikk titler som stallkarer, malere, tjenestefolk og annet. Og underlig nok, så beholdt de gjerne ikke jobben spesielt lenge. Kanskje en uke på det meste. Og lønna, vel mynt fikk de ikke. Men en natt eller to i en ok seng eller mykt underlag og litt mat på veien var svært god lønn. Og når vi er inne på lønn så var det mulig å handle på bok. Det vil si at man handlet og summen ble notert i en regnskapsbok hos forretningen. På verket var det slik at butikkene i Konggata kunne hente gjelda rett fra lønna til arbeidene. Dermed var det ofte lite igjen av den faste lønna. Noe som igjen bidro til at arbeiderne fortsatte å bli boende, og arbeidet på verket.
Det var ikke bare de reisende som flyttet inn og ut. Jernverket utvidet stadig. Nye teknikker og maskiner ble prioritert og med dem måtte nye spesialister hentes inn. De var som regel ikke norske. Så språket på Verket var ganske så nordisk kan man si, sånn bokstavelig talt.
All klesvask måtte gjøres ute. Tørking av tøy måtte gjøres ute. Ved måtte hugges. Vann måtte hentes. Utedo var vanlig. Bade måtte man gjøre ute. Dusjer eksisterte ikke. Doene måtte tømmes. Ikke alle hadde ovn inne og noen måtte ut i bryggerhuset hos nummer 5 som hadde felles bakerovn. Strøm kom først i 1907.
I dette lille samfunnet for hundre år siden var det egen skole, sykekasse, lege, ja selv en jordmor var bosatt på Verket. Med tilbudene var det også krav. Ledelsen på Jernverket ønsket kun arbeidere i området. Noe som kanskje ikke var like enkelt å opprettholde ettersom kongeveien gikk tvers igjennom bydelen. Én regel var allikevel ganske klar. Det var ikke lov å huse noen uforstående. Vel, regelen var nok klar, men om den ble opprettholdt er noe helt annet. Man sier gjerne at «regler er til for å brytes». Jeg vil kanskje heller si at innbyggerne på Verket fant ut av hvordan de kunne høyre reglene sånn bittelitt. Som sagt var det mye trafikk og en strøm av landstrykere, løsgjengere og tjenesteløse piker som gjerne søkte dit det var tettbebyggelse. Verket var ikke noe unntak. Og dette var nok også en god årsak til de strenge reglene. Tilbake til å bøye reglene var det så i en periode en del nye «ansatte» i boligene. De fikk titler som stallkarer, malere, tjenestefolk og annet. Og underlig nok, så beholdt de gjerne ikke jobben spesielt lenge. Kanskje en uke på det meste. Og lønna, vel mynt fikk de ikke. Men en natt eller to i en ok seng eller mykt underlag og litt mat på veien var svært god lønn. Og når vi er inne på lønn så var det mulig å handle på bok. Det vil si at man handlet og summen ble notert i en regnskapsbok hos forretningen. På verket var det slik at butikkene i Konggata kunne hente gjelda rett fra lønna til arbeidene. Dermed var det ofte lite igjen av den faste lønna. Noe som igjen bidro til at arbeiderne fortsatte å bli boende, og arbeidet på verket.
Det var ikke bare de reisende som flyttet inn og ut. Jernverket utvidet stadig. Nye teknikker og maskiner ble prioritert og med dem måtte nye spesialister hentes inn. De var som regel ikke norske. Så språket på Verket var ganske så nordisk kan man si, sånn bokstavelig talt.
All klesvask måtte gjøres ute. Tørking av tøy måtte gjøres ute. Ved måtte hugges. Vann måtte hentes. Utedo var vanlig. Bade måtte man gjøre ute. Dusjer eksisterte ikke. Doene måtte tømmes. Ikke alle hadde ovn inne og noen måtte ut i bryggerhuset hos nummer 5 som hadde felles bakerovn. Strøm kom først i 1907.
Barn er barn og de finner gjerne sine plasser. I hovedsak lekte de i gata. Det var der de meste foregikk. Barna måtte også arbeide ved siden av skolen. I hovedsak hjemmearbeid, men også oppdrag på fabrikken. Ellers var det mye aktivitet ved vannspringene og i nummer 5 hvor det alltid duftet godt fra fellesovnen. Det var nok alltid en fersk skalk eller to å få om man oppførte seg. Miljøet var lokalt. Alle kjente alle og det var nok mer som en stor familie blant beboerne.
Egentlig kan man si at Verket ikke bare var en by i byen, men et land i landet. For Jernverket var så viktig for produksjon av krigsmateriell at de ansatte slapp militær tjeneste. Verket hadde et eget rettssystem om de ønsket å benytte det. Altså rett til å selv dømme lovbrytere.
Egentlig kan man si at Verket ikke bare var en by i byen, men et land i landet. For Jernverket var så viktig for produksjon av krigsmateriell at de ansatte slapp militær tjeneste. Verket hadde et eget rettssystem om de ønsket å benytte det. Altså rett til å selv dømme lovbrytere.
 |
| Foto: Johan Rynnås. 1967. |
I dag kan det se ut som det var god plass i flere av disse husene. Men det var ikke slik i starten. En normal leilighet var stort sett et rom og kjøkken. Ofte delte man på kjøkken også. Med tiden har man slått sammen flere av disse små leilighetene til større leiligheter. Hvor mange leiligheter det var opprinnelig er noe usikkert, men i 1988 var det 40 leieforhold på Verket. Og litt spesielt er det med nummereringen i gata. De går nemlig fortløpende på hver side fra 1 - 7 og 8 - 22, og ikke som par og oddetall som er vanlig i dag. Og arbeiderboliger var det helt opp mot 1990-tallet. Etter hvert ble det litt utskifting da de eldste arbeiderne falt fra.
Fremtiden
Med årene har det skjedd forandringer. Den gamle skolebygningen slo sprekker da Peterson skulle utvide og måtte rives. Der hadde det vært skole siden 1758. Noen uthus har blitt revet med årene, men profilen ut mot Osloveien er tilnærmet lik i dag som for 200 år siden.
Det er bedriften M. Peterson & Søn vi skal takke for at bygningene er bevart på utsiden og som har bidratt til at nyere eiere fortsetter denne trenden. Spesielt i disse dager hvor hele den enorme eiendommen bygges om til et fremtidens samfunn som greier å i vareta både fortid, nåtid og fremtid.
Fremtiden
Med årene har det skjedd forandringer. Den gamle skolebygningen slo sprekker da Peterson skulle utvide og måtte rives. Der hadde det vært skole siden 1758. Noen uthus har blitt revet med årene, men profilen ut mot Osloveien er tilnærmet lik i dag som for 200 år siden.
Det er bedriften M. Peterson & Søn vi skal takke for at bygningene er bevart på utsiden og som har bidratt til at nyere eiere fortsetter denne trenden. Spesielt i disse dager hvor hele den enorme eiendommen bygges om til et fremtidens samfunn som greier å i vareta både fortid, nåtid og fremtid.
 |
| Foto: Johan Rynnås. 1974. |
