I våre dager er det mye snakk om at folk har hodet dypt forankret i sine mobile digitale dippedutter. La oss gå noen år tilbake i tid. Jeg leser mye aviser, gamle aviser. Og det er mye trender og bekymringer som går igjen generasjon etter generasjon. For å ikke spore helt av… skal jeg holde meg til tema. «lukkede individer».
Det er altså slik at før medienes tid så snakket visstnok folk med hverandre. Dette var før boktrykkerkunsten var oppfunnet. For da bøker kom på markedet og senere nyhetssedler og aviser begynte allerede folk å merke en endring. I alle fall gjorde forskerne det. Folk begynte å ha med seg disse trykksakene på vei til jobb, på tur eller hvor det skulle være. Og fra erfaring, spesielt menn, så vet vi at det å gjøre to ting på en gang er svært vanskelig. Så da man begynte å lese i trykksakene sluttet man å prate sammen. Vel, i alle fall mens man leste. For det man hadde lest var ofte svært interessant å snakke med andre om. Det ble faktisk opprettet egne leseklubber hvor man røket sigar og diskuterte siste nytt. Og kvinner, ja de var selvsagt ikke ønsket. I alle fall ikke med i diskusjonene, for hva visste vel de?
Men altså, allerede her begynte forskere å bli bekymret. Og dette er da allerede tidlig på 1800-tallet. (Boktrykkkunsten er selvsagt eldre enn dette, midt på 1400-tallet).
Vi flytter oss frem i tid, sånn i begynnelsen av 1900-tallet. Da radioen ble oppfunnet. Jepp, den har faktisk ikke vært der i evig tid som kanskje mange yngre tenker i dag. Og igjen kom forskerne på banen. Folk gikk jo ikke ut lenger. De samlet seg foran denne radioen og lyttet. Selv om det faktisk ble litt sosialt ettersom ikke alle hadde radio. Da samlet man seg hos hverandre. Og tror du ikke at folk snakket sammen om radioprogrammene? Den nye musikken? Nyhetene? Joda, folk var vist engasjert. På samme tid begynte grammofonen å komme inn i de private hjem. Og oppi det hele hadde ennå en oppfinnelse funnet sin plass. Kinematografen. Jada, du gjetter riktig. Forskerne begynte å bli svært bekymret. Nå var folk fordypet i lesing, musikk, radio og om de våget seg ut, så gjemte de seg altså på kinoen.
I 1938 skrev den engelske legen, dr Allan Maberbay, etter å ha gjort en stor medisinsk undersøkelse; «Radio, Iydfilm og grammofon gjør det moderne menneske til et uselskapelig og lukket individ. Før radioen og filmen blev opfunnet pleide folk å diskutere og utveksle meninger om de ting som rører sig i tiden. Men nå sitter man og lytter og skrur på knotter, eller går på kino og blir tutet ørene fulle av snakk, musikk og lyder». På denne måten, sier doktoren, «får nu tidsmennesket ingen trening i å tenke selv, og reflektere», ja han fremholdt til og med at «nu tidsmennesket som daglig sysler med sitt radioapparat i stedet for å lese en bok og tenke selv, og reflektere; efter hvert mister evnen til å uttrykke sine tanker i ord.» Det var altså ganske sterke påstander til å være i 1938.
Og så…. midt på 1900-tallet kom Televisjonen! Fjernsyn, eller TV som man sier i dag. Nei, de første TV-ene sendte ikke i farger. Selv en 50-åring som meg vokste opp med sort-hvit TV de første årene av mitt TV-liv. Og nå kan du tro at forskerne hylte høyt. Svært høyt. Globoksen, firkanta i øya, kan bli blind og mange nye uttrykk ble funnet opp. Og jeg kjører på. Så kom «Walk man», erstattet av «Disc man», «MP3-player» og nyere dingsebumser. Ved siden av dette kom TV-spill, hjemme-video, DVD, datamaskiner og så videre… Og hva sa forskerne? Jo, jeg trenger nok ikke å repetere dette.
Så har vi kommet til fremtiden, eller nåtiden om du vil. Nå er livet til folk innsnevret til en liten datamaskin i størrelse praktisk nok til å ha i lomma. Og hva sier forskerne i dag? Jo, de har til og med funnet ut at yngre generasjoners evolusjon bidrar til at skallen til mennesker har utviklet et «balanseben» fordi mennesker går med hodet bøyd hele dagen. Og med Internett, vel. Det går vel ikke en eneste dag uten at en professor eller ekspert skal mene det ene og det andre. Og er vi mindre sosiale i dag? Tja. Vi snakker vel fortsatt med hverandre, men ringer kanskje ikke lenger. Vi har venner på Facebook som vi ikke kjenner og ikke en gang er på hils med om man møtes, men sosiale er vi. Hver dag. Og meninger. Det har folk. Mye av. Om det er i mediene eller andre steder. Faktisk har den vanlige person i gate mer meninger enn noen gang. En bestemor kan godt si at «ja i gamle dager.. DA…» Men så ser vi gjennom historien at de ikke har vært noe bedre. De har bare hatt andre arenaer og plattformer. Så hvor bommet vi? Eller har forskerne tatt feil. Igjen og igjen?
Ok, dette ble svært kortfattet og kun noen tanker. Men det er også en liten tanke om å tenke selv. Tro ikke på alt som blir servert og del ikke alt som dukker opp. Vær kritisk og still spørsmål. Så får utviklingen gå som den gjør og plattformene støpes i nye former for fremtiden. La oss vise at forskerne og ekspertene tar feil.. igjen ;)
