onsdag 25. august 2021

Ting forteller - Moss Margarinfabrikk








I 1922 startet herrene Gerner, Ramm og Meyer A/S Moss Margarinfabrikk i sidebygningen til Gernergården i Henrich Gerners gate 10. Gustav Meyer var ingeniør og han hadde arbeidet en tid på «Vera» fabrikker i Sandefjord. Der hadde de et fettraffineri hvor de raffinerte hvalolje. Og av hvalolje laget de margarin.












I 1925 finner vi denne fabrikken i Storgaten 34. Den er på det samme stedet i 1932, men har da byttet navn til A/S Den Norske Margarinfabrikk Moss. Logoen var en fugl og over den sto det «Paa stekningen skal margarinen kjendes»









Denne fabrikken gikk inn i Margarincentralen i 1939.





Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".
Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.












onsdag 18. august 2021

Ting forteller - Grand Hotel



Den lille gate stubben mellom nordre jernbaneovergang og kanalen i Moss, Jeløgate, var tidligere en forretningsgate med mange forskjellige virksomheter og forretninger. Disse ble borte da Rådhusbroa ble bygget. Her var det skipshandel, kolonialforretning, tobakksforretning, to bakeriutsalg, to bokhandlere, hatteforretning, melkeutsalg, skobutikk, tekstilbutikk, urmakerforretning, blomster butikk m.m. I tillegg var det i dette området en sementvarefabrikk, flere kafeer, fiskebutikk og et hotell. Dette hotellet ble bygget år 1900 av Christian Brynildsen. Hotellet het Grand Hotel og han drev det sammen med sin kone fram til 1923.Ved århundre skiftet 1899 / 1900 ble det etablert flere overnattingsteder i nærheten av jernbanestasjonen i forbindelse med at Østfoldbanen ble åpnet.

Grand Hotel var i en litt annen klasse enn de små overnattings stedene som også kalte seg hotell.

I 1923 overtok K. O. Heian driften av hotellet, han hadde det fram til1934, da kjøpte han Moss Hotel.





Nå tok Christian Borge over Grand Hotel og drev det fram til det ble nedlagt engang på 1950 tallet. Denne lille kaffekannen i «hotellsølv»er det som i hotellspråket blir kalt en ener kanne. Den er til en person. Det er ikke så ofte man får servert kaffe i kanne nå for tiden, men før var det helt vanlig på restaurant. Man hadde ener kanner, toer kanner og firer kanner. Disse var for det meste i stål eller porselen på 1950 tallet. «Hotell sølv» ble etter hvert byttet ut. Det er for mye jobb å pusse sølv

Gården hvor Grand Hotel var står der fremdeles, den ble omdannet til et forretnings kompleks og ble i en del år eid av Finn H. Brodal som hadde sine advokatkontorer her. I første etasje har det vært forskjellige virksomheter bl.a. frisørsalong og cigarforretning.







Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".
Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.



Ting forteller - Glasskavler


Kjært barn har mange navn: garnkavler, glasskavler, garnkuler, fiskekavler, fløt.





Ordet kavl kommer av det gammelnorske ordet kafli, og er en benevnelse som går tilbake til den gang man benyttet trestykker som flytemidler. Glasskavlene ble brukt som flytemiddel (fløt) på fiskeredskaper som garn og line og ble festet i overkant til å holde nettet eller lina oppe. Glasskavlene lå inne i et nett av tauverk, strie eller seilduk, et såkalt kavlhuve. Det gjorde at man kunne feste kavlen til garn eller line.





De fleste glassverk som produserte flasker særlig etter 1850 – årene og framover, produserte glasskavler i store antall. Enten som hovedprodukt eller som et biprodukt.

Glassverkene merket ofte kavlene med initialer, verkets navn, tegn m.m.

Moss Glassverk (1898 – 1999) M.

Laurvig Glassverk (1872 – 1886) Laurvig

Larvik glassverk (1888 – 1926) L i form av prikker eller heltrukken linje.

Høvik Verk (1855 – 1933) HV.

Biri Glassverk (1761 – 1880) BV.

Kilde Wenche Svendsen
Samler &Antikkbørsen







Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".
Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Litt fra kanalen anno 1900

Trykk på bildet for bedre størrelse!

Vi ser den gamle sveivebroen som er under åpning på det første bildet, og åpen med slepebåten Orscarsborg i det andre bildet. Broen ble bygget på mek. Verksted ved Mossesundet. Den delte seg på midten og la seg langs med hver kanalvegg. Ble oppført i 1888, og var i bruk helt frem til 1953. Ved Tollbodkaien ser vi D/S Bastø. Bastø hadde fast passasjererslipp der så lenge båten var i R.M. Petersons eie. Båtene hans ble solgt til A/S Alpha i 1911. 

På brygga ser vi pakkboden og Tollboden fra 1858 som huser Peppes Pizza i dag. Til høyre for Tollboden står et lager. Denne bygningen eksisterer fortsatt i dag. Det samme gjør den neste bygningen med dagens adresse Jeløgaa 4. De resterende bygninger måtte vike da Rådhusbroen skulle oppføres. 

Den haugen som signalballongene står på hadde navnet signalhaugen og var en del av store voller fra den gangen kanalen ble gravd. Dette er siste rest av denne og om du ser nøyere etter ser vi en hest og kjerre som henter jord derfra. Hele området fra signalhaugen og ut mot høyre er innkjøringen til dagens Bastøferger. Signalene var enkle. Begge ballonger på toppen betyr opptatt, og en ballong på halv stang fortalte hvilken retning det var ledig fra. Ballongene ble fjernet rundt 1953.

Foto: Severin Worm Petersen. Eier: Norsk Teknisk museum.

Et hjørne med historikk


Et hjørne er kanskje ikke alltid bare et hjørne. Og på hjørnet av dagens Dronningens gate og Kirkegata står det en minnestein til ære for de falne under andre verdenskrig. Men la oss gå litt lenger tilbake i tid. Helt tilbake den gang Moss ikke var annet enn et ladested. Og siden det det nylig var byjubileum vet du at det er minst 300 år tilbake i tid.

Kanskje vet du også at byens første kirke sto akkurat der, i kirkeparken, omtrent der paviljongen er i dag. Og at det var en kirkegård rundt kirken, altså der den flotte skøytebanen er i dag…. lå folk gravlagt…men for å ikke spore av (noe jeg er god på). For akkurat dette hjørnet hadde også sin hensikt på den tiden. Det var en gravplass, for de som tok selvmord. Dessverre var et slik på den tiden at et selvmord var synonymt med å være sinnssyk, og en skam for familien. Derfor skulle de ikke gravlegges på samme sted som andre.

Med årene ble kirken plukket ned, hjørnet grodde igjen, og i parken sto kun gravstøtter og minner igjen. Med stadige bybranner ble flere brannkummer og sprøytehus satt opp i byen. Et slikt sprøytehus fikk æresplass på dette hjørnet i mange år frem til byen stadig fikk flere pålagte murbygninger og en brannstasjon ble opprettet i Bakkegaden (Vogts gate). Vi gjør så et byks frem til 1904.
 



Parken hadde blitt en folkepark og Prins Christian Augusts torv (Vincents Buddes Plass) hadde en kiosk for mye. De nye eierne av Torvgården ønsket hverken byvekt, fiskebasar eller kiosk på torvet. Vekta ble flytta noen meter ned i gata, fiskebasaren (sier rykter) fikk plass på på utsiden av Tollboden, og kiosken, vel den fikk fortsette å være kiosk, denne gangen på dette gatehjørnet. Det var omtrent plass til én person inne i denne lille kiosken, men den hadde sin funksjon. Og var kiosken ganske populær. Det tok ikke mange årene før kiosken nok en gang måtte flytte på seg. Denne gangen fikk den en plass nede ved kanalen, rett ved siden av Tollboden. 


Kiosken, først på Torvet, så parken og til slutt i kanalen.

Hjørnet ble så erstattet med en ny og større kiosk. Disse nye kioskene ble ikke så godt tatt i mot. 
De var både stygge og kjedelige mente byens innbyggere i 1933 da også kanalen fikk en større utgave.


 
I 1920 ble en gave gitt til byen, en musikkpaviljong. Slike var veldig i tiden selv om mange mossinger ikke forsto hensikten med en slik. Stygg var den også!


Kiosken som da hadde fått navnet Narvesen Kioskkompani kunne by på det aller meste. Godis, iskrem, pølser, blader, aviser og mye annet. Denne kiosken hadde sin glanstid frem til byen var i krig. Etter krigen, i 1949 måtte kiosken vike plass for en minnestein etter de falne under krigen, og den ble flyttet noen meter lenger opp i bakken. 
Eller, den hadde jukset og flyttet noen år før dette. For i en lengre periode var det ingenting på dette hjørnet. Bortsett fra en koselig hvit krakk eller to hvor man kunne hvile litt og kikke på bylivet. Kiosken gjorde så et byks nedover gata i august 1951 og plasserte seg selv på venstre side av Park kino. Vokste litt i størrelsen også. Ved siden av Wessmanngården var det også en kiosk sammen med park-bua. Så byen nøt 3 kiosker på rekke og rad i en kort periode. Og da må vi ikke glemme Oasen i Park Kino-bygget. For det var opprinnelig meningen å bygge en sammenhengene kiosk fra Kirkegata og inn til Parkteateret. Slik ble det altså ikke. Alt revet og Hygeabygget sto ferdig reist i 1966. Det vil si, "Park-bua" fikk en ny renessanse på Alby i vår tid.

Parkbua

Narvesen fikk stå i fred og ro frem til 1960, hvor man skulle man bygge på Park kino-bygget. Deretter ble det et lite tomrom jeg ikke helt finner ut av, for kiosken måtte jo flytte på seg. Og det nevnes først kvelden 30. november i 1962, at Narvesenkiosken fikk hjul og trillet gjennom Dronningens gate hvor den rev ned uret til B. Andresen. Den var på vei til Tigerplassen hvor kiosken fikk nytt liv. Eller flyttet den kanskje helt til Oslo? Moss Dagblad og Moss Avis ble ikke helt enige der. Og jeg skal da altså ikke spore av… Narvesen har forøvrig flyttet på seg flere ganger i byen. Husker du alle stedene?

Og forresten, i 1964 var det en stor plan om å lage en bussterminal akkurat mellom der den flotte lekeplassen ved kirken er i dag og helt opp Holteløkka. Og da skulle det bygges en stor Narvesen-kiosk i komplekset. Vel, slik ble det altså ikke. Og noen år senere satte de opp en høyblokk. Kirkegata 14.
Hjørnet, som fortsatt har funksjon som en minneplass blir godt besøkt på frigjøringsdatoer og 17. mai hvert eneste år. Så et hjørne er kanskje ikke bare et hjørne hos oss i byen Moss. 

søndag 15. august 2021

Balaklava og Malakoff



I dag er navnet Balaklava og Malakoff helt vanlige navn for byens innbyggere. Og de fleste av oss har få tanker om mange spesielle navn i Moss. Men la oss ta en nærmere titt på akkurat disse navnene og hvordan de ble til. Vi må tilbake til 1854, til en by på Krim-Halvøya. I dag en egen republikk under landet Ukraina.


Vi ser Sevastopol helt øverst på kartet. Deretter Malakhov(Malakoff) like nedenfor. 
Helt nederst til høyre er det bilde av et museum, "Voyenno..." Den lille tarmen med vann er Balaklava. 


På denne halvøya ligger byen Balaklava som grenser til Svartehavet. Byen ligger innerst i en fjordtarm. Ikke ulikt våre egne fjordbyer her i landet. Byen har en strategisk plass. Noe som har bidratt til utallige invasjoner, helt tilbake til 1300-tallet. Først ute var  den mongolske hæren. Deretter gikk det slag i slag blant mongoler, russere og europeere. Balaklava er i dag en del av Sevartopool som er et selvstendig område underlagt Kiev og ikke lenger Krim-halvøya. Selve Krim er underlagt Moskva.


     Fjorden inn til Balaklava på Krim-halvøya ved Svartehavet.  Foto: Wikipedia.





I 1854 angrep franske og engelske styrker Balaklava. Og 11 måneder senere hadde de vunnet byen over den russiske armé. "Krim-Krigen" var i gang! Denne krigen varte mellom oktober 1853 og februar 1856. Byen hadde en egen bastion, altså en form for liten festning/fort. Bastionen i Balaklava lå ved munningen av byen mot Svartehavet. 

Bastionen Balaklava. Foto: Wikipedia.



Det største og kanskje det avgjørende slaget var ved byen Balaklava. Det var også her uttrykket «the thin red line» oppsto. Det kom av engelskmennenes siste forsvarslinje. Rettere sagt skotske høylendere som var iført engelske uniformer. De sto i mot et stort angrep fra russiske styrker, og knuste angrepet med kun få menn stående på en «tynn» rekke. Normalt på denne tiden besto en forsvarsrekke på 4 rekker. Rett og slett fordi det var omtrent den tiden man brukte på å lade geværet. Skottene hadde nok mann til kun 2 rekker, men hadde tatt i bruk mer moderne rifler mot russerne som ennå brukte musketter. Det var allikevel bajonettenes røde farge av blod som skulle gi navn til uttrykket, "thinn red streak tipped with a line of steel".

I september 1855 angrep de franske styrkene bastionen med navn Malakoff. Den lå et stykke inne i byen Sevastopool. Bastionen hadde et murtårn med navnet Malakofftårnet. Tårnet raste sammen i kampens hete. Området er en del av et større museum i dag. Bare 3 dager senere trakk de russiske styrkene seg tilbake, senket egne skip og rømte ut av byen. 5 måneder senere var krigen over. 

Tilbake i Norge, og i Moss var Jens Ludvig Gerner eier av storgården Melløs. Gerner var visstnok en utrolig flink forretningsmann. Han var blant annet hovedpersonen bak selskapet Henr. Gerner & Søn. Født i 1810, sønn av Henrich Gerner. 

Det er noe usikkerhet når navnene Balaklava og Malakoff oppsto i Moss. Det som er kjent er at J. L. Gerner kjøpte gården Orkerød i et konkursbo etter kjøpmann Bassøe i 1857. Dermed var Gerner eier av begge gårdene. 
Han gjorde ofte forretninger i utlandet og en god del med England. Medier med nyheter fra utlandet var på den tiden ganske ferske her i landet. Kanskje ønsket Gerner å hylle sin allierte, eller kanskje han ønsket å sette opp sine egne bastioner i Moss. Dette er ikke kjent. Trolig var det hele en idé for å gjør noe fornuftig ut av de store steinhaugene som ble plukket fra jordene på Melløs. 




Tårnet Malakoff




Et stort tårn i stein ble satt opp på det høyeste punktet på Melløs. På toppen av tårnet var det et platå, og en trapp ble murt opp til toppen. Vi vet ikke når tårnet ble oppført. Kanskje før 1857, men mer trolig etter kjøpet av Orkerød. Tårnet fikk navnet Malakoff og plassen fikk navnet Malakofftoppen. Med tiden fikk hele området navnet Malakoff, som i 1939 ble det offisielle navnet på området. Både 1901 og 1903 er nevnt i forbindelse med når tårnet ble revet. Det som er sikkert er at steinene ble benyttet til forlengelse av brygga ved Moss Teglverk og som ballast for å senke en lekter ved Gernerbrygga hvor eieren på tiden var Emil Christophersen. Han hadde også overtatt Melløs. 

"Gernerbrygga" og Moss Teglværk


Utsikten på Jeløy het opprinnelig "Belle Vue", og området på nedsiden fikk navnet "Balaklava". Det er ganske trolig at utkikkspunktet eksisterte før Jens Ludvig Gerner kjøpte Orkerød. Men at det var han som støpte platået som finnes der ennå i dag. 

Det var først i 1948 at navnet offisielt ble Balaklava på Jeløy. Frem til da sa man gjerne «Utsikten». Det var også det navnet området/gatenavnet kunne hatt i dag om det ikke var for denne endringen. Det ble store protester da det ble kjent av kommunen ønsket å bruke navnet "Utsikten". Der hvor blokkene er i dag, var det en stor åpen plass i skogbrynet. Her var det det nesten daglig utflukter blandet med konserter og menighetsmøter i årevis frem til byggingen startet. Eierne på Orkerød hadde alltid åpent for mosseborgerne. Slik var det på Melløs også. Det var også en egen skiløype, "Balaklava-løypen" på 1940-tallet. 


Aktivitetsplassen på Balaklava. Foto: Johan Rynnås. 6. juni 1955.



Balaklava er også det gamle navnet på det vi kaller «Finlandshetter» i dag. Hettene har opprinnelse fra den samme krigen. Soldatene brukte store ullsokker som de klippet hull til øyne i, for å skjerme hodet fra den ekstreme kulden. Under Krimkrigen strikket engelske kvinner slike hetter til soldatene.


Kilder:
Moss Aftenblad
Wikipedia
Moss Avis
MB Landstad
Eget arkiv

Chinesisk Kunst- og Lyst-Fyrverkeri

     Illustrasjonsplakat fra 1749. 


Underholdning av reisende var ikke så uvanlig i de gamle dager. Litt som dagens reisende tivoli. Det kunne variere hva de reisende hadde å tilby. Som oftest noe du ikke så til daglig. I 1848 kom en slik reisende underholdningsmann til Moss. På plakaten sto det kinesisk fyrverkeri. Vi kikker på annonsen:

«Undertegnede er ankommen her til Staden og agter i denne Uge at afbrænde et Brilliant Chinesisk Kunst- og Lyst-Fyrverkeri, hvortil en Subskribtionsliste kommer til at Cirkulere, for at de Omkostningene nogenlunde dækkende. Moss i October 1848. Ærbødigst V. Stella.

Moss Avis sin journalist hadde vært til stede og synes det var både smukt og vellykket. Han skriver også om et stort oppmøte med folk. Men noe spesielt med betaling hadde fyrverkerimesteren ikke mottat. Det var ikke slik at man Vippset som i dag. Ofte ble en hatt eller en kasse sendt rundt blant publikum, hvor de enkelte valgte hvor mye de hadde lyst til å gi. Om Mossingene var gjerrige, eller kanskje ikke synes det var så imponerende vites ikke. En subskriptionsliste var rett og slett en bookinglinst hvor man kunne leie inn Stella for show. 




Noen dager senere reklamere V. Stella på nytt. Denne gangen skulle han fyre opp en»phyrotekninsk Episode af Slaget ved Dybbel den 5. juni 1948». Det var ganske vanlig å sette store majestetiske titler på det meste. I dag har vi reklame, som ikke ulikt presenterer overdrevent. Om forestillingen hadde suksess kommer ikke frem av den videre historien. Men skal vi tro fyrverkeri, var det nok spektakulært. 


Kilde: Moss Avis 1848.