Viser innlegg sorter etter datoen for søket malakoff. Sorter etter relevans Vis alle innlegg
Viser innlegg sorter etter datoen for søket malakoff. Sorter etter relevans Vis alle innlegg

søndag 15. august 2021

Balaklava og Malakoff



I dag er navnet Balaklava og Malakoff helt vanlige navn for byens innbyggere. Og de fleste av oss har få tanker om mange spesielle navn i Moss. Men la oss ta en nærmere titt på akkurat disse navnene og hvordan de ble til. Vi må tilbake til 1854, til en by på Krim-Halvøya. I dag en egen republikk under landet Ukraina.


Vi ser Sevastopol helt øverst på kartet. Deretter Malakhov(Malakoff) like nedenfor. 
Helt nederst til høyre er det bilde av et museum, "Voyenno..." Den lille tarmen med vann er Balaklava. 


På denne halvøya ligger byen Balaklava som grenser til Svartehavet. Byen ligger innerst i en fjordtarm. Ikke ulikt våre egne fjordbyer her i landet. Byen har en strategisk plass. Noe som har bidratt til utallige invasjoner, helt tilbake til 1300-tallet. Først ute var  den mongolske hæren. Deretter gikk det slag i slag blant mongoler, russere og europeere. Balaklava er i dag en del av Sevartopool som er et selvstendig område underlagt Kiev og ikke lenger Krim-halvøya. Selve Krim er underlagt Moskva.


     Fjorden inn til Balaklava på Krim-halvøya ved Svartehavet.  Foto: Wikipedia.





I 1854 angrep franske og engelske styrker Balaklava. Og 11 måneder senere hadde de vunnet byen over den russiske armé. "Krim-Krigen" var i gang! Denne krigen varte mellom oktober 1853 og februar 1856. Byen hadde en egen bastion, altså en form for liten festning/fort. Bastionen i Balaklava lå ved munningen av byen mot Svartehavet. 

Bastionen Balaklava. Foto: Wikipedia.



Det største og kanskje det avgjørende slaget var ved byen Balaklava. Det var også her uttrykket «the thin red line» oppsto. Det kom av engelskmennenes siste forsvarslinje. Rettere sagt skotske høylendere som var iført engelske uniformer. De sto i mot et stort angrep fra russiske styrker, og knuste angrepet med kun få menn stående på en «tynn» rekke. Normalt på denne tiden besto en forsvarsrekke på 4 rekker. Rett og slett fordi det var omtrent den tiden man brukte på å lade geværet. Skottene hadde nok mann til kun 2 rekker, men hadde tatt i bruk mer moderne rifler mot russerne som ennå brukte musketter. Det var allikevel bajonettenes røde farge av blod som skulle gi navn til uttrykket, "thinn red streak tipped with a line of steel".

I september 1855 angrep de franske styrkene bastionen med navn Malakoff. Den lå et stykke inne i byen Sevastopool. Bastionen hadde et murtårn med navnet Malakofftårnet. Tårnet raste sammen i kampens hete. Området er en del av et større museum i dag. Bare 3 dager senere trakk de russiske styrkene seg tilbake, senket egne skip og rømte ut av byen. 5 måneder senere var krigen over. 

Tilbake i Norge, og i Moss var Jens Ludvig Gerner eier av storgården Melløs. Gerner var visstnok en utrolig flink forretningsmann. Han var blant annet hovedpersonen bak selskapet Henr. Gerner & Søn. Født i 1810, sønn av Henrich Gerner. 

Det er noe usikkerhet når navnene Balaklava og Malakoff oppsto i Moss. Det som er kjent er at J. L. Gerner kjøpte gården Orkerød i et konkursbo etter kjøpmann Bassøe i 1857. Dermed var Gerner eier av begge gårdene. 
Han gjorde ofte forretninger i utlandet og en god del med England. Medier med nyheter fra utlandet var på den tiden ganske ferske her i landet. Kanskje ønsket Gerner å hylle sin allierte, eller kanskje han ønsket å sette opp sine egne bastioner i Moss. Dette er ikke kjent. Trolig var det hele en idé for å gjør noe fornuftig ut av de store steinhaugene som ble plukket fra jordene på Melløs. 




Tårnet Malakoff




Et stort tårn i stein ble satt opp på det høyeste punktet på Melløs. På toppen av tårnet var det et platå, og en trapp ble murt opp til toppen. Vi vet ikke når tårnet ble oppført. Kanskje før 1857, men mer trolig etter kjøpet av Orkerød. Tårnet fikk navnet Malakoff og plassen fikk navnet Malakofftoppen. Med tiden fikk hele området navnet Malakoff, som i 1939 ble det offisielle navnet på området. Både 1901 og 1903 er nevnt i forbindelse med når tårnet ble revet. Det som er sikkert er at steinene ble benyttet til forlengelse av brygga ved Moss Teglverk og som ballast for å senke en lekter ved Gernerbrygga hvor eieren på tiden var Emil Christophersen. Han hadde også overtatt Melløs. 

"Gernerbrygga" og Moss Teglværk


Utsikten på Jeløy het opprinnelig "Belle Vue", og området på nedsiden fikk navnet "Balaklava". Det er ganske trolig at utkikkspunktet eksisterte før Jens Ludvig Gerner kjøpte Orkerød. Men at det var han som støpte platået som finnes der ennå i dag. 

Det var først i 1948 at navnet offisielt ble Balaklava på Jeløy. Frem til da sa man gjerne «Utsikten». Det var også det navnet området/gatenavnet kunne hatt i dag om det ikke var for denne endringen. Det ble store protester da det ble kjent av kommunen ønsket å bruke navnet "Utsikten". Der hvor blokkene er i dag, var det en stor åpen plass i skogbrynet. Her var det det nesten daglig utflukter blandet med konserter og menighetsmøter i årevis frem til byggingen startet. Eierne på Orkerød hadde alltid åpent for mosseborgerne. Slik var det på Melløs også. Det var også en egen skiløype, "Balaklava-løypen" på 1940-tallet. 


Aktivitetsplassen på Balaklava. Foto: Johan Rynnås. 6. juni 1955.



Balaklava er også det gamle navnet på det vi kaller «Finlandshetter» i dag. Hettene har opprinnelse fra den samme krigen. Soldatene brukte store ullsokker som de klippet hull til øyne i, for å skjerme hodet fra den ekstreme kulden. Under Krimkrigen strikket engelske kvinner slike hetter til soldatene.


Kilder:
Moss Aftenblad
Wikipedia
Moss Avis
MB Landstad
Eget arkiv

torsdag 14. januar 2021

Litt om fotball

Skarmyra var en yndet plass for store og små frem til bebyggelsen overtok det meste av myra. Men i de tidligste stunder slik vi blant annet ser ser av dette bildet fra 1909, var det ikke store bebyggelsen. Den lange flate bygningen vi ser på bildet var en liten repfabrikk. Den lå omtrent i området dagens Repslagergata ned til Øvre gate langs Klostergata. Det er ikke den jeg skal skrive om den akkurat nå.



Repbanen i 1909.

Ikke bare flatt
Skarmyra sto til navnet selv om det trolig var tykk skog før det ble en myr. Det meste av vannet fra myra rant akkurat passe idyllisk igjennom hagen til "Nyquistgården" og videre ut i Værla. Med årene tørket denne opp og området langs dagens Løkkegata var det fuktigste punktet til litt ut på 1900-tallet. Med boligbyggingen tørket det helt opp. Et lite sidespor for å fortelle litt om denne Skarmyra som besto av myr, gress, sletter, berg og stort sett i hulter til bulter, på tross av at det ser flatt ut på gamle bilder. 
Rett på utsiden av denne repfabrikken var det ganske flatt, og ikke minst oftest tørt. Barnelek gikk med tiden over og litt mer seriøs lek. Leken hadde en ball, og leken hadde 2 lag og 2 målpunkter. Det gikk ut på å sparke denne ballen mellom lagspillerne, unngå motspillerne og aller helst sparke ballen mellom disse to målpunktene for skåring som gjerne var bevoktet av den største og bredeste på laget. Jepp, du har gjettet riktig. Leken defineres som sport i dag, under navnet fotball.

Fra lek til fotball
Nå var ikke fotball et ukjent begrep rundt 1900. Men i organisert form var det ennå ganske ukjent. Det var «fotballag» i hver eneste bydel og på Jeløy. Underveis begynte disse å møtes for vennskapelig, alvorlig lek. Det handlet selvsagt om å vinne. Dette var også i en tid hvor foreldre var håpløst gammeldagse. De forsto ikke så mye av denne fotballen, viste liten interesse  og så på det hele som lek. I alle fall de aller fleste. Da spillerne begynte iføre seg store sorte underbukser som gikk helt ned til knærne var det mange av de gamle som stusset. Ikke helt ulikt da «sægging» ble populært på 90-tallet, bortsett fra at det ikke er spesielt sammenlignbart. Og denne leken moret de gamle seg med å kalle «futtball». De mente nok at det bare var tøys og tull. Underveis oppdaget de at det slettes ikke var noen underbukse. Den var blank og fin. og årsaken til denne klesstilen var at en del av spillerne rundt i byen hadde gått sammen og organisert fotballen. De stiftet «Moss Idrætsforening». Rundt samme tid ble også "Jeløy Idrætsforening" stiftet.

Den faste banen var altså på langsiden av Schulstocks repfabrikk, og fungerte som den ene langsiden av banen. Her ble det til daglig produsert kilometer på kilometer med tau i alle varianter. Noen spesielle regler var ennå i formet til spillet, som det gikk mye i måk, mæl, og spærking av denne store myke ballen. Noe som ofte resulterte i blåveiser og hevelser på legger og lår. «Saksing» og knuffing var helt greit. Høylytt banning og nedsettende kommentarer hadde også en effekt. Gjerne fra sidelinjen. Og den taktiske planleggingen gikk oftere på hvordan de systematisk skulle «ta» de gode spillerne på motsatt side enn å spille god fotball. Og du skal heller ikke se bort i fra at langsiden med repfabrikken ikke fungerte spesielt godt som ballfanger da spillerne titt og ofte måtte en tur ut i Klostergata etter ballen som gjerne kunne gå i uante retninger om man sparket til litt feil og akkurat passe for hardt. Spesielt glassværksarbeideren Johan Olsen var beryktet for kanonskuddene sine. Og siden han var den beste sparkeren ble han like greit kaptein på laget. Derfor fikk han også gå med en stripe i denne lange underbuksa. Selve banen var ikke av frisert gress, ei av flat mark. Men heller en liten eng med både tuer, stier og fine hull som ble dannet under en god regnskyll. Man kunne kanskje ikke kalle det for en bane, men et jorde. Faktisk hadde den på folkemunne navnet "potetkjellern".

Når noe blir organisert og satt i bestemte former kommer det ofte krav i kjølevannet av dette. Nå var leken med ball for lengst gått over i blodig alvor. Ikke bare var mindre søsken og skolebarna blant publikum. Nå var hele familien med og supportgjengen var på plass. Dessuten var Skarmyra blitt delt opp i salgbare tomter hvor det også skulle bygges boliger. Dermed måtte man se seg om etter en ny bane.

Den nye banen
De skulle ikke kikke så veldig langt. Faktisk bare litt skrått nedover, nesten ned til kirkegården. Her sto det en gammel låve og fabrikken til Helly Hansen. Så litt overfor den og litt inn på myra. Da er du fremme. Plassen ble opparbeidet i 1909 og er i dag bedre kjent som «Sandløkka». Det var ennå ingen boliger i dette området. Kvaliteten på banen var omtrent som den de hadde forlatt. Men det var mye større plass. Og siden det var blitt en «idrætsforeing» ble plassen i tillegg benyttet som idrettsplass med flere sportsgrener. Også på vinterstid med langrenn og skøyter. Selve banen gikk i retning kirkegården. Noe man gjerne fleipet med da gjestene spilte mot den retningen. For hvem ville vel løpe mellom gravsteiner etter en bortskutt ball? 


     Sandløkka rundt 1925.

Da fotballen kom dit var den blitt godt organisert med regler og drakter. Fargene var nå sorte shorts og hvit t-skjorte med en bred sort stripe rundt brystpartiet. Denne skulle de fortsette å bruke i forskjellige varianter til de ble gule og sorte. Som du sikkert forstår besto laget nå av spillere fra hele byen. Noen talentjakt var ennå ikke i gang. Men man skal tro de som utpekte seg best på banen ble også plukket ut ved neste kamp. Spesielt fra Moss Glassværk kom det mange gode spillere. De hadde flere gode baner på Jeløy. Det var både lokale kamper og fylkeskamper 
på Sandløkka.

Bildet er fra 1953, men omtrent slik så de første draktene ut. 


Navnet "sandløkka" på banen var ikke tilfeldig, og som fotballbane var den helt forferdelig å spille på. 


Det tok derfor ikke mange årene før en helt ny idrettsarena åpnet på Malakoff.  6. september 1912.
Den var helt moderne og den første i sitt slag i Moss. Plassen var på 11500 kvadratmeter og ble spesielt populær for skøytesporten hvor det ble arrangert flere NM. Arenaen var i bruk til Melløs overtok 21. mai 1939. Med årene forfalt denne banen. Under krigen brukte tyskerne plassen til sine arbeidsbrakker og lager. Etter krigen ble brakkene benyttet som kommunale boliger. I dag finner vi Malakoff videregående skole på den samme plassen.

Seriøs fotball på Malakoff. Trygve Løken i aksjon.
Idrettsparken på Malakoff.


På Malakoff ble fotballen stadig med tilspisset, systematisert og treningene ble spesifikke for laget. Fotballen i Moss tok skrittet fra løkkefotball til profesjonell elitefotball. Spesielt var det populært å møte «særpingene» eller de fra «freksta». Da gikk det hardt for seg både på og utenfor banen.

Det var først på Melløs hvor den moderne fotballen startet og Mosselaget ikke lenger besto av kun Mossinger, men med innkjøpte enkeltspillere fra hele landet. 

Vel, det får være nok fotball for i dag!

Kilder
Christian Stenersen
Moss Fotballklubb
Moss Avis

Alle bilder: Mossebibliotekenes arkiv. 

Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien