Ole er kjent som en byoriginal, mye på grunn av kallenavnet "Ola Sønnavind" og boka til Frank Berg. Men denne karen var så mye mer. Og noen original var han nok ikke, selv om han ofte var et midtpunkt i den lille byen Moss, hvor alle kjente alle. Vi skal bli litt mer kjent med denne mannen, som kanskje heller er en bylegende mer enn original.
Ole Fedinand Syversen ble født 7. april 1890 og vokste opp på Bjerget like ved de gamle bedehuset. Ole var lillebror til 4 søstre. Så det var trange kår. Han anså seg selv som en ekte «Konggata-gutt», og giftet seg med Alma Oline Simonsen 27. november 1913. De fikk 8 barn. I 1961 var familien utvidet med 27 barnebarn og 6 oldebarn. Og i 1967 kunne Ole stolt fortelle om «noen-å-førr» etterkommere spredd over hele landet. Foto: Frank Berg MD 1989.
Omtrent ingen visste hvem Ole Ferdinand Syvertsen var, men spurte du etter Sønnavind på Familiekroken, da visste alle hvem det var. Ole skulle bli mest kjent som «Ola Sønnavind», så jeg bruker det navnet videre i fortellingen. Historien er ikke kronologisk ettersom det meste er muntlig historier uten dato.
Ola hadde mange roller i sitt lange liv, og han var svært synlig i bybildet med sine mange roller. Mest fordi han «alltid» gikk med en høyhalset og rustrød islender samt store sjøstøvler til over knærne. Eimen av fisk, blåskjell, tang og tare lå aldri langt unna han Ola. For sjøen og fiske lå nærmest hans hjerte. Dessuten tok han seg alltid tid til litt sladder og noen gode historier.
Da Ole Syversen gikk av med pensjon gikk hverdagen i hovedsak med til å være på sjø og vann. Med venner, familie og fisking. Ole og Alma Oline flyttet til en leilighet i Dyreveien 16 da de ble pensjonister. Nummer 16 var rester etter den gamle og stolte Melløs gård. En plass Ola i sine yngre dager hadde henta slakt. De gamle bygningene var gjort om til eldreboliger med leiligheter. Kona Alma Oline døde noen å senere og den 15. juni 1973 brant huset ned. Den 83 år gamle Ole ble reddet ut av et vindu, men mistet absolutt alt. Noen år senere ble alt revet og Melløs aldershjem ble oppført. De siste årene av livet bodde Ola på Mosseporten sykehjem. Ola Sønnavinds store fortellerevne og fantastiske hukommelse forsvant med degn høye alderen. Heldigvis er mye tatt vare på av etterkommere, de gamle avisene og forfattere i nyere tid.
Mange flere historier om han Ola kan forøvrig leses i boken;
På Myra, hvor det er parkeringsplass i dag på baksiden av Bjerget hadde Ole et lite bruk og en hageflekk. Her dyrket han poteter, blomkål og purre. Gjødsel hentet han i dynga til møkkakjøreren Kristian "Fløytan". Det var skikkeklig gjødsel og du skal ikke se bort i fra at Ole hadde de største poteten i by´n. Det var fiske og sjø som var Oles aller største interesse gjennom livet. I Vansjø hadde han med årene en 19 fots snekke md navnet "Linerla", og i sjøen en 17 fots sjekte. Ole tok gjerne med seg venner, naboer og familie på båtturer når han selv ikke var ute og fisket. I vansjø hadde Ole og Alma en fast teltplass hvor de ofte bodde om sommeren. Og sommeren 1908 reiste Ole som 18 åring med kameratene Johan Andersen og Aksel Mikalsen ut med en trebordet Tronvik-sjekte i Vansjø og ble der en hel måned. I løpet av den måneden hadde de sjekket alle kriker og kroker i hele Vansjø. Kosten, jo den besto naturligvis i hovedsak av.. fisk. De latet som at de var nybyggere som levde og bodde av det de fant underveis. Etter den sommeren var Ole fast i inventar i Vansjø hver enste sommer. Da Ole stiftet familie ble også de med. Etter hvert var de en fast gjeng på 5 familier som ferierte og fisket for føden. De solgte felles fangst og delte inntektene. Det gikk i gjedde, abbor og "gjørs".
Familien bodde på Bjerget 13 i 2. etasje i svært mange år. Den gikk under navnet "Hybelgården" fordi det bodde mange forskjellige familier her. Ble revet på slutten av 1960-årene.
Omtrent ingen visste hvem Ole Ferdinand Syvertsen var, men spurte du etter Sønnavind på Familiekroken, da visste alle hvem det var. Ole skulle bli mest kjent som «Ola Sønnavind», så jeg bruker det navnet videre i fortellingen. Historien er ikke kronologisk ettersom det meste er muntlig historier uten dato.
Ola hadde mange roller i sitt lange liv, og han var svært synlig i bybildet med sine mange roller. Mest fordi han «alltid» gikk med en høyhalset og rustrød islender samt store sjøstøvler til over knærne. Eimen av fisk, blåskjell, tang og tare lå aldri langt unna han Ola. For sjøen og fiske lå nærmest hans hjerte. Dessuten tok han seg alltid tid til litt sladder og noen gode historier.
Rundt 1958 flyttet Ola og Alma Oline opp til familien i Tiurvien 7 på Mosseskogen og bor der noen år, før de flyttet i en eldrebolig i Dyreveien 16. Der ble de boende resten av livet.
Under krigsårene kom det nye forskrifter for ferskvaresalg i torvboder. Dette passet ikke helt for Olas tradisjonelle måte å drive handel på. Han la derfor opp både iskrem og salg av ferskvareslakt. Da Ola måtte legge ned egen salgsvirksomhet begynte han i arbeid hos slakter Svendsen, slakter Evald Olsen og jobbet flere andre steder.
Jegeren Ola
Iskremselgeren Ola
Han Ola hadde nok en kremmer i blodet, for han slo seg ikke helt til ro med å kun jobbe med én ting. I en alder av 36 år (1925) skulle Ola begynne å lage iskrem. Han hadde overtatt en iskremvogn fra en selger som ofte sto ved kanalen. En italiener som hadde kallenavnet «Mussolini». Den tidligere Anders Larsen drev et verksted som kobberslager, blikkenslager og glassmester i Kongens gate 9 i kjelleren til Ola "Billig" Pedersen. Gården gikk under navnene Clemmentsgården og Grete-gården etter enken Grethe Pedersen. Den er revet i dag.
Ola bygget også sine egne salgsvogner. På siden malte han «Fløteiskrem fra Ole Syversen», og "Ole Ferdinand Syversen". Sønnene hans hjalp til med salg, og det var andre faste selgere på vognene. De hadde 4 vogner på det meste. Med fast plass ved kanalen, øvre torv, høstgården og utenfor Verket 5.
Sønnen Einar forteller om salg ved gatehjørnet på Verket i 1944. Arbeiderne på cellulosen kunne velge mellom vaniljeis eller jordbær is med essens. Ola, eller en isvogn var alltid på plass ved Grinna, Halløkka/Larsløkka på Verket når det var kamper der. Det tok ikke lang tid før isen til Ola var den beste og mest populære i byen.
Arne Iskrem kom stadig innom for å låne oppskriften til Ola Sønnavind. Men hver gang svarte Ola,
"Grei deg sjøl, Johansen!".
I en ukjent sak finner vi Ola på tokt i Sarpsborg i 1907 hvor han er etterlyst for legemsfornærmelse og hærverk. Kanskje havnet han i et basktak hvor verdier ble ødelagt. Året etter i 1908 er han anholdt, kan vi lese av magasinet polititiende. Som vi ser var det en meget god beskrivelse av Ola.
Skrøneren Ola
Ola var en kar man ikke kunne målbinde. Og historier hadde han mange av. Han tok seg gjerne en tur innom byens torv og da tok det ikke lang tid før det faste publikumet var på plass. «Sønnavind-historier» hadde blitt et begrep i byen. Det var naturligvis gode skrøner mer enn virkelige hendelser. Selv om de gjerne hadde opprinnelse fra en virkelig hendelse. Blant de mest kjente historiene var om tjuvfiske i Mosse-elva og oppe i Vansjø. Det var regler for riktig fiskeutstyr. Mye for å ikke skade fiskebestanden. Så det gikk mye på historier om ulovlig bruk av redskap. Og de evige kampene mot lensmannen som stadig ryddet sjøen for ulovlig redskap. Det var nok allikevel en gjensidig respekt mellom fisker og lensmann som begge trengte å gjøre "jobben sin".
Så hvordan oppsto egentlig dette kallenavnet?
På sine eldre dager
Slakteren Ola
Etter folkeskolen begynte Ola som 16-åring i lære hos slaktermester Tronstad i Basarbygningen. (Torjus Tronstad i Vålerveien). Han tok svennestykke som pølsemaker og som slakter. Som slakter reiste Ola ofte rundt på gårdene i distriktet og utførte slakterarbeid. Han var godt likt hvorhen han dro. Så Ola begynte å kjøpe inn slakt selv, og laget kjøttmat som han solgte på torvet. Slakteriet hadde han blant annet på Verket 19 i 1909. Det var som slakter og pølsemaker Ola skulle jobbe med det meste av livet.
Ola slaktet sin første gris på Verket julen 1906 og sin siste gris i Råde i 1965. Rundt juletid var det slaktetid, spesielt av gris. Hvor Ola hadde faste oppdrag. Her var det en uskrevet slakterskikk. Straks grisene var slaktet måtte bonden in i storstua og hente slakter-drammen. Med en slik juleskikk var det viktig å holde på tradisjonen mente Ola.
På bildet: Sittende til høyre ser vi Ole ´Sønnavind´ Syvertsen. Vi ser Carl Fredrik Olsens slakterforretning i Torvgården rundt 1915. Bak fra venstre: Evald Olsen, søstrene Martha, Dagmar og kusina Margit. De samme lokalene har senere huset Arne Iskrem´s Frisk O Go.
Ola slaktet sin første gris på Verket julen 1906 og sin siste gris i Råde i 1965. Rundt juletid var det slaktetid, spesielt av gris. Hvor Ola hadde faste oppdrag. Her var det en uskrevet slakterskikk. Straks grisene var slaktet måtte bonden in i storstua og hente slakter-drammen. Med en slik juleskikk var det viktig å holde på tradisjonen mente Ola.
På bildet: Sittende til høyre ser vi Ole ´Sønnavind´ Syvertsen. Vi ser Carl Fredrik Olsens slakterforretning i Torvgården rundt 1915. Bak fra venstre: Evald Olsen, søstrene Martha, Dagmar og kusina Margit. De samme lokalene har senere huset Arne Iskrem´s Frisk O Go.
Moss Tilskuer 13. november 1909
Som slakter fikk Ola et godt dyretekke og var ikke spesielt redd for dyr. Ved en episode i bakgården til Klostergata 8 var det en stor olm okse med ring i nesa hadde bestemt seg for å bli værende. Oksen hadde stukket av og skulle lures hjem igjen. Sint som oksen var løp den etter Trond, sønnen til Ola Sønnavind. De hadde en lastebil stående der og folka som var der hoppet opp på lasteplanet i trygg høyde fra den sinte oksen. Den derimot uredde Ola hoppet frem foran oksen og klasket sixpencen hardt i bakken foran oksen. Oksen endret straks oppmerksomhet mot hendelsen. Da tok Ola Sønnavind et godt tak i ringen til oksen og førte den bestemt bort. En teknikk han brukte flere ganger ved slike tilfeller.
Ola gikk i lære hos Tronstad som hadde forretning i Basarbygningen.
Ola som selv hadde gått i lære, hadde lærlinger i egen bedrift. Nevøen Willy Olsen var ferdig utlært blant mange i 1936.
Under krigsårene kom det nye forskrifter for ferskvaresalg i torvboder. Dette passet ikke helt for Olas tradisjonelle måte å drive handel på. Han la derfor opp både iskrem og salg av ferskvareslakt. Da Ola måtte legge ned egen salgsvirksomhet begynte han i arbeid hos slakter Svendsen, slakter Evald Olsen og jobbet flere andre steder.
Pølsmaker´n i full vigør. På slakterhuset 5. desember 1956. Foto: Johan Rynnås.
Jegeren Ola
Ola fikk opplæring i å bruke børsa som 16-åring. Og han hadde alltid med seg børsa når han var på tur. Dukket det opp noe vilt, så ble det ofte middag. Om det var hare, fugl eller rådyr.
Ola skjøt sitt første bytte i 1906. Det var en stor og flott orrhane, i skogen på Jeløy. Han var akkurat blitt konfirmert og ønsket seg en egen børse. Børsa han brukte var lånt av en svenske han kjente. Børsa var til salgs, for 8 kroner. Det var 8 kroner mer enn hva Ola hadde. I løpet av Olas første år som jeger, felte han totalt på 7 orrhaner. Og byttet endte alltid på middagsbordet hjemme til familien. Faren til Ola døde tidlig, så han ble tidlig mannen i huset. Men moren hadde en helt klar regel. Det var ikke lov å komme hjem med en hunnfugl.
Ola fikk god opplæring i jakt av garver Svend Thorsrud de neste årene og ble en egenrådig jeger etter dette. Han arbeidet også en periode hos Thorsrud. Ola var sosial som få, men trivdes like godt å være alene i skog som sjø. Han var et naturmenneske. Som jeger likte han best å jakte alene. Og skulle det jaktes på fugl, lot han hunden bli hjemme. Som Ola selv forklarte var det av praktiske årsaker. Ingen kunne ødelegge sjansene hans. Han kunne ikke skylde på noen hvis han bommet, og han jaktet for mat. Ikke av sportslige årsaker. Dessuten ble han vant til å klare seg selv og være snarrådig når det måtte til.
Som godt voksen sluttet Ola som jeger, men han hadde alltid med seg børsa på tur.
Og skulle anledningen by seg kunne det bli fugl eller dyr på middagsbordet.
Fiskeren Ola
Syversen var en glad fisker, helt fra han var en liten gutt. Han var spesielt ekspert på å fiske ål. Skiftearbiderne på mølla kunne ofte møte Ola grytidlig om morgenen på vei ned Briskebakken med ålerusa over skulderen. Målet var nederst i Mossefossen. Etter en vellykket ålefangst dro han innom høyvekta med sprell levende ål. Fikk veiet fangsten og dro så over til fiskehandler Håkon Wilskow i Torvgården. Her ble ålen saltet og røket. Senere opprettet Ola et eget lite «åleri».
Foto: Briskebakken 1947 Johan Rynnås
Fiskeren Ola
Foto: Briskebakken 1947 Johan Rynnås
Noen ganger var åleslusene til Ola så tunge og fulle at rusen revnet da han dro dem over båtripa. Og Ola laget alle rusene selv. En gang var båten hans fylt med sprellende og buktende ål helt opp under toftene. Da måtte Ola og sønnen hans reise og hente hjelp. To og en halv tønne med ål ble saltet, røkt og solgt til Karl A. Jensen i hovedstaden. Ola hadde også en del faste kunder i byen. Blant disse var direktør Kr. O. Heian på Moss hotell som serverte delikatessen ål. I en periode hadde Ola fast plass på fisketorget. Han solgte også rett fra båten i kanalen.
I sjøen var Hukla i Mossesundet Olas favorittplass. Et dypt høl rett utenfor Molbekk, med plass til kun én båt. Om sommeren lå han også fast ved Jakobsskjær og Terpegrunn i Vansjø. Med fast teltplass på Tombøya, i all salgs vær. Rekordfisken i Vansjø hadde vært en 12 kilos gjedde. Og i oktober 1958 fanget han en ål på 111cm, som veide 2,8 kilo leser vi i Moss og Follo blad. Her er han også svært bekymret for at ålen er utrydningstruet. Ola og sønnene solgte ferskvannsfisk 3 ganger i uka. Hver gang, rundt 90 kilos fangst. Ola sløya, salta of røka den hos Wilskow. Ferskvannsfangsten ble stort sett solgt til Karl. A. Jensen i Oslo. Og fisken ble fraktet med kjerre fra Bjerget via Vogts gate og ned til stasjonen hvor 2 kasser ble sendt med 8-toget.
"Intet er som en dag på sjøen når fisken biter og måkene skriker omkring ved båtsida"
Ole Syvertsen
Ole Syvertsen
Et kjent bybilde var han Ola som vandret gjennom byen med fiskehoven hengende over skulderen på vei ned til sjøen hvor båt, garn og ruser ble tatt i bruk. Ola kjente til de beste fiskeplassene, og han kom aldri tomhendt hjem. Han drev med ålefisket i perioden 1930 til slutten av 1950-årene.
Fortsatt ekspert på ålfiske i en alder av 63 år. Foto: rundt 1953. Johan Rynnås.
Iskremselgeren Ola
Ola, overtok lokalene etter Anders Larsen og opprettet en isfabrikk i de samme lokalene. Den nevedyktige Ola brukte ikke lang tid før "fabrikken" var i gang. Hver dag dro han opp til aktiemeieriet i Fleischers gate og kjøpte 6 liter melk. Sukker handla han i Kongens gate 16 hos kjøpmann A. Nilsen. 
Isblokker skjærte Ola og sønnene hans ut på Vansjøisen om vinteren. Like utenfor Eriksensaga, i Nesbukta. Blokkene var på 3x12 tommer.
Isblokker skjærte Ola og sønnene hans ut på Vansjøisen om vinteren. Like utenfor Eriksensaga, i Nesbukta. Blokkene var på 3x12 tommer.
Før Mossehallen ble oppført sto det et ishus på plassen. Isblokkene ble lagret der og pakket inn med sagflis fra Cellulosen. Bygningen var rundt 40 meter lang og det var Ola og sønnene hans som hadde bygget ishuset. Da holdt de seg frosset frem til sommeren. Om sommeren kjøpte han is hos Moss Bryggeri. Ingrediensene til iskremen ble blandet i en stor kjele som sto nede i en større kjele med finhakket is rundt. På den måten stivet iskremen raskere. Oppskriften besto i hoveddsak av melk, fløte, sukker og egg.
I tillegg var det flere faste kunder. Også Hotell og forretninger.
Bildet er tatt på utsiden av den gamle kiosken ved kanalen. Vi ser en av selgerne til Ola på bildet utenfor bladselger Stensrud. Rundt 1930.
Så fort sola sto høyt og gradestokken passert + 10 tok han med seg iskremvogna gjennom byen. Ola hadde også fast plass ved fontena på Torvet. (Vincents Buddes plass) og på Mossesia av kanalen hvor han hadde overtatt plassen til italienerne. En iskrem kostet rundt 10 øre i 1930. Is i kremmerhus kostet 25 øre. Og kjeksen var fra Sætre.
De solgte is frem til sommeren 1941. Da ble det vanskelig å få tak i egg og fløte på grunn av krigen. I tillegg satte tyskerne strengere krav til hygiene.
Arne Iskrem kom stadig innom for å låne oppskriften til Ola Sønnavind. Men hver gang svarte Ola,
"Grei deg sjøl, Johansen!".
Hjulene etter den første kjerra hang visstnok til pynt på en balkong i Refsnesbakken, om de ikke fortsatt henger der.
Den rettferdige og modige Ola
Det kunne nok være at enkelte i byen synes at han Ola var en hissigpropp. Men han var svært rettferdig og var ikke redd for å si sin mening. Spesielt var han glad i å gjøre ting på sin måte, noe mange andre også synes var greit på sin måte. Det kunne raskt ende i munnhuggeri. Og det er flere historier hvor betalingen ble kastet på bakken i stedet for gitt i hånda. Da lot han penga ligge, for stolthetshjertet til han Ola var ganske så stort.
Da tyskerne fløy over Moss med sine hundrevis av transportfly, løp han Ola opp til Branndur´n som var navnet på brannkanonen på Bjerget. Han hadde med børsa og skulle "jakte" på flya. Flyene fløy så lavt at de kunne se pilotene. Spesielt et fly fløy en del lavere enn de andre. Heldigvis fikk noen av naboene roet ned Ola. Under krigen ble det innført portforbud da det mørknet på kveldene. En kveld hadde Ola og sønnen Einar brukt for lang tid ute i Vansjø. For å komme seg hjem måtte de ro under Krapfossbrua. Der sto det tyske vakter å passet på. Da de nærmet seg sa han Ola rolig til sønnen at de skulle væte åregangene slik at de ikke knirket. De passerte "lydløst i mørket under brua. Dette skjedde flere ganger, og ved et annet tilfelle lot han Ola snekka gli med strømmen uten å bruke årene. Ola fraktet også våpen for motstandsbevegelsen. Og ved et tilfelle hvor de også smuglet våpen dekket med et tykt lag av garn ble de oppdaget i grålysningen ved Krapfoss. En av de tyske vaktene ropte og pekte på dem med geværet sitt. De måtte legge til land og Ola måtte ut av snekka. Ola, var like rolig og modig som han pleide og snakket det hele bort, trolig med en god skrøne. Mot slutten av krigen var de tyske soldatene på alerten etter de utallige sabotasjene. Ved en episode skulle Ola, Ivar Dammen, Evald Olsen og sønnen Einar gjennom kanalen for å fiske. Da sto det tyske soldater flere steder langs kanalen og på Værla, hvor de pekte på båten med geværene sine. Ved den minste mistenksomhet kunne de alle bli skutt. En ubehagelig opplevelse. Allikevel tok de den samme ferden tilbake etter fisket. Det finnes mange historier om han Ola og tyskerne. De kan du lese mer om i boken; Mosseguttær; En halvbiografisk reise i vår lokalhistorie, skrevet av Lennart Fløseth.
Engang slo lynet ned i nummer 13 på Bjerget. Strømmen gikk, stuepæra knuste og det lukta svidd. Familien fant han Ola ligge strøken på gulvet og trodde han hadde blitt drept. Men Ola kviknet til, og børset av seg "lynet" og fikk ingen varige mén av det hele.
Skrøneren Ola
Var det spleis på litt god drikke ble gjerne historiene litt frodigere for hver gang. Spesielt om den største torsken noensinne som hadde unnsluppet å bli fanget. Den vokste noen centimeter hver gang historien ble fortalt. Vi skal heller ikke se bort i fra at han visste om kjempegjedder i Vansjø. Hans fortellermåte var av typen «en gang var det en bonde som dro opp ei kjempegjedde, så stor at Vansjø sank med en halv meter…». Fargerike og kreativ historier.
Mediebildet Ola
Syversen likte å stikke innom lokalavisa, da helst Moss Dagblad. Som oftest etter en vellykket fisketur. Om det var en diger rugg av en torsk fra sjøen eller ei diger gjedde fra Vansjø poserte han velvillig for fotografen i redaksjonen. Alltid med et gigantisk smil og store stolte øyne. Da la han gjerne igjen en god historie eller to.
Syversen likte å stikke innom lokalavisa, da helst Moss Dagblad. Som oftest etter en vellykket fisketur. Om det var en diger rugg av en torsk fra sjøen eller ei diger gjedde fra Vansjø poserte han velvillig for fotografen i redaksjonen. Alltid med et gigantisk smil og store stolte øyne. Da la han gjerne igjen en god historie eller to.
"Sønnavind"
Historiene er mange, i alle fall i mange varianter.
Det som er helt sikkert er at det var faren til Ola som opprinnelig fikk kallenavnet. Det var ikke uvanlig at at kallenavn fortsatte nedover slekt. Og i dette tilfellet var det altså slik. Jeg skal ta utgangspunkt i 4 forskjellige erindringer rundt dette. Samtlige skal være fortalt av Ole Syvertsen, men viderefortalt av andre. Datoer og hendelser har dermed sklidd fra hverandre. Jeg gjør et forsøk på å dra det hele sammen igjen.
Ola var i utgangspunktet ikke så fristet til å fortelle denne historien. Og kunne ofte svare, "Om du absolutt skal høre om dette", "om du på liv og død må ha greie på det" og lignende. Men alltid med et lurt smil.
Tilbake i 1889 arbeidet faren til Ola på Cellulosen. Denne vinteren var meget kald og det lå en meter med snø. Vannstanden var på 0,14 mot normalt 2,96. Og på denne tiden var fabrikken avhengig av vannkraft til turbinene. Når dette ikke var mulig var det heller ikke noen jobb å få. Noen fikk jobb som isskjærere men de fleste ble arbeidsløse. Arbeidskara holdt allikevel sammen, og møttes gjerne på byens torv for skrøner, vitser og om siste nytt. Edvard Syversen var en av disse kara. Han pleide å møte bestevennene sine Emanuel Johansen og Hjalmar Hermansen på torvet.
En dag ble det spesielt mye snakk om været og mangel på arbeid. Skrønene gikk rundt og plutselig sier Edvard, "Lån meg ei krone til en akevitt, så skal jeg sørge for væromslag". Gutta var med på spøken og de dro ned til Andersen & Bang. Så gikk de ned i bakgården ved stallen og skulle dele denne flaska. Da skjedde visstnok mirakelet. De hadde ikke rukket å tømme flaska før sønnavinden tok tak og hadde med seg regn. Det regnet og blåste visstnok i flere dager etter dette. Vansjø fløt over og folk var tilbake i ærbe på cellulosen. Etter dette ble det sagt, når celluolosearbeiderne snakket om været, «Stikk ned i Sodahuset og snakk med han Edvard Sønnavind».
Selv om Ola var stolt av kallenavnet så var allikevel ikke alle som fikk lov til å kalle han for Ola Sønnavind, og da kunne han korrigere med, «men for ettertida er det herr Syversen!»
Selv om Ola var stolt av kallenavnet så var allikevel ikke alle som fikk lov til å kalle han for Ola Sønnavind, og da kunne han korrigere med, «men for ettertida er det herr Syversen!»
Forkjemperen Ola
I 1980 kjempet Ola sammen med Vansjø-ulken, bedre kjent som Kåre Stange om allemannsretten til å fiske i Vansjø med løs redskap. Kåre var godt kjent som Vansjø-eksperten. Men selv han kunne fortelle at det fantes én person som visste mye mer enn han selv om Vansjø. "Det er han Ola Sønnavind".
I 1980 kjempet Ola sammen med Vansjø-ulken, bedre kjent som Kåre Stange om allemannsretten til å fiske i Vansjø med løs redskap. Kåre var godt kjent som Vansjø-eksperten. Men selv han kunne fortelle at det fantes én person som visste mye mer enn han selv om Vansjø. "Det er han Ola Sønnavind".
Årsaken til denne rettssaken var at en gjeng grunneiere i Vansjø- og Hobølelvens Grunneierlag plutselig bestemte seg for å kreve fiskekort i Vansjø. Og det skulle koste 20 kroner mer enn hva statens fiskekort kostet. En del mossinger protesterte mot dette og oppfordret folk til å fiske uten kort. Dermed startet en lengre rettssak.
Ola var blitt 90 år på dette tidspunktet og måtte støttes av 2 menn for å komme seg inn i vitneboksen i Eidsivating lagmannsrett. Ola fortalte om sin tid som fisker, sin far og sin bestefar som fiskere før han selv. De hadde alle fisket fritt i Vansjø. Hele 50 vitner fikk uttale seg og det ble til og med henvist til Magnus Lagabøters landslov fra 1274 under høringen. Og kampen var til nytte, for lagmannsretten fant nemlig at allmenheten har rett til fritt å fiske i Vansjø. Igjen seiret Ola (med flere) på sine siste dager om retten til fritt fiske.
Oles hustru, Alma Oline døde 8. juli 1969, og Ole døde 9. april 1981. Han ble 91 år gammel, og hadde levd er eventyrlig og fritt liv.
Mosseguttær: En halvbiografisk reise i vår lokalhistorie, skrevet av Lennart Fløseth.
Kilder
Moss Dagblad
Moss Dagblad
Moss Avis
Moss og Follo blad
Klassekampen
Digitalarkivet
Mosseskogen - Kambo: Fra Mossefossen til fylkesgrensa
Mossingær: «til sjøs, på brygga og på værven»
Lokalhistorien om Moss
Mosseguttær: En halvbiografisk reise i vår lokalhistorie, skrevet av Lennart Fløseth.
Mosseskogen - Kambo: Fra Mossefossen til fylkesgrensa
Mossingær: «til sjøs, på brygga og på værven»
Lokalhistorien om Moss
Mosseguttær: En halvbiografisk reise i vår lokalhistorie, skrevet av Lennart Fløseth.
