Mossehistorien

"Noen i familien har bedt meg fortelle litt om hvordan det var å vokse opp under krigen.Jeg tenker at vi som var barn den gangen, faktisk er en utdøende rase. Kanskje det kan være litt interessant for nye generasjoner å høre om hvordan livet artet seg den gangen, sett fra et barns ståsted."
-Torunn Lister Bergsbakken-

Her følger en serie fordelt over flere deler. Hele serien er basert på Torunn Lister Bergsbakkens egne ordrette skildringer. Mossehistorien har utvidet dette ved å se litt på hva annet som skjedde på samme tid. Skildringene er gjengitt med tillatelse fra Torunn Lister Bergsbakken.

Den første tiden

"Siden jeg er født høsten 1938, var jeg bare 1 1/2 år da 2. verdenskrig brøt ut 9. april 1940. Jeg er glad jeg ikke kan huske den dagen. Siden jeg var så liten, ante jeg ikke at det fantes et annet slags liv enn det jeg levde de første årene. Vi hadde flyttet til Jeløy da krigen kom, og bodde der til 1946. Det er mitt barndoms paradis, og min opplevelse av krigen handler om livet der." (Foto: Torunn 3.5 år gammel. Privat)

Mossingene våknet opp til bulder og brak i Oslofjorden natt til 9. april 1940. Karl Johans Vern i Horten ble bombadert. Tåka lå tykk denne dagen og folk stimlet til på Værlebrygga. De kunne ikke se noe, men hørte torden i det fjerne. Klokken 06.30 kom 2 tyske torpedobåter nordfra og inn i Mossesundet. Båtene var fulle av tyske soldater. De la til kai ved det som heter Sund-byggene. Derfra marsjerte de rett opp i byen. De inntok raskt politikammeret og rådhuset med klar melding om at det nå var de som styrte byen. Maskingeværstillinger ble satt opp ved stategiske punkter rundt i byen. Blant annet utenfor Moss hotell, søndre jernbaneovergang og ved nedre torv. Melding om overtakelse og regler ble hengt opp rundt i byen.

Tidligere på natten hadde det tyske flaggskipet Blücher blitt senket ved Oscarsborg. Dermed hadde ikke den tyske makten nok fotsoldater til den opprinnelige planen, og soldatene i Moss måtte reise videre inn til hovedstaden. Noen få soldater ble igjen for å holde kontroll. Ingen skudd ble avfyrt og ingen mennesker kom til skade.

Folk stimlet inn til byen av ren nysgjerrighet og beskuet de tyske soldatene. Flere bedrifter og forretninger stengte denne dagen og de fleste skolene sendte barna hjem. Noen rømte ut av byen til familier i omlandet. Det var en god blanding av forvirring, usikkerhet og nysgjerrighet. Skolene, forretningene og industrien var i normal virke noen dager etter invasjonen. Og det daglige livet kom gradvis tilbake, bortsett fra uniformerte soldater, veisperringer, piggtråd og lignende rundt i byen. Tyskerne kom tilbake og den 12. april var dagen hvor flest mennesker rømte ut av byen.
(Eksersis med tyske soldater ved Nedre torv. H Roang)

Folk stømmet til bankene da de åpnet noen dager senere og det tok ikke lang tid før det ble tomt med fysiske mynter og sedler. Bankene måtte gå over til verdisedler i samarbeid med Moss kommune og oppfordret folk til å sette inn penger igjen i bytte mot verdisedlene. De var anvist på 5 og 10 kroner og kunne brukes i byens forretninger.
Bilde sakset: Moss i våre hjerter II - Karin Behn Skjævestad.

"Vi unger lærte tidlig at tyskere var slemme og farlige. Det satt i ryggmargen fra første stund. Det ble snakket mye om dette blant lekekameratene i gata vår, og dramatiske, bloddryppende historier ble servert av de litt eldre i flokken. Senere i livet har man jo skjønt at ikke alle tyskere var slemme, og ikke alle nordmenn var snille."

Reglene

De tyske soldatene som var i Moss gjorde ikke stort av seg bortsett fra å kontrollere byen. De hadde fått klare regler fra hjemlandet om hvordan de skulle oppføre seg. De skulle jo tross alt være våre venner som beskyttet oss mot England. De fleste soldatene var derfor både hjelpsomme og greie. De tøyset ofte med barna og ga dem sukkertøy. "Bon bon". Men gjorde du allikevel ikke som du fikk beskjed om eller brøt noen av reglene kunne straffen være hard. Som oftest en pengebot, men du kunne også risikere å havne i en straffeleir.

Enhver som tilhører Wehrmacht må være klar over at han ikke er i fiendeland, men at troppene har rykket inn i Norge for å beskytte landet og sikre dets innbyggere. Derfor må man ta hensyn til følgende:

1. Nordmannen har en utpreget nasjonalbevissthet. Dessuten føler det norske folk seg meget nær beslektet med de øvrige nordiske folk. Altså: Unngå alt som kan såre den nasjonale æresfølelse.

2. Nordmannen er ytterst frihetselskende og selvbevisst. Han avviser enhver tvang og underkuelse. Han har ingen sans for militær tukt og autoritet. Altså: Gi minst mulig ordrer, ikke skrik til ham! Det fyller ham med trass og er uten virkning. Man oppnår mest med en spøkefull tone. Unødig skarphet og formynder- skap, sårer hans selvbevissthet.

3. Nordmannen er i sitt vesen( i likhet med den frisiske bonden) lukket og tilbakehoIden, langsom i tanke og handlemåte, men dessuten også mistenksom overfor alt fremmed. Altså: Ikke noe hastverk! Bruk tid!

4. Nordmannens hjem er etter gammelgermansk oppfatning hellig. Han viser gjerne gjestfrihet. Eiendomsretten er ukrenkelig. Huset står ulåst. Tyveri er nesten ukjent og betraktes som en skam. Altså: Unngå ethvert uberettiget inngrep, selv om gjenstander ligger tilgjengelig rundt om. "Skaffing", "organisering", ("orging") og lignende er det samme som tyveri, og er under en hver omstendighet forbudt. '

5. Nordmannen har ingen forståelse for krigen. Dette sjøfarende og handlende folk heller (mer) til England. Det frykter Russland. Med ubetydelige unntak finnes det ingen forståelse for nasjonalsosialismens mål. Altså: Unngå politiske konfrontasjoner!

6. Nordmannen liker en hjemmekoselig, behagelig tilværelse. Han vinnes med vennlighet og små oppmerksomheter, og ved at man godtar hans person Altså: Ingen påtrengenhet, særlig overfor kvinner!

7. Tysk språk forstås nesten overalt, hvis man snakker langsomt og tydelig.

Helgerød

"Huset vi bodde i hadde engang vært en storgård på Jeløy. Jord og marker var solgt unna i årenes løp, så det var bare hovedhuset, uthus med utedo, sidebygning med to leiligheter, gårdsplass og en stor hage igjen av fordums storhet. Vi bodde i 2.etasje i den imponerende, hvite, flotte bygningen, som hadde to søyler ved den brede inngangen. Staselig var det, men vi hadde som sagt utedo, og ikke noe bad. Vi hadde stue, kjøkken, 1 soverom og en stor veranda ut mot hagen. I denne hagen var det all slags frukt og bær, pluss tobakksplanter! Tobakken ble hengt opp til tørk på loftet, og siden brukt litt til privat bruk av eieren, og resten som byttemiddel mot andre ting eieren trengte. Det var masse bytting av saker og ting under krigen, og en kunne stadig lese annonser som «Har egg, ønsker beksømstøvler...»

Hagen på gården var en drøm. Vi fikk spise rett fra busker og trær, gråpærer, epler, moreller, rips og bringebær. Det eneste vi ikke fikk ta var de gode plommene. Jeg har aldri forstått hvorfor de var så hellige? En gang jeg hadde vært ute og fartet, kom jeg hjem da det begynte å bli mørkt. Da ble fristelsen for stor for en femåring, og jeg snek meg inn hageporten og rappet to plommer.
Med verdens svarteste samvittighet spiste jeg plommene, på vei ut av hagen.

Smakte de godt? Nei!! De smakte ingenting. Det var en lærepenge.

Gårdsplassen på forsiden av huset var enormt stor i mine øyne. Det var «en mil» mellom trappen og porten. Det underlige var, at da jeg så igjen stedet som voksen, så hadde alt sammen krøpet! Det er igjen bare en litt stor gårdsplass, men den mila var nok bare ca 100 m? Likevel var den et paradis for unger. Det var en brønn der, ei steinrøys med store lekemuligheter, et stort tre med bittesmå, røde dvergepler som så ut som nyper, og gressplener med både hvite og røde kløverblomster som vi kalte sukkertopper.

Det var frittgående høner, som la fra seg visittkort der vi kunne risikere å sette oss, det var en nydelig katt som het Pattus, og terrieren Jeppe. Det var datteren til den myndige eieren av gården som eide Jeppe, men siden denne datteren som vi kalte tante Lita, var gift med en sjømann som nesten aldri var hjemme, var hun og Jeppe stadig på Helgerød. Hunden tronet fornøyd i sykkelkurven til tante Lita, når de var på farten. Gårdens eier var en myndig gammel dame, som skarret på r’ene, for hun var fra sørlandet.

Hver morgen gikk hun til speilet, strakte ut tungen, og skarret «errrr du frrrisk i dag da, Anthea». Hun var streng, men rettferdig, og snill mot meg!"

Jøssinger

"«Gode nordmenn» ble kalt jøssinger. De gikk ofte med en binders på frakkekragen, men det ble forbudt. Nisselue var også et tegn på at man var jøssing, men det ble forbudt å bruke det også. De som holdt med tyskerne var nazister. De måtte vi passe oss for, for de sladret til tyskerne hvis vi gjorde noe galt, sa gutta i gata. Jeg vet at noen ble nazister fordi de trodde det var det beste for Norge å holde med tyskerne, så der, som overalt ellers, var det både gode og dårlige mennesker blant dem også. Så hadde vi noen som snudde kappen etter vinden, og holdt med den de snakket med sist. De ble kalt «stripete», og var kanskje de skumleste, fordi man ikke visste om man kunne stole på dem. Jeg syntes det var et merkelig navn, og jeg prøvde å se om jeg så noen stripete mennesker ute, men fant aldri noen."

Etter hvert skulle det stadig bli en vanskeligere hverdag. Tyskerne hadde opprettet sitt eget parti. Nasjonal Samling (NS). De forventet at flest mulig ble medlem i partiet. Noen satte seg til motverge, noen rømte og noen ble arrestert. Kravene ble deretter spisset slik at hvis du ikke var medlem av NS fikk du ikke noen jobb, eller kunne risikere å miste bevillingen til å drive forretning. Så selv med et stort antall NS medlemmer i Moss, var det kun et fåtall som faktisk støttet partiet. De hadde ikke noe valg. Det ble en vanskelig tid og man visste til slutt ikke hvem man kunne stole på. Samtidig begynte motstandsgruppene å bli bedre organisert. I disse gruppene var det så stengt at ikke en gang familien visste at de hadde en motstander i huset. Det samme gjaldt en del NS sympatisører som også fungerte som "spioner". Det var mange som ble sjokkert blant sine nærmeste da frigjøringen var et faktum og arrestasjonene startet.

Mot slutten av mai måned 1940 var hverdagen nærliggende ganske normal igjen under enkelte restriksjoner. Kinoene fikk lov å sende en forestilling hver dag, men de måtte være ferdig før klokken 20.00. Senere ble alle engelsktalende filmer forbudt. Moss Dagblad, som ikke støttet NS ble stengt av tyskerne. Ingen utgivelser under krigen. Og de tyske myndighetene brant opp alt materiale avisen hadde i arkivet. De måtte starte på nytt da okkupasjonen var over. En del personer ble arrestert ved invasjonen av mange forskjellige årsaker. Disse ble sluppet fri i slutten av måneden.

I 1862 fikk Chr. Aug. Thorne sin første utmerkelse for hermetiske varer på en internasjonal utstilling i London. I årene som fulgte fikk ha ytterligere 25 medaljer på industriutstillinger rundt i verden. I 1864 fikk firmaet et stort løft da norske militære styrker ble mobilisert som følge av den dansk / tyske krig. Hæren bestilte et stort parti hermetikk fra Thorne. Etter dette var han nærmest fast leverandør til hæren og marinen – og handelsflåten. Firmaet flyttet til Moss fra Drammen i 1864, fabrikken lå i Storgaten i dag mølleområdet.

A/S Chr. Aug. Thornes reserveproviant er merket med Armeens og Marinens Reservekjøttporsjon, stekes uten ekstra fett spises kold som pålegg eller varm med grønnsaker, med egg, tomat puree eller med poteter til lapskaus. Akkurat som den R.S. P. som ble (blir brukt) i forsvaret. Populært kalt «død mann i boks». Dette produktet ble vel også kalt Turistproviant.

Thorne hadde et stort utvalg av hermetiske varer, et av hovedproduktene var ansjos. Firmaet hadde kjøpt det såkalte «Thornefisket» som lå på nordspissen av Jeløy. Dette fisket ble betraktet som det beste og lettest tilgjengelige ansjosfisket i Kristianiafjorden.

På ansjosboksen står det Chr. Aug. Thorne & Co hvori opptatt Moss Preserving Co. Moss Preserving Co var nabobedriften til Thornes Preserving, de to bedriftene produserte stort sett de samme varene.

I 1932 fusjonerte de to under navnet Chr. Aug, Thorne & Co, hvori opptatt Moss Preserving Co. Begge disse fabrikkene leverte hermetikk til Roald Amundsen og Frithjof Nansens polekspedisjoner.