Høienholm kirkegård

Jeløy kirkegård, het opprinnelig "Høienholm kirkegård" etter eiendommen den tidligere hadde vært en del av. I desember 1959 ble det avgjort et navnebytte etter 4 offisielle år med det gamle navnet fra den åpnet i oktober 1956. Det gikk noen år med planlegging fra forslaget om plasseringen til denne kirkegården i 1950 til den åpnet i 1956.

Ting Forteller - DET MEKANISKE VÆVERI A/S MOSS

Det Mekaniske Væveri A/S Moss

Det mekaniske væveri var en spesialfabrikk for vaske – og skurekluter. Det var her de produserte skurekluten med den røde tråden.

Grunnleggeren av dette veveriet var Ole Thorvald Røstad i 1912. Bedriften som lå i Bråtengata 64 på Jeløy fikk fort navnet «Skurefilla» på folkemunne. I 1932 overtok sønnen Nils Røstad og hans kone hadde overoppsynet i fabrikklokalene.

På 1960 – 70 tallet ble fabrikken solgt til Kjell Gabrielsen som drev Storgaten Fargehandel. Han eide og bodde på Grimsrød gård og byttet navn på fabrikken til Grimsrød Fabrikker.

Gabrielsen testamenterte fabrikken til Frelsesarmeen som etablerte bruktbutikken Fretex i disse lokalene.

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".

Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Ting forteller - Dynkeflasker

Nå som vi for det meste bruker dampstrykejern så er det vel ikke så mange som har spesielle dynkeflasker. Hvis det trengs så brukes sprayflasker eller strykespray. Denne dynkeflasken laget på Il O Van er fra 1950 tallet. Den var i bruk hver uke når ukesvasken skulle strykes. Alt ble strøket , det skulle være tellekanter i skapene.

Il O Van fabrikken kom til Moss fra Oslo i 1922. Ernst Polesynski hadde startet Kristiania Kunst & Metallstøperi i 1894 og i 1912 begynte han med produksjon av kjøkkentøy. I 1925 overtok sønnen Gottfred Ernø og på 1930 tallet hadde bedriften ca. 30 ansatte.

I 1964 flyttet Ilovan til nye produksjonslokaler på Høyda, da var antallet ansatte steget til 90 personer og i 1968 fusjonerte Ilovan med Nordisk Aluminiumindustri. Etter flere fusjoner bl. a. med Polaris fabrikker ble bedriften solgt til finske Hackman i 1989.

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".

Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Da Basarbygningen ble okkupert

 

Lørdag 15. april 1972 tok en del ungdom og noen voksne seg inn i Basarbygningen og okkuperte bygningen for å demonstrere. På denne tide var det flere ledige lokaler i bygningen. bystyret hadde bestemt at rommene skulle benyttes til blant annet bruktskunstbutikker. Noe av årsaken for denne okkupasjonen var at klubbkonseptet "Klub RB" på Blinken skulle legges ned til fordel for noe "nytt". Her hadde de voksne bestemt at det er viktig å legge om kursen og se om det va mulig å gi ungdom et bedre tilbud, helst noe mer aktiviserende. De hadde bare glemt å spørre hva den uorganiserte ungdommen selv ønsket. Samtidig arbeidet kommunen mot det som senere skulle bli kjent som fritidsklubber og ungdomsklubber lokalt. 

Politiet var raskt på plass, men grep ikke inn og lot demonstrasjonen gå sin gang. Det hele løste seg opp utover kvelden. Dagen etter, på søndag ble det holdt et møte mellom utvalgte fra kommunen og en del av demonstrantene på klubben "Blinken". Det ble ingen enighet på møtet. Argumentet fra kommunen var at måten demonstrantene hadde skaffet seg oppmerksomhet til å forhandle var svært negativ. Flere synes også det var litt underlig at de ønsket lokaler i denne "kjølige og dystre" bygningen når det ble oppført og fornyet en del andre bygninger rundt i byen.

Som vi ser av bildet var drosjesentralen i Basarbygningen på denne tiden. Hvor de måtte be demonstrasjonen om å roe seg da det i en periode ble svært urolig. 

Konklusjonen i etterkant var at okkupasjonen var lite overveiet og svært mislykket. Og Moss kommune gikk hardt ut med at de ikke gir etter for noe ultimatum på denne måten. Hverken ønske om ungdomshus eller hva annet det skulle være. Det skulle gå gjennom lovbestemte kanaler, og selv ungdom burde gå korrekt frem. Kommunen forventet samtidig en beklagelse, ikke fra ungdommene, men de voksne som hjalp til, at foreldre tok affære. Noen av de voksne var lærere som støttet aksjonen, og dette beklaget kommunen på det sterkeste.

Vi ser altså at det er tydelig skille i 1972 blant de eldre og deres styremåte og regler, mot opprørsk ungdom som ikke en gang gjorde noe skade på bygning eller inventar på en lørdagskveld. Og skal vi bedømme dette etter en 2021 tankegang, vil jeg nok påstå at aksjonen faktisk var vellykket. De fikk oppmerksomhet i media, hos politikere og politiet. Dessuten måtte kommunen ut i avisen og fortelle at de selvsagt ønsket ungdommens meninger, selv om det ikke burde skje på denne måten. I tillegg satte det fart i planene om lokale fritidsklubber. 

Kilde - Moss Avis.

Foto: Bjørn Skovdahl.

Ting som forteller - Hinkeklossen

Hinkeklossen var et kjært produkt for oss som var barn på 1940 – 50 tallet, og var så heldige at vi hadde familie eller kjente som arbeidet på Moss Glassverk. Klossene ble laget av restglass og det smeltede glasset ble kuttet opp i biter som fløt ut. Klossene ble da i forskjellige størrelser, noen store , noen små, noen helt runde og noen med andre former. Var glasset litt for kaldt ble det en liten krøll der det ble klippet.



På denne tiden hinket vi Paradis, vi hoppet svært sjelden »Flyveren» slik barna gjør nå. Den varianten vi brukte mest het «Døden». Da ble det tegnet opp 8 ruter på en sandvei og i den 5te ruten ble det tegnet en strek diagonalt. I den øvre delen skrev vi en D for døden. Så hinket vi på en fot og skjøv hinkeklossen foran oss, havnet klossen på strek var vi ute, det var vi også hvis klossen havnet i «D en». I den andre diagonalen kunne vi sette ned begge føttene og hvile. Hvis vi klarte oss gjennom alle 8 rutene uten å komme på strek vant vi en rute, den var vår. I denne ruten kunne eieren sette ned begge føttene de andre måtte hinke over. Denne ruten markerte eieren med tegninger.

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".

Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Illustrasjonsbilde "Flyveren". Fotograf Ingunn Teigen. 

Å være barn under krigen - Første del

"Noen i familien har bedt meg fortelle litt om hvordan det var å vokse opp under krigen.Jeg tenker at vi som var barn den gangen, faktisk er en utdøende rase. Kanskje det kan være litt interessant for nye generasjoner å høre om hvordan livet artet seg den gangen, sett fra et barns ståsted."
-Torunn Lister Bergsbakken-

Her følger en serie fordelt over flere deler. Hele serien er basert på Torunn Lister Bergsbakkens egne ordrette skildringer. Mossehistorien har utvidet dette ved å se litt på hva annet som skjedde på samme tid. Skildringene er gjengitt med tillatelse fra Torunn Lister Bergsbakken.

Den første tiden

"Siden jeg er født høsten 1938, var jeg bare 1 1/2 år da 2. verdenskrig brøt ut 9. april 1940. Jeg er glad jeg ikke kan huske den dagen. Siden jeg var så liten, ante jeg ikke at det fantes et annet slags liv enn det jeg levde de første årene. Vi hadde flyttet til Jeløy da krigen kom, og bodde der til 1946. Det er mitt barndoms paradis, og min opplevelse av krigen handler om livet der." (Foto: Torunn 3.5 år gammel. Privat)

Mossingene våknet opp til bulder og brak i Oslofjorden natt til 9. april 1940. Karl Johans Vern i Horten ble bombadert. Tåka lå tykk denne dagen og folk stimlet til på Værlebrygga. De kunne ikke se noe, men hørte torden i det fjerne. Klokken 06.30 kom 2 tyske torpedobåter nordfra og inn i Mossesundet. Båtene var fulle av tyske soldater. De la til kai ved det som heter Sund-byggene. Derfra marsjerte de rett opp i byen. De inntok raskt politikammeret og rådhuset med klar melding om at det nå var de som styrte byen. Maskingeværstillinger ble satt opp ved stategiske punkter rundt i byen. Blant annet utenfor Moss hotell, søndre jernbaneovergang og ved nedre torv. Melding om overtakelse og regler ble hengt opp rundt i byen. 

Tidligere på natten hadde det tyske flaggskipet Blücher blitt senket ved Oscarsborg. Dermed hadde ikke den tyske makten nok fotsoldater til den opprinnelige planen, og soldatene i Moss måtte reise videre inn til hovedstaden. Noen få soldater ble igjen for å holde kontroll. Ingen skudd ble avfyrt og ingen mennesker kom til skade. 

Folk stimlet inn til byen av ren nysgjerrighet og beskuet de tyske soldatene. Flere bedrifter og forretninger stengte denne dagen og de fleste skolene sendte barna hjem. Noen rømte ut av byen til familier i omlandet. Det var en god blanding av forvirring, usikkerhet og nysgjerrighet. Skolene, forretningene og industrien var i normal virke noen dager etter invasjonen. Og det daglige livet kom gradvis tilbake, bortsett fra uniformerte soldater, veisperringer, piggtråd og lignende rundt i byen. Tyskerne kom tilbake og den 12. april var dagen hvor flest mennesker rømte ut av byen.
(Eksersis med tyske soldater ved Nedre torv. H Roang)

Folk stømmet til bankene da de åpnet noen dager senere og det tok ikke lang tid før det ble tomt med fysiske mynter og sedler. Bankene måtte gå over til verdisedler i samarbeid med Moss kommune og oppfordret folk til å sette inn penger igjen i bytte mot verdisedlene. De var anvist på 5 og 10 kroner og kunne brukes i byens forretninger.
Bilde sakset: Moss i våre hjerter II - Karin Behn Skjævestad.

"Vi unger lærte tidlig at tyskere var slemme og farlige. Det satt i ryggmargen fra første stund. Det ble snakket mye om dette blant lekekameratene i gata vår, og dramatiske, bloddryppende historier ble servert av de litt eldre i flokken. Senere i livet har man jo skjønt at ikke alle tyskere var slemme, og ikke alle nordmenn var snille."

Reglene

De tyske soldatene som var i Moss gjorde ikke stort av seg bortsett fra å kontrollere byen. De hadde fått klare regler fra hjemlandet om hvordan de skulle oppføre seg. De skulle jo tross alt være våre venner som beskyttet oss mot England. De fleste soldatene var derfor både hjelpsomme og greie. De tøyset ofte med barna og ga dem sukkertøy. "Bon bon".  Men gjorde du allikevel ikke som du fikk beskjed om eller brøt noen av reglene kunne straffen være hard. Som oftest en pengebot, men du kunne også risikere å havne i en straffeleir.  

Enhver som tilhører Wehrmacht må være klar over at han ikke er i fiendeland, men at troppene har rykket inn i Norge for å beskytte landet og sikre dets innbyggere. Derfor må man ta hensyn til følgende: 

1. Nordmannen har en utpreget nasjonalbevissthet. Dessuten føler det norske folk seg meget nær beslektet med de øvrige nordiske folk. Altså: Unngå alt som kan såre den nasjonale æresfølelse. 

2. Nordmannen er ytterst frihetselskende og selvbevisst. Han avviser enhver tvang og underkuelse. Han har ingen sans for militær tukt og autoritet. Altså: Gi minst mulig ordrer, ikke skrik til ham! Det fyller ham med trass og er uten virkning. Man oppnår mest med en spøkefull tone. Unødig skarphet og formynder- skap, sårer hans selvbevissthet. 

3. Nordmannen er i sitt vesen( i likhet med den frisiske bonden) lukket og tilbakehoIden, langsom i tanke og handlemåte, men dessuten også mistenksom overfor alt fremmed.  Altså: Ikke noe hastverk! Bruk tid!

4. Nordmannens hjem er etter gammelgermansk oppfatning hellig. Han viser gjerne gjestfrihet. Eiendomsretten er ukrenkelig. Huset står ulåst. Tyveri er nesten ukjent og betraktes som en skam. Altså: Unngå ethvert uberettiget inngrep, selv om gjenstander ligger tilgjengelig rundt om. "Skaffing", "organisering", ("orging") og lignende er det samme som tyveri, og er under en hver omstendighet forbudt. ' 

5. Nordmannen har ingen forståelse for krigen. Dette sjøfarende og handlende folk heller (mer) til England. Det frykter Russland. Med ubetydelige unntak finnes det ingen forståelse for nasjonalsosialismens mål.  Altså: Unngå politiske konfrontasjoner!

6. Nordmannen liker en hjemmekoselig, behagelig tilværelse. Han vinnes med vennlighet og små oppmerksomheter, og ved at man godtar hans person Altså: Ingen påtrengenhet, særlig overfor kvinner! 

7. Tysk språk forstås nesten overalt, hvis man snakker langsomt og tydelig. 

Helgerød

"Huset vi bodde i hadde engang vært en storgård på Jeløy. Jord og marker var solgt unna i årenes løp, så det var bare hovedhuset, uthus med utedo, sidebygning med to leiligheter, gårdsplass og en stor hage igjen av fordums storhet. Vi bodde i 2.etasje i den imponerende, hvite, flotte bygningen, som hadde to søyler ved den brede inngangen. Staselig var det, men vi hadde som sagt utedo, og ikke noe bad. Vi hadde stue, kjøkken, 1 soverom og en stor veranda ut mot hagen. I denne hagen var det all slags frukt og bær, pluss tobakksplanter! Tobakken ble hengt opp til tørk på loftet, og siden brukt litt til privat bruk av eieren, og resten som byttemiddel mot andre ting eieren trengte. Det var masse bytting av saker og ting under krigen, og en kunne stadig lese annonser som «Har egg, ønsker beksømstøvler...»

Hagen på gården var en drøm. Vi fikk spise rett fra busker og trær, gråpærer, epler, moreller, rips og bringebær. Det eneste vi ikke fikk ta var de gode plommene. Jeg har aldri forstått hvorfor de var så hellige? En gang jeg hadde vært ute og fartet, kom jeg hjem da det begynte å bli mørkt. Da ble fristelsen for stor for en femåring, og jeg snek meg inn hageporten og rappet to plommer.
Med verdens svarteste samvittighet spiste jeg plommene, på vei ut av hagen. 

Smakte de godt? Nei!! De smakte ingenting. Det var en lærepenge.

Gårdsplassen på forsiden av huset var enormt stor i mine øyne. Det var «en mil» mellom trappen og porten. Det underlige var, at da jeg så igjen stedet som voksen, så hadde alt sammen krøpet! Det er igjen bare en litt stor gårdsplass, men den mila var nok bare ca 100 m? Likevel var den et paradis for unger. Det var en brønn der, ei steinrøys med store lekemuligheter, et stort tre med bittesmå, røde dvergepler som så ut som nyper, og gressplener med både hvite og røde kløverblomster som vi kalte sukkertopper.

Det var frittgående høner, som la fra seg visittkort der vi kunne risikere å sette oss, det var en nydelig katt som het Pattus, og terrieren Jeppe. Det var datteren til den myndige eieren av gården som eide Jeppe, men siden denne datteren som vi kalte tante Lita, var gift med en sjømann som nesten aldri var hjemme, var hun og Jeppe stadig på Helgerød. Hunden tronet fornøyd i sykkelkurven til tante Lita, når de var på farten. Gårdens eier var en myndig gammel dame, som skarret på r’ene, for hun var fra sørlandet.

Hver morgen gikk hun til speilet, strakte ut tungen, og skarret «errrr du frrrisk i dag da, Anthea». Hun var streng, men rettferdig, og snill mot meg!"

Jøssinger 

"«Gode nordmenn» ble kalt jøssinger. De gikk ofte med en binders på frakkekragen, men det ble forbudt. Nisselue var også et tegn på at man var jøssing, men det ble forbudt å bruke det også. De som holdt med tyskerne var nazister. De måtte vi passe oss for, for de sladret til tyskerne hvis vi gjorde noe galt, sa gutta i gata. Jeg vet at noen ble nazister fordi de trodde det var det beste for Norge å holde med tyskerne, så der, som overalt ellers, var det både gode og dårlige mennesker blant dem også. Så hadde vi noen som snudde kappen etter vinden, og holdt med den de snakket med sist. De ble kalt «stripete», og var kanskje de skumleste, fordi man ikke visste om man kunne stole på dem. Jeg syntes det var et merkelig navn, og jeg prøvde å se om jeg så noen stripete mennesker ute, men fant aldri noen."

 
Etter hvert skulle det stadig bli en vanskeligere hverdag. Tyskerne hadde opprettet sitt eget parti. Nasjonal Samling (NS). De forventet at flest mulig ble medlem i partiet. Noen satte seg til motverge, noen rømte og noen ble arrestert. Kravene ble deretter spisset slik at hvis du ikke var medlem av NS fikk du ikke noen jobb, eller kunne risikere å miste bevillingen til å drive forretning. Så selv med et stort antall NS medlemmer i Moss, var det kun et fåtall som faktisk støttet partiet. De hadde ikke noe valg. Det ble en vanskelig tid og man visste til slutt ikke hvem man kunne stole på. Samtidig begynte motstandsgruppene å bli bedre organisert. I disse gruppene var det så stengt at ikke en gang familien visste at de hadde en motstander i huset. Det samme gjaldt en del NS sympatisører som også fungerte som "spioner". Det var mange som ble sjokkert blant sine nærmeste da frigjøringen var et faktum og arrestasjonene startet. 

Mot slutten av mai måned 1940 var hverdagen nærliggende ganske normal igjen under enkelte restriksjoner. Kinoene fikk lov å sende en forestilling hver dag, men de måtte være ferdig før klokken 20.00. Senere ble alle engelsktalende filmer forbudt. Moss Dagblad, som ikke støttet NS ble stengt av tyskerne. Ingen utgivelser under krigen. Og de tyske myndighetene brant opp alt materiale avisen hadde i arkivet. De måtte starte på nytt da okkupasjonen var over. En del personer ble arrestert ved invasjonen av mange forskjellige årsaker. Disse ble sluppet fri i slutten av måneden.

Ting forteller - Thornes Preserving

I 1862 fikk Chr. Aug. Thorne sin første utmerkelse for hermetiske varer på en internasjonal utstilling i London. I årene som fulgte fikk ha ytterligere 25 medaljer på industriutstillinger rundt i verden. I 1864 fikk firmaet et stort løft da norske militære styrker ble mobilisert som følge av den dansk / tyske krig. Hæren bestilte et stort parti hermetikk fra Thorne. Etter dette var han nærmest fast leverandør til hæren og marinen – og handelsflåten. Firmaet flyttet til Moss fra Drammen i 1864, fabrikken lå i Storgaten i dag mølleområdet.

A/S Chr. Aug. Thornes reserveproviant er merket med Armeens og Marinens Reservekjøttporsjon, stekes uten ekstra fett spises kold som pålegg eller varm med grønnsaker, med egg, tomat puree eller med poteter til lapskaus. Akkurat som den R.S. P. som ble (blir brukt) i forsvaret. Populært kalt «død mann i boks». Dette produktet ble vel også kalt Turistproviant.

Thorne hadde et stort utvalg av hermetiske varer, et av hovedproduktene var ansjos. Firmaet hadde kjøpt det såkalte «Thornefisket» som lå på nordspissen av Jeløy. Dette fisket ble betraktet som det beste og lettest tilgjengelige ansjosfisket i Kristianiafjorden.

På ansjosboksen står det Chr. Aug. Thorne & Co hvori opptatt Moss Preserving Co. Moss Preserving Co var nabobedriften til Thornes Preserving, de to bedriftene produserte stort sett de samme varene.

I 1932 fusjonerte de to under navnet Chr. Aug, Thorne & Co, hvori opptatt Moss Preserving Co. Begge disse fabrikkene leverte hermetikk til Roald Amundsen og Frithjof Nansens polekspedisjoner.

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".

Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.