Betongen

Betongen er et navn på Jeløy som mange kjenner til. Men hvordan oppsto egentlig navnet?
Da må vi tilbake til første verdenskrig hvor skipsverftet "Fougner, Staalbeton Skibsbygningscompani" ble opprettet like nord for Moss Værft & Dokk.

 
Verftet spesialiserte seg på å bygge båter med stålbetong i en periode da det var vanskelig å oppdrive stål under første verdenskrig. De holdt på i årene 1916-1919, og plassen fikk på folkemunne navnet "Bettongen". Blant produksjonene bygget de Europas største skip i stålbetong. De bygget også flytedokker og mindre båter. Da krigen var over var det ikke lenger mangel på stål, og de var billigere å produsere enn betong.

 
Området ble i 1927 overtatt av Moss Motorbåtforening. Er Betongen båthavn i dag.
I 1948 ble veien ned til vannet oppkalt etter plassen.

 
https://kart.finn.no/?lng=10.64815&lat=59.44303&zoom=17&mapType=normap&markers=10.64637,59.44342,r,Betongen+2

Heksejakt i Moss

Heksejakt pågikk for fullt i 1623 og i Moss var det ingen unntak. Halvor Rimer, en mestermann fra Fredrikstad hadde fanget fire hekser i Moss. Disse hadde blitt anmeldte av flere «kyndige» i distriktet. En mestermann var i hovedsak en bøddel med rett til å fange lovbrytere og utføre «rettssaken» selv.

 
Heksene ble bragt til sjøen for et heksebad. En vanlig prosedyre noen smarte menn hadde funnet på. Badet gikk helt enkelt ut på å først torturere heksene for innrømmelse. Deretter bli kastet på sjøen med hender og føtter bundet fast. Hvis heksa fløt var hun skyldig. Men om hun sank var hun uskyldig. I de fleste tilfeller hvor de sank ble de dratt opp av vannet lik før de druknet, og dermed ble dermed frikjent.

Men, de alle fleste ble flytende som en «stokk», og dermed dømt skyldig. Tortureringen av de fire heksene varte i 8 dager. De sank heller ikke ved heksebadet og ble til slutt brent på bålet. Dette var trolig de siste heksene som gjennomgikk denne prosedyren. Senere ble en slik sak tatt inn for et ting, hvor utfallet ikke nødvendigvis endte med dødsstraff. I hovedsak var det kvinner som hadde «fortrollet» menn som ble ansett som hekser. Trolig når en mann hadde vært utro og det ble oppdaget, eller av kvinnen nektet å utføre som en mann ønsket. Ellers var det mange alternative behandlere som kunne bli anklaget. Spesielt om en person døde like etter. Menn som kvinner.

 
Samme år halshugget bøddelen en mann og en kvinne, begge fra Moss for "Utuktig horeri og løslevnet".

Jernverket på Nordbakke

Maleri av John William Edy

Overkammersekretær i København, Ernst Ulrich Dose, kjøpte 28. juli 1704 et område på nordsiden av fossen med navnet Nordbakke. Den forrige eieren var lands- og krigskommisær Hans Rosenkreutz. De satt begge i det tidligere Rentekammerkollegiet i København fra 1700 og var gamle kjente.





E. U Dose og H Rosenkreutz sine signaturer fra 1703.





Området Nordbakke besto på denne tiden av flere oppdelte tomter, samt en gård som sto der. 

Om vi ser på maleriet til Jacob Coning fra 1699 kan det se ut som at det var jordbruksdrift.

Med på kjøpet fulgte gårdene Grimsrød, Helgerød, Renneflot, Rosnes, Skipping, kjellandsvik, Nes, Krosserskogen og eng, Fuglevikskogen. I tillegg gårdene Hovland og Solberg i Råde. Det var ikke uvanlig at enkeltpersoner satt med så mange eiendommer på denne tiden. De spekulerte mye og av praktiske årsaker. Ofte kunne de som jobbet i regi av kongehuset få eiendom i gave.

Den 17. februar 1705 fikk Dose privileger for bruk av fossen. Kongen eide 2 av sagene, Baron Peter Rodtsteen eide 5 av sagene samt 2 kvernhus, Oberst Foldersahm eide 1 sag, Claus Busing og Wilhelm Flesberg eide 1 sag.

I 1707 var jernverket endelig i fullt virke. Dose selv skulle ikke få mye glede av virksomheten. Han døde i 1708 og fabrikken med eiendom ble delt opp og solgt stykkvis av arvingene. Eiendommen skiftet så mange eiere frem til M. Peterson & Søn i 1875. Da var jernverket lagt ned for lengst.

Vogtsværven 1877

 

     Tegning, kopi av originalt fotografi, av Øivind Sørensen

Utsnitt fra den gamle "Vogteværven", Vogt & Holst. Vinteren 1876/1877.

Fra venstre ser vi opplag av tresorten pitchpine, og en lang materialbod. Bygningene hadde rød farge. Deretter ser vi smia, spanteplan, bekkokeriet med kokerenne. Helt til høyre ser vi mesterens bolig. Og en lite kontorbygning bak der. 

Første skip fra venstre, litt ut av bildet er "Carin" som ligger til kjølhaling. Deretter "Viking" som tørker sine store seil. I beddingen ser vi et skip under oppføring. Det er "Punctum". Den siste store seilskuta som skulle bli bygget på dette verftet. Også det siste norske treskipet i aktiv frakt. Skipet ved siden av er nylig sjøsatt med navnet "Haab",var en jakt eiet av los Markussen 1900. Deretter "Mercur" og "Corinda" på baksiden av den åpne bygningen. 

I kjelleren på Sjøfartsmuseet på Bygdøy i Oslo, er det mulig å se verftet laget som en modell. 

     Foto: Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien

Haab

Punctum

Mercur

"Prospekt af Moss" 1901

 

I januar 1901 hadde overlærer Richard Olsen, Forfatter av blant annet boken «Fra det gamle Moss», som nylig var utgitt, et innlegg i Moss tilskuer. Han hadde en tanke om å forevige byen for fremtiden. Anledningen var den nylige overgangen til år 1900.

Den tidligere Statsråd og ordfører Johan H. P. Thorne som på dette tidspunktet bodde på Evje, synes dette va en god idé og ønsket å sponse konkurransen. Han hadde lest om forslaget i Moss Tilskuer og svarte således;

«Min hustru og jeg, der nærer varm Interesse for Moss By, tilader os, efter Gjænnomlæsningen af Hr. Overlærerens Artikel i Moss Tilskuer at stilde til deres dispotion et Beløp af indtil Kr. 1000.- til Anskaffelse af et Maleri af Moss by, udført af Dem Foreslaaet».

Det tok ikke lang tid før det var utlyst en malerikonkurranse i Moss. Tittelen skulle være «Prospekt af Moss». Det var en offentlig konkurranse med utlysning i hele landet. Mange deltok, og 20. juni 1901 sto 7 kandidater igjen. Det var maler Holter, mossing og landskapsmaler Andreas Singdahlsen, Karl Nilsen, mossebosatt Jacob Kielleand Sømme, Løkke, Bruun og Arne Hjelsing. Alle kjente for tidligere verk.

Ved et enstemmig valg fra den kommunale bedømmelseskomites møte 22. juni, 1901 ble Arne Hjersing sitt motiv sett fra berget bak Verket valgt. På de neste plassene var Sigdahlsen og Karl Nilsen som begge vant 100 kroner.

En som ikke var spesielt fornøyd med vinnerbildet var kunstneren M. B. Landstad, den eldre. Har sier i et leserinnlegg til Moss Avis i 1901:

«Et høist intetsigende Billede, der det ikke forteller nogetsomhelst om byens og dens karakter. Det er en klynge oplinijerede Huse med Tilbehør. Ikke et eneste Vindu mangler. En vel afpudset graabrun Fabrikpibe rager op over Nøiagheden fra Nogle grønlige Dotter, der vistnok forestiller Vegetasjon. Hvad der har bestemt Byen Moss til at belønne dette Arbeide med en Præmie er ubegribeligt. Maaske er maleren fra Moss og byens eneste maler. Nogen kunstnerisk Grund til Belønning eksiterer der ikke»

Maleriet ble hengende i statsråd Thorne bolig i mange år. Blant de mange gaver han donert til byen, donerte han også dette maleriet som i dag henger i rådhuset.

Motivet ble også trykket opp som et postkortmotiv i 1901.

Hjersing, som ikke hadde noen kjennskap til Moss, malte samtidig et annet motiv av Konvensjonsgården til egen samling. Han var født i Saltdalen i 1860 og bodde i Oslo store deler av livet. Hjelsing spesialiserte seg på å male by-prospekter.

En tur i tidsmaskinen, Moss Sjøbadindretning

Jeg spaserer nedover byens promenadegate, Strandgata. På sommeren er dette en av byens fineste strøk. Her ligger det hus nesten helt til vannet, bare adskilt av en smal vei med trær langs veien.Her finner vi også mange av byens folk. Det er ikke så mange innbyggere. Alle kjenner alle, og alle vet stort sett hva som skjer hvor og når. Jeg hører vannet som skulper i steinene, summing av mennesker som prater, en hest og vogn innimellom. Ellers er det kun naturens egen melodi. Det er akkurat dette folk kommer hit for å oppleve. Ved fossen buldrer det i byens industri. Her buldrer det bare når bølgene slår inn mot land. Her kan folk slappe av, bade, hente energi og nyte fred og ro. Akkurat det søker jeg i dag, etter en lang uke på denne vakre søndagen.

Ved enden av gata er det en stor bygning. Moss Søbadindretning. Den var oppført i 1835. Sjøbadet var kanskje en tanke om å gjøre Moss om til en badeby. Og det ville ikke være umulig. For beliggenheten er unik. Her er det enkelt å komme både via sjøen og fra land. Naturen er flott og vakker fra sjøen og veien til hovedstaden, Sverige og de indre strøk går like oppe i byen. Badet blir ikke brukt så mye av almuen, men heller de litt finere folkene. Både gjester i byen og utenfra. Gjester fra herregårdene i distriktet kommer gjerne i sine vakre ekvipasjer.

 
Ved sjøbadet er det mange muligheter. I separate badehus ute via hver sin lille molo kan kvinner og menn bade og vaske seg. Inn dit er jeg på vei. Jeg begynner å trekke på årene og gikta er vond som vanlig. Jeg kommer inn hovedinngangen som er i front av badet. Først kommer jeg inn i et større rom, en salong. Konversjonssalongen blir den gjerne kalt. Her er det sofaer og gode stoler. På vegger og tak er det flotte diamantlignende lys og kroner. I hjørnet er det en liten restaurant. Her skal jeg kjøpe meg noen kakestykker og et glass vin senere. I dette rommet er det sjeldent stille. Her kan man lese Moss Tilskuer, Norske Intelligentssedler, Statsborgeren eller Den Konstitusjonelle. Deretter blir alt mulig diskutert til vin, kaker og sigarer. Wergeland og Welhaven er hyppige samtaleemner. I salongen er det både damer og menn.

 
I dag trenger jeg å benytte kurbadet. Jeg kler av meg bak en smal skjerm og krabber oppi et stort kar. I karet er det oppvarmet gytje. Gytjen kommer vist fra Evjesund i Rygge herred. Det ligger et bjerkeris der. Den bruker jeg ikke i dag. Den varme leiren bretter seg sakt rundt hele kroppen og det tar ikke lang tid før jeg lukker øynene og dupper av.

Litt om det kommunale badehuset

Det "nye" badet fra 1919. 

Etter et initiativ fra ordfører Logn ble et badehus oppført på moloen ved Sjøbadet i 1876. Den ble satt opp noen meter ut fra moloen på påler. Huset ble satt opp med en lem-system slik at badehuset kunne pakkes vekk ved kraftig uvær og på vinterstid. Badehuset var til stor glede for folk i mange år. Både på dag og kveldstid.

I starten var badetidene delt opp i kvinner og menn. Kvinnene fikk bade på dagtid, og menn på ettermiddagen. Dette var først og fremst for å skille kjønn, men også fordi menn hadde lange arbeidsdager. Dessuten badet menn og gutter gjerne nakne da de ikke hadde badeshorts. Ofte dro de rett fra arbeidet og hoppet i havet. Kvinnene brukte gjerne gammel tøy. Det kostet 10 øre for å komme innenfor å skifte. Vi skal nok ikke se bort i fra at det gikk litt sport i å snike seg inn den gangen som i nyere tid.

I 1918 var det imidlertid over for det originale badet. Skonnerten Rebekka av Rotterdam mistet kontroll og seilte rett inn i badehuset. Badet raste sammen. Båten fikk store skader og drev med bølgene inn til stranden. Der ble en rampe satt opp og skipet tømt for varer. Først året etter ble Rebekka tauet bort til Moss Verft.

Badet hadde vært så populært at det ble satt opp et nytt og større bygg allerede i 1919. Denne gangen helt inntil moloen. Huset var permanent med separate gutte- og jentesider. Badet var åpnet for alle hele døgnet. Badet var i bruk, og sto helt frem til 1970. Da var det så dårlig vedlikeholdt at det var helt forfallent. 18. mars 1970 ble badet revet og kom aldri opp igjen. I dag er det et system med brygger og en "badeplass". Bildene er av det "nye" badehuset".

I en periode skulle man ha tunga rett på plass. For da fantes "Moss Bad" på hjørnet av Prinsens gate og Henr. Gerners gate, "Moss Sjøbad" ved Værlen og altså dette som var "Moss kommunale bad". Moss bad og den kummunale badehuset ble erstattet med Mossehallen i Nesparken som åpnet til byjubileet i 1970.

Bilder: Th. Bachman

Mossehistorien: Postkort

Mossebibliotekene: Vogt-samlingen

Moss Aftenblad