Vogtsværven 1877

 

     Tegning, kopi av originalt fotografi, av Øivind Sørensen

Utsnitt fra den gamle "Vogteværven", Vogt & Holst. Vinteren 1876/1877.

Fra venstre ser vi opplag av tresorten pitchpine, og en lang materialbod. Bygningene hadde rød farge. Deretter ser vi smia, spanteplan, bekkokeriet med kokerenne. Helt til høyre ser vi mesterens bolig. Og en lite kontorbygning bak der. 

Første skip fra venstre, litt ut av bildet er "Carin" som ligger til kjølhaling. Deretter "Viking" som tørker sine store seil. I beddingen ser vi et skip under oppføring. Det er "Punctum". Den siste store seilskuta som skulle bli bygget på dette verftet. Også det siste norske treskipet i aktiv frakt. Skipet ved siden av er nylig sjøsatt med navnet "Haab",var en jakt eiet av los Markussen 1900. Deretter "Mercur" og "Corinda" på baksiden av den åpne bygningen. 

I kjelleren på Sjøfartsmuseet på Bygdøy i Oslo, er det mulig å se verftet laget som en modell. 

     Foto: Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien

Haab

Punctum

Mercur

"Prospekt af Moss" 1901

 

I januar 1901 hadde overlærer Richard Olsen, Forfatter av blant annet boken «Fra det gamle Moss», som nylig var utgitt, et innlegg i Moss tilskuer. Han hadde en tanke om å forevige byen for fremtiden. Anledningen var den nylige overgangen til år 1900.

Den tidligere Statsråd og ordfører Johan H. P. Thorne som på dette tidspunktet bodde på Evje, synes dette va en god idé og ønsket å sponse konkurransen. Han hadde lest om forslaget i Moss Tilskuer og svarte således;

«Min hustru og jeg, der nærer varm Interesse for Moss By, tilader os, efter Gjænnomlæsningen af Hr. Overlærerens Artikel i Moss Tilskuer at stilde til deres dispotion et Beløp af indtil Kr. 1000.- til Anskaffelse af et Maleri af Moss by, udført af Dem Foreslaaet».

Det tok ikke lang tid før det var utlyst en malerikonkurranse i Moss. Tittelen skulle være «Prospekt af Moss». Det var en offentlig konkurranse med utlysning i hele landet. Mange deltok, og 20. juni 1901 sto 7 kandidater igjen. Det var maler Holter, mossing og landskapsmaler Andreas Singdahlsen, Karl Nilsen, mossebosatt Jacob Kielleand Sømme, Løkke, Bruun og Arne Hjelsing. Alle kjente for tidligere verk.

Ved et enstemmig valg fra den kommunale bedømmelseskomites møte 22. juni, 1901 ble Arne Hjersing sitt motiv sett fra berget bak Verket valgt. På de neste plassene var Sigdahlsen og Karl Nilsen som begge vant 100 kroner.

En som ikke var spesielt fornøyd med vinnerbildet var kunstneren M. B. Landstad, den eldre. Har sier i et leserinnlegg til Moss Avis i 1901:

«Et høist intetsigende Billede, der det ikke forteller nogetsomhelst om byens og dens karakter. Det er en klynge oplinijerede Huse med Tilbehør. Ikke et eneste Vindu mangler. En vel afpudset graabrun Fabrikpibe rager op over Nøiagheden fra Nogle grønlige Dotter, der vistnok forestiller Vegetasjon. Hvad der har bestemt Byen Moss til at belønne dette Arbeide med en Præmie er ubegribeligt. Maaske er maleren fra Moss og byens eneste maler. Nogen kunstnerisk Grund til Belønning eksiterer der ikke»

Maleriet ble hengende i statsråd Thorne bolig i mange år. Blant de mange gaver han donert til byen, donerte han også dette maleriet som i dag henger i rådhuset.

Motivet ble også trykket opp som et postkortmotiv i 1901.

Hjersing, som ikke hadde noen kjennskap til Moss, malte samtidig et annet motiv av Konvensjonsgården til egen samling. Han var født i Saltdalen i 1860 og bodde i Oslo store deler av livet. Hjelsing spesialiserte seg på å male by-prospekter.

En tur i tidsmaskinen, Moss Sjøbadindretning

Jeg spaserer nedover byens promenadegate, Strandgata. På sommeren er dette en av byens fineste strøk. Her ligger det hus nesten helt til vannet, bare adskilt av en smal vei med trær langs veien.Her finner vi også mange av byens folk. Det er ikke så mange innbyggere. Alle kjenner alle, og alle vet stort sett hva som skjer hvor og når. Jeg hører vannet som skulper i steinene, summing av mennesker som prater, en hest og vogn innimellom. Ellers er det kun naturens egen melodi. Det er akkurat dette folk kommer hit for å oppleve. Ved fossen buldrer det i byens industri. Her buldrer det bare når bølgene slår inn mot land. Her kan folk slappe av, bade, hente energi og nyte fred og ro. Akkurat det søker jeg i dag, etter en lang uke på denne vakre søndagen.

Ved enden av gata er det en stor bygning. Moss Søbadindretning. Den var oppført i 1835. Sjøbadet var kanskje en tanke om å gjøre Moss om til en badeby. Og det ville ikke være umulig. For beliggenheten er unik. Her er det enkelt å komme både via sjøen og fra land. Naturen er flott og vakker fra sjøen og veien til hovedstaden, Sverige og de indre strøk går like oppe i byen. Badet blir ikke brukt så mye av almuen, men heller de litt finere folkene. Både gjester i byen og utenfra. Gjester fra herregårdene i distriktet kommer gjerne i sine vakre ekvipasjer.

 
Ved sjøbadet er det mange muligheter. I separate badehus ute via hver sin lille molo kan kvinner og menn bade og vaske seg. Inn dit er jeg på vei. Jeg begynner å trekke på årene og gikta er vond som vanlig. Jeg kommer inn hovedinngangen som er i front av badet. Først kommer jeg inn i et større rom, en salong. Konversjonssalongen blir den gjerne kalt. Her er det sofaer og gode stoler. På vegger og tak er det flotte diamantlignende lys og kroner. I hjørnet er det en liten restaurant. Her skal jeg kjøpe meg noen kakestykker og et glass vin senere. I dette rommet er det sjeldent stille. Her kan man lese Moss Tilskuer, Norske Intelligentssedler, Statsborgeren eller Den Konstitusjonelle. Deretter blir alt mulig diskutert til vin, kaker og sigarer. Wergeland og Welhaven er hyppige samtaleemner. I salongen er det både damer og menn.

 
I dag trenger jeg å benytte kurbadet. Jeg kler av meg bak en smal skjerm og krabber oppi et stort kar. I karet er det oppvarmet gytje. Gytjen kommer vist fra Evjesund i Rygge herred. Det ligger et bjerkeris der. Den bruker jeg ikke i dag. Den varme leiren bretter seg sakt rundt hele kroppen og det tar ikke lang tid før jeg lukker øynene og dupper av.

Litt om det kommunale badehuset

Det "nye" badet fra 1919. 

Etter et initiativ fra ordfører Logn ble et badehus oppført på moloen ved Sjøbadet i 1876. Den ble satt opp noen meter ut fra moloen på påler. Huset ble satt opp med en lem-system slik at badehuset kunne pakkes vekk ved kraftig uvær og på vinterstid. Badehuset var til stor glede for folk i mange år. Både på dag og kveldstid.

I starten var badetidene delt opp i kvinner og menn. Kvinnene fikk bade på dagtid, og menn på ettermiddagen. Dette var først og fremst for å skille kjønn, men også fordi menn hadde lange arbeidsdager. Dessuten badet menn og gutter gjerne nakne da de ikke hadde badeshorts. Ofte dro de rett fra arbeidet og hoppet i havet. Kvinnene brukte gjerne gammel tøy. Det kostet 10 øre for å komme innenfor å skifte. Vi skal nok ikke se bort i fra at det gikk litt sport i å snike seg inn den gangen som i nyere tid.

I 1918 var det imidlertid over for det originale badet. Skonnerten Rebekka av Rotterdam mistet kontroll og seilte rett inn i badehuset. Badet raste sammen. Båten fikk store skader og drev med bølgene inn til stranden. Der ble en rampe satt opp og skipet tømt for varer. Først året etter ble Rebekka tauet bort til Moss Verft.

Badet hadde vært så populært at det ble satt opp et nytt og større bygg allerede i 1919. Denne gangen helt inntil moloen. Huset var permanent med separate gutte- og jentesider. Badet var åpnet for alle hele døgnet. Badet var i bruk, og sto helt frem til 1970. Da var det så dårlig vedlikeholdt at det var helt forfallent. 18. mars 1970 ble badet revet og kom aldri opp igjen. I dag er det et system med brygger og en "badeplass". Bildene er av det "nye" badehuset".

I en periode skulle man ha tunga rett på plass. For da fantes "Moss Bad" på hjørnet av Prinsens gate og Henr. Gerners gate, "Moss Sjøbad" ved Værlen og altså dette som var "Moss kommunale bad". Moss bad og den kummunale badehuset ble erstattet med Mossehallen i Nesparken som åpnet til byjubileet i 1970.

Bilder: Th. Bachman

Mossehistorien: Postkort

Mossebibliotekene: Vogt-samlingen

Moss Aftenblad

Frukt og tobakksforetningen Flory

Allerede i oktober 1936 utlyses det ledige forretningalokaler i Jernbanegata 5 i Moss Avis.

Den første kjente "kiosken" på adressen Jernbanegata 5, ser ut til å være W. Wilhelmsens tobakksforretning. Første gang jeg finner denne nevnt er i januar 1939. Gården var i mange år eiet av Anna Wilhelmsen som var godt kjent for sine egenskaper med nål og symaskin. Vi ser den på bildet.

Og juni 1940 nevnes «Cigarforretningen Flory». Det kan være at Wilhelmsen satte navnet på forretningen.

I 1943 åpnet Trygve Svendsen en frukt og tobakksforretning i Jernbanegata 5. Trolig overtok han etter Wilhelmsen. Firmaet heter  da «Flory, Trygve Svendsen & Co» Forkortet fikk kiosken navnet Flory.  & co besto av han selv og George Emanuel Holsen. I 1944 trekker Holmsen seg ut og Svendsen driver videre alene. Willy Alfred Olsen fikk stilling som ansvarlig medlem av forretningen. Det er ikke sikkert at kiosken gikk så bra, og han hadde konkurranse fra Værlegata, Narvesen og Jeløgata. 30. september 1947 sletter Trygve Svendsen selskapets navn. Og han selger forretningen til Anton Vedaa.

Vedaa pusset opp lokalene og fornyet innredningen av kiosken. Åpning var i oktober 1947. Utvalgt var endret til Frukt- og tobakksforretning. Kiosken beholdt navnet «Flory». Anton Vedaa var en standhaftig og modig mann. Under krigen var han en av Kompani Linges menn. Han ble senere dekorert med Krigsskorset, som er Norges fremste utmerkelse. Men selv ikke Vedaa skulle drive forretningen spesielt lenge, og bare året etter gir han den fra seg, og flytter til Tønsberg

Den neste eieren var mossingen Willy Olsen. Også han beholdt navnet «Flory» på forretningen. Han overtok sammen med sin kone Ingeborg 10. mai 1948. Olsen hadde nok mer suksess i driften, for han drev forretningen i mange år. Og først 10. mai 1961 var han fornøyd. I alle fall i Jernbanegata. For da overtok han forretningen etter Dagmar Andresen i Dronningens gate 23, 21. august 1961. Willy Olsen er kanskje mest kjent for sin iskremproduksjonen gjennom Moss Meieri. Han drev også kiosken på Fuglevik Båthavn i mange år.

De neste eierene var Sverre og Terje Gloppen med sitt firma, «Flory, Gloppen & co». Gloppen drev Flory et års tid.

Nye eiere var i oktober 1962 var Tone Myer og Sigurd Meyer. Selskapet byttet igjen navn til «Flory, Tone Meyer & Co». Meyer fortsatte med frukt og tobakksforretningen frem til 16. februar 1965. Sigurd Meyer var en riktig ildsjel i lokalhistorien til Moss og jobbet mye med Moss og omegns Museumslag, som i dag kan sammenlignes med en blanding av Moss by- og industrimuseum, og Moss historielag.

Den 5. mai 1965 overtar Marie Kingren driften av Flory. Selskapet heter nå «Flory Frukt og Tobakksforretning, Marie Kingren». Hun drev forretningen frem til 4. oktober 1967, som på dette tidspunktet hadde endret navn til «Flory Frukt & Tobakk eftf., Marie Kingren». Marie åpnet en ny kiosk i byen med navnet «Kurant» i Kongens gate 40. Den kommer jeg tilbake til senere.

Etter Kingren virker det som at det ble slutt på kioskvirksomhet i Jernbanegata. Hele eiendommen hadde vært lagt ut for salg 17. desember 1965, og byttet flere eiere de neste årene. I 1970 åpnet Jens M. Debes sin antikk-forretning her. Bygningen er revet i dag for bygging av ny togtrasé og jernbanestasjon. 

Jernbanegata 5. Foto: Per Vorum 2021.

Manipulering av postkortmotiv

Vanlig prosedyre var å kjøpe motiv fra omreisende fotografer eller fra større postkortutgivere. Derfor var det ikke uvanlig at de samme motivene gikk igjen hos flere forskjellige utgivere. Gustav Lindman, Georg Kjellerød og Th. Bachmann er de mest kjente fotografene fra Moss og distriktet som har fått trykket opp flest postkortmotiv. Som regel står ikke navnet på fotografen, nettopp fordi det var utgivere som satt på rettighetene.  

I dag er det ikke unormalt at man pynter litt på sannheten ved fotografering. Og med dagens mobiler er det filter i hundretalls. Fenomenet er allikevel ikke nye nytt, og de gamle postkortutgiverne benyttet forskjellige teknikker for å tjene mest mulig på et og samme motiv. Litt resirkulering, rett og slett. Vi tar en titt på et par eksempler. 

Det øverste motivet er fra 1923, og postkortutgiver var G. Rummelhoff & co som hadde sin forretning i Jeløgata. Hvem fotografen var, har jeg så langt ikke funnet ut av. 

Du kjenner kanskje igjen akkurat dette motivet. Det er nemlig avbildet på informasjonsplakaten i svingen på Verket. Motivet viser Konvensjonsgården slik at den fremstår i et idyllisk landskap. Sannheten er noe helt annet. Bildet under er tatt rundt 10 år senere, men er blant de som ser tilnærmet lik ut. På sistnevnte var utgiver Sæbbøs Boghandel i Dronningens gate med fotograf Gustav Lindman som på det tidspunktet holdt til i annen etasje i Skoggata 2 (Soma/Huitfeldt gården). 

På 10 år har de ryddet opp i selve fossen. De gamle konstruksjonene på det øverste bilde er rester av en gammel tømmerrenne. Bildene er også tatt på forskjellig årstid. Det som allikevel kommer tydelig frem er at det øverste bildet er svært manipulert. Her har utgiver tatt seg frihet til å rett og slett tegne om hele bakgrunnen på venstre side. Det er gjerne et par årsaker til at de gjorde dette. Oftest for å gjøre motivet vakrere, men også fordi fokus ofte  kunne være noe uklart. Noe vi ser nærmere på ved det neste eksempelet. Som vi ser av postkortet fra 1933 var det stor fabrikkvirksomhet hos M. Peterson & Søn. Og den store pipa ble oppført tidlig på 1900-tallet. Altså lenge før det første fotografiet ble tatt. 

På dette eksempelet ser vi at motivet er det samme. Men med to forskjellige utgivere.

Det øverste bildet er utgitt av Sæbbøs Boghandel i Moss og det nederste bildet fra Oppi kunstforlag. 

Dette er et godt eksempel på gjenbruk av et motiv som har uklare momenter. 

Frem til slutten av 1930-årene tok eksponering litt lenger tid, og om kamera eller folk var i bevegelse kunne det altså bli uklart som på det nederste bildet som er postgått i 1931. 

Oppi sitt kort er som trolig er originalen. Og antagelig er det de som har den originale utgivelsen. Kortet fra Sæbbøs Boghandel, som også har vært utgitt ut i flere utgaver er tydelig endret. De har der tatt et utsnitt. Kanskje de synes at damen til høyre ikke passet inn? I dag ville vi enkelt med photoshop eller andre redigeringsprogram, digitalt fjernet støy fra et bilde. På tidspunktet da dette motivet skulle bli til et postkort har utgiver (Sæbbøs) valgt å tegne det aller meste på venstre side av fontena. Det vil si, de har tegnet på selve motivet og endret ved behov. 
 

Ting forteller - 3 gamle flasker

Tre gamle flasker

En av flaskene har en etikett som er merket Gul Kloster Liqueur, og over etiketten er det etset inn Kloster Liqueur inn i glasset. På etiketten står det Damman & Baltzersen Kristiania. Dette firmaet ble grunnlagt i 1864 av Johannes Heinrich Conrad Damman og Lauritz Baltzersens vine og spirituosa. På folkemunne ble firmaet kalt Vannmann & Blandersen. Etter at Stortinget høsten 1921 hadde vedtatt forbudsloven ble firmaet innløst av Staten. Pengene ble brukt til å kjøpe en gård i Grensen i Oslo og ble senere solgt.

I 1932 flyttet Damman og frue inn i en av Oslos mest moderne villaer. Arkitektene var Arne Korsmo og Sverre Aasland.

Erling Kagge har senere kjøpt denne villaen.

Den andre flasken har A/S Vinmonopolet Oslo – Norway innstøpt nederst rundt kanten. Rundt skulderen er det støpt Federal law forbids sale or re-use of this bottle. Det er en whiskey flaske laget på Moss Glassverk. Jeg tror likørflasken også er laget på Moss Glassverk. Disse to flaskene er like i fasongen.

Vinmonopolflasken kan være laget i forbindelse med etableringen av vinmonopolet i 1927.

Første verdenskrig forbud mot omsetning av brennevin, vin, og sterkt øl. 1919 forbud mot brennevin og sterk vin – ikke øl. Opphevet 1927

Den tredje flasken er merket med etikett Elektrisk smeltet A/S Laurvig Glasværk Larvik (Dette er strøket over) Dec. 1923 Bjørn Ræder.

Dette er en halvflaske, grønn, antagelig til øl. Flasken er uklar i godset, full av bobler og ganske tung. Antagelig en prøveflaske.

Laurvig Glasværk fusjonerte med Moss Glasværk etter Moss Glassverks kjøp av den første Owens maskinen, maskinen som blåser flasker. Litt senere går også Bergens Glasværk med i sammenslutningen

Alle tre glassverkene består til 1926.

I 1928 overtar Moss Glassverk patentrettighetene i Norge, Sverige og Finland for elektrisk smelting av glass i industriell skala.




Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".
Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.