Frukt og tobakksforetningen Flory

Allerede i oktober 1936 utlyses det ledige forretningalokaler i Jernbanegata 5 i Moss Avis.

Den første kjente "kiosken" på adressen Jernbanegata 5, ser ut til å være W. Wilhelmsens tobakksforretning. Første gang jeg finner denne nevnt er i januar 1939. Gården var i mange år eiet av Anna Wilhelmsen som var godt kjent for sine egenskaper med nål og symaskin. Vi ser den på bildet.

Og juni 1940 nevnes «Cigarforretningen Flory». Det kan være at Wilhelmsen satte navnet på forretningen.

I 1943 åpnet Trygve Svendsen en frukt og tobakksforretning i Jernbanegata 5. Trolig overtok han etter Wilhelmsen. Firmaet heter  da «Flory, Trygve Svendsen & Co» Forkortet fikk kiosken navnet Flory.  & co besto av han selv og George Emanuel Holsen. I 1944 trekker Holmsen seg ut og Svendsen driver videre alene. Willy Alfred Olsen fikk stilling som ansvarlig medlem av forretningen. Det er ikke sikkert at kiosken gikk så bra, og han hadde konkurranse fra Værlegata, Narvesen og Jeløgata. 30. september 1947 sletter Trygve Svendsen selskapets navn. Og han selger forretningen til Anton Vedaa.

Vedaa pusset opp lokalene og fornyet innredningen av kiosken. Åpning var i oktober 1947. Utvalgt var endret til Frukt- og tobakksforretning. Kiosken beholdt navnet «Flory». Anton Vedaa var en standhaftig og modig mann. Under krigen var han en av Kompani Linges menn. Han ble senere dekorert med Krigsskorset, som er Norges fremste utmerkelse. Men selv ikke Vedaa skulle drive forretningen spesielt lenge, og bare året etter gir han den fra seg, og flytter til Tønsberg

Den neste eieren var mossingen Willy Olsen. Også han beholdt navnet «Flory» på forretningen. Han overtok sammen med sin kone Ingeborg 10. mai 1948. Olsen hadde nok mer suksess i driften, for han drev forretningen i mange år. Og først 10. mai 1961 var han fornøyd. I alle fall i Jernbanegata. For da overtok han forretningen etter Dagmar Andresen i Dronningens gate 23, 21. august 1961. Willy Olsen er kanskje mest kjent for sin iskremproduksjonen gjennom Moss Meieri. Han drev også kiosken på Fuglevik Båthavn i mange år.

De neste eierene var Sverre og Terje Gloppen med sitt firma, «Flory, Gloppen & co». Gloppen drev Flory et års tid.

Nye eiere var i oktober 1962 var Tone Myer og Sigurd Meyer. Selskapet byttet igjen navn til «Flory, Tone Meyer & Co». Meyer fortsatte med frukt og tobakksforretningen frem til 16. februar 1965. Sigurd Meyer var en riktig ildsjel i lokalhistorien til Moss og jobbet mye med Moss og omegns Museumslag, som i dag kan sammenlignes med en blanding av Moss by- og industrimuseum, og Moss historielag.

Den 5. mai 1965 overtar Marie Kingren driften av Flory. Selskapet heter nå «Flory Frukt og Tobakksforretning, Marie Kingren». Hun drev forretningen frem til 4. oktober 1967, som på dette tidspunktet hadde endret navn til «Flory Frukt & Tobakk eftf., Marie Kingren». Marie åpnet en ny kiosk i byen med navnet «Kurant» i Kongens gate 40. Den kommer jeg tilbake til senere.

Etter Kingren virker det som at det ble slutt på kioskvirksomhet i Jernbanegata. Hele eiendommen hadde vært lagt ut for salg 17. desember 1965, og byttet flere eiere de neste årene. I 1970 åpnet Jens M. Debes sin antikk-forretning her. Bygningen er revet i dag for bygging av ny togtrasé og jernbanestasjon. 

Jernbanegata 5. Foto: Per Vorum 2021.

Manipulering av postkortmotiv

Vanlig prosedyre var å kjøpe motiv fra omreisende fotografer eller fra større postkortutgivere. Derfor var det ikke uvanlig at de samme motivene gikk igjen hos flere forskjellige utgivere. Gustav Lindman, Georg Kjellerød og Th. Bachmann er de mest kjente fotografene fra Moss og distriktet som har fått trykket opp flest postkortmotiv. Som regel står ikke navnet på fotografen, nettopp fordi det var utgivere som satt på rettighetene.  

I dag er det ikke unormalt at man pynter litt på sannheten ved fotografering. Og med dagens mobiler er det filter i hundretalls. Fenomenet er allikevel ikke nye nytt, og de gamle postkortutgiverne benyttet forskjellige teknikker for å tjene mest mulig på et og samme motiv. Litt resirkulering, rett og slett. Vi tar en titt på et par eksempler. 

Det øverste motivet er fra 1923, og postkortutgiver var G. Rummelhoff & co som hadde sin forretning i Jeløgata. Hvem fotografen var, har jeg så langt ikke funnet ut av. 

Du kjenner kanskje igjen akkurat dette motivet. Det er nemlig avbildet på informasjonsplakaten i svingen på Verket. Motivet viser Konvensjonsgården slik at den fremstår i et idyllisk landskap. Sannheten er noe helt annet. Bildet under er tatt rundt 10 år senere, men er blant de som ser tilnærmet lik ut. På sistnevnte var utgiver Sæbbøs Boghandel i Dronningens gate med fotograf Gustav Lindman som på det tidspunktet holdt til i annen etasje i Skoggata 2 (Soma/Huitfeldt gården). 

På 10 år har de ryddet opp i selve fossen. De gamle konstruksjonene på det øverste bilde er rester av en gammel tømmerrenne. Bildene er også tatt på forskjellig årstid. Det som allikevel kommer tydelig frem er at det øverste bildet er svært manipulert. Her har utgiver tatt seg frihet til å rett og slett tegne om hele bakgrunnen på venstre side. Det er gjerne et par årsaker til at de gjorde dette. Oftest for å gjøre motivet vakrere, men også fordi fokus ofte  kunne være noe uklart. Noe vi ser nærmere på ved det neste eksempelet. Som vi ser av postkortet fra 1933 var det stor fabrikkvirksomhet hos M. Peterson & Søn. Og den store pipa ble oppført tidlig på 1900-tallet. Altså lenge før det første fotografiet ble tatt. 

På dette eksempelet ser vi at motivet er det samme. Men med to forskjellige utgivere.

Det øverste bildet er utgitt av Sæbbøs Boghandel i Moss og det nederste bildet fra Oppi kunstforlag. 

Dette er et godt eksempel på gjenbruk av et motiv som har uklare momenter. 

Frem til slutten av 1930-årene tok eksponering litt lenger tid, og om kamera eller folk var i bevegelse kunne det altså bli uklart som på det nederste bildet som er postgått i 1931. 

Oppi sitt kort er som trolig er originalen. Og antagelig er det de som har den originale utgivelsen. Kortet fra Sæbbøs Boghandel, som også har vært utgitt ut i flere utgaver er tydelig endret. De har der tatt et utsnitt. Kanskje de synes at damen til høyre ikke passet inn? I dag ville vi enkelt med photoshop eller andre redigeringsprogram, digitalt fjernet støy fra et bilde. På tidspunktet da dette motivet skulle bli til et postkort har utgiver (Sæbbøs) valgt å tegne det aller meste på venstre side av fontena. Det vil si, de har tegnet på selve motivet og endret ved behov. 
 

Ting forteller - 3 gamle flasker

Tre gamle flasker

En av flaskene har en etikett som er merket Gul Kloster Liqueur, og over etiketten er det etset inn Kloster Liqueur inn i glasset. På etiketten står det Damman & Baltzersen Kristiania. Dette firmaet ble grunnlagt i 1864 av Johannes Heinrich Conrad Damman og Lauritz Baltzersens vine og spirituosa. På folkemunne ble firmaet kalt Vannmann & Blandersen. Etter at Stortinget høsten 1921 hadde vedtatt forbudsloven ble firmaet innløst av Staten. Pengene ble brukt til å kjøpe en gård i Grensen i Oslo og ble senere solgt.

I 1932 flyttet Damman og frue inn i en av Oslos mest moderne villaer. Arkitektene var Arne Korsmo og Sverre Aasland.

Erling Kagge har senere kjøpt denne villaen.

Den andre flasken har A/S Vinmonopolet Oslo – Norway innstøpt nederst rundt kanten. Rundt skulderen er det støpt Federal law forbids sale or re-use of this bottle. Det er en whiskey flaske laget på Moss Glassverk. Jeg tror likørflasken også er laget på Moss Glassverk. Disse to flaskene er like i fasongen.

Vinmonopolflasken kan være laget i forbindelse med etableringen av vinmonopolet i 1927.

Første verdenskrig forbud mot omsetning av brennevin, vin, og sterkt øl. 1919 forbud mot brennevin og sterk vin – ikke øl. Opphevet 1927

Den tredje flasken er merket med etikett Elektrisk smeltet A/S Laurvig Glasværk Larvik (Dette er strøket over) Dec. 1923 Bjørn Ræder.

Dette er en halvflaske, grønn, antagelig til øl. Flasken er uklar i godset, full av bobler og ganske tung. Antagelig en prøveflaske.

Laurvig Glasværk fusjonerte med Moss Glasværk etter Moss Glassverks kjøp av den første Owens maskinen, maskinen som blåser flasker. Litt senere går også Bergens Glasværk med i sammenslutningen

Alle tre glassverkene består til 1926.

I 1928 overtar Moss Glassverk patentrettighetene i Norge, Sverige og Finland for elektrisk smelting av glass i industriell skala.




Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".
Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Ting forteller - Gimsøy kloster

Gimsøy Kloster fabrikken ble etablert som aksjeselskap i 1933. Den startet først på Klosterøya i Skien på tomta etter det gamle benediktiner nonneklosteret som brant i 1546. Klosteret var i virksomhet fram til reformasjonen.

Bedriften Gimsøy Kloster produserte fruktvin, saft, leskedrikker, essenser m.m.bl. a. syltevoks til å forsegle syltetøy for å hindre muggsopp.

I 1941 ble bedriften overtatt av Elfas (Elgsæter fabrikker i Trondheim) under navnet Norsk Fruktaroma A/S. Navnet ble endret tilbake til Gimsøy Kloster i 1959. I 1973 flyttet Gimsøy Kloster fabrikken til et nytt industribygg på Kjørbekk i Skien under navnet Elfas Gimsøy A/S. Etter flere oppkjøp /fusjoner ble Elfas Gimsøy innlemmet i Orkla.

Disse karaflene har vært brukt til essenser og er produsert på Moss Glassverk.

Det sies at navnet Jomfruland ( Kragerø ) kommer av at nonnene på Gimsøy Kloster hadde et feriested på denne øya.

Den lokale uttalen på navnet Gimsøy er Gjemsø som var navnet på Klosterøya tidligere.

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".
Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Ting Forteller - Idun

A/S De Forenede Bakeres Gjærfabrik. Det var de danskfødte brødrene Brandstrup som var hovedaksjonærer i dette selskapet. Fabrikken ble bygget på tomta til den nedbrente potetmelfabrikken i Gudes gate.

Fabrikken fikk en tøff start , den slet i konkurransen med De Norske Gjær- og Spritfabrikker A/S som hadde monopol på gjærfabrikasjon i Norge. Den nye fabrikken i Moss fikk veldig viktig støttespillere,

150 bakere stilte seg bak dem.

I 1924 ble det inngått en avtale mellom de to bedriftene, og i 1934 overdro lederen og hovedaksjonæren i A/S De Forenede Bakeres Gjærfabrik 800 aksjer til De Norske Gjær -og Spritfabrikker A/S. Selskapet fikk med dette aksjemajoriteten i A/S De forenede Bakeres Gjærfabrik, men det var en avtale at fabrikken i Moss skulle holdes i gang. Samarbeidet fungerte utmerket til slutten av 1950 årene. Man samarbeidet om gjær og konkurrerte om eddik. Ketchup og sennep.

A/S De Forenede Bakeres Gjærfabrik hadde nemlig i 1932 utviklet et datterselskap – Idun fabrikker A/S for den slags produkter. Og i 1934 hadde De Norske Gjær – og Spritfabrikker A/S etablert sitt datterselskap Norex for lignende produkter.

I 1961 fusjonerte DE Norske Gjær – og Spritfabrikker A/S og A/S De Forenede Bakeres Gjærfabrik. Idun og Norex er underavdelinger som produserte eddik felles.

Gjærproduksjonen ble lagt ned i Moss og flyttet til Oslo, mens all produksjon av eddik , buljong m.m. ble flyttet til Moss.

Datterselskapet i Moss fikk navnet Idun Norex.

Idun Sennep ble solgt i forskjellig emballasje og pakninger. Krukkene fra Høganes i Sverige ble laget i mange størrelser, de var preget i godset med Idun Sennep. Det ble også brukt noen små krukker i stengods. Alle disse krukkene hadde røde trelokk. Det ble sagt at disse lokkene var dreid hos Grettland i Henrich Gerners gate. Sennep ble også solgt på glass fra Moss Glasværk og på hvite flintgods krukker med blå topp og blå dekor fra Stavangerflint

Idun ekte majones ble og blir også solgt i forskjellig emballasje, store spann, små spann, drikkeglass med plastlokk preget med Idun kokkens logo, i tuber og i plastposer i esker.

I 1979 ble navnet endret til Idun Gjærfabrikken og i 1982 flyttet denne fabrikken inn i en ny bygning i Rygge.

Fabrikken ble kjøpt opp av Nora Industrier A/S i 1986 . I 1991 fusjonerte Nora Industrier med Orkla.

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".
Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Ting Forteller - Suppekjøkkenet

I «de harde 30 åra» var det mange som hadde vanskeligheter , konjunkturene var dårlige internasjonalt, og det var deflasjon og synkende priser. Arbeidsgiverne krevde å få sette ned lønningene. Dette førte til streiker og lockout. Kommunen bevilget penger til « nødsarbeid» for å skaffe de arbeidsledige noen inntekter. Det ble satt i gang veiarbeid og bygging av nytt fergeleie.



I november 1932 la Moss Avis fram en tanke om å opprette suppekjøkken og varmestue. Det ble lagt ut lister i ekspedisjonen hvor interesserte kunne tegne sitt bidrag. I 1933 ble det bestemt at suppekjøkkenet skulle opprettes, tilberedning og utdeling av mat skulle foregå i underetasjen i Tivoli kino. Utgiftene ble beregnet til 10 500 kroner og kjøkkenet skulle være i drift i 16 vinteruker.

Den 11. januar 1934 åpnet suppekjøkkenet med lapskaus på menyen. Kjøkkenet var åpent tre dager i uken, og de arbeidsledige skulle få maten gratis.

For å få mat måtte de hente polletter på arbeidskontoret. 

Det var tre forskjellige polletter.

En i aluminium til bruk tirsdager.

  

En i messing til bruk på torsdager .

En i kobber til bruk på lørdager.

Maten måtte tas med ut, det var ingen plass til servering på stedet. I 1934 delte man ut 23 000 porsjoner mat. Voksne fikk en liter og barn fikk en halv liter.

Køene foran arbeidskontoret og suppekjøkkenet var lange, i mange familier var det bare på disse dagene de hadde mulighet til å gi alle et varmt måltid. Kjøkkenet var åpent 16 uker første sesong, senere ble det utvidet til 23 uker også til 25 uker. Det ble bevilget penger til suppe kjøkkenet hvert år fram til sesongen 1939 – 40. Da kom tyskerne…..krig og rasjonering fulgte. Noen varer var rasjonert helt fram til begynnelsen av 1950 årene.

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".
Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Ting forteller - Alkemuggen

Alkemugge fra Egersunds Fayancefabrikk i produksjon fra 1910 i flere størrelser. 

Det var Jeløymaleren Jacob Kielland Sømme som tegnet denne . Han dekorerte også andre gjenstander for fabrikken. Jacob Kielland Sømme ble født i Stavanger i 1862. 

Han ble født inn i en familie med mange kunstnere. Malerinnen Kitty Kielland, forfatteren Alexander Kielland, billedhuggeren Valentin Kielland og hans mor Johanne Margrete Kielland Sømme var også en anerkjent malerinne. Etter artium i 1881 dro han til Munchen og Paris for å studere malerkunst. Han oppholdt seg også i Skagen og var en del av Skagenmalerne. 

Han bodde på Brøndums hotell i et år sammen med sin første kone Caroline (Lilli) Holmsen som han giftet seg med i 1889. De ble skilt i 1901 og samme år giftet han seg med Signe Reinert, datter av grosserer H. A. Reinert i Moss. Ekteparet bosatte seg på Bergersborg på Jeløy. De fikk to barn Ragna 1904 og Jan 1907. Jacob Kielland Sømme trivdes i Moss, både privat og som kunstner. Han malte mange bilder fra Jeløy og byen, landskaper, interiører og portretter. 

Til den store jubileumsutstillingen i Kristiania i 1914 malte han flere store veggmalerier med interiør fra kjente bedrifter i Moss, som bakgrunn for deres utstillinger. Jacob Kielland Sømme døde i 1940.

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".
Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.