Ting forteller - Suppebollen på Møllhausen

Denne suppebollen vekker gode minner hos meg, minner om et arbeidsted hvor jeg gledet meg til å gå på jobb hver dag. Jeg var bare 14 ½ år gammel (1957) da jeg begynte som ryddepike på Møllhausen, og da jeg fylte 16 år fikk jeg valget av Van der Lagen om jeg ville begynne på kontoret og gå på handelskole om kvelden eller å begynne som lærling på kjøkkenet. Jeg valgte kjøkkenet og har aldri angret. Kjøkkensjefen var den gang Paul Andre Schaltenbrand, og han ga meg lærebøker og hørte meg i lekser. 

Vi kokte 10 liter suppe hver dag, kraften kokte vi selv i store kasseroller på komfyren, slik at vi alltid hadde god kraft til supper og sauser. All mat som ble laget på Møllhausen den gangen ble laget fra bunn av. 

Det ble kokt forskjellige supper hver dag og vi hadde mange faste gjester som kjøpte suppe. En bolle suppe kostet i 1957 80 øre. Mange av gjestene våre ba om en potet i suppen og det fikk de gratis.

        Foto: Th. Bachmann

I Kafeteriaen solgte vi husmannskost til middag 3-4 retter og suppe og dessert. Det var en stor smørbrøddisk med et godt utvalg av smørbrød, rundstykker og kaker. Kakene og brødvarene kom fra Oslo hver dag klokken 11. Det var f.eks. 6 forskjellige sorter wienerbrød som ikke var seige, men knasende sprø.( Hanekam, Parisienne, firkantet med eplefyll, rundt med eggekrem, skårent med makronfyll og skårent med eplefyll.)

I 2.etasje i restauranten var det i tillegg til dagens rett og dagens lunsjrett en fyldig ala carte meny.

Det er synd at vi ikke har et slikt sted som Møllhausen var, et koselig møtested med god mat og hyggelig atmosfære. Det har nå stått stengt i mange år, tenk om noen kunne åpne en kafeteria/restaurant der igjen.

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".
Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

        Foto: Familen Kronberg

Ting forteller - Coca Cola 100år

1886 – 1986 Coca Cola 100 år.

Coca Cola ble først solgt i glass fra såkalte «Soda Fountains» For 5 cent fikk man et glass med Coca Cola og du kunne se hvordan den ble laget. Det ble målt opp Coca cola sirup i et glass med navnet Coca Cola , tilsatt kullsyrevann og isbiter og rørt rundt.

I 1901 ble de først rettighetene til å selge Coca Cola på flaske solgt. De først flaskene var vanlige flasker med svakt skrå skuldre, og med navnet Coca Cola støpt nedenfor skulderen.

I 1915 fikk Root glass company i Philadelphia i oppdrag å utvikle en egen flaske for Coca Cola. Eierne ville ha en helt spesiell flaske som alle ville kjenne igjen overalt – og som også kunne kjennes igjen i mørket. Flasken i seg selv skulle være et varemerke. Flasken har forandret seg gradvis opp gjennom årene.

Denne flasken er antagelig en prøveflaske, 

den har navnet Coca Cola innstøpt på midten av flasken. 

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".

Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Ting forteller - Jelø Glasværk

Dette husholdningsglasset er produsert ved Jelø Glasværk som lå i Værftsgaten på Jeløy. Glassverket var i drift fra 1899 og det startet opp med svenske glassblåsere. Værket var et såkalt småglassverk som produserte fint glass, mugger, karafler og drikkeglass. Ville man ha navn eller monogram på glassproduktene kunne det bestilles. Bedriften fikk det dessverre ikke til å lønne seg og alt i april 1900 var A/ S Jelø Glasværk konkurs.

24.1 1901 starter værket opp igjen, nå under navnet A/S Jelø nye Glasværk. Ny pipe og ny smelteovn ble bygget og man utvidet produksjonen med flasker, medisinglass og husholdningsglass. Dette munnblåste husholdningsglasset er fra dette glassverket . Det er kjøpt hos Skogs Olsen som hadde kjøpt det av en etterkommer av en arbeider på Jelø Glasværk.

A/S Jelø nye Glasværk klarer heller ikke å få til en lønnsom drift. Allerede 31. oktober 1902 var også dette glassverket konkurs.

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".

Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Høienholm kirkegård

Jeløy kirkegård, het opprinnelig "Høienholm kirkegård" etter eiendommen den tidligere hadde vært en del av. I desember 1959 ble det avgjort et navnebytte etter 4 offisielle år med det gamle navnet fra den åpnet i oktober 1956. Det gikk noen år med planlegging fra forslaget om plasseringen til denne kirkegården i 1950 til den åpnet i 1956.

Ting Forteller - DET MEKANISKE VÆVERI A/S MOSS

Det Mekaniske Væveri A/S Moss

Det mekaniske væveri var en spesialfabrikk for vaske – og skurekluter. Det var her de produserte skurekluten med den røde tråden.

Grunnleggeren av dette veveriet var Ole Thorvald Røstad i 1912. Bedriften som lå i Bråtengata 64 på Jeløy fikk fort navnet «Skurefilla» på folkemunne. I 1932 overtok sønnen Nils Røstad og hans kone hadde overoppsynet i fabrikklokalene.

På 1960 – 70 tallet ble fabrikken solgt til Kjell Gabrielsen som drev Storgaten Fargehandel. Han eide og bodde på Grimsrød gård og byttet navn på fabrikken til Grimsrød Fabrikker.

Gabrielsen testamenterte fabrikken til Frelsesarmeen som etablerte bruktbutikken Fretex i disse lokalene.

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".

Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Ting forteller - Dynkeflasker

Nå som vi for det meste bruker dampstrykejern så er det vel ikke så mange som har spesielle dynkeflasker. Hvis det trengs så brukes sprayflasker eller strykespray. Denne dynkeflasken laget på Il O Van er fra 1950 tallet. Den var i bruk hver uke når ukesvasken skulle strykes. Alt ble strøket , det skulle være tellekanter i skapene.

Il O Van fabrikken kom til Moss fra Oslo i 1922. Ernst Polesynski hadde startet Kristiania Kunst & Metallstøperi i 1894 og i 1912 begynte han med produksjon av kjøkkentøy. I 1925 overtok sønnen Gottfred Ernø og på 1930 tallet hadde bedriften ca. 30 ansatte.

I 1964 flyttet Ilovan til nye produksjonslokaler på Høyda, da var antallet ansatte steget til 90 personer og i 1968 fusjonerte Ilovan med Nordisk Aluminiumindustri. Etter flere fusjoner bl. a. med Polaris fabrikker ble bedriften solgt til finske Hackman i 1989.

Mossehistorien i samarbeid med Karin Behn-Skjævestad presenterer "Ting forteller".

Litt smådrypp fra Karins brede og allsidige kunnskap om lokalhistorie og annet spennende.

Da Basarbygningen ble okkupert

 

Lørdag 15. april 1972 tok en del ungdom og noen voksne seg inn i Basarbygningen og okkuperte bygningen for å demonstrere. På denne tide var det flere ledige lokaler i bygningen. bystyret hadde bestemt at rommene skulle benyttes til blant annet bruktskunstbutikker. Noe av årsaken for denne okkupasjonen var at klubbkonseptet "Klub RB" på Blinken skulle legges ned til fordel for noe "nytt". Her hadde de voksne bestemt at det er viktig å legge om kursen og se om det va mulig å gi ungdom et bedre tilbud, helst noe mer aktiviserende. De hadde bare glemt å spørre hva den uorganiserte ungdommen selv ønsket. Samtidig arbeidet kommunen mot det som senere skulle bli kjent som fritidsklubber og ungdomsklubber lokalt. 

Politiet var raskt på plass, men grep ikke inn og lot demonstrasjonen gå sin gang. Det hele løste seg opp utover kvelden. Dagen etter, på søndag ble det holdt et møte mellom utvalgte fra kommunen og en del av demonstrantene på klubben "Blinken". Det ble ingen enighet på møtet. Argumentet fra kommunen var at måten demonstrantene hadde skaffet seg oppmerksomhet til å forhandle var svært negativ. Flere synes også det var litt underlig at de ønsket lokaler i denne "kjølige og dystre" bygningen når det ble oppført og fornyet en del andre bygninger rundt i byen.

Som vi ser av bildet var drosjesentralen i Basarbygningen på denne tiden. Hvor de måtte be demonstrasjonen om å roe seg da det i en periode ble svært urolig. 

Konklusjonen i etterkant var at okkupasjonen var lite overveiet og svært mislykket. Og Moss kommune gikk hardt ut med at de ikke gir etter for noe ultimatum på denne måten. Hverken ønske om ungdomshus eller hva annet det skulle være. Det skulle gå gjennom lovbestemte kanaler, og selv ungdom burde gå korrekt frem. Kommunen forventet samtidig en beklagelse, ikke fra ungdommene, men de voksne som hjalp til, at foreldre tok affære. Noen av de voksne var lærere som støttet aksjonen, og dette beklaget kommunen på det sterkeste.

Vi ser altså at det er tydelig skille i 1972 blant de eldre og deres styremåte og regler, mot opprørsk ungdom som ikke en gang gjorde noe skade på bygning eller inventar på en lørdagskveld. Og skal vi bedømme dette etter en 2021 tankegang, vil jeg nok påstå at aksjonen faktisk var vellykket. De fikk oppmerksomhet i media, hos politikere og politiet. Dessuten måtte kommunen ut i avisen og fortelle at de selvsagt ønsket ungdommens meninger, selv om det ikke burde skje på denne måten. I tillegg satte det fart i planene om lokale fritidsklubber. 

Kilde - Moss Avis.

Foto: Bjørn Skovdahl.