Forfattet av Arve Tomt Gundersen for Mossehistorien.

MOSS GLASSVERK

To glassverk hadde oppstart på samme tid i Moss. Begge på Jeløy.
Den ene fikk tomt i Helgerødgaten 10, med navnet As Moss Glasværk.
Den andre i Værftsgaten 4a, med navnet Jelø Glasværk.

A/S Jelø Glasværk ble opprettet i 1898 med adresse i Værftsgaten 4a. Med tomt på 11, 000 kvadratmeter og en aktiekapital på 150.000 kroner. Direksjonen besto av advokat H. A. Knudtzon, ingeniør Georg Christiansen og grosserer Andreas Hansen. Samtlige med bostedsadresse i Kristiania. Værket ble disponert av svenske Carl Hjertstrøm. De spesialiserte seg på fint glass, mugger og karafler. Altså av typen småglass. Det var samtidig mulig å bestille graverte glass. Bedriften var ikke spesielt lønnsom, og den gikk konkurs allerede i det første driftsåret, sommeren 1900.

Ny kapital ble samlet inn og selskapet byttet navn til "A/S Jelø nye glasværk" med oppstart 24. januar 1901. Aktiekapitalen var nå nede i 45 000 kroner, og produksjonen fortsatte i de samme lokalene som tidligere. En ny pipe ble murt og innkjøp av en ny smelteovn ble gjort. Ny direksjon var grosserer Johan Nyquist og Christian Strøm Sandberg, begge fra Moss, sammen med grosserer Johan Emil Andresen fra Kristiania. Disse var allikevel kun frontfigurer. Den rette eieren var fra Belgia, Henry Wolhuver. Han var opprinnelig hyttemester ved Høvik Glasværk. Planen var å drive glasværket med en koloni av katolske glasblæsere. Det ble sagt at han fikk støtte av den katolske kirke i Belgia. Produktene ble utvidet med speilglass, medisinglass og flasker. Suksessen uteble denne gangen også. Allerede 31. oktober i 1902 var A/S Jelø nye glasværk konkurs. Moss Privatbank sto som eier av eiendommen, som ønsket å selge hele fabrikken til Christiania Glassmagasin for 66 000 kroner. De fikk avslag. Grosserer Johan Nyquist kjøpte så hele konkursboet for 52 000 kroner i februar 1903. Eiendommen byttet eiere flere ganger frem til den ble senere kjøpt opp av A/S Christiania Staal- og Jernvarefabrik. Senere godt kjent som "låsen" som etter en lang historie endte på Høiden som TrioVing. De oppsagte arbeiderne fikk jobb på Moss Glassverk.

Jelø Glasværk ser du her med pipe til høyre i bildet fra år 1900.

Dermed er det As Moss Glasværk vi skal følge i denne artikkelen.
Vi tar det fra begynnelsen...

Når det kom til glassproduksjon før 1900-tallet var det i hovedsak Larvik, Bergen og Liljedal i Sverige som dominerte markedet. Svenske Liljedahl som lenge hadde hatt gode kunder i Norge hadde et ønske om å starte en avdeling i Norge. Årsaken til dette var opphevelsen av mellemrikslovens opphevelse i 1896. Det betød at all eksport skulle fortolles. Man går ut i fra at det var en av de norske eierne som fremmet et slikt forslag, og det var Anton Thorstenson, styremedlem hos Liljedahl som ble ildsjel for dette prosjektet.

Det ble så gjort en undersøkelse på beliggenhet. Det første stedet de sjekket var ved Vallø. Dette ble skrinlagt. Thorstenson sjekket også forholdene i Christiania og så på muligheter der. Dette ble heller ikke aktuelt. Derimot så han muligheter langs Christianiafjorden. (Oslofjorden). Det finnes lite informasjon om hvorfor han endte opp i Moss. Antagelig hadde det med beliggenheten å gjøre i forhold til Christiania hvor han allerede hadde skaffet lukrative avtaler med bryggeriene når han hadde vært i hovedstaden. Det var både jernbane og sjøvei.

Det var 3 viktige personer som med deres nettverk, tanker og initiativ utpeker seg til å være Glassverkets grunnleggere. Anton Thorstensen, Einar Westbye Egeberg og Kristian Oppegaard

Moss Glasværk ble opprettet 30. september 1897, og ble offisielt et aksjeselskap. De fleste eierne var fra Norge. Og selv om selskapet var opprettet hadde de ennå ikke funnet ut hvor i Moss fabrikken skulle ligge. Kriteriene var at det måtte være nærliggende båt og tog-trafikk.

Tomt ble til slutt valgt like ved kanalen på Jeløy. Adressen var Helgerødgaten 10. Fredrik Thorstenson, bror av Anton ble satt ansvarlig til å utarbeide omkostningen og sørge for snarlig drift. Den 6. desember 1897 gikk det en stor bestilling til Moss Teglverk på inntil 600 000 teglstein. Etter flere anbudsrunder blant de lokale entreprenørene kom byggingen raskt i gang. Dette, i en periode hvor mange generelt søkte jobb i Christiania. Dermed var mange lokale arbeidere ledige. Allerede høsten 1898 sto fabrikken klar for inspeksjon.

Samtidig med byggingen av fabrikken ble det oppført uthus på den enorme tomten sammen med arbeiderboliger. Arbeiderboligene besto gjerne av ett rom og kjøkken. Men i tillegg et uthus som kaltes "vesekk" med bakeri og bryggerhus. Det ar også felles storkjøkken som ble flittig brukt. Flere hadde også en liten åkerlapp hvor de dyrket hva de trengte.
Selve fabrikken lå langs Helgerødgaten og arbeiderboligene mot Bråtengata. Det forteller litt om hvor stort område som var avsatt til det nye glassverket. Det var også nyskapende å ha egne arbeiderboliger like ved fabrikken. På den måten var hele familier sysselsatt i fabrikken, området og livnærte seg med det som allerede fantes der.

Det var tradisjon at glassblåseme skulle ha gratis hus og brensel. Disse arbeiderbrakkene
ble imidlertid borte. På grunn av utvidelser av bedriften.Leilighetene som glassblåserne fikk var på ett rom og kjøkken. Hvis familien hadde mer enn 4 barn, fikk de to rom og kjøkken. Familiene bakte sine brød selv den gangen. Det fortelles også at i 2. etasje i vesekk var det to rom hvor kortspilleme ofte samlet seg om kveldene.
Disse rommene ble også brukt til bolig ved behov.

Beboerne hadde jord til disposisjon hvor de kunne dyrke poteter og grønnsaker. Disse potetjordene er nå for lengst bebygd på samme måte som jordene bak Strandgata, de såkalte Værleløkkene.

22. desember 1898, var første offisielle arbeidsdag og fabrikken var i gang. Fabrikk og anlegg sto til hva som kunne forventes den gangen. Forbruket av kull var under beregnet og lastebilene kjørte skytteltrafikk fra havna, hvor kull og materialer kom sjøveien til blanderiet på fabrikken. De første årene foregikk dette med hest og kjerre. Senere overtok traktor med henger og til slutt lastebiler som i bildeserien under.

Selv om dette var en norsk fabrikk, hadde mange glasssblåsere fra Sverige funnet veien dit. De svenske fagarbeidere var til god hjelp erfaringsmessig i oppbyggingsårene. Det skulle allikevel ikke ta lang tid før svenskene ble i undertall av norsk arbeidskraft.

Først i 1913 kom den første automatiske maskinen, som opprinnelig var en amerikansk oppfinnelse. Før den tid ble flaskene blåst av arbeiderne. Det var både teknikk og kraftige lunger som skulle til. Imponerende med tanke på at dette var i en periode hvor tobakk og alkohol var helt vanlig. På bildet ser man noe av blåseteknikken. De varmet glasset, blåste igjennom et langt rør samtidig med at de snurret røret/flasken raskt frem og tilbake til flasken fikk ønskelig form. Dette var absolutt en kunstart. I 1899 var det ansatt 32 glassblåsere, hvor 28 av dem var svensker.

Tilbake til året 1900 gikk det derimot ikke så bra. Laurvig(Larvik) og Bergen Glassverk var gode konkurrenter her til lands. Og noen enighet om felles pris var det ikke. Moss måtte derfor utsette planene om en ny ovn og byggingen av en 5. arbeiderbolig.

Litt ut på året tok allikevel Moss Glassverk sjansen og økte prisene på egne produkter. Et sjansespill som skulle lønne seg. Det gjorde at de overlevde og fikk satt inn den nye ovnen i produksjon samtidig med fullføringen av den nye arbeiderboligen. Aksjonærene derimot, fikk lite utbytte av dette. Det lille overskuddet gikk rett til drift og utvidelse av fabrikken.

Det var allikevel så vidt det holdt. Arbeiderne fikk ingen lønnsforøkelse dette året. Fabrikken holdt på å stoppe opp og var nær en konkurs. Det var ikke nok overskudd til videre drift, og et vekseloblikasjonlån i Moss Sparebank ble opprettet for å forhindre konkursen. Det ble samtidig gjort endringer i ledelsen og det ble inngått lønnsvilkår som arbeiderne godtok. Nystartede "Moss Glassarbeiders Forening" forhandlet gode avtaler for begge parter.

De neste 5 årene skulle bli like harde. Stor konkurranse, spesielt fra Larvik Glassverk. De hadde modernisert og utviklet moderne teknikker, samt tidlige glassblåsermaskiner. Det var også nedgang i ølbransjen og dermed mindre flaskesalg. Ølflasker var en av spesialitetene til Moss Glassverk.

I 1905 var det ansatt 32 glassblåsere ved den store ovnen og 12 ved den lille ovnen, 25 dagarbeidere og ca 50 gutter og jenter som assistenter for glassblåserne. De var ofte barn av arbeiderne ved fabrikken som også bodde i arbeiderboligene. Kull var blitt billigere og gode investeringer og handel ble gjort. Ved 1906 utvidet fabrikken igjen og det ble bedre og bedre tider. Ved utgangen av 1907 var det nå ansatt 64 glassblåsere, 40 hytte og- dagarbeidere og ca 60 assistenter som var både jenter og gutter. Som det kan sees på bildet var det barn i alle aldre. Dette var i en periode hvor barna hadde liten eller ingen skolegang og de bidro i tidlig alder med inntekter til hele familien. De litt større guttene, hadde oppgaven med å bære de ferdigblåste flaskene inn på et kjølerom, samt bistå på andre måter. De fikk kallenavnet, "innbærsgutter". Sønner av glassblåserne fikk også trene på glassblåsing under oppsyn. Noe som bidro til at glassblåsingen gjerne gikk i arv fra far til sønn.

Modernisering
I 1912 var det tid for modernisering. "Owensmaskinen" En nyere amerikansk oppfinnelse støpte i ferdige former. Den trengte ikke glassblåsere. Maskinen var så effektiv at den var truende på et norsk marked. Larvik og Moss ønsket begge å få denne maskinen. Kortversjon var at Moss fikk den. 18. juli 1912 bestilte Moss maskinen. Et firma fra London kjøpte opp de svenske aksjene i Moss Glassverk og og aksjer i Larvik Glassverk. Dermed inngikk Larvik og Moss Glassverk endelig i en samarbeidsavtale etter flere års forsøk. Hvor Moss fikk Owensmaskinen og Larvik overtok en del av de tidligere produksjonene som Moss hadde hatt.

Maskinen ble tatt i bruk 8. oktober 1913.
Den sto straks til forventingene og mer.

En ny kontinuerlig smelteovn ble satt i gang sammen med Owens-maskinen og døgnkontinuerlig skiftarbeid ble innført. Under 1. verdenskrig ble det vanskelig å få tak i kull. De hadde tatt lett på krigen og trodde ikke at den kom til å vare. Det ble flere opphold i produksjonen da det ikke var nok materialer til å gjennomføre arbeidet.

1. verdenskrig
I januar 1917 stoppet de Owensmaskinen da det ikke lenger var mulig å importere råstoffer fra England. Det foregikk en stor ubåt-krigen mellom Tyskland og England. En plan ble utarbeidet, og i stedet for å permittere arbeidere satte de i gang renovering av maskiner og utstyr. Det ble også inngått en avtale med arbeiderne om lavere lønn slik at alle fikk beholde jobbene sine.

Ved å ta en slik "pause" fikk Moss Glassverk et fortrinn etter krigen. De hadde spart opp en del kull og råmaterialer og kunne raskt sette i gang produksjon da de to andre glassverkene måtte vente på nytt råstoff. Moss Glassverk var også det verket som hadde fordel av jernbane og Owensmaskinen. Det var ingen jernbaneforbindelse til Larvik eller Bergen-glassverkene. Dermed ble Moss Glassverk prioritert i den trange tiden etter krigens slutt.

20-tallet

Fra 1918-1923 var Larvik og Bergen Glassverk begge stengt i lengre perioder pga kullmangel. Og den 4. juni 1926, var det helt slutt for Larvik Glassverk. Bare en måned senere stengte Bergen dørene for en lengre periode. Litt senere måtte også Moss stenge i perioder.

Både Bergen og Moss var tilbake i produksjon ved slutten av 1926. Moss fornyet, og oppgraderte med "Lynsjmaskinen". 2 Lynch R flaskeblåsemaskiner med blåserør ble satt i produksjon i 1927. Det ble med dette helt slutt på manuell blåsing. Med de nye og effektive maskinene samt en ny kontinuerlig smelteovn ble helkontinuerlig skiftarbeid innført. Dette førte til økt produksjon. Det ble også skifte i ledelsen og flere ble ansatt. Glassverket hadde ved utgangen av 1910, 10 arbeiderboliger med 60 leiligheter. Arbeiderboligene ble ofte renovert og oppgradert og hadde eget hageanlegg.

Den "nye" fabrikken fra 1927 skulle bli stående som et eksempel på en moderne fabrikk mange år inn i fremtiden.

30 - tallet
I perioden 1931-32 stupte salget av vin, sprit og ølflasker. Det skyltes store prishopp på grunn av nye avgifter i salg av drikke. Dette begrenset folk i å handle like mye som tidligere. Sommeren 1933 skrudde de av maskin-ovnen, sendte arbeiderne på sommerferie og renoverte/bygget om maskinen da de kom tilbake etter ferie. Utover høsten satt Glassverket med overproduksjon av øl, vin og spritflasker. Produksjonen måtte stoppes i igjen. Alle midlertidig ansatte fikk sparken, og de resterende fikk kortere arbeidsdager, men brukte dagene til renovering.

Først sommeren 1934 var produksjon i gang igjen. Da var også den gamle ovnen modernisert. Samtidig ønsket sirup og syltetøyprodusentene samme format på alle sine krukker. Dette var nytt av tiden og Glassverket fikk igjen et løft. I 1935 fikk Glassverket en avtale med Norges Apotekerforening til produksjon av spesialflasker. Dette åpnet dørene for et helt nytt marked.

I 1936 sprakk smelteovnen og flytende gass lakk ut. Det ble på ny en pause i produksjon og Glassverket måtte importere spesialflasker for å tilfredstille egne kunder i en periode. Bedriften måtte ta opp et langsiktig lån og en ny ovn ble bygget. 4. april 1937 var ovnen på plass og i produksjon. Omsetningen med medisinflasker var stor og det så bra ut for bedriften. Flere hel og halvautomatiske ovner ble innkjøpt og satt i drift i 1939.
Året 1939 skulle bli en av de beste driftårene i historien.

2. verdenskrig
Da krigen kom til Norge i 1945 hadde Glassverket vært framsynte og tegnet krigsforsikringer. De hadde også bygget tilfluktsrom for de ansatte ved bedriften.

Stømmen ble stadig avbrutt, og det var lite vann i Glomma. Det ble stadig vanskeligere å få tak i kull. Problemene økte i takt med at krigen varte og det ble vanskelig å tilfredstille alle kundene. Glassverket måtte igjen importere glass fra utlandet til egne kunder.

Verket begynte å produsere egen gass, "knott" og arbeiderne måtte sage ved i store mengder for å holde fyr i ovnene til produksjonen av "knott". De tyske myndighetene satte stopper, men folkene ved Glassverket var kreative og fant nødvendige løsninger. En stor del av de ansatte ble utskrevet til arbeidstjeneste for tyskerne.Etter andre verdenskrig ble det investert store beløp i anlegget for å gjøre det helt moderne og mer effektivt. Nok en ombygging og utvidelse av fabrikken. Og i 1947 ble det gjort store fremskritt innen elektrisk glassmelting. Nye smelteovner etter St. Gobians metode ble installert. Flere maskiner og kjølerør. Moss fikk enerett på dette. Bedriften gikk inn i en god periode.

Glassverket fikk flere datterselskap og i 1945 startet A/S Teknoglass, som skulle bli det første søsterselskapet. Det ble produsert keramiske etiketter, tavler, bygningsteen, emaljert stål og vannglass i fast form.

Moss Glassverk gikk godt og i 1948 ble fabrikken utbygget og nye maskiner installert. Utvidelsen fortsatte frem til 1950. Da fikk de avslag om en ny IS-maskin og greide ikke å dekke kundenes behov. Produkter måtte som tidligere importeres fra utlandet.

1950-årene
I 1955 opprettet bedriften A/S Polycoat som fremstilte plastbelagte papirsekker. A/S Polycoat fikk egen avdeling i Værlegaten 64 hvor det ble produsert plastemballasje. De kjøpte sin første plastmaskin i 1954. Og i 1956 fikk de en avtale med et svensk selskap om å produsere "tetrapak". A/S Polycoat inngikk en samarbeidsavtale med M. Peterson & Søn og Sarpsborg Pap og Papirindustri. I 1964 solgte Moss Glassverk Polycoat til M. Peterson & Søn.

Med plast og papp ble konkurransen hardere. Utenlandske bedrifter begynte å konkurrere på det norske markedet. På 60-tallet var norsk glass fortsatt det billigste på verdensmarkedet. De tidligere salg ble gjort gjennom agenter. Bedriften kuttet dette mellomleddet og ansatte egne selgere som besøkte kundene direkte. Sverige og Island var bland de første kundene. De nådde mer effektivt frem til kundene.

1960-årene
Anleggets verdivar på ca. 60 millioner kroner i 1960. Produksjon var 4-5 doblet siden 1945 og det ble i 1960 produsert ca. 100 millioner enheter om året. Glassverket var eneste fabrikant av emballasjeglass i Norge. Det ble fremstilt et stort antall ulike glassemballasjetyper. Verket fortsatte ekspansjon, spesielt rundt engangsemballasje.
I 1960 arbeidet ca. 530 mann i skiftarbeid på Glassverket.

Bedriften hadde på 60-tallet 3 ovner i kontinuerlig drift for fremstilling av både lyse og kulørte glass. Maskinene var drevet på elektrisk kraft som både var billig og ellers fordelaktig. Produksjonen hadde store serier, gjerne over 100.000 enheter. Dette krevde stor lagerplass. Mye av området på Glassverkstomta var lager og lagerplass. De hadde råvarelager, produksjonshaller, pakkeavdelinger og ferdigvarelager spredd over hele tomta.

Som mange bedrifter på 60-tallet i Moss, hadde også Moss Glassverk arbeidermangel. Nye arbeidere ved bedriften var oftest fraflytting fra en av de øvrige Mossebedriftene. Nye kreative løsninger måtte til. Det ble i et forsøk til rekruttering laget en brosjyre om bedriften, om byen og bo-mulighetene. Bedriften ønsket å gjøre et forsøk på å innhente arbeidere langveis, og satset på fylkene Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. Boligfelter og byggmestre ble klargjort, og en delegasjon ble sendt nordover for å gjøre nærmere rede for saken. Hele 650 mann tok i mot tilbudet om arbeid ved bedriften. Og gjennom arbeidskontoret for Østfold fikk Glassverket plukket ut det antall de ønsket.

Det oppsto store finansieringsproblemer ved bygging av de nye boligene, men bedriften hjalp til på beste måte. Det viste seg imidlertid at enkelte fra nord ikke fant seg til rette i Moss. Og bortimot halvparten av de som kom sydover etter kortere eller lenger tid reiste hjem igjen. Allikevel var bedriften fornøyd med antallet som ble ved bedriften. Som erstatning ble stadig flere kvinner ansatt. Spesielt til sortering og pakking.

I 1967 kjøpte bedriften 150 dekar på Kambo. Og i årene 1969-1973 moderniserte bedriften ytterligere og utvidet. Glassverket overtok A/S Permoplast og A/S Industriplast. Inkludert de allerede eksisterende produksjonene og søsterselskapene var Glassverket størst i Skandinavia på blåst emballasje.

1970-årene
Utbygging av området på Kambo startet opp, og et stort lager ble oppført i 1973.
Videre i 1976 ble maskiner modernisert og en ny glassovn oppført, og i 1979/80 var et nytt anlegg på Kambo i full drift. Glassverket hadde på slutten av 1970-tallet 763 ansatte.

Perioden 1977 - 1979 var tunge år for bedriften. Det var stor konkurranse på markedet og sviktende etterspørsel. Det var også prisstopp fra myndigheten. Permittering ble iverksatt. I 1979 kom en stor bestilling fra London og bedriften var på bena igjen.

1980-årene
Inn i 1980-årene var aksjehandel kommet for fullt. Mange forretningsmenn begynte å spekulere. Aksjene i Glassverket slapp ikke unna, og satt for salg og kjøp fra den ene forretningsmannen til den neste. Dette bidro også til at aksjene steg i pris.

Våren 1982 måtte det igjen permitteres arbeidere frem til 1985, hvor bedriften fikk store bestillinger på melkeflasker til England. På grunn av de store kostnadsøkningen i Norge greide allikevel ikke bedriften å holde tritt.

I 1986 fusjonerte Moss Glassverk med Confidentagruppen A/S og skiftet navn til MG Industrier A/S. Det skulle vise seg at Confidentagruppen hadde med seg en del gjeld inn i fusjonen. Denne gjelden overtok MG Industrier A/S. Bedriften måtte selge unna alle søsterselskap, eiendom og bedrifter som det ikke lenger var behov for. Til tross for at produksjonen var på topp, greide ikke bedriften de store finansutgiftene. Det ble gjort flere stunt på aksjemarkedet for å redde bedriften. Ikke alle var like vellykket. A/S Poseidon kjøpte opp en del av aksjene og eide til slutt de fleste aksjene i bedriften. Dermed overtok de ledelsen. De solgte straks Teknoglass A/S til Fjeldhammer Bruk A/S.

Først i januar 1988 var det finansielle snudd og bedriften tilbake på rett spor. Bedriften ble delt i 2 avdelinger på samme tid. Moss Glassverk AS og Moss Plast AS. Like etter denne delingen ble Moss Plast AS solgt videre til det danske selskapet Superfos. Moss Plast AS skjøt så gullfuglen med en eksklusiv avtale. Coca Cola Company, og at returflasker i plast var i tiden. Dette gjorde at Moss Plast AS overtok en ennå større andel av markedet og Moss Glassverk hadde store tap. Det begynte å spøke for Moss Glassverk.

Glassverket ble kjøpt opp av det svenske selskapet PLM-AB 1. januar 1989. Selskapet lovet å beholde bedriften som den var i Moss. De ble godt mottatt av arbeiderne ved fabrikken.

I 1990 skjedde det noe helt uforutsett og uventet. Ret-Pet flaskene kom på markedet. På svært kort tid overtok disse 1.5 liters plastflaskene det meste av markedet som glass hadde hatt tidligere. Og i 1992 introduserte det også 0,5l flasker.

Glassverket hadde i flere år kjempet for å fjerne emballasjeavgiften. Den bidro til en av bedriftens store utgifter. Nye ideer måtte på plass og etter en avtale med norske myndigheter ble det mulig for allmennheten å resirkulere glass. Du husker kanskje de første grønne/hvite igloene som ble stasjonert rundt omkring. De dukket opp allerede i 1988. Den hvite siden for klart glass og den grønne for farget. "Norsk Glassgjenvinning AS" I 1990 var det resirkulering i 100 kommuner. Og 70 stasjoner alene i Oslo.

Gjenvinningen ble nesten en revolusjon og det ble satset fra flere hold. Den gangens miljøminister, Thorbjørn Berntsen jublet og ny fabrikk på Onsøy skulle bygges. Samarbeid med Vinmonopolet og Bryggeriforeningen ble avtalt. Glass var 100% resirkulerbart og miljøvennlig. Alt så lysende ut for bedriften.

Så kom problemene. Det var så store forskjeller i glasset at det ble vanskelig å sortere. Råstoffet ble forskjellig, aluminiumet reagerte mot silicasand, andre metaller sank til bunnen av ovnene og kortet ned levetiden. Gjenvinningen ble stoppet umiddelbart. Da oppsto det raskt protester fra både leverandører og miljøvernmyndighetene. Den store fabrikken på Onsøy ble utsatt og løsningen ble til slutt å sende alt glass til Svensk Glasåtervinning AB.I tillegg kom den økende miljøavgiftene fra myndighetene. Emballasjeavgiften.

Glassflasker krevde bedre emballasje ved transport. Dette ble kostbart og i tillegg konkurransen mot plastflasken, måtte i desember 1992 PLM Moss Glassverk stoppe opp og permittere ansatte. Like etter ble 40 ansatte sagt opp.

Bedriften fortsatte sin berg- og dalbane drift og i 1993 fikk PLM Moss Glassverk AS suksess med de nye brune 0,33 ølflaskene som kunne returneres. I 1994 innførte glassverket de svært populære "long neck" flaskene.

2. oktober 1991begynte endelig byggingen av renseanlegget i Onsøy, og i 1993 var det en høytidlig åpning med miljøvernministeren. Over 400 kommuner ble med på innsamlingen. PLM Moss Glassverk kjøpte rent glass fra renseanlegget i mange år etterpå.

Tilbake til emballasjeavgiften. Miljøministeren fremmet stadig forslag til stortinget om å fjerne alle avgiftene på engangsemballasje. Stortinget sa derimot nei. De ønsket å gi returemballasjen et fortrinn. Og 1. januar 1994 ble det definitivt nei da myndighetene innførte en ny grunnavgift i tillegg til emballasjeavgiften. Det ble opprettet en aksjongruppe ved Glassverket som protesterte på Stortinget. De kom ingen vei med dette. Myndighetene mente at ved en slik avgift ville produsentene være flinkere til å resirkulere emballasje.

PLM Moss Glassverk AS greide aldri å komme på banen igjen. Konkurransen ble for hard. Plast overtok markedet og det ble for mye skatter og avgifter. I 1998 hadde den stolte hjørenesteinsfabrikken i Moss overlevd i 100 år.

Året 1999 ble den gamle fabrikken stengt for godt. Fabrikken ble raskt revet og tomta sto åpen i mange år til det ble vedtatt å bygge boligblokker på hele området. Blokkene strekker seg i dag helt ned til Sjøbadet.

Fra den positive siden har riving og bygging av blokker gitt mange hundre nye arbeidsplasser. Et nytt og friskt miljø. Og med mange leiligheter åpnet for flere innflyttere til byen som legger igjen penger i lokalsamfunnet. En by i vekst.

Kronologisk

1897

September 1897. Moss Glasværk ble opprettet.

1898
18. januar 1898. A/S Moss Glasværk ble stiftet og registrert.

Kjøp av Helgerødgaten 10.

22. desember begynte driften i A/S Moss Glasværk med en smelteovn.

2 arbeiderboliger var bygget.

1899
Glassverksarbeiderne organiserte seg.
Moss Glassarbeiders Forening

1900
Jeløy Glassværk gikk konkurs.

En ny glassovn ble tatt i bruk på Moss Glassverk

1901
Hr. Disponent Wollhuvers overtok «nye» Jelø Glassværk.

1903

Jeløy Glassværk stoppet driften igjen. Denne gangen for godt.

1913.
En helmekanisert flaskeblåsemaskin (Owens) ble sammen med en kontinuerlig smelteovn ble tatt i bruk. Dermed ble også døgnkontinuerlig skiftarbeid innført.

1925

Verdens første kontinuerlige elektriske glasssmelteovn ble satt i drift ved Moss Glasværk.

2 Lynch-R flaskeblåsemaskiner med kjølerør ble tatt i bruk.

Helkontinuerlig skiftarbeid ble innført.

1928
Glassverket overtok patentrettighetene for elektrisk smelting av glass i landene Norge, Sverige og Finland.

Alle engelsk-eide aksjer ble kjøpt hjem til Norge året før.

1933
Glassverket begynte produksjon av vidhalsede glass. (Syltetøykrukker/Norgesglass)

1935
Avtale med Norges Apotekerforening om egne medisinflasker.

1937
Enda en ny smelteovn ble satt i produksjon.

1939
En ny elektrisk smelteovn ble installert. Den først ovnen ble ombygget til elektrisk drift.

1945/1946
A/S Teknoglass ble etablert.
De produserte keramiske etiketter, tavler, emaljert stål og vannglass i fast form.

1946

23 hus klare på øvre Bellevue i november.
Stor dugnad fra Glassverksarbeiderne.

1947

Store utvidelser.
Ombygging og utvidelse av selve fabrikken.
Nye smelteovner, nye maskiner og kjølerør.

1951
Frem til 1951 hadde all transport fra verket til jernbanen gått med hest og kjerre.
I 1951 kjøpte bedriften inn traktorer med hengere og dermed var hesten kun et minne.

1954
Glassverket kjøpte sin første plastmaskin

Moss Glassverk tok i bruk den kjente MG logoen.

1955
Oppstart for produksjon av plastembalasje. (Polycoat)

1956
Kjøpte området Værlegaten 64 for plastviksomhet.

1958
Det ble satt opp en klokke på taket av fabrikken den 10. desember. Tiden kunne avleses 5 km unna. Den snurret rundt og hadde MG logoen på baksiden.

1961
18. april 1961: Moss Glassverk lanserer en nye type ølflasker.
Den nye flasken får navnet "Handy",og var en såkalt engangsflaske.

1962

Stor utvidelse ved Moss Glassverk. Mangedoblet produksjonen av plastflasker og fikk stor eksport i Europa.

1964
Søsterbedriften Polycoat ble prisbelønnet i 1964.

Polycoat ble solgt til M. Peterson & Søn.

1965
Ombygging av ovnsanlegget St. Gobain.
Påbygg mot Helgerødgata er ferdig. Garderober og spisesal.

1966
10. november. Smelteovn på Glassverket sprakk. 75 tonn glødende glass rant ut.
Ovnen skulle stanses for godt dagen etter.

Kvinner får jobbe i skift med pakking/sorteing.

1967
8. februar. Stor vannlekasje på Moss Glassverk A/S. 2400 kbm. i døgnet forsvant fra en ødelagt brann-hydrant.

Oppkjøp av 150 dekar mark på Kambo.

Sortering- og pakkemaskiner. Maskinell kontroll.

1969
Utvidelse av ny smelteovn.

1970
Nye råstoffsiloer, nytt verksted, ny smeltehytte og ny glassovn.

1971
Tankanlegg for tungolje. Rørledninger gikk fra kai til fabrikk. Gass og olje.

1976
Den første elektroniske maskinen.

1977
Første elektroniske ovn.

1984
Verdenspatent på indirekte kjøling av feedere.

Samarbeidsavtale med sveisiske Vetropack AG

1985
Nye smelteovner

Ny sorterings- og pakkehall

Databasert styresystem (Apilog)

1986
Moss Glassverk fusjonerte med Confidentiagruppen A/S 26. juni 1986.
18. november 1986 skiftet Glassverket navn til MG Industier A/S.

1987
Værlegata 64 ble solgt til Comoden for 15 millioner kroner.

A/S Teknoglass ble solgt til Fjeldhammer Bruk AS

1988/1989
Svenske PLM AB kjøpte Moss Glassverks AS.
Det nye navnet ble PLM Moss Glassverk AS.
Den gamle MG logoen ble borte.

MG Plast selges til danske Superfos.

Samarbeidsavtale med Oslo om innsamling av glass til gjenbruk.

1990
De gamle arbeiderboligene ble solgt.

Hovedkontorbygget i Helgerødgata ble solgt.

Flere av de gamle byggene på industriområdet ble revet.

1991
2 større maskiner ble overført til den svenske PLM avdelingen.

1992
Bedriften sertifiseres. ISO9001

1995
Store investeringer i utbygging.

1997
Ny pakkemaskin.

Linje 11 utbygges.

1998
100 års jubileum.